Stikkordarkiv: Frigjøringslyrikk

Frigjøringslyrikken

DEN NORSKE FRIGJØRINGSLYRIKKEN 1940—1945  

Frigjøringslyrikk kan vi kalle de tidsdikt som har etterkrigstiden som stoffområde. I forhold til nedskrivningstiden, og ofte også til utgivelsen, har diktene en futuristisk intensjon. De taler om en kommende samfunnstilstand. Slik sett er de i slekt med en type idédiktning der visse prinsipper, lover og verdier kan ha en gyldighet ut over det aktuelle og dermed også for framtidens tilstand for det norske folk, gjerne med overføringsverdi ut over dette. I idé- og frigjøringslyrikken blir vårt folk gjerne en pars pro toto for menneskeheten, og representativ for den.

 

Frigjøringsdiktene er som regel fulle av forventning om samfunnet som skal oppstå når freden kommer. Det er en gjennomgående tillit til at det frigjorte samfunn vil bli et godt samfunn, der høye verdier vil kunne bli utfoldet i samvirket mellom innbyggerne. I det følgende vil vi lese dikt av lyrikere som hadde etablert sine forfatterskap før 1940 og i sin publiserte litteratur hadde formidlet en dikterisk fortid som krigstidens erfaringer kunne relateres til. Mange av de etablerte lyrikerne skrev dikt under krigen, og de som hadde anledning, publiserte i landflyktighet. I bøkene deres vil vi få møte tre varianter av fredsforventninger:

 

–        en som uspesifisert forestiller seg et eller annet godt samfunn,

 

–        en som forventer en restaurasjon av det norske samfunn fra før 9. april,

 

–        og en variant som kanskje ikke alltid forventer, men som håper på og ser muligheten for et nydannet samfunn av høyere kvalitet enn noe historisk samfunn før 1940, dvs. en utopi.

 

Noen ganske få tekster mangler en positiv forventning til etterkrigssamfunnet, men gir ord til advarsler om å gi plass for institusjoner eller handlemåter som vil kunne motvirke den ønskete verdiutfoldelsen.

 

I en viss forstand kan frigjøringsdiktene vise seg å være tekster som trekker samfunnsmessige, politiske konsekvenser av mer generelt utformete ideer om tilværelsens vesen og verdiinnhold. Det gjelder da forfatterskap som omfatter både de generelle idédikt og de mer spesifikke frigjøringsdikt.

Disse diktsamlingene er gjennomgått:

 

Nordahl Grieg: Friheten, (Reykjavik 1943), 2. utgave 1945

 

Ingeborg Refling Hagen: (Pamfletten ”Fare, kjør varligher”  og   ”Er verdensparolen: TILBAKE!”), 1945

Inger Hagerup: Videre, 1945

Louis Kvalstad: Drømmen om tiden og bølgen, 1945

Gunnar Reiss-Andersen: Dikt fra krigstiden, (Stockholm 1943, 1944), Oslo 1945

Einar Skjæraasen: Så stiger sevjene, 1945

Halldis Moren Vesaas: Tung tids tale, 1945

Tore Ørjasæter: Livsens tre, 1945

Arnulf Øverland: Vi overlever alt, 1945

 

Motiv: Fredsforventning

Kontrasten mellom samtidens krise og den tapte idealnasjon Norge som skal gjenerobres, er meget skarpt framstilt av Nordahl Grieg i «Øya i ishavet». Den geografiske motsetningen mellom ødemarkslandskapet på Jan Mayen og det frodige sommerlandskapet i Norge får en parallell utnyttelse med storslagen effekt: Kontrasten tilsvarer Norge i krig og Norge i fred, mennesket i krig og mennesket i fred. Selve konkresjonen i naturgrunnlaget har mye å si for diktets virkningspotensial. Og forfatteren gjennomfører myndig koplingen av de tre parallelle ideene. Vers, prosodi, syntaks og en for Griegs krigsdiktning sjelden knapphet går sammen om å gi diktets budskap en helt særpreget styrke:

 

Mørk står en øy av hav,

ensom og kald og bar.

Dette er Norges land.

Dette er alt vi har.

Tapet av landet er en umåtelig sorg. Den usle resten av det, ishavsøyas golde landskap, demonstrerer som faktum det politiske og ideale tap. Men i det tapte landet har nordmennene vokst opp og levd og utviklet sine verdier:

Blomster og skog og gress

ga oss sin vekst og fred,

så vi må blø med alt

liv som ble trampet ned.

Fortroligheten med verdiene reiser kravet om gjenerobring av dem, og det er et krav nordmennene med nødvendighet må oppfylle. Fra andre dikt vet vi at åndelige verdier ikke har kunnet la seg kue av fiendens vold, men ånden kan heller ikke gjenerobre noe tapt land: ”Og skal vi vinne det, / skjer ikke det ved ånd.” Da må vi også bruke fiendens voldsmetoder: ”Drepe er alt vi skal. –” Det er et åndelig tap som står på høyde med tapet av landet, en menneskelig ødeleggelse som kan sammenliknes med Jan Mayens ”isflak og stein og grus”. Men målet for denne selvødeleggende voldsbruken er overordnet hensynet til å bevare egen moralsk renhet. Motstandskjemperne ofrer seg for framtidens samfunn og innbyggerne av det, sine barn:

Slik at en annen slekt

åpen og varm og fri

kan, mellom løv og korn,

slippe å bli som vi.

Ved handling på tvers av egne idealer sikres idealenes framtid i et samfunn vi vet skal kunne gi rom for dem.

I Gunnar Reiss-Andersens ”I timen da alt er ånd” utvikles den ideen at tyskernes voldsmakt ikke kan hamle opp med den ånd som det kuete folket er bærere av:

Det hvisker av vind i løv,

det stråler fra blomsterfonn

at makt er avmektig støv

i timen da alt er ånd.

 

Hva ånden består av, blir antydet gjennom diktets åpningsstrofer – landets renhet («Det blomstrer så kysk og hvitt»), dets skjønnhet, dets sjelfullhet og det naturlige forhold mellom landet og folket, nærmest et kjærlighetsforhold.

«Timen da alt er ånd» er den stund da alle disse kvalitetene oppleves og diktjeget blir seg bevisst at ånden ikke kan kues av volden. Det egenartete ved diktet ligger i den videre konsekvens som situasjonen gir tanker om. Bevissthetsstunden innebærer et framtidsløfte, i og med at Gud sår sin sæd akkurat da:

Guds høire og venstre hånd

sår seden av dugg og ild,

i timen da alt er ånd,

den timen da alt blir til.

I denne sluttstrofen rommes en visjon om freden, den skal gi rom for akkurat de høye nasjonale kvaliteter som dannet ånd. Verdiutfoldelsen blir potensert etter som Gud sår med begge hender, og den blir altomfattende idet ytterlighetens elementer, vann og ild, forenes i unnfangelsen.

Halldis Moren Vesaas markerer sitt syn på frigjøringens høye verdi i et dikt som gjør bruk av både vårens verdibegreper og påskeevangeliets. «Påske 1945!» risser opp et landskapsbilde av en vikende vinter og kopler dette sammen med overgangen fra langfredag til påskeaften. Det skjer med et slikt militaristisk ordvalg at referansen til den nærstundende fred er opplagt:

No veit vi at mørkret som rår her

har snart tapt sitt siste slag.

Fredsforventningen knytter seg spesielt til gjenreisningen av mennesket, dvs. menneskerettighetene, men diktets vi ytrer sterk glede ved å være viss på at det bare vil ta kort tid før kapitulasjonen kommer. Noen forestilling om etterkrigstid gir ikke diktet ut over dette, vissheten er nok.

I ”Ny vår” bruker Einar Skjæraasen vårens iboende verdier på en litt annen måte – han tar opp de erotiske elementene og fruktbarhetsevnen for å hylle den kommende freden. Når folk og land smelter sammen, vil vårens vitalitet stå som det samlende tegn over det frigjorte samfunnet:

Å men menneskebarn, også vi skulle komme som våren

og ennå en gang: Klæ jorden med liv!

