Stikkordarkiv: Hansen

Maurits Hansen: KEADAN, eller KLOSTERRUINEN (1825)

Mauritz Hansen: Keadan, eller Klosterruinen, 1825

I det som kan kalles ’levende norsk litterær tradisjon’ er det Camilla Colletts Amtmandens Døttre fra 1854-55 som legger grunnlaget for norsk romanhistorie. Men alle litteraturhistorier gjør rett og skjell for seg og legger vekt på at Mauritz Hansens romaner er de første som forfattes og publiseres i det langt på vei selvstendige Norge. Othar av Bretagne fra 1819 er eldst, og blant de mer kjente av de lengre fortellingene har vi Keadan (1825), den korte brevromanen Jutulskoppen (1836) og verdens første detektivhistorie, Mordet paa Maskinbygger Roolfsen (1839-40).

Det har vært gjort tapre forsøk på å skape interesse for de beste fortellingene, dels ved hjelp av gode utgaver, til og med ved nyere litteraturvitenskapelige arbeider og en moderne biografi[1]. Og den litteraturhistorisk interesserte leser følger gjerne med på påvisningene av litterært raffinement, språklig originalitet og plassering i europeisk romantisk fortelletradisjon. Men ut over disse mer faglige beveggrunnene er det neppe mulig å skape interesse på mer umiddelbart plan, å få fortellingene til å angå ettertidens lesere.

Keadan er bygd opp over de alltid aktuelle motivene rundt: ’Hvem skal gifte seg med hvem?’ Og hovedkonflikten er modellert i form av to trekanthistorier, der den gifteferdige hovedpersonen  Wilhelm Brandt danner spissen i begge. Den ene gjelder forholdet til barndomsvenninnen Louise, der han tevler med barndomsvennen Frits Høier om hennes hjerte og hånd. Denne konflikten gir Frits en foreløpig seier. I den andre trekanten slites Wilhelm mellom sin oppriktige kjærlighet til Louise og den like oppriktige pliktfølelsen overfor københavnerpiken Thrine, av lavere stand, som han har gjort gravid.

En kort stund ser det ut til at alt vil forløpe etter klare regler: De forlovede vil bli gift, og Wilhelm vil måtte ekte Thrine. Men så skjer det en ulykke idet Frits omkommer, og dilemmaet i trekant nr. 2 blir igjen aktuelt for Wilhelm. Etter en lang rekke viderverdigheter, der det viser seg at Frits faktisk er myrdet av omstreifende røvere, tar Louise ansvar etter at hun først har vært anklaget for drapet, så frikjent. Hun frasier seg ’retten’ til Wilhelms kjærlighet hvorpå han og Thrine blir gift, ’løsebarnet’ legalisert og paret blir flyttet til de danske koloniene i Vestindia.

På denne grunnmuren reiser forfatteren et vaklevorent fortellingstårn der de underligste fiksjonsmaterialer hektes i hverandre. Noen av elementene er hel ved, det gjelder personene som styres konsekvent hit og dit etter som de er skapt som klare typer. Frits er den solide, pålitelige mann som ikke har ambisjoner ut over evnene sine og som holder seg tålmodig tilbake i kjærlighetstrekanten inntil det blir åpnet en plass for ham. Han har valgt seg en solid, maskulin utdannelse som militær og har i det hele tatt forfatterens sympati. Wilhelm er mer sammensatt, klart mer attraktiv og vakker, kanskje også livligere og mer intelligent, men med et ustabilt følelsesliv som får ham til å svikte sin høyverdige ungdomskjærlighet for et erotisk eventyr med skomakerdatteren i København, der han studerer. Louise er den typisk vakre unge kvinne som også er god; hun setter den vidunderlige Wihelm høyest og venter på ham, men tar til takke med Frits når de begge tror at Wilhelm er opptatt på annet hold. Wilhelm selv har ikke tatt så tungt dette med annet hold, og trekantforholdet skjerpes når han kommer hjem for å gjenforenes med Louise, som jo nå har forlovet seg med Frits.

Herfra skeier handlingen helt ut, idet Frits omkommer, tilsynelatende av en fallulykke, men det viser seg senere at han er knivdrept, og mistanken faller på Louise ut fra en gjetning om at hun ville bli kvitt Frits for å forlove seg med Wilhelm i stedet. Hun blir siktet, men selv om saken blir oppklart og hennes uskyld bevist, er hun nå så forstyrret av opplevelsene at hun ikke lenger er egnet som hustru for Wilhelm.

I mellomtiden har leseren fått bivåne et høydramatisk forlis i den norske klippeskjærgården, der en ung mann har reddet seg i land rent mirakuløst, og dessuten fått med seg et spedbarn som har vært holdt skjult, for det viser seg at denne personen er Thrine i mannsklær. Hun tar seg over fjellet med hjelp av en snill bygdeheks eller røverkone, til østlandsbygden der de andre personene befinner seg. Kort fortalt, så blir det henne Wilhelm ekter, for barnet er jo hans, og fortelleren velsigner den rette moralske utgangen på viderverdighetene.

