Chateaubriand: ATALA og RENÉ

François René Chateaubriand (1768—1848): Atala og René (1801, 1802). Oversatt med innledning og noter av Hall Bjørnstad og med etterord av Jon Holm. (Thorleif Dahls Kulturbibliotek, 2001)

 

Disse to formelt uavhengige – men innholdsmessig (så vidt) sammenhengende – fortellingene har blitt stående som markører for den romantiske vendingen i fransk litteratur. Som rojalist var Chateaubriand i eksil under revolusjonsregimene, først i det franske Louisiana, siden i London, der begge fortellingene ble skrevet, og det ble også en større apologi for katolsk kristendom, Kristendommens ånd. Begge fortellingene ble integrert i det større verket, men også publisert separat som skjønnlitterære arbeider, Atala i 1801, Kristendommens ånd, med René inkludert, i 1802, så med separate utgaver av begge fortellingene i 1805.

I dag er det hensiktsmessig å lese de to fortellingene som en ’dobbeltroman’ ettersom protagonisten i den ene boken er biperson i den andre og vice versa. Den unge elskende indianeren Chactas fra Atala er som gammel mann den betrodde kameraten til jeg-personen René i den andre delen av verket, mens René var den lytteren som hørte Chactas’ historie i første del og brakte den videre

 

Atala

Min leseopplevelse av disse bøkene har vært ytterst ujevn. Atala har jeg fullført først og fremst fordi den hører til blant verkene i Europas høyromantiske romanlitteratur. Som historisk objekt er den klart representativ og gir eksempler på mange av de særtrekk som romantikkens forfattere ønsket å fremvise. Her er en åpenbar naturdyrkelse som også er forskjellig fra annen europeisk landskapsprosa ettersom det er en tropisk eller subtropisk frodighet som blir malerisk formidlet. Både estetiske og funksjonelle kvaliteter ved jungelen blir markert, så vel den åpenbare varierte og fargerike skjønnheten som den naturlige fruktbarheten med frukt og urter som menneskene kan nyte umiddelbart. Videre er her en idealisering av indianernes levesett, med ett stort forbehold: De hevngjerrige og aggressive stammene blir ikke hyllet til tross for at de hører til i naturen; det blir derimot de fredelige, naturdyrkende stammene som dermed realiserer naturens verdier i sin kultur, men som også må forsvare seg mot eller flykte fra de aggressive. Disse milde menneskene er også tilbøyelige til å motta kristendommens budskap og leveregler, og innenfor romanens verdinorm er både naturen og den primitive livsformen å forstå som ledd i en forkynnelsestematikk.

Handlingen følger historien til to unge elskende indianere, den kristne piken Atala og hennes elskede Chactas, en indianer av den fredsommelige arten. På flukt fra en aggressiv stamme som vil dem ondt, gir de seg jungelen i vold idet de hengir seg til landskapet med dets skoger, blomster og frukt, samtidig som de bekjemper sitt kjødelige begjær. Denne kampen blir pikant gjengitt ved intenst sensuelle beskrivelser av både mannens og kvinnens kroppslige skjønnhet, og motsigelsene i deres indre liv blir til slutt en bane for den svakeste part, dvs. den unge kvinnen som tæres hen i indre konflikt og ender med å ta livet av seg. Hennes kristentro blir støttet av en engasjert medmenneskelig eneboermunk som de tilfeldigvis kommer over i jungelen. På dødsleiet rekker hun å forklare hvorfor hun har avvist sin elskede i siste sekund, gang på gang. Det har å gjøre med et gammelt avlagt løfte om å leve som nonne.

En moderne leser, i alle fall denne leseren, har problemer med å akseptere det som ser ut til å være en slags dobbeltmoral eller motsigelse i budskapet. Chactas’ naturlige moral, med vekt på livsutfoldelse, er formidlet med en kraft som påkaller lesersympatien, mens tekstens eksplisitte moral forfekter askese og sølibat selv om dette går på tvers av normen i størsteparten av verket.

Flere av de øvrige bestanddelene i fortellingen gjør at den framstår som avleggs og har vansker med å engasjere ut over det litteraturfaglige. Naturbeskrivelsene var henførende for samtidens lesere i all sin overdådighet. Og forfatteren hadde faktisk vært i Louisiana, de franske besittelsene i Nord-Amerika. Men det er noe kulisseaktig over disse beskrivelsene, som om indianeren Chactas var teatermaler med kunnskap om alle stileffekter som kan gjengi naturopplevelse. Og ifølge kommentarene til utgaven har Chateaubriand støttet seg på skriftlige kilder og kombinert beskrivelser fra ulike landskaper for å intensifiere uttrykket. Dermed er dette blitt mindre, ikke mer, anskuelig.

