Stikkordarkiv: Nansen

Fridtjof Nansen: På ski over Grønland

Fridtjof_Nansen_LOC_03377u-3

Nansens litterære skiferd

Etter hjemkomsten fra Grønland i 1889 brukte Fridtjof Nansen noen måneder på å samle notater, skape helhet av og fullføre det svære manuskriptet som skulle bli til På ski over Grønland, en boksuksess som matchet selve idrettsbragden og de vitenskapelige resultatene av ferden. Det ble lagt ned et formidabelt arbeid også fra forlagets side, over 700 sider med mengder av illustrasjoner, vitenskapelig tabeller i utfoldbare legg, dyrt importpapir, praktinnbinding. Aschehougs William Nygaard hadde investert med stor risiko, og nå gjaldt det å få solgt det kostbare praktverket uten tap. Det gikk bra, med 6000 solgte bøker den første sesongen. Men suksessen viste seg å gjøre en stor litterær skade på lengre sikt. Det var trykt nok eksemplarer til å dekke etterspørselen i flere år, og først flere år senere ble det behov for en ny utgave. Da tillot Nansen en beskjæring av innholdet som vandaliserte verket til det ugjenkjennelige.  I 1928 var 550 sider borte. Vi kan si at teksten forsvant, bare Nansen-myten levde videre. Først i 2003 ble boken utgitt på nytt med komplett tekst (Kagge forlag), men da uten oppmerksomhet fra den litterære offentlighet. Denne neglisjeringen av et av våre storverk har latt altfor mange lesere blitt snytt for en sjelden opplevelse.

Jeg nøler ikke med å kalle den opprinnelige På ski over Grønland en av de beste bøker i vår litteratur. Det gjelder språk og stil, komposisjon, beretterholdning og menneskeskildring, handling og verdiformidling. Alle disse virkemidlene har den felles med den ’egentlige’ skjønnlitteraturen, som den skiller seg fra ved et eneste trekk, at den ikke er fiksjon. Men den er langt på vei organisert som en fiksjonsfortelling, og mønstrene fra verdenslitteraturens skrivemåter har satt tydelig preg på framstillingen. Fortellerrytmen fra antikkens store reiseepos, for eksempel Odysseen, har gått videre i en varig bevegelse og organisert fortellingen på linje med fortellingene om de mange klassiske oppdagelsesferder.

De 670 originalsidene er delt opp i 27 kapitler og tilføyd et 34 siders tillegg med kommentarer og vitenskapelig redegjørelse for resultatene. Den første del av teksten beskriver de omfattende forberedelsene, så følger en sekvens der vi leser om ekspedisjonens ferd i drivisen før mennene når land idet de legger ut med to robåter 17. juli 1888 og når fram til selve skiferdens utgangspunkt 10. august. Da er vi kommet omtrent halvveis i beretningen. Neste sekvens forteller om selve skiferden over innlandsisen, 15. august—24. september. Den siste fasen i ekspedisjonen består av vandringen til fots fra iskanten til kysten og deretter roturen i selvbygd båt fram til Godthåb 3. oktober. De siste kapitlene fungerer som avvikling og forteller om overvintringen i Godthåb, avreisen derfra og ankomsten til København og Kristiania 30. mai 1889.

Framstillingen er ikke bare skildrende eller handlingsmettet. Flere mer populærvitenskapelige kapitler skytes inn der forfatteren mener de er på sin plass. Skiløpingens historie, selfangstkulturen, historikk om utforskningen av Grønlandsisen – disse stykkene setter ekspedisjonen inn i en kontekst som viser hvilken betydning ekspedisjonen har i sivilisasjonshistorien. Underteksten framhever at det ikke er selvrealisering og heroisme som står på programmet. Det er verden som skal bringes framover ved å strekke menneskenes yteevne og ved å finne ny kunnskap om naturen.

