Stikkordarkiv: Mehren

Stein Mehrens lyrikk — felt og linjer

 Mehren, Stein

FELT OG LINJER I STEIN MEHRENS LYRIKK

Forsøk på en oversikt over forfatterskapet

 Felt og linjer

Ut fra lesning av hele Mehrens omfangsrike lyrikkproduksjon – hans diktkorpus – kan vi skimte grupperinger av emner og begreper fra et livsområde eller biologi eller historie eller klima eller kultur eller retorikk, og her bruker jeg som samlebetegnelse metaforen ”felt”.

Mellom disse feltene finnes forbindelseslinjer:

–        årsak: hendelse på ett felt fører til en reaksjon på et annet. Eksempel: en omtalt hendelse i feltet for historie/krig fører til omtale av en situasjon i feltet for biografi/barndom.

–        parallell: situasjon på ett felt avspeiles i en situasjon på et annet felt Eksempel: insektets forvandling fra puppe til individ/imago [på det biologiske felt] har sin parallell i den litterære forvandling av en opplevelse til et dikt [på det estetiske felt].

–        ut av eller inne i disse feltene finnes også utviklingslinjer:

–        endring over tid: livsløpet, historien.

–        syklus: idet et felt forandrer seg og går under for så å gjenta en tilsvarende prosess. Et menneskes livsløp og død, videreført av nye slekter. Romerrikets vekst og fall, videreført i nye politiske kulturer.

I det omrisset som nå følger, over motivgrupper eller innholdsfelter, vil jeg nevne kategorier som kan tas i bruk under en beskrivelse av forfatterskapet som helhet. Men først vil det behøves en oversikt over forfatterens utgitte diktbøker.

Stein Mehrens utgitte lyriske verker:

Den følgende oppstillingen er ment som eksempel på en metodikk for beskrivelse av forfatterskapet og pretenderer ikke å være uttømmende. En liste som skal danne utgangspunkt for vitenskapelig analyse, må være komplett og omfatte alle forfatterens publiserte tekster. Mehrens dikt som kan være publisert i dags- eller periodisk presse er her ikke tatt med, det er heller ikke de bøker han har utgitt i samarbeid med billedkunstnere eller komponister, i alt 6 bind. Listen består utelukkende av diktsamlinger utgitt på ett og samme forlag (Aschehoug).

Diktsamlingene er stilt opp i grupper som er dannet på dels ytre kriterier, dels biografiske. Disse kan være sammenfallende, ettersom forfatteren selv vil ha et avgjørende ord i valget av formgivningen av sine bøker, og at denne noen ganger sannsynligvis avspeiler utviklingstrinn eller livsfaser han selv har vært opptatt av å markere. Vi skal ikke overdrive betydningen av en slik gruppering av bøker, ettersom denne betydningen verken kan være essensielt eller empirisk gyldig. Likevel kan en slik gruppering ha en pedagogisk funksjon og lette det analytiske arbeidet når ”indre” innholdskriterier og estetiske kategorier skal relateres til forfatterskapet som litteraturhistorisk forløp.

De fire første diktsamlingene danner en gruppe som kan kalles «ungdomsdiktning»

1960  Gjennom stillheten en natt

1961  Hildring i speil

1962  Alene med en himmel

1963  Mot en verden av lys

 Bøkene utgis med ett års mellomrom, de gjennomfører en relativt enhetlig diksjon eller stil og bygger opp en poetisk personlighet som er umiddelbart gjenkjennelig. (1)  Den grafiske formgivningen er gjennomført enhetlig med hvite omslag, lik skrifttype og design ved Rolf Andersson. (2)  Diktsamlingene regnes gjerne, grovt sett, som poetiske utforskninger av det lyriske subjekt.

Så, etter et års opphold, følger tre samlinger som muligens kan kalles ”60-tallsmodernistiske”, idet diktenes perspektiv i høyere grad rettes mot relasjonen mellom diktsubjektet og samfunnet, med vekt på samfunnet. Dette stiller Mehren nærmere andre samtidige lyrikere, der denne relasjonen er utpreget sentral (Rolf Jacobsen, Georg Johannesen):

1965  Gobelin Europa

1966  Tids Alder

1967  Vind Runer

Utvendig kjennetegnes disse bøkene av samme grafiske formgiving som de fire første, men nå med sterke bunnfarger, blått, grønt, oransje. (3)  I forfatterens redigering av Samlede dikt 1960—1967, som utkom i 1982, er det gjort flere omarbeidelser eller strykninger av hele tekster herfra enn fra de fire ungdomsdiktsamlingene. Mehren stilte seg mer kritisk til denne delen av forfatterskapet enn til noe av sin øvrige produksjon. Resepsjonen, verken dagskritikken eller den akademiske kritikken, kan imidlertid sies å følge ham i denne vurderingen.

Etter et år med dramatikk følger i 1969 det lyriske verket Aurora Det Niende Mørke som innfatter en rekke dikt i en større mytisk ramme. Denne svære syklusen står alene i rekken av diktsamlinger, men kan med fordel leses i relasjon til det mer genreblandete, og adskillig blekere, verket Kongespillet to år senere. Begge bøkene er innbundet i standardformat og med løst omslag i et nytt og annerledes design enn tidligere utgivelser. Aurora er også en langt mer omfangsrik diktbok enn de øvrige.

En markant pause i det lyriske forfatterskapet fylles med utgivelser i andre genrer før det følger en varig lyrisk utgivelsesbølge:

1973 Dikt for enhver som våger

          1975 Menneske bære ditt bilde frem

          1977 Det trettende stjernebilde

          1979 Vintersolhverv

          1981 Den usynlige regnbuen

          1983 Timenes time

 Her er regelmessig utgivelsestakt hvert annet år. Den grafiske formgivningen, format m.v. er lik for bøkene i 1973—77, selvstendig for 1979-boka, enhetlig igjen, men med noe avvikende design fra og med 1981. Biografi og personlig tilegnet tilværelsesfortolkning er periodedannende kriterier i denne fasen, og bøkenes skiftende utstyr skal ikke tillegges stor betydning. Overgangen fra falset til beskåret bok skyldes publiseringstekniske hensyn, ikke kunstneriske. Denne fasen av forfatterskapet omfatter også Mehrens mest produktive periode som essayist og filosof, med fire essaysamlinger (1974, 1975, 1980, 1984) og det store idé-verket Myten og den irrasjonelle fornuft (1977 og 1980).

