Rousseau: JULIE eller DEN NYE HELOÏSE

Jean-Jacques Rousseau: Julie eller Den nye Heloïse (1761), oversatt av Kirsten Marianne Bessesen 1999

Dette var svære greier og første bok på mitt selvoppnevnte ’pensum’ for å få lest, ikke bare kjenne til, følsomme (preromantiske) og (høy-) romantiske romaner. To bind, 476 og 425 sider brevroman inkl. innledninger av Arne Melberg og oversetteren. Melberg er som alltid god, men han må ha lest den på originalspråk for å kunne hevde at hver side gjennomsyres av erotikk. Det gjør ikke den norske teksten, som sikkert er korrekt nok og adekvat på den måten, men som virker tørr og forretningsmessig heller enn følelsesfylt i stilen, og slett ikke musikalsk, på tross av at de elskende noen ganger bærer seg fælt i brevene sine.

Rousseau er god til å utnytte brevromanens fordeler ved at personenes eget sinn kommer direkte til uttrykk, med en viss risiko for selvbedrag. For det meste er de likevel så ærlige de kan, og legger åpent fram sine meninger om hva det skal være, ikke minst om hverandre og direkte til den det gjelder, med enten ros eller kritikk. Brevromanen skaper nyanser og troverdighet når ulike personer gir hver sitt bidrag til forståelsen av en tredje (eller fjerde).

Romanen er best når den er handlingsmettet eller når brevene er mest ladet med dramatikk. Selve grunnkonflikten er typisk for all kultur som praktiserer arrangert ekteskap samtidig som partene har en opprørsk forestilling om at ekteskap kan inngås på følelsesmessig eller erotisk grunnlag. Nettopp på midten av 1700-tallet blir konflikten akutt ettersom opplysningsbevegelsens frigjøringsprosjekt både var politisk og personlig og dermed innebar kopling av individets følelsesliv til dets grunnleggende rettigheter.

I Rousseaus brevroman er det klasseforskjellene som utgjør hinderet for de elskendes forening. Julies far, den adelige godseieren, kan nok respektere og like den 22 år gamle huslæreren, Saint-Preux, som han ansetter til sin 17-årige datter, men det kommer ikke på tale å godkjenne noen slags kjærlighetsforbindelse. Den utenkelige ideen streifer ham ikke før langt ute i romanen. På egen hånd har han inngått avtale med en annen og høyst akseptabel utenlandsk herremann, og det er denne Julie etter hvert blir gift med, fordi hun elsker sin far – som hun hevder: høyere enn sin elskede.

Da har de to unge oppnådd den deiligste erotiske lykke ved faktisk å ha vært i seng eller sofa sammen to ganger, og Rousseau lykkes godt i å overbevise leseren om det genuine gode i å forene sjelelig kjærlighet med den kroppslige. Det er ikke den minste tvil om at romanens dypeste intensjon er å påvirke samfunnet til å akseptere kjærlighetens overherredømme over andre hensyn når det gjelder ekteskapsinngåelse. Men når dette ikke lar seg gjøre, utvikler romanen seg til å bli en undersøkelse av alternative måter å overleve på. Julie velger fornuftsekteskapet og forsvarer det ved å legge kjærligheten ’opp’ på et dels mer ideelt, dels praktisk, nivå. Hun konstruerer en åndelig kjærlighet som omfatter så vel faren som ektemannen, barna og den tidligere elskeren. Det praktiske består av hageanlegg, omsorg for familien, middagsanretninger og husbestyrelse. Saint-Preux er nå tatt inn i huset som venn, venn av både husfrue og ektemann, og som ulønnet huslærer for sønnene. Han er selvforsørgende og nekter å være noe lønnet familiemedlem.

Saint-Preux’ livsvalg innebærer offer av hans moderne idealer om kjærlighet og familielykke. Selv etter en verdensomseiling for å få konflikten på avstand er han klar til å møte sin elskede igjen, gift med en annen. Når han på nytt får adgang til huset, er det med den avgjorte forutsetning at alt det erotiske skal ligge dødt, altså bli omdannet til en ’ren’, ikke-kjødelig kjærlighet til hele familien, Julie inkludert. Å være nær henne er bedre enn å skaffe seg et annet liv. Dette livet mestrer han med resignert stoisk sorg.