Nansens litterære talent røper seg med en gang, først journalistisk der han gjør rede for begrunnelsen for ekspedisjonen og gjengir de offentlige debattene som ble ført forut for den. Og når han så portretterer de fem mennene som skal være med, er vi over i en framstillingsform som ikke står tilbake for noen skjønnlitterær karakteriseringskunst. Knapt og presist blir deres egenskaper nevnt, og leseren har klart for seg deres individualitet når vi møter dem i selve beretningen.

Det egenartete i gruppens sammensetning er at Nansen ville ha med to samer, eller ’fjell-lapper’ som han kaller dem, ut fra den overbevisning at folk fra Finnmarksvidda ville ha egenskaper og erfaringer som gjorde dem utholdende og dyktige på innlandsisen. Risikabelt nok bestilte han dem pr. post, og han måtte motta de to som kom, selv om de var uforberedt på hva som ventet dem og ble forskremt da de fikk vite det. De hadde latt seg verve som lønnete deltakere. De kom til Kristiania umiddelbart før avreisen og lot seg ikke returnere.

Etter overfarten til Island med ruteskip ventet ekspedisjonen på å bli hentet på Nord-Island av en norsk selfangerskute, ”Jason”, som skulle bringe dem til Grønlands østkyst. Navnet er en tilfeldighet. Allikevel ser det ut til at skipsnavnet har minnet Nansen på antikkens reiseberetninger da han skulle skrive ned sin egen.

Det antikke epos som mest konsekvent er organisert som skipsekspedisjon, er den aleksandrinske forfatteren Apollonios’ store verk Argonautika (ca. 250 f. Kr.). Det inneholder heltemyten om Jason som drar til Kolchis for å hente Det gylne skinn og beskriver strabasene forut for erobringen og den eventyrlige ferden hans hjem til Hellas etterpå, sammen med hustruen Medea. Eposet er lite kjent i Norge og foreligger ikke på norsk, men myten er velkjent, og en tvers igjennom skolert person som Nansen kan ha vært borti en versjon på tysk eller engelsk. Poenget med å nevne det her, er at Nansen åpner sin beretning ikke ulikt åpningen på Argonautika, med å samle sammen en rekke helter og beskrive deltakerne én for én. Jason har med seg et stort følge, over femti mann, og de fleste blir skildret ved hjelp av hjemstavn, ætt og kjente bedrifter. Flere av heltene er berømt fra andre myter: Orfevs, Herakles, Akillevs’ far Pelevs, tvillingene Polydevkes og Castor, mange av dem ætlinger av guder og konger. I handlingen framover får mange av dem demonstrere egenskaper de ble tildelt i åpningen. Slik organiserer også Nansen sin personskildring.

På ski over Grønland er skrevet i jeg-form. Men ekspedisjonssjefens jeg er sjelden framme i teksten som pronomen i første person. Lengst unna er han i de innskutte oversiktskapitlene om skihistoire og liknende, men heller ikke i de kapitlene som formidler opplevelser, er han dominerende. Beretteren oppfatter seg selv som representant for fellesskapet; ofte forteller han om de andre medlemmene, og mest om det som skjer omkring og hvordan landskapet er. Han benytter gjerne vi-form, men det er et vi med vekslende innhold. Noen ganger alle fem, andre ganger de to eller tre som er involvert i en bestemt oppgave, andre ganger er det nordmennene som er vi mens samene er de. Da er det for å markere kulturforskjeller som fører til ulik innstilling til for eksempel praktiske problemer.

Noen ganger har forfatteren som skriver i etterhånd, bruk for å formidle et inntrykk mer direkte. Da siterer Nansen sin dagbok, og med den naturlige verbtiden i en dagbok oppstår en presens-situasjon som trekker leseren inn på en effektiv måte.

Beretningen er fattig på replikker. Dermed får de andre deltakerne lite rom for å komme med egne ytringer og tanker. Men rett som det er gjør Nansen bruk av et par av de andre deltakernes opptegnelser – det gjelder O. C. Dietrichson og samen Balto.