Tre år går før neste diktsamling, som nok kan sies å oppsummere hele forfatterskapet fram til da, men som like gjerne kan sies å danne forutsetningen for de framtidige bøkene, der ett kjempedikt får omfatte en rekke mer eller mindre isolerte utdypninger av poetiske ideer. Diktsamlingene kommer nå årlig eller hvert annet år:

1986 Corona. Formørkelsen og dens lys

          1988 Fortapt i verden. Syngende

          1989 Det andre lyset

          1990 Skjul og forvandling

          1992 Nattsol

          1994 Evighet, vårt flyktigste stoff

Alle de fem bøkene etter Corona er ”diktsamlinger” som verken er stilt opp i syklus eller har enkeltdikt som opplagt relaterer seg til hverandre eller til helheter utenom den enkelte bok. Det er neppe mulig å ta ut et enkeltdikt fra 1994 og hevde – på stilistisk grunnlag – at det ikke kunne ha vært utgitt i 1988. Her er en strukturell likhet som kan sies å danne enhet mellom alle disse bøkene, og både hver især og til sammen kan de anses som utspaltninger fra det lyriske 1986-utbruddet. Utvendig sett hører Corona nærmest til den foregående periodens design, mens de fem neste er nesten identiske i sitt grafiske uttrykk. Den estetiske enheten fra dikt til dikt og fra bok til bok er omtrent like tett som i Mehrens fire ungdomsbøker.

I tillegg til sin dikterrolle har Mehren på 1990-tallet bygd opp en karriere som kunstmaler. Mye taler for at denne uttrykksmuligheten har virket personlig frigjørende, mer uavhengig som billedkunsten er av samarbeid på mange plan, korrigeringer, offentlig vurdering, prestisjekamp, lang tid før kunstverket framstår ferdig. For lyrikken kan dette ha betydd en sterkere tilbøyelighet til disiplin, skjerpelse av stilmidler, høyere presisjon i bruk av kompositoriske og akustiske virkemidler. Spontaniteten kan gis fritt utløp i øyeblikkets billedkunst, mens de tekstlige ideene kan gis tid til kunstnerisk foredling. Og da er vi inne i den lyriske fasen der dikteren befinner seg nå.

1996 Hotel Memory

          1998 Nattmaskin

          2000 Ark

          2002 Den siste ildlender

 Utgivelsestakten er ikke brutt siden den forutgående fasen, ettersom det stadig kommer en diktsamling hvert annet år siden 1990. Utvendig ser vi likevel tegn som knytter publiseringen til malerkunsten, ganske enkelt ved at forfatteren lar sine egne malerier gi omslagsmotiv til bøkene (med unntak for Hotel Memory, der det gjengis et bilde av den engelske maleren John Piper). Når bøkenes innbindingsart endres, er dette forlagets initiativ for å bringe utgivelsene i takt med samtidens krav til relasjonen mellom utstyr og utsalgspris. Signifikant er altså omslagsmotivene, ikke innbindingen.

 

Innføringer i forfatterskapet

De færreste samtidige forfatterskap har blitt gjenstand for en såpass inngående forskning som Mehrens. Det er tale om noen hovedoppgaver ved universitetene, dessuten artikler av framstående litteraturforskere og –kritikere. Fyldigst, bredest og mest dyptloddende er Per Thomas Andersens store avhandling fra 1982, Stein Mehren – en logos-dikter. Her blir hele forfatterskapet fram til 1979 analysert og karakterisert på grunnlag av filosofiske og idéhistoriske kriterier. Med utgangspunkt i en personlig opplevd lesning blir Mehrens bøker drøftet innledningsvis, før Andersen legger fram sitt prosjekt.

Ved hjelp av tenkere som Mehren selv eksplisitt reflekterer over i sitt prosaforfatterskap – Kierkegaard, Husserl, Buber og Wittgenstein – bestemmer Andersen utviklingsfasene i det lyriske forfatterskapet. Disse fasene er de samme som ble nevnt ovenfor, og ungdomsdiktsamlingene formidler temaer i betydningsfeltene solipsisme (erkjennelse begrenset til det subjektive jeg) og fremmedgjøring. De tre ”60-tallsmodernistiske” samlingene karakteriseres ved en frigjøringstematikk. Aurora Det Niende Mørke formidler en mytisk erkjennelsesform, mens de fire diktsamlingene fram til 1979 er kjennetegnet av at det søkende diktsubjektet har nådd et mål og framstår som logos-dikter, der diktene formidler ulike typer forløsning. Begreper som videre tas i bruk, er ekstase, skapelse, mennesket i skaperverket, mennesket som forløser.

Andersens framstilling later til å gjøre liten bruk av den forskning eller kritikk som gikk forut for hans eget arbeid, mens den har hatt dominerende innflytelse på alle etterfølgende studier av denne diktningen inntil 1979. Selv er jeg tilbøyelig til å forlenge ”logos”-perioden fram til dags dato, og dermed finner jeg at de filosofisk-idéhistoriske kategoriene blir vanskelige å anvende som midler til å studere den videre utviklingen i forfatterskapet. Mehrens idégrunnlag er muligens avklaret allerede i løpet av 1970-tallet, men de neste 12 diktbøkene kan neppe sies å fortelle om en stillstand i forfatterskapet av den grunn.

Andersens idéhistoriske tilnærming har dermed for meg begrenset verdi, overbevisende som den er innenfor sitt prosjekt. Her er behov for utfyllende kategorier, og disse bør etter min mening søkes i det estetiske felt, i de retoriske og stilistiske verktøykasser.

Innflytelsen fra Andersen er tydelig i Øystein Rottems framstilling i Norges litteraturhistorie 6, Fra Brekke til Mehren (1995), 13 sider, som anvender mange av de samme idéhistorisk baserte karakteristika av forfatterskapet, nevner filosofene, relaterer dikt til essayistikk, men for øvrig demper eller avrunder Andersens distinkte begrepsbruk, sannsynligvis i pedagogisk hensikt. Omtalen fører fram til 1989. Forfatterskapet ses i litteraturhistorisk sammenheng i lys av den poetiske modernismens utvikling.

Det skjer også i Per Thomas Andersens Norsk litteraturhistorie (2001), ca. 7 spalter, der de egenskapene som ble framanalysert i avhandlingen, blir benyttet på en anskuelig og forenklet måte for begynnerstudenter. Her blir det anmerket noe om bruken av paradoks i Mehrens stil, for øvrig blir forfatterskapets utvikling beskrevet ved hjelp av frekvens av bestemte motiver (70-tallet = natur i forhold til dikt og myte, 80-tallet = personlige motiver, utdypning av motsigelsen mellom kjærlighet og død).

Mer spesifikke studier etter 1990 er også i all hovedsak opptatte av innholdselementer i forfatterskapet og mer eller mindre definerte filosofiske kategorier. Mest betydelig av disse er Ingunn Øklands artikkel om kjærlighetsdiktningen (Edda, hefte nr. 2, 1997).

Bruk av mer rendyrket litterære, estetiske og litteraturhistoriske kategorier er sjeldnere å finne i nyere arbeider.

