Stikkordarkiv: Vindtorn: «Hvite hegrer hjem»

Vindtorn: «Hvite hegrer hjem»

TRIZTAN VINDTORN: ”Hvite hegrer hjem”

’Surrealisten’ som ’modernist’

 

hvite hegrer hjem

under blankt månelys ..

 

snart brister himmelskyen

under presset fra

millioner av knopper

 

tåkefuglen mistet vingene

i det langsomme fallet ..

bare sivrørene lengter

etter vindens fløytespiller .. //

 

Triztan Vindtorn: Vindblomster fra den innerste esken, 1991

 

Vindtorn hadde et opphold i Kina kort tid før diktsamlingen utkom, og som alltid ellers forberedte han seg grundig, dvs. leste seg opp, og vel framme sørget han energisk for å tilegne seg billedkunst, musikk, teater, arkitektur – og ikke minst den kulturelle stemning som ble formidlet av kinesiske kontakter. Nedslagene fra oppholdet finner vi i den nevnte diktsamlingen, dessuten i den følgende: Hvit hegre over silkeveien, 1992, som også inneholder gjendiktninger og ’fritt-etter’-inspirerte dikt med basis i kinesiske klassikere.

 

Naturmotivene: hegrer, måne, skylandskap, siv og kunstmotivet lyden av musikk – alle disse er gjengangere i kinesisk diktning, og dessuten i de mange imitasjonene av kinesisk diktning. Dette diktet kan kalles en pastisj, sett mot den kinesiske bakgrunnen, altså noe uoriginalt, på en måte mindre kunstnerisk verdifullt enn la oss si en gjendiktning. Men flyttet over i en norsk diktsamling, i en kontekst som demonstrerer en vesteuropeers evne til tilegnelse av en fremmed kulturytring, da får diktet en særegen kommunikasjonskraft som gjør pastisjen til et virkemiddel.

 

En kort analytisk parafrase: Åpningssituasjonen formidler en saklig observasjon av et eksepsjonelt vakkert naturfenomen, der likevel både måneskinnet og fuglene er ladet med symbolske effekter.

Observasjonen blir utdypet i avsnitt 2, ved å flytte blikket ned mot knoppskytingen på bakken (og i trærne), samtidig med at det inntrer en værforandring. Det har skyet til, men det udefinerte diktjeget fornemmer og formidler grokraften i knoppskytingen, liksom en energi som påvirker skydannelsen.

I avsnitt 3 brister skyen, med andre ord: tåken løser seg opp. Formelt skjer det ved hjelp av en metafor idet tåken får form av en langsomt fallende fugl uten vinger. Blikket flytter seg videre mot flere vekster, og nå er det sivrørene som får ytre følelser. Musikken kan ikke lyde før det blåser opp og det kan suse i siv. I forlengelsen av denne scenen kan vi også minne oss på at rørsiv er velegnet materiale for å lage nettopp fløyter.

 

Hele diktet, med bruken av de tradisjonelle, nærmest konvensjonelle, kinesiske landskapssymbolene, får et konsentrert symbolsk uttrykk, gjennom visuell sansning, fornemmelser av energi, bevegelse, musikk. Symbolene peker mot kunst. Kunst.

 

Vindtorn ville gjerne betegne seg selv som surrealist, i anknytning til den franske litterære bevegelsen på 1920-tallet og dens etterfølgere. Jo, det finnes linjer hos Vindtorn som i sin mangel på grammatisk eller billedmessig sammenheng kan henføres til surrealistisk stil. Samtidig er dette svære forfatterskapet, med sine lange, rapsodiske tekster, først og fremst preget av en ufattelig rik billedfantasi. Og bildene er så godt som alltid forståelige og står i enten samfunnsmessig eller personlig/eksistensiell kontekst. Vindtorns surrealisme består av billedrikdom, ikke så meget absurditet.

 

Og vårt Kina-dikt har lite med surrealisme å gjøre, der det smyger seg inn i en århundrelang tradisjon. Litteraturhistorisk sett er kinesisk lyrikk ’førmodernistisk’ i sin estetikk, og når den blir flyttet opp på 1900-tallet og imitert der, er den solid ’modernistisk’ i pakt med en av hovedstrømningene i europeisk og amerikansk diktning.