Dietrichson var kaptein i hæren og 32 år gammel i 1888, idrettsmann som hadde den tre år yngre Nansens uforbeholdne respekt. Han hadde spesielle oppgaver med meteorologiske og topografiske målinger under ekspedisjonen, men viste også en utholdenhet og energi som nok bare kunne sammenliknes med Nansens egen. Når hans dagbok siteres, gjelder det gjerne observasjoner Nansen selv ikke gjorde. Når Dietrichson for øvrig omtales, er det gjerne som hovedperson når særlig dramatiske situasjoner oppstår:

 Så kom vi opp under et isflak, Dietrichson sprang inn på det med fanglinen i hånden for å trekke båten langs kanten, han la i iveren ikke merke til at han hoppet inn på en hul, fremstående iskant, som idet han falt ned på den, brast under ham, og han kom på hodet i vannet. […] rask og åndsnærværende som han er, kom han dog straks opp, og som sedvanlig uten å gi seg fikk han atter fatt på fanglinen og drog nu båten frem; arbeidet holdt ham vel varm, men det var neppe behagelig å være i disse drivvåte klær i den bitende vind. Slikt lot dog aldri til å sjenere Dietrichson.

 En gang til falt Dietrichson i vannet, og da holdt han virkelig på å drukne. Det var helt på slutten av ferden, under transport av kjelkene over et islagt vann i Austmannadalen. Igjen greide han seg, og ikke før hadde han karet seg til land før han la på svøm i isvannet en gang til for å redde bagasjen.

Samuel Balto var den yngste av samene, 27 år gammel og altså jevnaldrende med Nansen. Han er den av deltakerne som oftest blir omtalt og oftest får ordet ved siden av Nansen selv, han blir beskrevet, vurdert og fortolket, og store avsnitt av hans opptegnelser blir sitert. Av samtlige deltakere er det Balto som har interessert forfatteren mest som menneske. Nansen lar ham uttrykke elementære følelser som de andre ikke kommer med: engstelse, glede, skuffelse, forventning. Han smiler av Baltos kristelighet som tas fram i farlige situasjoner, men legges bort når truslene ikke er like sterke. Under den uendelige roturen i drivisen er det frykten som rår, og da er levereglene strenge. Men det øyeblikk de setter foten på land på Grønlands østkyst, legger Balto testamentet bort og banner i vilden sky. Balto får være barnaktig der Nansen selv må tukte seg til å være voksen, for det later til at Nansen tvers gjennom sin milde overbærenhet og lettere nedlatende sympati med Balto identifiserer seg med ham. Når Balto blir sitert, er det som om de direkte følelsene, gjerne med sterke ord, uttrykker en sensibilitet Nansen selv ikke lar komme til uttrykk. Han bruker sin kamerat fra naturtilstanden til å uttrykke et rikere følelsesliv enn han selv tillater seg. Kjærligheten til fjellet har de felles, men det er Balto (og den andre samen, Ravna) som løper til topps av lutter glede. Den nesten-underernæring som alle er tause offer for på hele turen, får Balto ytre seg om. Slitet under slepingen av de tunge kjelkene kan Balto beskrive: ”Tauet, som vi drog kjelkene med, smertet skuldrene så at det kjentes som om de var brente.” Under overvintringen i Godthåb skriver Nansen nøkternt om alle de vakre og grasiøse unge eskimokvinnene, men det er Balto som forelsker seg.

Disse emosjonelle tekstene kan altså leses som diskret uttrykk for Nansens egne tilbakeholdte følelser. Andre stykker fra Baltos opptegnelser forteller mer spesifikt om ham selv, ikke minst får han beskrive landskap og hendelser med en billedbruk som vi ikke finner i Nansens egne lyriske naturskildringer, som da han beskriver vimplene på selfangerskuta Jason: ”… så mange flagg liksom røde multer på en myr”.