Men de er bærende i de eldste oversiktsartiklene om forfatterskapet, Jan Erik Volds i tidsskriftet Profil (nr. 1 og 2, 1966, datert januar 1966), 21 sider, og Edvard Beyers i artikkelsamlingen Profiler og problemer (1966), 25 sider. Artiklene later til å ha vært forfattet uavhengig av hverandre, men de rommer flere felles iakttakelser.

Vold gjennomgår de fem første diktsamlingene ut fra forståelsen av et element i forfatterpsyken, inderlighet, og underbygger denne ved hjelp av stilistiske iakttakelser, først og fremst av Mehrens metaforikk og formidlingen av sansninger. Gjennomgåelsen er utformet som en bred samling diktsitater, bundet sammen av treffende kommentarer.

Beyer foretar omtrent samme operasjon, med tilsvarende iakttakelser av stilistiske grep, men han knytter disse til en annen retorisk funksjon, på innholdsplanet, i dikterens formidling av motiver og tematikk. Det er i bestemmelsen av dikterens filosofisk baserte refleksjon at den stilistiske analysen blir benyttet.

Under arbeidet med denne oversikten har jeg savnet grep som dem Vold og Beyer benytter, i resepsjonen av det modne forfatterskapet.

For det går hele 33 år før det blir publisert en omfattende presentasjon der omtalen først og fremst er basert på litteraturfaglig metode, i Henning Hagerups etterord til Stein Mehrens Utvalgte dikt (1999), 28 sider. Her blir det gjort rede for en rekke av de formale spenningene i diktene, ved hjelp av motsetningspar som knapp/fyldig, kompresjon/ekspansjon, og Hagerup går inn på Mehrens symbolbruk, søker å karakterisere forfatterens egenartete type symbolisme. Etterordet er dessverre altfor knapt i forhold til de mange innfallsvinkler som etableres, og det fører til at egenskapene i Mehrens stil blir for snaut formidlet, men de blir nevnt: Mehrens språklige utforming av sansning, hans metaforikk, spenningen mellom de stilistiske attitydene hymne og elegi, de ulike lyriske genrene som tas i bruk. Videre nevnes de kontrastrike hovedmotivene og deres frekvens gjennom forfatterskapets løp.

I min egen Dikt i Norge, Lyrikkhistorie 200—2000 (2002), ca. 5 sider, har jeg på et minimum av plass forsøkt å få med momenter fra begge de analytiske tradisjonene, men med vekt på den litteraturhistoriske sammenhengen og relasjon til andre lyrikeres diktning.

Det som mangler av dokumentasjon av Mehrens kunstneriske impulser, kan finnes i sporadiske intervjuer i tidsskrifter og presse, mens slikt estetisk og litteraturhistorisk stoff ikke får stor plass i hans egenanalytiske essayproduksjon.

 

Felt og linjer

På bakgrunn av disse oversiktene, over primær- og sekundærlitteraturen, kan jeg nå gjøre et forsøk på å reise et resonnerende stillas for en mulig oppbygging av den helhetlige forfatterskapsanalysen. Det viser seg at studiet av Mehrens litterære egenart, som rommes i det temmelig vage begrep ”kunstnerisk uttrykk”, støter på visse problemer som muligens har å gjøre med de tendensene som har preget litteraturforskningen og –kritikken i en generasjon fra ca. 1970. Selv ved et mye omtalt forfatterskap som Mehrens har disse tendensene satt sitt preg: i analysen av tekster blir det lagt ensidig vekt på idéhistoriske forhold eller på tekstenes innhold. Analytikere har i senere år gjerne benyttet sin teoretiske og estetiske kompetanse til å foredle teori, spissformulert: dikt blir brukt til å danne teori, mens teorien ikke blir anvendt for å forstå diktningen. Det har ikke vært motivasjon eller energi tilbake til å gjøre det som etter mitt syn er mer nødvendig, klarlegge egenarten i kunstnerisk betydelige forfatterskap ved hjelp av de metodene som førte kritikeren Volds og forskeren Beyers analyser langt inn i hjertet av litterariteten i Mehrens lyrikk.

Behovet i lyrikkformidlingen for språkanalytisk, metrisk og retorisk empiri har knapt vært anerkjent i den ”allmennlitterære” sektoren av litteraturfaget som vel har dominert i offentligheten siden 1990-tallet, slik vi møter faget i litterære tidsskrifter. Det har ført til mangel på presisjon når kritikerne har forsøkt å bevege seg ut over innholdsanalysen. Dette rammer i høy grad forståelsen og tilegnelsen av lyrikk generelt, og ikke minst Stein Mehrens lyrikk, ettersom de kunstneriske egenskaper er sparsomt kommentert eller ukommentert når det gjelder den langt største delen av forfatterskapet (etter 1979). Kunstnerisk betydelige forfatterskap i samtiden fortjener i det hele tatt langt større oppmerksomhet og høyere prioritering som forskningsfelt, — i et videre perspektiv: for å gi den lesende allmennhet berettiget økning av forståelsen for egen kultur og kunst. Det er stort behov for mer solid basiskunnskap før man kan foreta gyldige helhetsfortolkninger av forfatterskap. Mye av denne kunnskapen vil la seg framskaffe ved hjelp av empiriske undersøkelser.

Under arbeidet med denne oversikten har jeg savnet viten om lingvistiske egenskaper i Mehrens lyrikk (syntaks, retorikk og metrikk), det finnes ikke analyser av litteratursosiologiske data (distribusjon, tilgjengelighet, teknologi, økonomi), heller ikke av resepsjonen (dagskritikk, vitenskapelig formidling, antologisering). Biografisk informasjon om en forfatter krever iherdig oppsøking av primærkilder som intervjuer i dagspresse eller fagpresse, og bare uhyre sjelden blir en forfatter stilt spørsmål av litteraturhistorisk eller teoretisk art, noe som kunne være nærliggende for forskningsmiljøene og gi stoff for studium av intertekstualitet og annen estetisk innflytelse på diktningen. Det er ikke lite viten som har gått i graven med våre nylig avdøde modernister. Heller ikke Mehrens egne utsagn i intervjuer er samlet og videreformidlet.

Disse manglene vil forklare at det følgende ”stillaset” vil forekomme mer vaklevorent enn ønskelig. Omsider har vi da kommet til formkategoriene og de mer eksplisitt litterære kategoriene. Til disse kan regnes de felter og linjer som ble omtalt inneldningsvis, i en oversikt som bevisst holder seg til overflaten, de språklige tegn som først møter oss i teksten.