 

Motiv: Gjenreisning

Gjenopprettelsen, eller restaurasjonen, av det tapte Norge finner sitt uttrykk som fredsvisjon først og fremst hos Arnulf Øverland. Hans diktsamling avsluttes med ”Hjem fra Sachsenhausen”, og der blir friheten definert som gjenforening med det tapte:

Oss venter barn og make.

Nu får vi alt tilbake,

vårt hjem og vår egen jord

der hele vår fremtid gror.

Her i første strofe er perspektivet den frigjorte fangens, men etter hvert får hele folket ta del i diktets synsvinkel: ”Nu skal våre barn ha fred!” Freden innebærer en gjenoppstandelse av et land som er ubesudlet av fiendehandlinger; ”atter er verden vår”, heter det, for ”vår norskhet er bevaret” tvers gjennom krigens prøvelser.

En utdypning av hava denne ’norskhet’ går ut på, kan vi finne i fedrelandsdiktet ”Vårt fedreland” som gir et tilbakeskuende overblikk over det Norge som er foreløpig tapt, men som skal vinnes tilbake. Landskap og andre naturforhold danner rammen om et samfunn der viktige verdier blir utfoldet. I dettesamfunnet er familien selve kjernen, og barnets trygge og kjærlige forhold til foreldrene tilsvarer folkets forhold til fedrelandet:

Hvor trygg den vesle stuen var

hvor grønn den hagen grodde!

Men hver en kvinne, hver en mann,

er barn av dig, vårt fedreland!

Nasjonens historie er en arbeidets historie, i kamp med karrige kår. Demokratisk eierstruktur i landbruket gir hver bonde et tilhørighetsforhold til sitt arbeid. Nærheten til jorden er en verdi som finner en like verdifull balanse i nordmennenes utferdstrang, det gjelder både sjøfart og i kulturell virksomhet:

Den samme flukt i nordisk ånd:

Den fridde sig for dogmebånd,

som skipet letter anker.

(. . .)

Og dog så rotfast, hjemmekjær,

som bare nordisk diktning er!

Landets liv karakteriseres av slike motsetninger, men folket holder det sammen ved hjelp av sitt samfunnssystem, rettsstaten:

Vi bygget landet vårt med lov.

Vi skydde løgn, vi dømte rov;

av dette er vi preget.

Bevisstheten om verdiene i nasjonen gjør diktets vi overbevist om at motstandskampen vil lykkes, og sluttstrofen plasserer den tapte nasjon i framtiden, når freden kommer – «her skal nordmenn råde». At diktet røper en forventning om at krigen skal være over allerede før vinteren 1941/42, forteller om forfatterens vilje til å oppmuntre og oppildne sine lesere.

Gunnar Reiss-Andersens kjente fedrelandsdikt «Norsk freske» er ikke noe egentlig frigjøringsdikt, om vi ser strengt formelt på det – løsrevet fra sin kontekst i diktsamlingen har det ingenting med krigstiden å gjøre. Men her skal det vurderes som en del av diktsamlingen, og det blir da rimelig å lese som et restaurasjonsdikt, en frammaning av den nasjon som skal gjenoppstå når fienden er drevet ut av landet.

Ved første blikk er det et rent landskapsskildrende dikt. Landskapet blir nærmest analysert i kraft av sin veldige variasjonsrikdom og i de mange kontraster når det gjelder geografiske og klimatiske forhold.

Av havet springer

som troll av esken

det store Norge,

den lange fresken:

Rødgrå granitt i

et grågrønt gry.

Et solverv midt i

en sky – av bly!

Den overordnete maleri-fiksjonen gir rom for spesielt mange visuelle effekter, men her finnes også lyd- og temperatursansninger. Og en rekke verdiladde ord gir landskapsskildringen funksjon ut over det geografiske og fram mot hele nasjonen, også menneskene som bor i den. Den gjennomgående verdi er selve livligheten, og variasjonen blir en vital kvalitet. Når de menneskelige kontraster «gammelt skogtroll» og «pur ung pike» blir brukt to ganger som metafor for landskapet, sier det også noe om variasjonsbredden i befolkningen. Landet er i det hele tatt perfekt, slik det kan forene kontraster. For maleren er ingen vanlig kunstner:

en naken vår

under isbjørnskrud,

et gammelt kunstverk,

signeret: Gud!

I diktsamlingens kontekst viser diktet at den midlertidig tapte nasjonen har de kvaliteter som vil bestå gjennom prøvelsene og vil gjenopprette den.

Eksplisitt kommer denne tanken til uttrykk i samlingens neste dikt, «Landet med oss», der nasjonen på nåtidsplanet lever i eksilnordmennenes erindring og lengsel. Men erindringen eies også av alle som elsker landet, og diktets virkefelt blir dermed utvidet mot slutten til å omfatte alle dem som venter på at landet skal bli frigjort:

Vi har et Norge bak oss.

Vi har et Norge med oss.

Vi har et Norge foran oss

i gry og solopgang!

Det er det samme rike som det tapte, men når freden kommer, vil dets edleste verdier komme tydeligere til sin rett og bli anerkjent etter fortjeneste, da «skal dette Norge stige / mot himlen som en sang!»

Karakteristisk for restaurasjonsdiktene er det vi kan kalle et foredlende syn på spesifikt norske samfunnsverdier. Negative trekk i nasjonen før okkupasjonen fordufter helt når fortiden blir sammenholdt med krigstidens tyranniske undertrykkelse. Det ligger ikke bare fortrengning eller forskjønnelse i dette fenomenet, men heller en forskyvning i språkbruken – i relasjon til nazistyrets maktmisbruk fortoner mellomkrigs-Norges konflikter seg som idylliske. Med en forandret virkelighet får ordene ny valør. Den agiterende intensjon i mange av diktene gjør naturligvis også sitt til å forgylle minnet om fortiden, siden det er den som skal gjenopprettes og det gjelder å holde håpet levende og engasjementet varmt.

 

Motiv: Framtids-Norge

Når dikterne begynner å se på nasjonen som edlere eller mer verdifull enn den kanskje ble ansett som før 1940, vil det lett finne sted en videreføring av idealene, og da kan de stille opp en utopi som går lengre enn en restaurasjon.

Noe slikt skjer i et par tilfeller hos Øverland. Allerede et tidlig krigsdikt som ”Skjebnetimen” ser for seg et samfunn av høyere kvalitet enn førkrigsnasjonen. Diktet utvikler seg fra å være et kampdikt til å gi en fredsvisjon. Overgangen skjer ved konstateringen av at ideer ikke kan utslettes med vold:

den fattiges rett kan han krenke;

den lever enda i hjertet

Verdier som kjærlighet og frihet vil bestå også gjennom en krise, og sammen med retten vil de gi grunnlag for gjenreisningen av samfunnet:

Byer skal reise seg rikere,

der de var skutt i grus.

Nye gårder skal lyse,

barn skal leke i hagen.

Gjenoppbyggingen gjør byene ikke bare like rike, men altså rikere. Selve ideologien i det å gjenreise lader handlingen med ekstra verdi. Beskrivelsen låner stemning fra selveste ”Voluspå”.

Utopien sier også noe om i hvilken retning den skal organiseres; den er fullt i pakt med Øverlands samfunnssyn slik det er uttrykt i dikt fra mellomkrigstiden:

Hver som yder sitt arbeid,

han stå for sitt styre selv!

Ingen være din herre,

ingen være din trell!