 

Romanteknikken er det all grunn til å beundre. Mange forfattere i førromantisk og romantisk tradisjon er nøye med å forankre beretterens posisjon, sørge for logikk i behandlingen av romanens tid og dessuten bruke krefter på å gjøre fortellingen sannsynlig, selv om innholdet kan være svært så fantastisk. Atala er en jeg-roman, og får da med seg fordelene ved denne genren, særlig når det gjelder personskildringen. Bare jeg-personen kjenner sine egne tanker og følelser, alle øvrige personer er sett utenfra og blir formidlet av jeg-personens inntrykk, ved siden av egne replikker og gester. Jeg-personens eventuelle selvbedrag inngår som et kunstnerisk usikkerhetsmoment i genren. Omkring jeg-romanen ligger en rammefortelling, der en ung franskmann, René, lytter til Chactas’ beretning og formidler den videre – men ikke til fortelleren av romanens ytterste ramme, for den er nedtegnet av nok en jeg-person, den navnløse ”forfatteren”, som i sin tur har hørt fortellingen av Renés datterdatter. Hennes egen historie, om hva som skjedde etter avslutningen av selve hovedhandlingen, blir formidlet i en epilog der vi får kunnskap om ikke bare Chactas’ og Renés endelikt, men også undergangen for den mest sympatiske av indianerstammene, de fordrevne Natchez-indianerne.

Beretningens troverdighet blir strukturelt sett styrket av fiksjonen om at fortellingen har vandret – som et stykke folkediktning – gjennom generasjoner.

 

Historikken vedrørende de stridende indianerstammene virker overbevisende nok og er i samsvar med realitetene i stammen Natchez’ skjebne. På den annen side virker den katolske misjonens velgjerninger og innflytelse mer som ønsketenkning enn som ideologisk realitet, og dette ligger vel også under selvmotsigelsene i romanens normsystem.

Karakterskildringen er overflatisk over grensen til det glatte, men dette var nok i samsvar med tidens oppfatning av hva som var kvalitet i personskildring i flere kunstarter, jf. framstillingene av den idealiserte menneskekroppen i tiden omkring 1800. Her må oppfatningene ha vært dominert av en forestilling om fullt samsvar mellom ytre skjønnhet og sjelelig verdi. I dag er denne stilen sentimental inntil det komiske og kan knapt settes pris på annet enn i en interesse for epokens kunst.

 

René

Når jeg kommer til René etter å ha sukket blidt over Atala, får jeg en stor overraskelse. Her er en romantisk fortelling som innfrir også moderne krav til sannsynlighet i handling og miljø, allsidig personskildring og perspektivfylt idéformidling.

Den unge lavadelsmannen René er yngste sønn, uten arverett til slektens slott og eiendommer i Bretagne, og han er rammet av en indre uro som gir seg uttrykk i en sterk lengsel mot livsfylde. Men denne lengselen er uten konkret innhold, og han lar seg styre av ulike impulser i tiden i sin søken etter slikt innhold. Det kan være en hang til ensomhet og kontemplasjon som i et avsides kloster, men når det oppholdet ikke slukker lengselen, legger han ut på en stor reise, til den antikke kulturens opphav i Hellas og Roma, eller til det moderne samfunn som er annerledes enn det franske, dvs. England og Skottland, der han bl.a. får lytte til den siste skotske skald som resiterer folkediktning.

Men ingen tilfredsstillelse kan nås her heller, og det medfører en tilbaketrekning til et stille landsbyliv, og når det heller ikke lykkes, flytter han dypere inn i en naturtilværelse i skogen. I møtet med elementene erfarer han at han ikke kan få sjelefred noe sted og derfor må ta livet av seg.