 

Klassifiseringen nedenfor tar utgangspunkt i de utgitte diktsamlingene fra og med Aurora Det Niende Mørke (1969), idet vi her fortsetter den analysen som ble påbegynt av Vold og Beyer i 1966. Jeg advarer mot å legge for stor vekt på gyldigheten av de resultatene jeg legger fram, ettersom de bygger på en rent tentativ seleksjon og sortering, som ikke kan kalles velfundert. Her ber jeg leseren anse oppstillingen som en idé om hvordan det kan være mulig å gå fram for å opprette distinksjoner av mange slag innenfor et så omfattende diktkorpus. I et neste trinn i analysen kan man studere samspillet mellom de separate, distinkte enkelthetene. Det som nå følger, er å anse som en forsøksmodell for et mulig studium av Mehrens forfatterskap.

 

Felt = motivkretser, billedkretser

Det lar seg gjøre å registrere motiver som dominerer enkeltdikt (”hovedmotiver”) i de 17 diktsamlingene. Her har jeg samlet dem i 9 grupper benevnt A—I, som alle er representative for forfatterskapet i perioden, men som ikke skal regnes som noe uttømmende register over hovedmotiver. Det er mulig å stille opp langt flere motivkretser, men jeg ser det som tilstrekkelig å vise til disse.

 

  1. A.    Biografi – oppvekst

Minner fra en byoppvekst er frekvente som grunnlag for diktmotiver gjennom hele forfatterskapet. Disse minnene overlapper sannsynligvis forfatterens egen biografi slik at faktiske forhold vil kunne la seg dokumentere. Spesifikt er det tale om fødselsåret 1935, oppvekst i bygården Ullevålsveien 60 nær strøket Adamstuen i Oslo, epoken går fram til ca. 1954 da forfatteren går ut av gymnaset. Medlemmene i kjernefamilien er til stede, men det er ikke deres relasjoner diktjeget er opptatt av, da heller forholdet til slekten i et videre perspektiv, til bygården, venner og lekekamerater, idet diktjeget ser seg som representativ for en tilstand, dvs. oppvekst i det spesifikke miljøet i den bestemte historiske sammenhengen.

Urtypisk for disse er det første i dette tekstkorpuset: ”Gaten” fra Aurora:

[…]    Denne gaten

vokser inn i alle gater der jeg går …

 

Og plutselig løper jeg igjen

Står stille og løper

Og jeg vet ikke om jeg løper mot barndom

eller om jeg løper bort fra den

Jeg stanser. Husker hvordan vi stanset

Svimle, på kveldens dyp-blå terskel

mot natt

Tause, foran Vallehagens mørke: ”Løp!”

Og så løp vi, med gresset som kald vind

mot ansiktet, løp og løp

like fra barndommen og hit!

(avsnitt 3—4, av i alt 9)

De rendyrkete bybarndomsmotivene utgjør hovedmotivet i 1, 2, 3 eller 4  hele dikt i hver av diktsamlingene t.o.m. 1989 (men ikke 1975 og 1986), i alt 17 dikt. Noen år framover er disse oppvekstmotivene nærmest fraværende, inntil de kommer tilbake for fullt i 1998. Det nyeste av disse diktene tar opp og utvikler et av motivene fra ”Gaten”:

Vi hadde så mye å hevne

syntes vi, og vi løp etter dem

over Hauen, over mot deres gater

En av dem ble innhentet idet han falt

Da vi tok ham etter håret og treiv ham

rundt, så jeg hvor liten han var

og at han bar mitt ansikt

(”Gateslag”, 2002, hele diktet)

 I de tre siste samlingene dominerer selve hovedmotivet i 7 dikt.

I nær tilknytning til dette står noen andre hovedmotiver:

> okkupasjonen fra barnets synsvinkel – ”Vi reiste fra byen for å legge krigen bak oss” (”Evakuering, 1940”, 1988),

> noen få dikt om foreldrene og deres bortgang – ”Pappa / Kold som en brønn. En grav” (”Grav”, 1988),

> minner fra ferieopphold – ”Et utblåst sommerskall er huset / Barndomsdypenes konkylie”, (”Huset”, 1989).

Frekvensen av disse følger det ”egentlige” oppvekstmotivet med 28 dikt, til og med 1989, ytterligere 8 etter 1998.

B.    Verdenshistorien

Fra dette emneområdet hentes motiver til en rekke fortellende dikt og  reflekterende eller essayistiske dikt (se nedenfor om felter for genre). Et fåtall dikt om museer har vist seg å være minneverdige, ”Glyptoteket” fra Gobelin Europa (1966) er mønsterdannende, og flere museumsdikt kommer i 1971, 1981, 1992, 1996 og 2000. Her er noen linjer fra det nyere diktet fra samme museum:

Å vandre rundt i glyptotekets ganger, er som å gå

på innsiden av sitt eget hode og gjenkjenne

fortidens portretter som masker vi selv har brukt

(”Glyptotek”, 1996, linje 3—5 av 24)

Og historiske motiver forekommer i alle diktsamlingene, men de dominerer ikke.

 

C.   Naturhistorien

Hit regner jeg hovedmotiver som landskapets grunnelementer, dvs. fjell og stein, jord, hav, ferskvann, is, strender m.v. I 26 dikt i 10 diktsamlinger spredt over hele perioden 1969—2002 finner vi enkeltdikt bygd opp over disse motivene, gjerne i kombinasjon med hverandre: ”Isende klart rykker fjellenes speilbilder frem / på vann, mer kaldt, mer blått, enn fjellene selv” (”Landskap”, siste 2 linjer av diktets 2 avsnitt).

Et eget område av naturhistorien er mer frekvent enn de andre når det blir valgt ut hovedmotiv til diktene, og det er zoologien. Her er langt flere dikt om spesifikke dyrearter enn det er om for eksempel plantearter (som gjerne blir betegnet som ”blomst” eller ”tre”). Her er dikt om store pattedyr som hest (2 stk.), hjort (3), rådyr (1), ku (2), dessuten 1 om det lille pattedyret flaggermus. Fabeldyret enhjørning regnes vel som slektning av hjorten og er hovedmotiv i 1 dikt. Av fuglene har svarttrosten, ugla og grågåsa fått 1 dikt hver. Insektene er tilgodesett med dikt om bie og sommerfugl (1 hver), og her er 1 fiskedikt (ørret) og 1 bløtdyrsdikt (konkylie).

Også dyrediktene er spredt relativt jevnt over hele perioden 1969—2002.

D.   Kosmologi, årstider, døgn, lys, mørke

Himmellegemene sol og måne er emne for et høyt antall dikt gjennom hele forfatterskapet, i den grad at det blir meningsløst å telle dem opp. Dikt som er bygd opp over forestillinger om årstidene er også tallrike, men her kan det være av interesse å se på fordelingen av motiver. 22 dikt er viet våren, og hele 12 av disse er fra de tre diktsamlingene 1975, 1977 og 1979. Så jevner det seg ut fram til og med 1998, da det er stopp med våren som hovedmotiv.