Diktene Øverland skrev i fangenskap før han ble sendt til Tyskland, er gjerne preget av mismot og resignasjon, men det siste diktet i denne gruppen forløser de forutgående depressive stemningene. ”Deilig er den himmel blå” er skrevet på Wergeland-trokeer med innebygd referanse til dennes framskrittsoptimisme, og det blir rammet inn av allusjoner til Grundtvigs kjente jule- og forløsningssalme. Diktet tar utgangspunkt i fangens situasjon. Han er berøvet alt, både samliv, samfunnsliv og kontakt med naturen. Erindring er det eneste han har tilbake av bånd til livet utenfor murene. I uskyldstilstanden før krigen, «dengang vi var små», hersket en naiv oppfattelse av verdens overveiende godhet, og verset «deilig er den himmel blå» gav uttrykk for denne godhet og for at den ville komme til å bestå for alltid. Slik ble verset – og verden – oppfattet. Men krigens erfaring gir en ny forståelse av det ondes styrke, og uskylden er brutt.

Diktsubjektet søker nå å utsi så dekkende som mulig «hvad det vilde si å miste». Det underliggende spørsmålet, som består av 22 linjer rapsodisk strømmende naturbeskrivelse, rommer selv sitt svar. Stilen, så vel som versemålet er Wergelands – ikke minst den retoriske effekten som ligger i at en intenst malende språkbruk påstås å ikke makte den nødvendige formidling av budskapet (motiv i Jan van Huysums Blomsterstykke). Følelsen av tap er altså enda sterkere enn de sterke ordene skulle uttrykke. Det er en aktiv, levende natur som er tapt, et himmellandskap med skyer som forandrer seg, står i forhold til jorden under dem, til forskjellige tider på døgnet. Landskap og himmel rommer en svær variasjonsbredde, men er likevel holdt sammen av en enhet, et grunnleggende liv. Sammenføyningen av kontraster utgjør noe av det sentralt verdifulle i landskapet. Og i et plutselig sprang befinner slutten av den lange ytringen seg i menneskenes verden. Landskapets skiftninger har forflyttet seg over i en elsket kvinnes ansiktstrekk:

– eller smilet, underskjønt,

når det lyser, halvt bedrøvet,

når det glitrer gjennem tåren,

vemodsømt . . .

Foreningen av motsatte stemninger bestemmer kvaliteten også i dette savnet, og diktjeget utbryter: «Min var gleden, min var våren!» I det fortvilte savnet forestiller han seg en kontakt mellom seg og den elskede bortenfor fengselmurene. Vissheten om denne tankekontakten tvers gjennom alle stengsler danner et vendepunkt i teksten, og fortvilelsen vendes til håp, illustrert i bildet av vårjevndøgn. Tidene vil bli bedre, like naturbestemt som at det går mot lysere årstider. Dermed må diktsubjektet, nå et du som omfatter både diktets jeg og den enkelte leser, holde seg i åndelig beredskap for freden, dvs. skaffe seg en klar bevissthet om hvilke livsverdier som skal gjelde og hvordan den enkelte skal være ansvarlig for gjennomføringen av dem:

Du må nøie tenke efter,

hvem du er, og hvem du var,

du må kjenne dine krefter,

dine veier og ditt mål;

men om selve jorden brente,

må du rolig kunne vente,

rolig vente og gi tål.

Tålmodigheten er ingen resignasjon, men en trygg viten om at seieren vil måtte komme.

I diktets neste fase stilles problemet om det er mulig for fienden å utrydde hele folket, nærmere bestemt utrydde dets verdier med propaganda, fjerne motstandsytende innbyggere ved deportasjoner og drap. Svaret er benektende så sant folket holder fast ved de samfunnsbyggende verdiene sine:

Lite trolig,

dersom troskap har tatt bolig

på ditt tun og i din hytte.

Ingen onde råd skal nytte

dersom bare vanlig mot

i ditt sinn har festet rot,

dersom folket holder sammen

så i nød som og i gammen.

Mer behøves ikke for å unngå ødeleggelse i stor skala. Årstidsbildet blir nå erstattet av et døgnrytmebilde der den kommende freden liknes ved soloppgangen. Den enkelte person som kanskje ennå ikke er blitt sikker på ”hvem han er, og hvem han var”, har mulighet for fellesskap og trygghet ved å erkjenne at situasjonen må forandre seg:

Ser du denne bleke strimen

over åsene i øst?

Det er mer enn håp og trøst,

det er selve demringstimen!

Når dagen kommer, med fred, står alle samfunnsmedlemmene klare til å ta imot den. Og i en framtidsvisjon ser nå diktjeget hvordan dagningen kommer til landet og forvandler krig til fred. Naturens forvandling forteller om verdiene som skal oppstå:

Se de stille stjerner vike

inn i søvnens skyggerike!

Se den røde dagnings bue

skyte ut sin blanke lue,

og se duggen perle over

eng og aker, busk og blad,

Jeg har aldri vært så glad!

Nå formulerer diktjeget en rekke teser for oppbyggingen av nasjonen: «her i dette land skal makten / være tjener!» er den første tese, vi får tro at makten skal tjene folket, at utøvende myndighet er demokratisk basert. Ytringsfrihet er den andre tese samfunnet skal tuftes på. Og det er tale om økonomisk likhet så vel som rettslig ansvar som påligger den enkelte borger:

Og som det er skam å stjele,

skal vi dele

arbeids bør og arbeids frukter!

Her skal alle

på sin gjerning stå og falle!

Her skal både

rettferd skje og frihet råde!

Den forening av motsetninger som gjorde norsk landskap verdifullt i diktets erindrende avsnitt, utgjør sentralverdien også i det kommende samfunnet, som skal forene handle- og tankefrihet med ansvar og økonomisk rettferdighet. I et slikt idealsamfunn kan kjærligheten mellom to komme helt til sin rett og til full utfoldelse:

Gi mig så i denne stund

kysset av din varme munn

Og åpningslinjene fra Grundtvigs salme avslutter diktet med nytt innhold i ordene ”Deilig er den himmel blå” – de gjelder nå utopien, ikke den naivt oppfattete idyllen. Diktet impliserer at krigen til og med kunne ha vært unngått om diktets samfunnsutopi hadde vært gjennomført før:

O, om nogen av oss vissste,

hva vi sang, da vi var små:

Deilig er den himmel blå!

Det er ikke hvilken som helst utopi diktet framholder. Blåfargen i Grundtvig teksten sier noe om tilværelsens høye verdi, dens idealitet. Den blir så supplert av en annen farge, som har å gjøre med de politiske aspektene av utopien. Framtidens daggry er rødt og kommer ”over åsene i øst”. Når da også det å ”dele arbeids bør og arbeids frukter” står i motsetning til det å stjele, har teksten gitt tilstrekkelig signal om at det dikteren ser fram til, er et sosialistisk utjevningssamfunn. Øverlands kritikk av Stalins system er velkjent, og han går ikke inn for den slags kommunisme i et frigjort Norge, bl.a. legger teksten sterk vekt på rettsstatens idé.

Noe liknende budskap om økonomisk eller sosial politikk møter vi ikke i noen av de øvrige diktsamlingene, heller ikke hos den som mest innstendig tilkjennegav støtte til Sovjetunionen før invasjonen 9. april, Nordahl Grieg. De delene av det store idédrøftende diktet ”På Tingvellir” som framsetter en fredsutopi, legger vekt på helt andre sider av samfunnslivet enn dem forfatteren var opptatt av på slutten av 1930-tallet, bl.a. med støtte til Moskva-prosessene. Det islandske idealsamfunnet som skildres i diktet, rommer kvaliteter som det er viktig å få overført på norsk jord etter irigen, i fredssamfunnet. Når Grieg karakteriserer og verdsetter Island, så er det like gjerne et potensert Norge han roser. Islendingene er opphavlig norske, og landnåmsmennene var på en måte norskere enn de som ble igjen, for de drog til Island for å beskytte ideen om frihet, ifølge den fortolkningen som diktet formidler.

Idealsamfunnet er en nasjon som forener motsetninger, først og fremst motsetningen mellom en karrig, streng natur og innbyggernes strev for levekårene. Verdigrunnlaget for samfunnslivet er tredelt. Lov og rett sikrer folkestyre og beskytter mot maktmisbruk. Frihet finner sitt uttrykk i uskyldig kjærlighet, livsutfoldelse og omsorg (barnas lek, de voksnes saga-inspirerte liv). Kunsten binder menneskene til de evige krefter som styrer tilværelsen og frigjør menneskene fra den tvang som ligger i tidens gang, ettersom kunsten overskrider dødens vilkår. Det ser vi idet fremtidens ungdom, en gruppe syngende piker, samles på en dikters grav.