Den bipersonen som nevnes oftest etter Balto, er den andre samen, Ole Ravna, ca. 45 år gammel reindriftssame. Han er ekspedisjonens melankoliker, og får rett som det er komme med innspill i teksten der han ytrer skepsis, misnøye, angst eller nedtrykthet. Mot Baltos mer sangvinske og selskapelige gemytt står Ravna som dyster kontrast. Han snakker dårlig norsk, mistrives umåtelig både på skip og i småbåt, men er sterk og seig og gjennomfører den jobben han føler han er betalt for, men heller ikke mer. Litterært har han den oppgave å skape skygge for å få fram de andre personenes lys, peke på realiteten i farene som truer, nevne uroen for framtiden. Så slipper de andre fem å uroe seg. Ravnas mishag får uttrykk spredt jevnt utover i beretningen; forfatterholdningen er likevel ikke negativ til ham, men respektfull i synet på at Ravna tross alt fyller sin funksjon i helheten.

Vi kan ikke snakke om rasisme i forholdet norsk:samisk, for de to samene er mer ulike som personer enn de to etniske gruppene er ulike hverandre. Ja, de innesluttete deltakerne Sverdrup og Kristiansen er på mange måter mer like Ravna enn de andre i kretsen, men de ytrer ikke skepsis noen gang. Nansen selv har på den ene side mye til felles med den følsomme Balto, på den annen side også med den heroiske Dietrichson.

Otto Sverdrup er ekspedisjonens nestkommanderende og er den som har fått den mest utførlige biografien i begynnelsen. Men det er først i aller siste del av beretningen at han får tre fram som noen personlighet – både på sjøreisen og som skiløper har han vært mer som en supereffektiv menneskemaskin, sterk som en bjørn og komplett uredd. Bare noen ganske få replikker blir tildelt ham, og i aktivitet ser vi ham først da han og Nansen bygger seg en båt av teltduk og vidjekvister for å ro fram til folk. I Godthåb, der han får så mye mat servert som han orker å legge i seg, ser vi hvordan han har undertrykt sin egen appetitt og antakelig en rekke andre behov uten å mukke.

Sjettemann på ferden er den yngste og minst tekstlig nærværende av hele gruppen: Kristian Kristiansen, født 1865, bondegutt. I beretningen er han sjelden til stede, og da sett utenfra og som regel ved at Nansen legger vekt på hans taushet. Som Sverdrup er han pliktoppfyllende, sterk og fysisk aktiv. Først i Godthåb får vi vite at han også er ung av sinn, der han deltar i selskapsdansen med eskimopiker og danske fruer.

Forfatteren selv, tekstens jeg, er da den som bærer teksten. Det er som nevnt et tilbaketrukkent subjekt, og allikevel gir teksten et uvanlig sterkt inntrykk av forfatterpersonligheten. Den røper seg altså på andre måter enn ved at han skriver om seg selv. Hva han legger vekt på, hva han interesserer seg for, hva han observerer først – slike trekk forteller en god del. Mer forteller hans bruk av skrivekunstens virkemidler, retorikken. Her er en utpreget kontrasteringsteknikk: mellom fredfylte episoder og dramatiske, mellom strabaser som nærmer seg lidelse, og naturpoesi.

Koplingen av episoder til hverandre er gjerne gjennomført slik at en utfordring blir møtt og mestret, og så, idet man puster lettet ut, oppstår en uventet dramatikk, for eksempel ved at et isflak brister eller en isbre kalver, deretter når gruppen et foreløpig mål og kan slå opp telt for overnatting, og best som man aner fred og ingen fare, kan det komme en ny forskrekkelse, f. eks. sterk sjøgang under isflaket der teltet er reist. Her er altså lagt vekt på spenning i teksten, på kort sikt, og hele beretningen kan langt på vei leses som en kjede av korte spenningssekvenser. Det er denne komposisjonen som bærer likhet med antikkens kjente reiseepos. Selve den langvarige handlingen vet vi jo utgangen på, det skal gå bra, alle kommer fram i god behold. Leseren vet bare ikke hvordan, og det er de korte spenningsstrekkene som bevirker det intense drivet gjennom de nesten 700 sidene fortellende prosa.