Sommeren er notert med i alt 12 dikt, fåtallig spredt over hele perioden, men NB med 3 i 1977 (som også hadde 5 vårdikt).

Mer melankoli setter inn med dikt der høsten danner hovedmotiv, og  forekomstene er sjeldne (2) før 1988, men da kommer det 3 dikt. Så blir det spinklere forekomster igjen inntil motivet melder seg i de tre siste samlingene og sterkest i 1998 (4 dikt). I alt er her 15 høstdikt.

Det finnes bare 6 vinterdikt, som tradisjonelt gjerne følger høstmotivet, så grunnlaget er for lite til å gi grunnlag for noen kommentar ut over det å iaktta at boka i 2002 har 2 høstdikt og 2 vinterdikt.

Døgnets tider, særlig overgangene morgen og kveld, er som himmellegemene sol og måne høyfrekvente som utgangspunkt for poetiske refleksjoner. Ofte kan man like gjerne hevde at døgntimene bare danner et underordnet utgangspunkt for fordypning i fenomenene lys og mørke. Jeg har notert 32 dikt med lys som hovedmotiv, og det kommer ikke som noen overraskelse at det er mange av disse diktene i de samlingene som har en form for lys i tittelen: Det andre lyset (1989) og Nattsol (1992), som har henholdsvis 7 og 5 dikt av dette slaget. Lys-betegnelsene i titlene Aurora Det Niende Mørke (1969), Vintersolhverv (1979), Corona. Formørkelsen og dens lys (1986) leser jeg da mer som symboler, med større vekt på de idémessige implikasjonene av bildene enn på deres fysiske opphav. Disse diktsamlingene inneholder da heller ikke særskilt mange dikt som direkte omhandler lys i fysisk forstand.

Ved siden av perspektivene som måles opp i forbindelse med årets og døgnets syklus-bevegelser, finner vi også mange dikt som knytter fenomenet tid til disse faktiske uttrykk for opplevd kosmologi. Dermed blir tiden selv gjerne hovedmotiv – slik jeg har sett det, i 23 dikt fordelt over hele perioden fra og med 1979. Her er det 3 eller flere dikt i samlinger som var fattige på dikt om lyset, nemlig Vintersolhverv, Corona og Skjul og forvandling (1990). Ellers inneholder bøkene 1 eller 2 dikt med dette hovedmotivet.

E.    Mytologi

Det  finnes tallrike referanser til verdens mange mytologier. Kjente – og noen ganger mindre kjente – myter er ofte i bruk i Mehrens billeddannelse. Han kan fritt skape egne myter eller formidle fortellinger ved hjelp av forløp lånt fra mytenes retorikk. Noen ganger kombinerer han elementer fra myter som ikke har noe med hverandre å gjøre i opphavet. Den overgripende myten i Aurora Det Niende Mørke (1969), om mannen Wanaka og kvinnen Isodd er et slikt kombinasjonsfenomen, der den mannlige personen har sitt kongenavn fra mykenske, før-homeriske Linear B-opptegnelser, (4)  mens den kvinnelige er hentet fra en variant av middelalderfortellingen om Tristan og Isolde. Når Aurora-skikkelsen og labyrint-motivet føyes til fra romersk mytologi, blir den nyskapte myten aktivert ved hjelp av tre ulike kulturimpulser.

Bestemte, identifiserbare myter kan også danne hovedmotiv i enkeltdikt. Her kan nevnes Tutankhamons skarabé (1975), tolkninger av helleristninger (1977), Troja-krigen (1979), etruskisk myte (1986), både den skjønne Helena og Orestien (1989), Kassandra (1990), Dido (1994), Promethevs (1996), både Odyssevs og Orfevs (2002).

F.    Teknologi, samtidskultur og urbanitet

Ulike innretninger fra kommunikasjonenes verden forekommer hyppig i forfatterskapet. De sjøgående, skip og båt, er likevel som regel flyttet ut av sin aktuelle, samtidshistoriske kontekst idet de helst får fungere som hjelpere til poetisk refleksjon over motiver fra andre felter. Teknologien er underordnet og uviktig. Annerledes er det med skinnegående transport, jernbanen (også  sporvogn), som får bli hovedmotiv i en lang rekke dikt, der togets teknologi blir presist iakttatt og benyttet i diktets videre budskapsformidling. Jernbane-motivet dukker opp i 1979 og spiller en rolle i nesten hver eneste bok etterpå (men ikke i 1996). En typisk bruk av motivet finner vi i 1998:

Når et tog stanser

rykker det først til noen ganger

som om skyggene innhenter oss

Så stanser toget og står

Og ingenting står så dørgende stille

som et tog som har stanset

på siste stasjon i en stor by

(”Reisen”, avsnitt 2 av i alt 3)

           De informasjonsbringende kommunikasjonsformer får også sin plass: radio, TV, telefon, mobiltelefon, dessuten datamaskinen. Som regel blir disse motivene utgangspunkt for bredere samfunnskritikk eller kritikk av samtidig kultur. Samtidens ingeniørkunst, forretningsdrift, rasjonalisering, politikk kan danne motiv på samme måte og med samme funksjon. I kortform fra 1977:

Ikke i analysenes ørkner

Ikke i systemenes vinterkulde

Ikke i datamaskinenes mareritt

Ikke i dommedagsprofetenes klager

Men i drømmeres hjerter bor fremtiden

Hjemløs, alltid hjemløs!

(Ikke i analysenes ørkner, hele diktet)

 1977-samlingen har minst 4 slike dikt med kritisk framstilte samtidsfenomener, og de er frekvente gjennom hele forfatterskapet fra da av, med nye konsentrasjoner i 1998 og 2002 (der vi finner det allerede berømte ”Jeg er middelklassen”), i alt 28 stykker.

Tett opptil de samtidskulturelle og teknologiske motivene finnes et urbant motivfelt, der byer – både generelt og navngitt spesifikt – utgjør diktets hovedmotiv. Disse kan noen ganger være del av gamle sivilisasjoner, men som oftest har de innholdsmessig rekkevidde mot dikterens samtid. Og de aller fleste bymotivene er samtidige og hører umiddelbart med i det motivfellesskapet som her er skissert. Motivet blir særlig utviklet i de seneste samlingene, med høyest frekvens i 2000 (4 dikt).

 G.   Livsløp, fra unnfangelse til død

Motiver fra menneskelivets faser er blant de mest typiske i all sentrallyrikk, også Mehrens. Forekomsten er da ikke noen distinktiv egenskap hos ham i forhold til andre lyrikere. Utvalget av faser er også nærmest konvensjonelt her, med hovedvekt på livets begynnelse og avslutning. Barndomsmotivet har allerede vært omtalt ovenfor (under punkt A), og da som et selvbiografisk tilfang. Men her er også enkelte dikt om barndom i mer allmenn betydning, med sporadisk forekomst, i 1969 (2 dikt), et og annet med lange mellomrom på 1970- og 80-tallet, fram til noe hyppigere bruk av motivet i de siste samlingene (5 funn fra 1994 osv., av i alt 16).

