Stikkordarkiv: T.: Utbrende kanaler

Vesaas, Tarjei: «Utbrende kanaler»

Vesaas, Tarjei: ”Utbrende kanaler”, Kjeldene 1946

 

Utbrende kanaler

 

Sprukne kanalene går

til våre dyraste rom.

Ut-turka menneske får

nådelaust sin dom:

visnar, i brennande dag.

 

Difor vi ser som syn

i feber ei segnrik flod

stige i regn og lyn

der strantent og knekt alt stod:

Nilen! – i brennande dag.

 

Kom, Kvite Nil.

Svære livgjevande streng.

Med overskot du vil

fylle alt tomt som treng

berging i brennande dag!

 

Mangelsituasjoner er ikke mangelvare i diktenes verden. Og etter T. S. Eliots ”The Waste Land” (1922) er det heller ikke uvanlig å bygge opp en billedkrets av elementer fra ørkenens landskap, som så umiddelbart lar leseren tyde bildene allegorisk som en samfunnstilstand eller mangelfull mellommenneskelig situasjon. Videre kan man også tenke seg at denne tydningen igjen lar seg applisere på en mental mangelsituasjon (jf. innlegget om Aukrusts ”Brigde” på denne bloggen). Her er i alle fall tale om en tilsand som gjelder flere: vi og menneske (i flertall).

Mangelen gjelder samhørighet, fellesskap eller kontakt. Når linjene mellom menneske og menneske er brutt, blir livskvaliteten truet og mennesket taper livsevne og sykner. Allegorien stiller opp hvordan utette kanaler lekker, tørker ut, ikke kan føre det livgivende vannet fram slik at plantelivet visner og må dø.

Strofe 2 lar det kollektive vi i en febervisjon se et botemiddel mot mangelen. Innenfor samme billedkrets presiseres allegorien med fakta om Egypts næringsvilkår, at Nilens flomvann årlig sørger for nødvendig fruktbarhet.

Nilen skapte grunnlaget får en av de eldste sivilisasjonene, og den er bærer av en hel fruktbarhetsmytologi og har kunnet stå som verdisymbol gjennom tidene.

Strofe 3 sender en besvergende bønn til Nilen selv. Floden har som bekjent to tilløp, Den blå og Den hvite Nil. Når det kollektive vi velger Den hvite, får vi tro det har å gjøre med fargesymbolikk, der hvitt får stå for uskyld. Diktet ender med en formodning om at kanalene vil bli fylt og det livgivende vannet vil nå fram til åkrene slik kontakten mellom menneskene vil fornyes og vitaliseres. En ny metafor, navlestrengen, forsterker symbolet ytterligere. Håpet står sterkt med sluttlinjens utropstegn.

 

Versformen er enkel og innbyr ikke til spesiell fortolkning, en tretakter med beskjedne mannlige rim ABAB0, men der siste linje i hver strofe gjentas identisk og dermed insisterende på det prekære i mangelsituasjonen. Det er tvingende nødvendig at den ’brennande dag’ i ørkenallegorien blir kjølt ned så vannet kommer til og livet får anledning til å gro.

 

Generelt vil diktet ha overføringsverdi til allmenne situasjoner i samfunn og samvær. Og på det personlige plan, til måter å innrette livet på, i valget mellom overflate og dyp, ’tørr’ rasjonalitet, kanskje, og mer dynamisk skaperkraft. Men diktet har også hatt en mer spesifikk referanse. Utgivelsesåret 1946 er en av krigsoppgjørets mest intense perioder, samfunnstendensene går politisk i retning av betoning av samarbeid og samhold. Slik sett viser uttørkningstiden til okkupasjonens sosiale mistenksomhet og politiske katastrofe, men diktet retter også en advarsel mot nådeløs avvisning av alle dem som nå ble innhentet av rettsvesenet. Det var mye som trengte ”berging i brennande dag”.