Det er mengder av slike intense passasjer som den da Dietrichson falt i vannet. Større dimensjoner møter vi der båtene skal gjennom et farvann med ikke bare isflak, men med isfjell. Mennene bestiger et 70 meter høyt isfjell for å speide og finne framkomst for båtene:

Mellom hvert fjell var det kløfter, nede i bunnen av hvilke man øynet sjøen. Rett under oss snodde den seg som et smalt mørkeblått bånd i en trang renne mellom to loddrette, et par hundre fot høye vegger.

 

Videre

            … vendte vi atter tilbake til våre båter for å sette full kraft på og nå igjennom før isen tetnet … Så hurtig årene kunne føre oss, bar det da nordigjennom de trange renner, hvor vi kun så det dypblå vann med enkelte isflak under oss, isveggene på begge sider og en smal stripe av himmelen høyt til værs.

Og kort tid etter har de så vidt unnsluppet faren, et ras fra isfjell: ”Hadde vi gått den vei et par minutter før, som vi opprinnelig tenkte på, var vi vel blitt knust.”

Her blir det igjen anledning til å minnes det gamle eposet om Jason og hans menn på skuta ”Argos”. Etter mange eventyr og mye motgang må han føre skipet videre langs sørkysten av Svartehavet, og før de kommer ut i åpen sjø, må argonautene gjennom et farlig sund, mellom to klipper som ikke er festet til havbunnen og derfor uten opphør smeller i hop slik at det oppstår en svær flodbølge. For å teste framkommeligheten må sjøfolkene slippe løs en due som skal fly gjennom sundet, og hvis den klarer seg, vil skipet også klare seg. Som spådd, så gjort; duen kom så vidt igjennom før klippene smalt sammen og så åpnet seg slik at skipet ble dratt inn i sundet med tidevannet. ”Så styrtet en hvelvet bølgekam imot dem, og skipet fór som et rør over den rasende bølgen og stupte gjennom hulningen i sjøen. Og hvirvelstrømmen holdt det mellom de sammenstøtende klippene, og på hver side ristet og tordnet de, og skipets tømmer ble klemt fast.”  Da må gudinnen Athene gripe inn og skyve klippene fra hverandre, slik at skipet kommer igjennom. Man kunne nesten tro at det gamle eposet hadde bevart erindringer fra siste istid i Svartehavet.

’Understatement’-stilen kan noen ganger gli over i det humoristiske, der den barske humor får gi dimensjon til en reell fare:

… det så dog et par ganger stygt nok ut, vi falt i til under armene og kjente bena dingle i det tomme rom nedenunder. Da dette i lengden ble mindre behagelig, var det derfor naturlig at vi søkte ut av dette lende og lenger sydpå, hvor sneen var mindre og sprekkene ikke så tallrike.

Og den kan erstattes av sitt omvendte grep, overdrivelsen. Det er når det er grunn til å få sagt noe om gledene i villmarkslivet. Når sparsommeligheten og nøkterne livsstil dominerer, blir avvekslingen desto mer prisverdig:

Kveldsstundene i teltet … var glanspunktene i tilværelsen den tid. Dagen kunne ha vært aldri så strid, vi kunne være aldri så slitne, og det kunne være nokså kaldt, så var dog, når vi satt der rundt kokeapparatet og stirret ned mot de svake lysstriper, som kastedes fra spiritusflammen ut gjennom hullene i lamperommet, og ventet på vår aftensmat,

                        ”— — allting glemt og alt det onde over,

                        så var vår vrå et marmorslott — —”

            Og når så suppen, lapskausen, eller hva det nå var, var kokt, rasjonen ble utveiet og den lille stump lys vi hadde, ble tent, for at vi kunne se å spise, ja da steg vår lykke til sitt høyeste.