Døden som avslutning på livet er gjennomgangsmotiv i et høyt antall dikt hele forfatterskapet igjennom, men da gjerne formulert som svar på eller kommentar til det som kan bestemmes som et dikts hovedmotiv. Men i Ark (2000) er det mange dikt (5 stk.) der dette motivet blir utviklet som allment begrep.

          Unnfangelse, fostertid og fødsel er liksom døden et gjennomgangsmotiv som utledes fra mange hovedmotiver, selvsagt fra de erotiske diktene, men også dikt fra naturfeltet og dikt som tar utgangspunkt i mer eksplisitt filosofiske, abstrakte idémotiver. Og én av diktsamlingene, Timenes Time (1983), har fostertilstand i vid forstand som gjennomgangsmotiv i 5 dikt, blant dem titteldiktet:

I oseaner av skapelse og død

(kloder soler galakser i himmelske strømmer)

Så voldsom fart, så ufattelige dimensjoner

Og så, plutselig: Jorden

denne søvn som langsomt våkner i lysets fosterhinne

                                                                   (avsnitt 2 av i alt 3, linje 1—5 av 10)

H.   Kontakt (vennskap, familiebånd, kjærlighet og erotikk)

Dette motivfeltet hører også med blant de foretrukne i all sentrallyrikk. I Mehrens tilfelle vil de fleste vennskaps- og familiediktene høre til i det selvbiografiske feltet der vi finner erindringsdiktene. Mange av de erotiske diktene og de mange diktene om uoverensstemmelser og brudd i forholdet mellom to elskende er muligens også basert på faktiske forhold, men det har i så fall liten relevans for de analytiske øvelsene vi her foretar.

Mehren er berømt nettopp som forfatter av kjærlighetsdikt, og allerede Vold og Beyer pekte på hans uvanlige evne til å formidle motivene med skarp presisjon og samtidig lade dem med dynamikk for bevegelse med vide perspektiver, gjerne langt utenfor det erotiske utgangspunkt.

          Kjærlighetssituasjonene danner hovedmotiv i mange dikt, men de negative hovedmotivene i samme felt, bruddsituasjonene, er også tallrike. Jeg har telt opp 53 kjærlighetsdikt fra og med 1973. Det er minst 2 dikt i alle samlinger, og det er spesielt mange av dem i 1977 (6 dikt), i 1979 (6), 1983 (6), 1992 (10).

Bruddmotivene er hyppige fra og med 1981 (4 dikt), i alt 35 stykker. De hoper seg opp også i 1986 (5 dikt), 1990 (7), topper seg i 1992 (11). Motivene er  fraværende i 1988 og 1989, men forekommer ellers i alle samlinger.

Sammenholdt med frekvensen av ”positive” kjærlighetsdikt, ser vi at begge er rikt representert i Nattsol (1992), mens det for øvrig vil være overvekt av enten den ene eller andre typen i en diktsamling.

 

I.      Estetikk, emner som vedrører kunsten og kunstneren, språkrefleksjon og diktrefleksjon

Det siste framtredende motivfeltet som her skal nevnes, er noe mer abstrakt eller teoretisk og dermed ikke lett, eller gjerne umulig, å skille fra diktets tema eller mer vidtrekkende innsiktsformidling. Det er tale om motiver der diktjeget reflekterer over kunsten i sin alminnelighet og diktverket spesifikt, om kunstneren og hans oppgave eller, igjen spesifikt, dikteren og hans virke. En sekkebetegnelse for slike tekster kan være ”metadikt”. Jeg har identifisert 33 slike metadikt med det dikteriske språk, selve diktet eller kunstverket som hovedmotiv siden 1969, og bare et fåtall bøker unnlater å inneholde slike dikt. Frekvensen er særlig høy i siste del av 1980-årene, med en topp i 1990 (5 dikt) og en ny topp i 2000 (4 dikt). Et av de korteste står i Nattmaskin (1998):

Du vet ikke hva et dikt er, før

du har hørt det, for et dikt er et dikt

når du med en gang kjenner deg igjen i det

og samtidig vet, dette har jeg aldri lest før

Det finnes ingen regler for gode dikt

utover den orden hvert dikt setter seg selv

Et dikt er en tilstand i språket

der hvert ord er stemt til akkurat dette

diktet, Uovervinnelig, ikke usårlig

Evig, ikke udødelig

(”Poetikk”, hele diktet)

           Parallelt med denne typen metadikt finnes den andre typen, med kunstneren og dikteren som hovedmotiv for poetisk refleksjon. Her registrerer jeg nesten like mange tekster, 28 stykker, også disse jevnt fordelt, og i hele 13 av de 17 bøkene som er analysert. Også disse hovedmotivene er representert med tyngde i årene 1990 (3 dikt) og 2000 (4).  Boktittelen Skjul og forvandling utgjør de siste ord i et slik dikt, ”Det er to av meg”, som åpner slik:

Det er to av meg. Den ene er han som

skriver dette, den andre lever skjult i en

tekst som skriver meg. Og det jeg kaller jeg

er kanskje den synlige forbindelsen mellom dem

(Avsnitt 1 av 4, linje 1—4 av 7)

 

Felt: retorikk

Tre felter for undersøkelse gjelder de litterære virkemidler, retorikken, som Mehren benytter i sin diktning og som karakteriserer den. Andre kategorier fra mange slags poetikker og litteraturteorier kan selvsagt tenkes.

 

J.     Dikttyper/genrer

Henning Hagerup nevner en rekke dikttyper eller lyriske (under-)genrer som forekommer i Mehrens lyrikk. Her er et spenningsforhold mellom korte og lengre og meget lange dikt. Graden av konsentrasjon kan dermed studeres innbyrdes i diktkorpus, og sammenliknes med ulike lyrikkteoretiske teser om virkning og estetisk funksjon av et dikts omfang.

Et annet spenningsforhold finnes mellom hymnisk og elegisk attityde, i klassisk poetikk så vel som i Mehrens praksis.

Selv har jeg vært slått av de genreoverskridende eller like gjerne: genreinkluderende, egenskapene i Mehrens dikt. Det gjelder da i hovedsak lange dikt som inkluderer det episke element ved en fortellende forfatterposisjon. Eller vi støter på en essayistisk forfatterposisjon som frambringer eksplisitt resonnerende tekst.