Disse ideene står, slik jeg ser det, meget langt fra det kommunistiske system som Grieg forsvarte før krigen. Samfunnslivets mål er helt andre enn de vi finner formulert i f.eks. romanen Ung må verden ennu være – (1938), gjennom Kira-skikkelsen. Man kunne nok tenke seg at Grieg ønsket å viske ut alle politiske skillelinjer i den nasjonale enhets tjeneste, og det er en sak vi vet han har vært opptatt av i andre sammenhenger.

Hans øvrige krigslyrikk har mange antydninger til den kommende frigjøringen, men den er alltid ellers rent generell, enten en uspesifisert, høy verditilstand, eller en åpenbar restaurasjon av det frie Norge han kjente fra før. Med «På Tingvellir» forkynner Grieg et framtidssamfunn han har kunnet skimte konturene av i idealisering av det islandske samfunnet. Og det er gjort med en slik poetisk styrke at det ikke kan bortforklares som et produkt av ønsket om nasjonal enhet, som en slags utglatting av overflaten, for å få flest mulig til å godta visjonen. Den er genuin nok, dyptgående nok til å bære et synspunkt om at Grieg hadde orientert seg i en ny retning i sitt syn på tilværelsen.

Det finnes visse elementer som er felles for Griegs utopi og den vi kan iaktta hos Louis Kvalstad, i titteldiktet «Drømmen om tiden og bølgen». Diktet er utformet som en drømmevisjon, noe som tillater fravær av empiriske referanser og krav til logisk stringens. Det er tale om tre drømmebilder, og det første viser en gjenfødelses- eller gjenskapningsakt i fire varianter: et morgenlandskap, nye riker som vokser opp på ruinene av gamle, fugl Føniks-myten og refleksjon over spirende korn. Gjenreisningsmotivet antyder en total forvandling til det bedre:

Han så i skiftende syner

hvordan verden grodde og vokste til.

Hvordan sårene ble legt,

fornyelsens evne slo ut i blomst,

knyttet seg og ble frukt.

Drømmen utfolder seg videre. Livet blir rikere, mer intenst; selv gatelyktene lyser klarere enn før, dvs. før siste krig. Savnet av mat har gjort menneskenes syn på maten hellig. Næringsliv og kommunikasjoner er felter for skapende aktivitet i fredens tjeneste:

Kanonene ble smeltet om

til bjelker til byenes komplekser,

til ploger, harver og selvbindere,

til jernbaneskinner og syngende broer.

Visjonen omfatter en tilsvarende kulturell blomstring, og en religiøs, ettersom kunst og religion er sider av samme sak:

Det kom en dag

da sjelens symfonier og rekviemer

bruste i dômene.

Videre vil det finne sted en etisk oppblomstring ved at kjærlighetens makt vil  beseire det onde. På dette stadium av drømmen lyder en autoritativ røst som stadfester den guddommelige plan med historien. Også tilbakeslag, strid og ulykke er ledd i foredlingen av menneskeslekten:

Dette skulle skje for menneskehetens

og den kosmiske plans skyld.

Det er en allmakt i rummet,

over makten i verden.

Skapende og ødeleggende bevegelser i utviklingen gjenspeiler den guddommelige ”rytmens lov”: ”Verden skal gynge seg opp som bølgen.”  Og i et ytterligere futurum ser drømmeren for seg menneskets totale seier, både over materien og over seg selv.

Diktets drøm og budskap er en tilværelsesforståelse som vi møter hos flere lyrikere i perioden. Det er en sluttet og uttømmende filosofi, en ontologisk orden som gir plass for et sammenhengende, enhetlig menneskesyn og verdisyn. Sjeldnere blir ideene knyttet til en empirisk historisk prosess som frigjøringen 1945, men her blir da fredsslutningen sett som et ledd i systemet og en bekreftelse på dets sannhet. Drømmefiksjonen er et dikterisk grep som gir større frihet i forhold til historiske realiteter som kanskje ellers ville distrahere budskapsformidlingen. Diktet utformer en utopi om etterkrigstiden i samsvar med den tilværelsesforståelsen det forkynner.

Kvalstad mangler en konkret plan for organiseringen av sitt idealsamfunn, mens Grieg peker på den islandske rettsstaten som modell. Hos Kvalstad forutsettes muligens en tilstand der konflikter vil ha vanskelig for å oppstå, idet «det onde vek for kjærlighetens makt» og mennesket – vel hver enkelt av samfunnsborgerne – vil skaffe seg total selvbeherskelse, «menneskets seir over seg selv». Men i synet på livsutfoldelsen, gjennom arbeid, har de to dikterne mye felles, og kan sies å supplere hverandre – Grieg nevner primærnæringene, Kvalstad også handel, industri og kommunikasjoner. Synet på kunstens funksjon er noe nær det samme hos de to, den skal kultisk forbinde menneskene med den makt eller de makter som eksisterer omkring menneskenes verden og styrer den. Kvalstad ser for seg «templene for menneskeånden» liksom Grieg så de syngende piker på dikterens grav. Barnet, og barndommen, blir en verdimarkør i begge dikteres visjoner, det er den tilstand i menneskelivet som mest trofast gjengir meningen med det. Gjennom barnet melder framtiden seg.

Tore Ørjasæters diktsamling avsluttes med en større avdeling med tittelen «Frigjering», og den omfatter 9 dikt, de fleste ganske store, tilnærmet ordnet som syklus. De allmenne forhold som gjelder for frihet og fred, blir hovedtema for noen dikt, mens dette blir prøvd ut eller eksemplifisert i dikt med mer spesielle emner. I Ørjasæters frihetsbegrep er ytringsfriheten det dominerende aspekt. Ytringsfriheten får en distinkt plassering i forfatterens verdensbilde og har et selvfølgelig verdiinnhold. Den står i forbindelse med den ånd som gjennomstrømmer altet og blir som idé bare forsterket i møtet med materiell vold. Samtidig forutsetter den fred for å bli fullt ut realisert i mennesketilværelsen. Fredsbegrepet er mer diffust framstilt i disse diktene, ikke slik å forstå at det er tvil om fredens verdi og guddommelige opphav, men den er en mye mer usikker størrelse som krever en form for kamp for å kunne bli virkeliggjort. Men dermed kommer fredsverdiene, som innebærer at vold unngås, i strid med seg selv, og problemet finner ingen løsning innenfor diktsamlingens argumentasjon.

Selve frigjøringens idé blir framstilt i diktet «Midt inn i myrkret» i et dobbeltsymbol, eller rettere: to symboler som flettes i hverandre og har referanse til samme fenomen. Frigjøringsfenomenet liknes med anelsen av lys i et ugjennomtrengelig mørke, og lyset utvikler seg langsomt i styrke fram mot «soldagen». I samme takt skjer en annen utvikling, av en kime dypt nede i den frosne jorda, fram til den spirer i sollyset. Med støtte i de allmennfilosofiske diktene først i samlingen bør nok de to symbolene leses som to aspekter ved frigjøringen – det himmelske og det jordiske. Det himmelske aspekt, i lyssymbolet, er en forutsetning for den jordiske frigjøring, utfoldelsen av livet:

Det vakar ein vilje som vekkjer

det inste og dulde fram

i soldagen, frostbundne livet

skal skjote sin kuldehâm.

Når frigjøringen kommer, er det en guddommelig vilje som tar avgjørelsen og uttrykker seg gjennom en syklisk lovmessighet – etter mørket skal det komme lys.