Det skorter ikke på bihandlinger heller. Her er en god del stoff om underverdenen i de norske bygder; omstreiferbander som gjør livet utrygt for bøndene og de reisende. Enkelte av de mer fremstående bandittene greier å infiltrere det åpne samfunnet, som den rike kremmeren der han ut fra røverinntektene greier å slå seg opp som handelsmann, også utenlands. Forresten er det han som er skipper på den forliste skuten også. Hans bror er mer av en ærlig røver med høy etisk standard, og det samme gjelder den i grunnen interessante røverkona Valborg, som kan være skummel og truende spåkone, men også har et hjerte av gull når hun møter den unge moren i nød, der hun sliter seg over høyfjellet på vei til dalen og Wilhelm.

Litterært sett er det i grunnen mest å hente i replikkvekslingene i røverhulen, der forfatteren får utfolde seg med humor og innlevelse i røvernes nokså usle tilværelse, og røverkonens sammensatte karakter er mer interessant, både psykologisk og romanteknisk, enn de andre personene til sammen. Men dette stoffet er nok mer perifert i helheten og fungerer heller som lettere pauseinnslag.

Fortellerinstansen er autoritær og allvitende, med henvendelse direkte til leseren. Beretningen er basert på en påstand om kildebruk av ymse slag, for å overbevise oss om sannheten i stoffet, likevel uten særlig gjengivelse av kildene direkte, bortsett fra et par brev. Den kunstneriske verdien av beretningen er liksom garantert ved hjelp av et dryss latinske sitater av klassiske forfattere. Dette er så dominerende at man kan undre seg over hvilke lesere forfatteren har tenkt seg – en lærd, men fåtallig leserklasse som kunne tenkes å fatte interesse for en så pass påpyntet underholdningsroman.

Tiden dette foregår i, er nokså diffus, på slutten av dansketiden før det blir noe universitet i Norge. Fortellingen er ikke kronologisk, men kommer i sprang, i rykk og napp, med tilbakeblikk og med nokså klossete formidling av hendelser som skjer samtidig, men på ulikt sted. ’I mellemtiden…’ osv. blir en hyppig løsning.

Stedsfunksjonen baserer seg på kontrasten mellom det opprinnelige, enkle, men velstående storbonde- og prestemiljøet hovedpersonene kommer fra, og det store København, med henholdsvis lærdom og utskeielser. Mot slutten får vi også kontrast mellom vestnorsk klippelandskap og rikt jordbruksland i øst, skilt av røverbandens høyfjell. Noen sannsynlighet i realistisk forstand tilstrebes ikke, ettersom det bare er snakk om en vandring på et par døgn fra det ene til det andre området. Den geografiske fortetningen kan heller ikke ses å ha noen symbolsk funksjon.

Selve romantittelen hentes fra den store og rasfarlige klosterruinen i fjellbygden, hvor de unge har lekt som barn, hvor røverne holder til når de er på tokt og der røverkonen har sin base når hun streifer omkring og skremmer folk eller spår. Wilhelm og Frits gir den navnet Keadan etter gresk-antikk historie, dvs. en avgrunn som spartanerne kastet fanger og forbrytere ned i. For våre hovedpersoner fungerer dette mest som et uhyggelig spenningsmoment. I beretningen er det jo den høyst edle og uskyldige Frits som faller ned i hulen, hvor han da blir drept av en røver.

Som en av romantikkens romaner må vi anse Keadan som et verk av lavere kunstnerisk verdi. Det enorme fortellertekniske oppbudet av virkemidler blir som en demonstrasjon av alt det som tidligere romaner hadde lansert og gjort bruk av. En god romantisk roman bruker mangfoldet og finessene til å underbygge et kunstnerisk budskap, gjerne en filosofisk idé formidlet med fantasiens hjelp i kunstnerisk form. I Keadan forsvarer ikke ideene alle påfunnene. Det hele slutter med en konform moralisering om å gjøre et illegitimt forhold legitimt ved inngåelse av ekteskap, og en slik idé ligger temmelig fjernt fra romantikkens frigjøring av følelseslivet og opphøyelse av genuin, gjensidig kjærlighet.

Men i norsk litteraturhistorie forsvarer romanen sin plass som noe nevneverdig, naturlig nok innen Hansens forfatterskap, men også som representativ for den middelmådige tilstand prosalitteraturen på norsk grunn befant seg i før P. Chr. Asbjørnsens, Camilla Colletts og Bjørnstjerne Bjørnsons tid. Best kommer dette frem i Willy Dahls store litteraturhistorie Norges litteratur. I: Tid og tekst1814—1884 (1981). Han bruker dessuten  Keadan som illustrasjonsobjekt når ulike fortelleformer blir demonstrert i læreboken Stil og struktur(1965). Og Per Thomas Andersen advarer betimelig nok mot anakronistisk kritikk som baserer seg på den litterære realismens estetikk, i sin Norsk litteraturhistorie, 2. utgave (2012).

         Fattigdommen i norsk prosadiktning blir særskilt tydelig i sammenlikning med den vi finner i nabolandene til samme tid: i Danmark B. S. Ingemann og snart etter, H. C. Andersen, i Sverige C. J. L. Almqvist, alle på vel så høyt nivå som mange forfatterskap på kontinentet og i Storbritannia.

[1] Norsk Wikipedia gir den mest utførlige presentasjonen av moderne utgivelser og sekundærlitteratur.

Aktuelll utgave: Mauritz Hansen: Fortællinger: Luren. Keadan eller Klosterruinen. Den myrdede Brudgom. Utgave ved Bodil Jensen, 1969

Oktober 2016