Det fortellende dikt er selvsagt ingen nyhet i litteraturhistorien, det er en antikk genre så vel som norrøn, folkelig-middelaldersk, klassisistisk og romantisk. Men i modernistisk lyrikk er forekomsten sjeldnere enn tidligere, og både frekvensen av denne genren og kvaliteten på Mehrens episke dikt gjør dem distinktive for selve forfatterskapet og dikterpersonligheten. Hele Aurora (1969) kan leses som en episk diktsyklus, sammensatt av både lyriske dikt av mange slag, essayistiske dikt og fortellende enkeltdikt. Ingen av de øvrige diktsamlingene har en liknende struktur, men episke dikt forekommer i hele perioden fra da av og til i dag. Noen eksempler: ”Jostedalsrypa” (1973), ”Det neste offeret” (om helleristning, 1977), ”Prinsesse Askepott” (1977), ”Tidens fødsel” (1979), ”Morgentoget” (1979), ”Li Po” (1979), ”Lofthus” (1981), ”Legende” (om Prillar-Guri, 1981), ”Lars Hertervig” (1981) – og dessuten et par til inntil 1986, så et avbrudd fram til 1996, da vi får ”Døende etrusker” og ”Gregor Mendel”, og enda et avbrudd før 2002 med ”Ötzi, ismannen” og de kortere ”Karneval” og ”Døde prinsesse”. Spennvidden i stoff og emner er bemerkelsesverdig.

Essayistikk på vers er også en ærverdig uttrykksform med lang historie, fra antikken, norrøn tid, fra latinsk renessanse og europeisk barokk og klassisisme. I alle disse periodene står lærediktet sterkt. Det forekommer også i romantisk diktning, men blir etter hvert borte både i 1900-tallets tradisjonalistiske lyrikk og i modernismen. Hos Mehren er det essayistiske dikt tilbake, vi ser det også hos andre lyrikere i en noe yngre generasjon (Triztan Vindtorn, Jan Erik Vold).

I første halvdel av forfatterskapet (også før 1969) er de resonnerende tekstene ofte utformet som prosadikt, men fra 1975 av blir de satt opp som dikt med ujevn høyrekant og med utpreget markert talespråksrytme liksom det meste av Mehrens øvrige dikt. Det er mange av disse tankediktene, lærediktene, essayistiske diktene. Motivene kan være hentet fra de ni kategoriene som ble listet opp ovenfor, blant Mehrens favorittemner, eller de kan være engangsfenomener. Fra 1975 til 2002 har jeg registrert mer enn 60 essay-dikt. I 2002-samlingen finner jeg 11 slike dikt, og spennvidden i emne er formidabel: begrepet uskyld, verdens beskaffenhet, fenomenet identitet, titteldiktets refleksjon over den siste ildlender, musikk, slekter, Romerriket, fotografi, refleksjon over Kaspar Hauser og hans skjebne, begrepet ømhet, insektliv.

K.   Stil

Sekundærlitteraturen inneholder enkelte iakttakelser om Mehrens bruk av språket i kunstnerisk øyemed, altså hans litterære stil, og det er det som ble skrevet først, altså av Vold og Beyer, som er ført videre i de etterfølgende arbeidene. Det betyr at det er forfatterens presisjon i ordvalget og hans metaforikk som er kommentert. Beyer legger dessuten til en påpeking av en syntaktisk særegenhet som knytter Mehrens stil til Claes Gill, dvs. det fenomen at en og samme ordgruppe kan fungere syntaktisk i to ulike setninger og dermed skape en form for mangel på logikk som kan være kunstnerisk fruktbar ved at den paradoksalt forener snarere enn skiller forestillinger.

Denne og liknende iakttakelser kunne koples sammen i en mulig systematisk beskrivelse av Mehrens syntaks, gjerne ifølge hevdvunne grammatiske og stilistiske analysemetoder. Der diktene blir kritisert for at de mange uensartete bildene (metaforene eller metonymiene) kan true å sprenge en tekst, kan det tenkes at ”urimelighetene” lar seg forsvare av tekstbindingen. En lyrikk som overvelder mange lesere ved billedrikdom og assosiasjonssprang kan være avhengig av språkstrukturen for å henge sammen. Omvendt kan forfatterens bruk av gjentakelser i setningsstrukturen gi leseren en slags tretthet ved at teksten virker terpende eller masete. Stilgrep kan altså virke mot sin hensikt, og en systematisk analyse vil kunne styrke holdbarheten i så vel rosende som bebreidende kritikk.

Studium av pronomenbruken – særlig av subjektene jeg, du, vi – tror jeg vil kunne gi god støtte til analysen av flere dikttyper. Selve dikterjeget er jo et hovedmotiv i seg selv og akutt nærværende i de mange metadiktene som går inn i kunstnertematikken. Her kan jeg-kategorien relateres til forfatterens egne filosofiske essays, men like gjerne til den syntaktiske funksjon av pronomenet, i dikt.

Du-kategorien er gjerne uproblematisk i kjærlighetsdiktene, men blir mer gåtefull når den er i bruk i dikt med annet hovedmotiv. Hvem er du da? Leseren? Diktjegets alter ego? En annen fiksjonsfigur?

Og den frekvente vi-kategorien er kanskje den mest mangetydige av alle, ettersom tekstene dels formidler et kollektiv som leseren blir fortalt om, andre ganger en dualitet, for eksempel i kjærlighetsdikt der diktjeget inkluderer den elskede kvinnens holdninger eller handlinger i sin egen formidling av en situasjon. Ikke sjelden møter leserne et vi der de selv blir trukket inn i diktets tilværelsesforståelse, og da løper forfatteren den risiko at leserne nekter å være med.

Billedbruken er påfallende i Mehrens poetiske retorikk, og han benytter nærmest alle verdenslyrikkens ulike former for billeddannelse. En metafor er som kjent ikke bare noe så enkelt som en metafor, den kan være konvensjonell eller original, og den kan være strukturert språklig på svært mange måter. ”Bare fantasien setter grenser”, kan man hevde med en klisjé, og fantasi er en egenskap det ikke skorter på i Mehrens forfatterskap. I lyrikkteoriens verden finnes et utall estetiske tilnærmingsmåter til studium av metaforens vesen,  funksjon og struktur, og om man ser teorien som en vei til forståelse av diktning, vil Mehrens dikt ligge til rette for anvendelse av enhver metaforteori.

Parallelt med metaforene finner vi metonymiene, de presist benevnte gjenstander eller åndelige eller abstrakte fenomener som Mehrens tidlige analytikere også trakk fram. Her gjelder det for lyrikeren å finne ord for persepsjoner, og ikke bare syn og hørsel. I den forbindelse kan vi merke oss at det ikke er tale om noe enten-eller i billeddannelsen, men like gjerne kombinasjonsformer av mange slag. En metafor kan fungere presiserende, ved å bygge opp under formidlingen av en gjenstand i metonymisk funksjon. Og en metonymi kan være med på å danne metafor som skal fungere symbolsk eller allegorisk.