Verkkomposisjonen demonstrerer en uovertruffen evne til å se detaljer i lys av en helhet, forstå betydningen av et tegn, evne til å se de store perspektiver i en hendelse, forstå  meningen og gjenskape helheten slik at fremmede lesere kan gjenskape den samme forståelsen.

De nøkternt beskrivende partiene og de dramatiske innslagene blir stadig supplert av prosalyriske avsnitt, både i forfatterens etterpå-beretning og fra hans dagbok. Ett eksempel blant mange får greie seg; det gjelder ”et kolossalt isfjell av den mest eventyrlige form”, og denne gangen tillater han seg å bruke poetiske sammenlikninger:

Øverst opp raget to ispigger som slanke kirketårn høyt i luften, høyt oppe på den loddrette vegg gikk et svært hull tvers igjennom fjellet, og nede hadde sjøen hult ut grotter så store, at et lite skip kunne gå inn under istaket; farvene spilte i en rikdom av blått like til det dypeste ultramarin inne i bunnen – det var som et svømmende fepalass bygget av safir – og rundt omkring rislet bekker i små fosser ut over sidene mens lyden av dryppende vann stadig gjenlød inne fra grottene.

Så Tarjei Vesaas er ikke den første i norsk litteratur som skriver om et is-slott.

Et siste skjønnlitterært trekk skal nevnes, fenomenet intertekstualitet, dvs. forfatterens bruk av eldre litterære kilder for å fremme sin egen kunstneriske intensjon. Den mulige referansen til antikkens sjøferdslitteratur er allerede nevnt. Her er også enkel bruk av nordiske referanser, med alle diktsitatene Nansen benytter. Her er svenske, danske og norske dikt – fremst blant dem alle Petter Dass, som påkalles som sannhetsvitne når det gjelder nordlige naturfenomener så vel som egenskaper ved samisk livsstil. En tredje litterær kilde er de norske folkeeventyrene, og her er intertekstualiteten mer subtil, idet den merkes på stilen – ordvalget og setningsbygningen:

Vi gikk langt og lenger enn langt, vårt fjell svant litt efter litt i mørket; men like bred var og ble sprekken uten broer, og ikke kunne vi se noen forandring fremover i mørket. Men allting har jo en ende, som gutten sa, han skulle ha ris –  – 

Når båtene er trukket på land idet ekspedisjonen drar videre på ski, heter det: ”… og har ingen flyttet dem, så ligger de der vel ennu.”

Mer indirekte og ikke påviselig fra tekst til tekst er den holdning til farefull sjøferd, og også skiløping, som vi kjenner fra sagaen – Grønlendigesagaen og Eirik Raudes saga om sjøferder, og om skiløping fra Håkon Håkonssons saga med historien om birkebeinerne og kongsbarnet. Her hersker en total nøkternhet i forhold til farer, slit og ulykke, beskrevet i en nedtonet stil som er fremmed for de antikke sjø-eposene, der heltenes frykt og sorg er like åpent beskrevet som farene er språklig overdimensjonert.

Som bragd betraktet var skiferden et tegn på veksten i europeisk kompetanse. Men også litteraturhistorien ble beriket gjennom dette verket som stiller seg inn i en 2500-årig kontekst og visker ut grensene mellom myte og virkelighet, vitenskapelighet og kunst.

 

Stoffet overlapper langt på vei kapittelet «1890 — Fridtjof Nansen: På ski over Grønland» fra min bok Norske forfattere på norsk forlag. Aschehoug-bøker i tiden rundt 1905 (2005). Teksten revidert 2012.