Det neste diktet, «Krigsvår»,  appliserer den erkjennelsen på okkupasjonstiden, muligens selve okkupasjonsvåren 1940, da «dødskolonnor tunge rulla fram». I diktet stilles et problem:

Korleis kan graset spire

der dauden herja mest

Svaret rommes i at den vårskildring som da nettopp er gitt, gjentas i problemstillingen og i det som formelt er svaret. Livet selv er upåvirket av voldsbruken, og dermed blir det understreket at krisen er midlertidig, etter som verden er skapt slik at vold ikke har makt til å kue livskreftene:

Maskinfuglar meia

nedåt det levande,

men livet det sigra

enno ein gong.

Ørjasæter benytter også stilmidler med meningsbærende funksjon. Mot slutten av diktet blir det alludert til folkeviser og eddadikt. ”Korleis kan graset spire” er en formulering lånt fra visen ”Olav og Kari”, og den nye våren skildres slik:

Allting glitra

i grøne fargor

lauvet spratt

på ei enda natt.

– med en allusjon til ”Voluspå”. Temaet som antydes av disse allusjonene er dobbelt: norskheten forteller at nasjonens idé er i pakt med vekstlivet, og historien, selve alderen på de brukte tekstene, bekrefter gyldigheten av den hypotesen som blr framsatt. Frigjøringen vil komme. Enda en folkevisestrofe, denne gangen et gamlestev, fører inn en ny verdisammenheng: uskylden i norsk natur, i selve det skapte livet:

Vanmektuge, svarte maskinfuglar

som seiest i rymdi rå’.

Dei har ’kje den livsens lengsel i seg

som alle dei fuglar små.

Dette diktets sikre, men ennå ikke konkretiserte, forventning om frigjøring blir brakt nærmere den faktiske frigjøringen i ”Nyår 1945”. Det som måtte finnes av utålmodighet og tvil om at krigen skal ta slutt, blir kraftig motsagt av vissheten om at freden er innen rekkevidde. Kalenderveklsingen er naturens bevis på at livet snart vil gjenoppstå, og bildet av vinteren som vender, blir koplet til bildet av et fødselsøyeblikk:

Tidi stansar i denne stilla,

siste sekundar går

før store underet hender

då tidi føder sitt bloduge foster

det nye år.

Fødselsbildet forteller både om de lidelser som må til og gir store framtidsløfter.

I «Uppstandingsdagen» er syklusen nådd fram til selve 8. mai og framstiller begivenheten i påskeevangeliets oppstandelsesspråk. Krigstiden har artet seg som en korsfestelse og gravlegging av det menneskelige:

Krossfest, bunde og blødande.

Ikkje eit levande ord

anda fram av din stengde munn.

Det var som du sløktest og støktes i gravi

denne stund.

Flere metaforiske karakteristikker av krigstiden er «myrker», «trælebond», «dødsens naud». Det Norge som har gjennomgått de ytterste lidelser, har også kommet rikere og mer verdifullt ut av dem, de har fungert som en skjærsild:

Dei rikaste krefter røyndest

til mergen , og mergen var god.

So Norig steig fram av skiringselden

med reinare mod.

Beviset på det gode grunnto i det norske folk har vært viljen til offer for framtidens sak. Her er Ørjasæter på linje med Nordahl Grieg, og han kaller de offervillige «dei beste», med en tydelig allusjon. Hos Ørjasæter er de bestes innsats tegn på den godhets ånd som gjennomstrømmer mennesketilværelsen, den samme kraft som har ført til fred – i diktets billedspråk den kraften som «gravi sprengde». Her brukes krigens språk. Med andre ord har de allierte stridskrefter vært besjelet med samme ånd. Den identifiseres også med den verdi som skal bygge landet etter frigjøringen, det «reinare mod» som var resultatet etter skjærsildens renselse. Nasjonen står klar til å utfolde et hittil ukjent åndelig liv.

Følgende dikt, «Det frie ord», kommer nærmere inn på hva den nye livsutfoldelsen har for innhold. Men første del av diktet gir større plass til en undring over at utfoldelsen lar vente på seg. Folket er blitt så vant til frihetsberøvelsen at den enkelte ennå ikke har greid å gjøre bruk av sin frihet, «enno er det liksom angestbunde / på tunga» heter det om det frie ord. Frigjøringen gjelder i det hele tatt primært bruken av språket. Bruk av ytringsfriheten er sann frihetsutøvelse – det er premisset for diktets budskap. Inntil videre må det enkelte menneske lære seg å leve i frihet, og diktet stiller opp en allegori for å få gitt dekkende uttrykk for dette:

Som fuglen lenge stengdest inn i bur.

So slepp han ut, men då du ser han stane

i lufti som forvirra, fangenskapet

heng enno løynleg att i blod og vane.

D’er enno ikkje som han heilt upp trur

på fridomen.

Men det er en overgangstilstand, for snart er fuglen på vingene og «stig med jubel mot sin fridoms dag».

Tilbake på diktets refleksjonsnivå blir det konstatert at ordet etter hvert faktisk blir brukt, etter en viss nøling. Det diktets vi iakttar, er flere ulike ytringsformer, som i diktet får sin karakteristikk i billedspråk, men som vi må tro har dekning i den språklige praksis i 1945, i presse og litteratur. Ordet blir beskrevet som «ein reinsande eld» og blir et uttrykk for opplevelser og følelser som «brende seg gjenom hug og hjarta», dvs. ytringer som følger tilværelsens generelle åndsbevegelse og samtidig med at de er lidenskapelige, har evne til å lutre både menneskers tanke og følelse. Av språklige uttrykksformer er det bare diktningen som vil kunne ha en slik evne. Disse ytringene finner videre gjenklang i det norske landskapet, som et ekko, og de er representative for hele nasjonens undertrykte lengsel mot frihet. Ordets neste oppgave blir å stå i sannhetens tjeneste, dels ved å avsløre løgn, som nazistisk propaganda, dels ved å legge fram alle opplysninger om krigsforbrytelser og undertrykkelse. Det siktes da til virkelighetsskildringens felt, i bokform og aviser. Til sist pekes det på at «det frie ord er eit tvieggja sverd», med en henvisning til rettsvesenets bruk av det i det kommende landssvikoppgjøret. Sverdet er som kjent en av fru Justitias attributter.

Med sin funksjon i opplevelsens, sannhetens og rettferdighetens tjeneste viser bruken av ytringsfriheten en vei for hele samfunnsutfoldelsen i Ørjasæters etterkrigsutopi. Diktets sluttlinje sier om det frie ordet: «med det skal vi skape ei betre verd.»

De neste diktene i avdelingen står ikke i samme faste sykliske forhold til helheten som de foregående, men de inneholder hvert på sitt vis forlengelser av de samme resonnementene som dem vi hittil har møtt.

Fredskantaten ”Kain” er kanskje den merkeligste av dem, med en for diktsamlingen lite typisk vaklende tillit til det gode i tilværelsen. Allerede diktets åpning tar et ukonvensjonelt utgangspunkt med en omsvøpsløs kritikk av voldsutøvelse, uansett mål eller tilhørighet:

Hate laut vi og liv svikte.

Myrde vår bror med rått vald.

Auke hatet var største dygdi.

Innholdet i diktsubjektet vi blir viktig for forståelsen av diktet. I norsk lyrikk med motiv fra okkupasjon og frigjøring dekker pronomenet så godt som alltid det norske, ikke-nazistiske, okkuperte folket, og så vel dikter som leser er omfattet i dette vi. Men hvis dette diktets voldskritikk gjelder motstandskampen, er ordene så sterke at det er vanskelig å dele de vurderingene som blir fremmet. Kritikken går enda lengre:

Med Kains merke på blodug panne

rusa vi fram med blindt mod.

Sløkt var vår sjel og slørd vår vilje,

bundne i redsle og døds ro.

