Bulgakov: MESTEREN OG MARGARITA

Bulgakov, Mikhail: Mesteren og Margarita, oversatt av Erik Egeberg, norsk utg. 1995

 

Bulgakov er en russisk forfatter med livsløp1891—1940, og romanen M&M er hans hovedverk og regnes iflg. oppslagsverkene som det 20. århundres russiskspråklige mesterverk. Pga problemer under stalinismen ble forfatteren først rehabilitert i 1954, romanen først utgitt 1967, i Sovjetunionen 1976. Den norske utgaven ble innlemmet i Bokklubbens Århundrets bibliotek i 2000.  Dette sier Store Norske:

 

”I parallellføringen av de to plan gis en dyptloddende analyse av forræderiets, maktens og det ondes problem. I hjemlandet blir Mesteren og Margarita (…) i dag ansett som den viktigste romanen i russisk 1900-tallslitteratur, og Bulgakov anerkjennes nå som en av århundrets fremste russiske prosaforfattere.”

 

Det foreligger også en europeisk hjemmeside med base i Nederland, på fire språk, og her kan entusiaster følge så vel historikken som utbredelsen i vid forstand, med stadig oppdatering: www.masterandmargarita.eu .

 

Hva skal man si til dette? Når man leser et kanonisert verk, men ikke makter å fatte interesse for stoffet eller utformingen, i alle fall ikke ut over den rene kuriositeten at kanoniseringen virkelig har skjedd, har da alle entusiastene tatt feil?

Selvsagt ikke, sett fra deres lesesituasjon. Fra min blir det annerledes.

Formen er en slags fabelprosa, der mesteparten av teksten beretter om Satan og hans hjelpere idet de lander i 1930-tallets stalinistiske Moskva og setter i gang med en rekke rampestreker, for det meste overnaturlige ”hekserier”. Disse får store konsekvenser for liv og helse til et mylder av bipersoner, hver især typetegnet og med bevegelser som marionetter i et dukkespill, med bevisst fravær av såkalt livaktig personskildring. Visst er det morsomt, langt på vei, og blandingen av ondskap og komikk har stor effekt, men det fortsetter og fortsetter uten noen episk utvikling. Det ene påhitt følger det annet, og selvsagt gir helheten mening som en halvveis allegorisk skildring av sovjetsamfunnets tilkortkommenheter, skadebringende system, menneskefiendtlighet. Men dette har nå leseren forstått på side 100 av i alt 440.

Den mannlige hovedpersonen i tittelen, en forfatter som blir kalt Mesteren, er til stede som biperson i romanens første del. Han har havnet på mentalsykehus, og det går etter hvert opp for oss at han er forfatter av noen innskutte kapitler fra en seriøs roman om Jesu siste dager og døden på Golgata (med store avvik fra testamentene, men også med frisk og nærværende karakterskildring – ikke typetegning! – av Pilatus og til dels Jesus selv). Kontrasten til den satiriske hovedteksten er mildt sagt tydelig.

Den kvinnelige hovedpersonen Maria gjør sin entré i romanens Anen del, dvs. midt i, side 240 i bokklubbutgaven på 435 sider. Det setter selvsagt fart i beretningen at det oppstår handling på det menneskelige plan, og denne går ut på en eventuell fullføring og publisering av romanen om Pilatus, noe som byr på uoverstigelige vansker. Inntil Satan og hjelperne dukker opp og slår seg sammen med våre helter som villig går med i Den ondes følge. Alt for kunsten. Serien med spillopper og heksesabbat og makabre lystigheter skrangler og går videre og videre fram til en virkelig flott skildret avslutning der Pilatus blir tilgitt og hovedpersonene vandrer inn i evigheten.

 

Mer fikk ikke jeg ut av det. Går heller tilbake til en av Bulgakovs inspirasjonskilder, opplagt Faust.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.