Stikkordarkiv: Hjorth: TREDVE DAGER I SANDEFJORD

Hjorth, Vigdis: TREDVE DAGER I SANDEFJORD

Vigdis Hjorth: Tredve dager i Sandefjord, 2011

 

Som alltid velskrevet, lettlest; du fyker igjennom på få timer og kjenner at du har noe igjen for det. Vi følger den promilledømte hovedpersonen Tordis, dramatiker, der hun sitter inne i kvinnefengselet i Sandefjord. Vi får vite hvordan hun forholder seg til de medinnsatte og til betjeningen. Det blir et galleri av spesielle portretter, et typegalleri der personskildringen likevel tar vare på en viss individualisering og nyansering; det gjelder noen få av de karaktersterke kvinnene, mens andre blir kjennetegnet først og fremst ved hjelp av utseende, vaner og overflatisk iakttatte væremåter. Alt i alt oppstår en helhet med betydelig underholdningsverdi, humor, men også en viss grad av identifikasjon og nærhet til miljøet og personene. Forfatteren har gjort seg umake med å unngå å gi fortellingen preg av menasjeri, selv om strukturen blir litt som en dyrehage. Hovedpoenget er kulturkollisjonen mellom den borgerlige frie intellektuelle – og fremmede – i et miljø som består av et flertall ’tapere’ fra samfunnets skyggeside, hovedsakelig rusbrukere og narkomane, som likevel i denne helheten danner normen og den sosiale makten i fengselet til tross for at de er normbrytere i samfunnet utenfor.

Utenfor : innenfor-tematikken er dermed gjennomgående. Og tankevekkende all den stund den er stilt på hodet.

     Hovedpersonen observerer selvsagt denne sosiologien med interessert og analytisk blikk, og hun sjenerer seg ikke for å stille seg selv opp i konteksten, ikke minst ved en slags selvkritikk som allikevel er motvirket av en stolthet over evnen til innsikt og av lettelse for å slippe ut og tilbake til det normale livet. Selvkritikken har å gjøre med gjenopplevelsen av barndommens nederlag og mislykkete kamp for å vinne innpass hos venninner i barnehage og grunnskole. Her ser hun hvordan de kriminelle og narkomane på sitt vis lykkes bedre i sine grupper, til tross for at de gjerne kan komme til å gå til grunne helsemessig og for at de som regel alle blir sviktet eller mishandlet av de mannfolkene de har vært borti. Felles mislykkethet skaper også samhold om felles skjebne.

 

Forfatteren – gjennom hovedpersonen – reflekterer over sitt formvalg: en jeg-roman der fengselsoppholdet blir fortalt slik det blir erindret, altså ikke kronologisk og heller ikke ordnet på annet vis. Dette har sine ulemper for leseren. Den episke linjen har å gjøre med å telle dagene til frihetens time slår, og dette blir nevnt titt og ofte, men det blir ikke realisert i fortellingen ettersom episodene blir formidlet mer tilfeldig, som å trekke en huskelapp opp av en hatt. Minst én gang skjer det et episk brudd med denne metoden, alvorligst der vi får vite resultatet av en konflikt før konflikten selv blir berettet om (konflikten med mat- og ernæringsinstruktøren). Og det fører til at mange av bipersonene bare glir ut av bevisstheten, enten det skyldes at de blir glemt av jeg-personen eller av romanforfatteren. Noen viktige motiver blir overhodet ikke fulgt opp, for eksempel der jeg-personen som voksen og erfaren og innsiktfull kvinne bestemmer seg for å bli en slags mentor for den yngste innsatte, men så blir det aldri noe av, og vi får heller ikke vite hvorfor. Jeg tror nok jeg mener at denne komposisjonsformen er en lettvint løsning, og at romanen hadde blitt langt bedre med en mer omhyggelig komposisjon.

Hvis vi først skal tenke alternativt: Hva om jeg-personen hadde tatt ansvar for sin egen kompetanse og virkelig tilbudt medfangene informasjon og estetiske opplevelser som hun kan formidle (i den grad jeg-personen er modellert over forfatterens egne erfaringer, så vet vi jo at hun er en eminent formidler som kan gi den tøffeste skolegutt et kunstnerisk løft). Her hadde det glemte mentor-motivet kunnet bli en fin inngang. Med en motsigelse av det overveldende ’hva-skal-jeg-gjøre-for-å-passe-inn’ kunne romanen ha fått et bredere perspektiv og et rikere innhold, for det ville ha preget oppfatningen av de mange bipersonene i tillegg. De er jo til syvende og sist mer interessante enn jeg-personen selv, all den stund forf. har lagt sånn vekt på det psykologiske innpassingsmotivet framfor den mer perspektivfylte kulturmotsetningen.

 

Mange komiske høydepunkter er det her: på systua der de lager vinkartongskjulere, de mange småtriksene de innsatte driver med for å lure betjeningen, de perspektivløse planene som blir lagt for livet etter soning. Røykeklubben i hagen. Og de mange gløttene av medfølelse med triste skjebner gjør godt.

Konflikten med matinstruktøren er en ekstra godbit, der jeg-personen blir beskyldt for å ’føle seg bedre enn oss’, mens det i virkeligheten er instruktøren som føler seg detronisert fra en overlegen posisjon.

 

Stoff til et fargerikt og bredt episk verk er romanen breddfull av. Men forfatteren har nøyd seg med snutter, småttskårne tegn på store sosiale brytninger, mangel på spørsmål etter psykiske eller sosiale årsaker. Her er ikke et eneste hvorfor-spørsmål. Forfatteren ville sikkert ha sagt at det ikke var det hun var ute etter. Så får heller denne leseren fantasere seg til den store romanen om kulturkonflikter i dagens Norge, den som ikke er skrevet, men som kunne ha blitt det med utgangspunkt i disse motivene.

 

Heldigvis er Hjorth tilbake med et langt mer betydelig arbeid i 2012, som også har fått sin velfortjente Kritikerpris: Lenge leve posthornet. Les den også!