Voldsmenneskene mister all evne til å skille sannhet fra løgn og lar seg beordre til hva som helst, ”slavar drivne av rå makt”. Det er en beskrivelse som kunne passe i den slags kampdiktning som skal vekke avsky for fienden. Men en norsk dikter i en norsk diktsamling som er gjennomført anti-nazistisk, kan ikke bruke vi om fienden, og heller ikke beskrive sine egne som om de/vi var fiender. Diktsubjektet taler derfor på andres vegne, og da på vegne av hele den krigførende menneskeslekt. Som medlemmer av denne har også nordmennene del i krigens moralske forfall. Krigen blir sett som en utfoldelse av grunnleggende motsetninger, en dobbelthet som konstituerer hele tilværelsen, menneskeheten og det enkelte individ. Krigen er et utslag av de destruktive kreftenes overtak, med andre ord: det ondes prinsipp. Fra de andre diktene i samlingen vet vi at menneskene styres av et altoverveiende godhetsprinsipp, en ånd som streber oppad. Diktet sier ikke noe om årsaken til at denne tilstanden nå har vært satt på hodet. I det følgende parti av teksten undersøkes også balanseforholdet mellom ondt og godt, slik det forholder seg i individets konstitusjon. Krigen i verden har paralleller i det små:

Hatet og eigenhugen imillom

einskilde tvo

vitna um krigen i kvart eit hjarta.

Mennesket har også et ondt frø i hjertet, som vokser opp og blir «forbanningstreet», ved siden av det godes frø, som vokser av samme jordbunn. «Livsens gåte» kaller diktsubjektet denne dualiteten. Men gåten har fått sin løsning med korsfestelsen. For så vidt har denne første del av diktet med sin sterkt negative forståelse nådd fram til en fyllestgjørende konklusjon, med mysteriet på korset, fullbyrdelsen av Guds vilje:

Løysing og svar,

fekk vi til sist på vår eigi gåte,

fyrst då Guds gjenomstungne hjarta

blodofret bar.

Det neste avsnittet i diktet går inn i Kain-skikkelsen, dvs. den krigførende representant for menneskeheten i alle tider. Kain er typen på det som skjer med mennesket når det onde treet vokser til og overskygger det gode. Diktsubjektet spør om når dette vrengebildet av mennesket vil få tilfredsstilt sin ødeleggelseslyst. Problemstillingen viser at «livsens gåte», eller det ondes problem, ikke kan være løst en gang for alle likevel, i og med korsfestelsen. I alle fall ikke i den forstand at det onde ville opphøre. I en rekke avsnitt videre stilles opp kontrasten mellom et uskyldig barn, typen på det uskyldige og gode menneske, og det samme barnet som voksen, død soldat, typen på det menneske som er blitt pervertert av det onde i seg. Diktsubjektet er nå et annet, et eg som er faren til den døde soldaten. Farens sorg over sønnens forvandling og utslettelse er umåtelig, men likevel forsonet i tanken på at den døde vender tilbake til det skapte:

(. . .) Du tyrste jord

som drakk hans blod og dogga

deg med den dyre saft.

Tak mot’om no i store moderfamn.

Soldatens tragedie ligger i at hans evner til menneskelighet er blitt ubrukte, for de har jo vært til stede selv om de har vært overskygget av ødeleggelsesdriften.

Den siste delen av diktet begynner med en brå overgang til en helt annen forestillingsverden. Et havlandskap får nå bli allegori over tilstanden i tilværelsen, hva som har skjedd hver gang ondskapens krefter har fått overtaket i historien. En storm har reist seg, har rast, rast ut og stilnet igjen. Når stormen er over og det klarner opp, kommer stjernene fram etter å ha vært midlertidig skjult. De er tegn på den permanente godhet som står over og bak alle tumulter som måtte herje på jorden. Men demringen, som forener lyset fra stjernene og det kommende sollyset, bringer et budskap som forsoner diktets konflikter. Stjernene er tegn for den evige, gode ånd som smått om senn, men uten opphold, drager menneskeverdenen oppover mot skaperens egen høye tilstand. Sollyset varsler en ny epoke.

Hele dette døgn-symbolet er en gjentakelse av korsfestelsesscenen. Stjernene er ”dødsens bleike”, solskinnet skaper ”martyrglans”. Spydet i Jesu side reflekteres i landskapsskildringen. I mysteriedøden skapes livet på nytt:

Underleg offerhugen føder

livet, som Kristus på Golgata tre,

vigslar inn den store solrenning

over jordi med brorskap og fred.

I diktets store analogi forklares da ondskapens overtak i det enkelte menneske og i menneskeheten, dvs. krigen. Som stormvær kommer og går, blir borte lenge, men vender tilbake på nytt, vil krigen komme, den også. Men storm er mer sjelden enn rolig vær, og byggende fredsperioder vil alltid følge krig og bringe menneskene ett skritt lengre fram enn de var før krigen begynte. Det ondes kraft er sterk, så sterk at Gud måtte ofre sin sønn en gang. Men det onde har vendt tilbake likevel, og slik som stormen kommer igjen, må offeret skje på ny. Uten noen gudssønn på jord må hele menneskeheten delta i martyriet, men samtidig frelse seg selv gjennom offeret.

Diktets havbilde brukes også til mer enn å forklare den uopphørlige bølgebevegelsen i tidenes gang. Når lyset kommer tilbake og freden gjenreises, faller det sol på vannet, og den enkelte får større klarhet og innsikt i sannheten om mennesket, i sitt eget sinn:

Det blekar nedpå botnen som eit under

so gjenomsynleg skin den skire grunn.

Som mannehugen ljosnar opp og mildnar

når hatet sloknar ut med ro og klåre

på sjeledjupet.

Bølgebevegelsen gjør seg også gjeldende i menneskesinnet, og selve fredens øyeblikk kan inntreffe idet sola både kan lyse opp sjødypet og lyse opp himmelen slik at den kan speile seg i den samme vannflaten som er gjennomlyst. Dette er et sannhetens øyeblikk for diktsubjektet, nå et du som identifiserer leser og et underforstått diktjeg. Den sjeldne landskapssituasjonen bekrefter sannheten i det verdensbilde diktet har formidlet:

Jord og himil einannan speglar

i denne fred over all forstand.

Dermed skulle alt være sagt, voldens og ondskapens impuls være plassert som en stadig truende, men i siste instans likevel maktløs kraft i tilværelsen. Allikevel slutter ikke diktet i denne sikre tro på det godes makt. Diktsubjektet har ikke gjort regning med den etterdønning som nå ruller mot hans strand, for å tale i diktets eget billedspråk. Angsten for at lidelsen allikevel skal vende tilbake, melder seg med uhyggelig styrke. Den lar seg ikke kontrollere av det omhyggelige oppbygde resonnement som diktet har sluttført:

Dødsskrik av sundflengde unge søner,

angest frå pinte moderhjarta,

heng att i denne andtæpte stilla,

ligg som ein løynleg lidingssum

i dette lende metta av mord.

Dyr er freden og djup er otten.

Hjarta, hjarta, menneskehjarta

orkar du verje freden din?

Med disse diktets siste ord må vi regne med muligheten av at grokraften i det godes spire har tatt skade av krigen. Det er en tvil som har meldt seg plutselig og umotivert, ikke bare i dette diktet, men i hele diktsamlingen. Det sier noe om tvilens styrke, for den har brutt seg gjennom en sammenhengende og systematisk tro på innretningen av tilværelsen.

Menneskeåndens seierskraft nettopp i det tilsynelatende nederlag blir gitt ord i prologen til Kaj Munks skuespill Niels Ebbesen, «Helsing til Danmark»:(s. 75-78)

Då steig han fram ope, og ytst å skansen

han fall på sitt frie ord.

Men lever no fyrst i offerglansen,

ei eldstytte over nord.

Mordet på Kaj Munk har gitt et resultat som er motsatt hensikten – hans opprørske motstandsaktivitet i skrift og tale har fått større virkning enn den ellers ville hatt.

I et større essay-dikt samler Ørjasæter alle sine tanker om ytringsfriheten og dens plass i tilværelsen og blant menneskene generelt, i etterkrigssamfunnet og hos norske forfattere og vitenskapsmenn spesielt. Diktet er skrevet som epilog til Den norske Forfatterforenings 50 års jubileum som ble feiret 25. og 26. oktober 1945. Tittelen er ”Ordet”, og det åpner med en referanse til logos-begrepets guddommelige opphav og hevder at dets betydning er like viktig i den aktuelle situasjon som i det nytestamentlige ”i begynnelsen”:

Ordet var Gud i sin upphavsgrunn,

så er det sagt.