Julie argumenterer og argumenterer for samme standpunkt, og hun gjør alt som står i hennes makt for å leve opp til de rene kjærlighetsidealene, med ektemannen som førsteprioritet selv om han aldri egentlig har vært erotisk interessert i henne ut over besvangringen når det passet seg å få arvinger. For øvrig kan man ikke tenke seg noe edlere og klokere menneske, også der han etablerer og utdyper vennskapet med sin resignerte rival.

Julie blir derimot utslitt, tilsynelatende av alt hun har å gjøre med hus og heim, men dypere sett er det hun som er det svake ledd i den møysommelig konstruerte kjeden av åndelig og praktisk, men ikke erotisk kjærlighet. Men Rousseau lar det etter hvert oppstå noen små sprekker i brevene hennes og i det hun foretar seg, og da hun blir livstruende syk, blir det åpenbart at kilden ligger i ulykken, kjærligheten som måtte ofres for konvensjonene og fornuften. Julie er offer for et fatalt selvbedrag. Den gordiske knuten i hennes liv må kappes over, for i Rousseaus univers kan den ikke løses opp på annen måte enn ved døden. Julie kaster seg i Genfersjøen for å redde sønnens liv, og hun blir så syk etterpå at livet ikke er til å redde, så romanen velger denne kanskje noe lettvinte måten å løse konflikten på.

Ikke minst Saint-Preux blir fra seg av sorg, og han avslår å gå inn i det arrangementet som Julie har konstruert for ham i årene forut; hun har møysommelig oppdratt sin beste venninne Claire til å bli mest mulig lik henne selv for at hun skal kunne kvalifisere seg som hustru. Men der setter han grensen, og også Claire velger å fortsette det uerotiske familielivet ved å bli hos enkemannen og ta seg av barna og hjelpe til med godset.

 

Nå er det veldig mange av romanens hundrevis av brev som jeg ikke har kommentert, for her er side opp og side ned av opplysningstidens drøftelser om mange måter å leve livet på, hvordan man omgås, hvordan man behandler sitt tjenerskap, hvordan man driver sitt gods, holder orden på sin økonomi, hvordan man sørger for å holde på sine venner, hvordan man kan søke eksempel hos vanlige landsbyboere i omsorg og respekt, hvordan man bør anlegge en park, produsere sin vin, hvordan man yter omsorg for de vanskeligstilte – ja, her er mangt å lære. Ikke alt er kjedelig eller foreldet, særlig ikke de eksemplene som vises på hvordan man behandler og motiverer tjenerskap – dette har overføringsverdi for enhver moderne arbeidsplass. Det er også tankevekkende at verdien av erotikken bevisst kan dempes og at et liv i sølibat ikke er å forakte når det finnes en overflod av vennskapelighet og godhet i kretsen. Men Julies skjebne viser at det koster.

 

Romanen har hatt betydelig innflytelse, selv om den strengt tatt ikke kan regnes som den første av sitt slag i litteraturhistorien: Engelskmannen Samuel Richardson utgav brevromanen Pamela i 1741 med mye av det samme erotiske konfliktstoffet, vektleggingen av individets følelser og med den genreskapende bruken av brevstrukturen. Jeg burde vel ha lest den også, men 7 bind blir for avskrekkende. Konfliktene ved arrangert ekteskap er og blir et hovedmotiv gjennom et par århundrer i europeisk litteratur – vel helt fram til mellomkrigstiden (1930-tallet). Følsomhetstiden bringer motivet opp i dagen, og det blir variert i tusenvis av fortellinger. I romantikkens tid ser vi en oppgradering av motivet til å gjelde som tegn på de store motsetninger i selve universet, og i realismens tid blir motivene representative for reformer som bør innføres som ledd i det politiske frigjøringsprosjektet. Nærmest Rousseau er det Goethe som følger opp i 1774 med Den unge Werthers lidelser.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.