Nå har han gjennom alle disse rastløse årene likevel hatt et fast punkt i livet, søsteren Amélie som alltid har stått ham nær og som han har hatt brevkontakt med. Når hun oppdager selvmordstankene, flytter hun straks inn i skogshytta, og en stund bor de sammen og utveksler tanker og minner. Men så blir René oppmerksom på at søsterens helse blir dårligere, samtidig blir hun mer nervøs, og en dag har hun dratt sin vei. Det viser seg at hun har valgt klosterlivet, og fortellingen nærmer seg sitt dramatiske høydepunkt, selve innvielsen da Amélie skal stå brud med Jesus og gjennomgå et dødsrituale som avskjed med det verdslige liv. Idet René bøyer seg over kisten, betror søsteren ham at den egentlige grunnen til at hun går i kloster, beror på et forbudt erotisk begjær for broren. Han får da et sammenbrudd; Amélie på sin side bryter ut i febervillelse, blir brakt inn i klosteret, og de ser hverandre aldri mer. René bestemmer seg da for å utvandre, og slik havner han i Louisiana. Etter flere viderverdigheter møter han den gamle, blinde Chactas som slår følge med ham på vandringer i villmarken sammen med en streng prest. Her har da René fått høre Chactas’ historie, dvs Atala-romanen, og René på sin side forteller sin historie, direkte foranlediget av budskapet om Amélies død. René kaller livshistorien sin for en hemmelighet, og dette tyder på at hans rastløshet, livstretthet og nervesvakhet skyldes at han har elsket sin søster, selv om han aldri tilstår dette for seg selv eksplisitt i teksten. Men et slikt tabu forklarer tilstanden hans.

 

René er så kort, ca. 25 sider i den norske utgaven, at den ikke forsvarer å kalles mer enn en novelle lest for seg selv. Som del av en dobbeltroman gir den et løft til den tematiske uklarheten i Atala, ettersom avholdenhetskravet ved søskenincest er i full overensstemmelse med livsskildringen som helhet. Her er intet brudd, for den hjerteskjærende rastløsheten og fremmedgjøringen René opplever, er en tilstand som svarer på konflikten som raser i ham. Her når Chateaubriand et nivå i psykologisk realisme som overrasker stort etter sjablongskildringene i Atala. Og her er ingen avvik i stilen fra den fremmedfølelse og melankoli som preger så mye av moderne litteratur, men som gjerne regnes tilbake til Byrons og Baudelaires ’spleen’, noen tiår senere i århundret. Et eksempel fra da han går trett av landsbylivet:

”Dette livet som før hadde begeistret meg, var snart ikke til å holde ut. Jeg gikk trett av den stadige gjentagelsen av de samme scenene og de samme tankene. Jeg tok til å granske mitt hjerte og spørre meg selv hva jeg ønsket.”

Europeerens livsudugelighet blir gjennom hele fortellingen kontrastert mot indianernes evne til å leve harmonisk i den situasjon de befinner seg i. Forestillingen om ’den edle villmann’ er klart til stede, men ikke mer naivt enn at så vel naturens som stammelivets farer er nærværende, men holdningen til fenomenene er umiddelbare på en måte europeeren ikke kan innta. Det han derimot kan, er å slutte seg til kirkens strenge normer, underkaste seg et mer livsfornektende regime, slik det forfektes av presten som følger med på vandringen gjennom villmarken. Han kritiserer René med harde ord helt mot slutten, om helgenene som trakk seg tilbake i meditasjon: ”[De] trekker seg tilbake i ødemarken. Men de var der med sine tårer og søkte å slukke sine lidenskaper den tiden du kanskje kastet bort på å vekke dine.” Likevel er det Chactas som får siste ord og uttrykker sin visdom i en liknelse om elven Mississippi som flyter videre i pakt med sin bestemmelse, men med lengsel tilbake til barndommens uskyld.

 

Beretterstrukturen er ikke like gjennomført som i Atala. Selve fortellingen er i jeg-form liksom der, og her er to lyttere til stede som mottar fortellingen og som tar ordet innimellom for å trøste eller kommentere. Men ingen av disse har fått til oppgave å bringe fortellingen videre, så i tillegg opereres det med en implisitt beretter som beskriver omstendighetene og gjengir bipersonenes replikker i tillegg til Renés historie. Vi kan nok tenke oss at også denne er brakt videre gjennom datterdatteren frem til den moderne forfatteren, men en slik spekulasjon har ikke dekning i teksten. Slik er det jo med de fleste romaner, så det er ingen alvorlig sak.

 

Kvaliteten i René er festet til den psykologiske troverdigheten, intensiteten i skildringen av følelsene, bredden av tilbud i livsorientering, som viser at det lar seg gjøre å formidle vidtrekkende tanker i et lite format, i en form som lar oss bli revet med.

 April 2016

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.