Og denne sannings utsegn står ved makt

i denne stund.

”Denne stund” er da den som forener samfunnets frigjøring med jubileet for forfatterne, de som skaper og gjenskaper i ord. Diktergjerningen er et kall, og kallet har en dobbelt funksjon. Ordet skal brukes slik at det får gitt uttrykk til den ånd som beveger tilværelsen, og slik at det har ”tolkingsevne”, dvs. kan gi uttrykk for dyptliggende følelser i sinnet og fenomener i tiden. Kallet kan ikke røktes tilfredsstillende uten i frihet, og undertrykkelse av ytringsfriheten sidestilles med Jesu lidelse i Getsemane. Undertrykkelsen kalles også ”sjelemord”. En aktualisering av slike vilkår har skjedd under okkupasjonen, og de norske forfatterne, de som blir tiltalt i diktet, har vist hvordan kallet har måttet bli utøvd i hemmelighet. Til tross for de hindringene som har blitt pålagt folket, har ordets åndskraft levd videre:

Det kviskra i duldo og under jord

med fårlege ord.

Det anda i djupet med sevjesaft,

det mognast ei ånd, umerkande stilt

som røter gror.

Det paradoksale har skjedd også i denne frihetsberøvelsen, at dikternes åndsevner har blitt skjerpet av den, ikke svekket. Og deres oppgave i framtiden blir å holde åndens sverd skarpt. Det skjer ved hjelp av sterke følelser. Det heter da om diktningen, i sverdets bilde:

Sjode det gjenom heitaste kjensle

røyne det ut um eggi held

seg sterk og heil gjenom skirings brensle.

For at diktningen skal kunne virke til det gode for folket, må den ha et helt personlig utgangspunkt, komme fra «ditt inste og eige» og ikke være lånt på noe vis. Ved sin originalitet blir dikteren representant for de mange, fordi han kan være sann bare ved å være seg selv.

I den følgende sekvensen i diktet rettes blikket mot naturvitenskapen og dens forskere. Med dette åndsfeltet har det skjedd en skade, for i takt med utviklingen av teknisk innsikt har det foregått en utarming av idéinnhold i teknikken:

Likevel

i det ho vann verdi,

tapte ho si sjel.

Og livsens safter

turkast ut etter kvart.

Siden teknologiens formål er tapt av syne for dem som utøver den, har materien og det onde prinsipp tatt makten over utviklingen og over menneskene selv:

Løyste vi krefter

vi ikkje kan styre,

då er vi selde

um menneskedyret

fær velde

med sine våpen te øyde verdi.

En slik tilstand må ikke vare ved, og noen må sette alt inn på å forandre den. Fravær av menneskelige verdier i teknologien fører ikke bare til krig, men til psykose for alle mennesker, «skræmande / avgrunn av angest og redsle». Muligheten for undergang er til stede:

Trugande står det eit mene tekel

med logande skrift

over dette sekel.

Det er i denne situasjonen at dikterne har sin oppgave. Ingen andre enn akkurat de som har ordet som arbeidsredskap får ansvaret for å  gjenreise verden og gjøre den bedre enn den var før:

Den heilage kraft i ditt kvesste sverd

skal skapa ei rikare framtid

på denne din sigersdag.

Du er her den enkelte forfatter.Fra dette utgangspunktet maner diktsubjektet fram en visjon av det kommende fredssamfunnet som supplerer utopien vi fant ovenfor i diktet ”Det frie ord”. Foreningen av vitenskap og diktning, fornuft og følelse, er en vesentlig foutsetning for at menneskene i det kommende samfunnet skal kunne bringe menneskeheten framover, i pakt med skapningens idé. Så høyt er målet som stilles opp:

Skape um verdi, som ligg i ruinar

til fruktbart lende,

som lever og lyser

av fridoms og rettferds fred.

Or denne grunnen gror det blømande

livsens tre.

Treets symbolinnhold kjenner vi fra diktsamlingens åpningsdikt; det uttrykker hensikten med verdens eksistens, dvs. guddommelig frelse. Men veien fram kan være krevcende selv om seieren er sikker. Menneskets åndelige ressurser trenger en frigjøring eller forløsning, ut av det som i diktet heter ”bunden natur”. Det blir ikke nærmere forklart hva hindringen går ut på. Det ligger nær å fortolke uttrykket som noe nær den dobbeltheten som ble formulert i diktet ”Kain”, ekvilibriet mellom godt og ondt i menneskenaturen. Forløsningen av det gode ligger i dikterens makt, og det er han som har ansvaret for et slikt framskritt. Middelet er å skape diktning som kan bringe de enkelte mennesker i kontakt med hverandre, i et nært forhold mellom jeg og du. En enkelt dikters virke kan være nok, og denne dikteren kan finnes blant Forfatterforeningens medlemmer:

Han som kan sjå sine menneskebrødre

i ago og seia: Du.

Det er ordet til fridoms forløysing

til siger over det tapte.

Da kan splittetheten i den enkelte også forsones, og alle kan med full kraft gå inn for å gjennomføre viljen til ”menneskeånden”, de ”framgangslinor som tener livet”.

Den store og frigjørende helhetsopplevelsen blir avslutningsvis skildret i bildet av atombomben. Eksplosjonen får symbolisere menneskeåndens triumf:

Sprengje den bundne atomkjerne

som spring ut i stråleblom,

med manglyndte livsfylle, opnar si eldfulle

krune av kraft.

Symbolet skal leses med overføring til områder for menneskers samvirke, og for en leser oppdratt under den kalde krigen, kan det virke pussig at bildet er ladet med så ekstremt positivt verdi. Verdiladningen må ses i lys av gleden over at også krigen i Stillehavet nå var slutt. Når den menneskelige lidelsen i Hiroshima er utelatt, blir Ørjasæter selv et eksempel på menneskeåndens begrensning. Men utopiens verdi er klar nok – forening av diktning og vitenskap skal frigjøre mennesker, både i deres ytre livsvilkår og i indre, sjelelig forstand I Wergelandske ordelag identifiseres menneskets utviklingsmål: ”dyre’ / i mennesketadle til Gud”. I det eviges tjeneste står den hersker –

[…] som tener

alle, og aukar utløysingskrefter

med rikare teneste og større rom

te løyse sin bror or træleåket

i fulle frigjerings-sum.

Det er ingen konkret utformet utopi, men tankene om en humanisert vitenskap, om et samfunn preget av omsorg og kontakt, om oppvurdering av diktningens funksjon – vil vi finne igjen også i politiske og ideologiske skrifter fra samme tid.

Diktsamlingen får sin kompositoriske avrunding med «Ættetreet», et dikt som tar opp igjen og utdyper tre-symbolet fra de to åpningsdiktene. Det som kommer til her, er en innlemmelse av ideer om jordisk vekst, dvs. drift til formering, ideer om begjær, unnfangelse og fødsel. Etter en første del der det blir gitt en poetisk undersøkelse av generelle vilkår for videreføring og vekst av liv, munner diktet ut i en symbolsk framstilling av en spesifikt norsk samfunnsutopi. Den norske utgaven av «livsens tre» blir kalt «ættetreet» og uttrykker ideen med og utviklingen av den norske nasjonen.

Den jordiske livskraften kommer i diktet til uttrykk i et blod-symbol. Blodet vekker begjær i alt som er jordisk og kroppslig, og begjæret skal tilfredsstilles i en forening med lysets krefter, uttrykt i et sol-symbol. I diktsamlingens billedspråk hører lys- og sol-symbolene til i den guddommelige opphavstilstand som hele den jordiske natur utvikler seg henimot for å smelte sammen med. De to livsprinsippene, det jordiske og det himmelske, stilles opp i gjensidig attraksjon som grunnvilkår for det som senere skal skje:

Blodet spelar med solkraft og syner

frå utfjerre lende og lônd

og vekkjer hugen til fri utfalding

med lengslor og langferds ånd.