Ut over analysen av ordvalg og ordsammenstillinger vil mye av egenarten i Mehrens lyrikk kunne la seg bestemme ved bruk av tekstteori og metodisk retorikk med virkefelt ut over setningsnivået. Her tenker jeg på tilfeller der diktet åpner med en form for usikkerhet eller spørsmålsstilling, der retorikken danner en eller flere innledningsfaser før diktet ”kommer til saken”. Andre dikt kan stille opp et hovedmotiv der et bestemt estetisk innhold blir definert for så å bli supplert med eksempler. Atter andre kan åpne med sitt hovedmotiv som så blir objekt for en påfølgende diskurs eller refleksjon over hva motivet kan innebære, filosofisk eller for praktisk livsførsel.

 L.    Rytme og klang

Studiet av musikalske eller andre akustiske virkemidler er et stebarn i resepsjonen av modernistisk lyrikk, og dette vil gjerne ramme nettopp forfatterskap der lydelementene er i utstrakt bruk. Så også i Mehrens tilfelle. Registrerende analyser av allitterasjon, assonanser og halvrim i et så svært forfatterskap vil lett forfalle til ”knappologi”, og er nok ikke savnet. Men når enkeltdikt eller enkelte diktsamlinger skal analyseres, vil iakttakelse av lydelementer være av stor betydning for bestemmelsen av et dikts estetiske potensial.

Studiet av rytmen i Mehrens forfatterskap vil kanskje ha mer for seg som bidrag til helhetsforståelse, ettersom bestemte rytmefigurer også bærer betydning og referanser til annen diktning og til eldre tiders litteratur. Derigjennom realiseres også bestemte assosiasjoner som har med eldre diktning å gjøre, gjerne også med denne diktningens kulturområde i videre forstand. Det er tale om en form for intertekstualitet. En heksameter- eller distikon-liknende diktlinje vil gjerne aktualisere en referanse til gresk eller romersk litteratur, kanskje sette leseren på sporet etter opphavet til en mer eller mindre skjult betydning. En eventuell påvisning av 5-takters rytme hos Mehren vil sannsynligvis, i kombinasjon med den retoriske strukturen av hans lyriske resonnementer, lede oss til Shakespeares monologer. Kanskje vil det da åpnes opp et estetisk virkefelt av betydning for forståelsen av dimensjonene i Mehrens dikt. 

 

Forbindelseslinjer

Leseren av denne oversikten vil nå lett på egen hånd kunne foreta de analytiske grep som jeg mener vil føre fram til en utdypet forståelse av forfatterskapet, ved å inkludere de estetiske funnene og kombinere dem. Det kan skje ved at de koples til hverandre eller ved at analytikeren supplerer den idémessige utlegning som Per Thomas Andersen har foretatt.

A. Mellom motivfelter

Eksempel: Motiv fra oppvekstfeltet koples til motiv fra livsløpsfeltet og går sammen i poetisk refleksjon om tid, tidens gang, erindring.

Eksempel: Motiv fra verdenshistorien (tidlig sivilisasjon) koples til motiv fra kosmologien, la oss si et morgen- eller vår-motiv.

Eksempel: Motiv fra mytologien koples til motiv fra samtidskulturen, og det kan gi grunnlag for refleksjon i begge retninger.

 

B.    Mellom retoriske felter

Genre-analyse kan lett koples til retorisk analyse, — resonnementskategorier til de essayistiske diktene, fortellingskategorier (narratologi) til de episke diktene.

Syntaksstudier kan koples til forfatterens metoder for metafordannelse. Eventuelle funn av Shakespeare-rytmikk kan koples til undersøkelser av Shakespeare-metaforikk eller annen Shakespeare-retorikk.

 

C.   Mellom motivfelter og retoriske felter

De nærmest liggende oppgavene finner vi i koplingen av genre-analyse og motivfeltene fra verdenshistorien, mytologien og de eksplisitt filosofiske motivene. Akustiske studier av klang og rytme kan relateres til mange motivfelter, til kjærlighetsdiktningen så vel som til metadiktningen. Studier av billedbruken kan anvendes på dikt med alle slags hovedmotiv.

 

Utviklingslinjer

Et forfatterskap som strekker seg over mer enn 40 år, gir stoff for studium av endring over tid, og her er spørsmålene mange. Alle enkeltfeltene kan selvsagt studeres ved sammenlikning av tidlige og sene utgivelser, og det samme gjelder kombinasjonene av felter. Er oppvekstmotivene anvendt på samme måte i 1969 som i 2002? Skjer det utvikling i kjærlighetsdiktningen? Blir de verdenshistoriske motivene utnyttet på en mer reflektert eller estetisk fruktbar måte i senere diktsamlinger enn i de tidlige?

Selv skulle jeg gjerne ha mer solid bekreftet om mitt inntrykk stemmer: av at forfatterskapets idéutvikling har nådd sin fullendelse allerede i 1979, slik P. Th. Andersen har definert den, men at den estetiske utviklingen fortsetter med et rikere estetisk register og en økt bredde i motivbruk og økt kommunikasjonskraft.

Denne oversikten, eller dette vaklevorne stillaset omkring en oversikt, lar seg ikke fullføre. Det begrunner jeg i framstillingens karakter av å utfordre kritikkmiljøene og de vitenskapelige miljøene til å la være å resignere overfor oppgavene som hoper seg opp når det gjelder studiet av norsk litteratur de siste 50 år. Mehrens forfatterskap er langt fra det eneste som er berettiget til fortsatte undersøkelser.

 

NOTER

  1. Per Thomas Andersen: Stein Mehren – en logos-dikter, 1982, s. 27 ff.
  2. Påvist i Jan Erik Vold: ”Den inderlige poet”, i Profil 1966, nr. 1 og 2; også nevnt i Edvard Beyer: ” ’Ved ordets grenser’ ”, i Profiler og problemer, 1966.
  3. J. E. Vold sst.
  4. Marie-Louise Nosch: ”Det var græsk – 50 år med Linear B”, i Sfinx, Århus 2002, nr. 4.

ANVENDT LITTERATUR

Referanser til arbeider av Jan Erik Vold, Edvard Beyer, Per Thomas Andersen, Øystein Rottem, Henning Hagerup og meg selv er foretatt i teksten. For en fullstendig oversikt, se f.eks. bibliografiene i Norsk litterær årbok eller konsulter Nasjonalbibliotekets bibliografiske tjenester.

Artikkelen er tidligere publisert i Ole Karlsen (red.): som du holder mitt hjerte i din ømhet. Om Stein Mehrens forfatterskap, 2004. Lettere bearbeidet 2012