I den parringsakten som så beskrives, er det særlig det feminine prinsipp, blodet, som utfolder livskraft, drift og aktivitet:

Rosor blømer på kinn

og augo lyser. Den bjarte lengsel

i unge vårar

opnar famnen mot elskaren sin.

Unnfangelsen gir liv til en spire, til et nytt slektledd, «ættetreet». Det nye mennesket, som er symbolisert i det voksende treet, henter livskraft fra begge opphav, gjennom røttene fra jorda, gjennom løvet fra sola, fra jordisk og himmelsk opphav i likevektig fordeling. Den nye menneskeslekt skal da bli spesielt fruktbar, og selvfølgelig både i naturlig og i åndelig forstand:

Ætti spelar sitt blodfulle spel,

økslar seg ut i rik forgreining,

røter seg til med nye renningar

alt til ei stor sameining.

Vilkårene og lovmessigheten kan gjelde en hvilken som helst nasjon som utvikler seg i pakt med skapningens intensjon. Vi må tenke oss at hver nasjons slekter har særtrekk som er egne for akkurat dem. Særegent for det norske ættetreet er det jordsmonnet som røttene gror i, at de har feste i både kyst og innland:

Røtene greier seg ut, den eine

sløkkjer sin torst i den blåe fjord.

Den andre tøygjer seg aust mot innlandet,

vid er umkrinsen der dei gror

og syg åt seg alle landsens krafter

med vokstersafter

til store treet. […]

Sammenføringen av disse to motsatte geografiske grunnvilkårene for nasjonens liv er en bekreftelse i det spesielle på det omfattende grunnvilkåret for hele eksistensen, verdien i å føre motsetninger sammen og løfte dem opp i en høyere sfære. I denne voksende virksomheten ligger landets oppgave.

 

Frigjøringsdikt med skeptisk holdning

Den optimismen som gjennomstrømmer de aller fleste diktene om frigjøring og fredstid, er nesten helt uten undertoner av tvil og skepsis. Men en troende dikterpersonlighet som Nordahl Grieg kan vise fram gløtt av negativitet selv om hans reservasjoner aldri får bli stående som avslutning på noe poetisk resonnement om hva kampen skal føre fram mot. Snarere er det slik at hans motforestillinger viser at framtidsoptimismen ikke er lettkjøpt og heller ikke blir lansert i propagandistisk hensikt. Hva enten det er et generelt godt samfunn som skal gjenopprettes eller det skal skapes et helt nytt samfunnssystem, så antyder aldri Grieg at det vil skje som ved et trylleslag. Smerten – og hatet – vil leve enda en stund, og mye tyder på at det først er neste generasjon som vil evne å bygge opp det nye landet. ”De norske barnenes sang” slutter slik:

Den dag det siste slag er slått,

da skal de voksne ha forstått:

Vi skulle kjempet like godt.

Men vi skal bygge bedre!

Det er samme tanke som i avslutningen på «Øya i ishavet», der framtidsvisjonen knyttes til «en annen slekt», dvs. de yngre som ikke har behøvd å drepe eller hate noen, som har kunnet utvikle sine beste egenskaper i fred. I bokstavelig forstand. Og i «Viggo Hansteen», i avd. V, blir det minnet om at det ikke bare er de drepte som er krigsofre, men også deres etterlatte, og vel like gjerne alle de som har innlevelsesevne til ikke å glemme den lidelse som har måttet til for å skape «seierens skinnende dag»:

Kanskje vil gå fra festen,

frysende, seiersky,

noen som vendte hjem til

de pintes og dreptes by.

Mennesketypen «de nestbeste» vil også i den kommende frigjøring være til stede som slange i paradiset, men han kan uskadeliggjøres av de andres skjerpete oppmerksomhet, ifølge slutten av «På Tingvellir». I frigjøringens store fellesskap vil det ikke være mange slike: «Og hva er han mot de tusen, hvis eneste liv har vært håpet?» Det er Nordahl Griegs siste ord i den saken.

Inger Hagerup er forsiktig med å gi synspunkter på det meste som gjelder tilværelsens store spørsmål, og noen visjon om et norsk framtidssamfunn kan ingen vente å finne hos henne. Men i hennes eksildikt finnes en lengsel som tyder på forventning om at det iallfall ikke skal bli dårligere betingelser for livslykke enn det var før krigen. Og den frihet som så mange andre ser fram til og forventer en spesiell utfoldelse av, har hun ingen naiv tiltro til:

Når fikk den fast og jordisk form?

Den er en drøm, en ild, en storm.

(Fra ”Friheten”)

Friheten er et ideal som i høyden gir begjær etter en høyverdig livstilstand, men som mest sannsynlig vil bringe skuffelse med seg. Diktets tre små strofer maner til dempning av optimismen foran frigjøringen.

I eksildiktene fra Sverige er det ofte en mer negativ og sorgfull holdning til stede enn i annen diktning fra krigstiden. Hos Reiss-Andersen gav det seg uttrykk i et par meget selvkritiske tekster, og han kan også la sin kritikk ramme hele det fellesskapet han selv var enn del av. I diktet ”Perspektiver” advarer diktsubjektet mot selvgodhet og selvrettferdighet slik den kan bli ytret ikke bare av eksilnordmenn men av enhver motstandskjemper, aktiv som passiv. Sluttstrofen viser i en metafor hvor likt det norske selvskrytet kan bli tyskernes. Inne i nordmennenes bryst henger en medalje:

Den skrangler stundom når vi slår oss selv

for hårdt på brystet.

Og jeg tør ikke spørre dig ved vinen

om den medaljen viser fiendens ansikt.

Fra en slik selvkritikk, også av det egne fellesskapet, er ikke vien lang til en negativ visjon av det framtidige fredssamfunnet. I ”Et høstlig dikt” formuleres en slik visjon, idet lidelsene som krigen har skapt, er så store at gjenreisningsevnen er ødelagt. De mange konfliktene fører først til likegladhet:

og alt det der med sang og klang

og hornmusikk og flagg på stang

er blitt oss like fett.

Men det er særlig opplevelsen av andres død som skaper angst og virker lammende, også etter fredsslutningen:

Vårt hjerte er en kirkegård,

en grav, en fangeleir.

I motstandskampens forbruk av menneskelige ressurser er folket blitt helt utmattet.

Nå er ikke dette Reiss-Andersens siste ord, for i avslutningsdiktet ”Mitt folk” gjentar han sin tidligere tro på nasjonens framtid:

Jeg så mitt folk så stort.

Gud gi jeg måtte bære

alt smått og hverdagsgrått

mitt folk til takk og ære.

Ingeborg Refling Hagen er si sine to tidsdikt ”Fare, kjør varlig her!” og ”Er verdensparolen: ’Tilbake’” mer opptatt av å avverge det hun ser som trusler mot nasjonen. For henne blir spørsmålene om hevn for grusomheter, rettergang ved krigsoppgjøret og bruk av dødsstraff avgjørende for hele nasjonens framtid. Rettferdighet uten dødsstraff blir et vilkår for opprettelsen av et sant fredssamfunn.

En dialogkomposisjon blir gjennomført i det polemiske diktet mot dødsstraffen, «Fare, kjør varlig her!». Diktet gir først ord til tre tilhengere av dødsstraffen, tre kvinner som okkupantenes undertrykkelse har skapt om til hevnersker. Det menneskelige i dem er utslettet:

La dem erfare den sannhet

at kulene som de sendte

drepte nok flere i landet

enn disse som stupte i grav.

Dem er her nazistene. De etterlatte er gjort til skygger av sin egen menneskelighet, og som ledemotiv i diktet benyttes en referanse til Odyssevs’ ferd til dødsriket: «Skygger næres av blod.» Kravet om dødsstraff sidestilles med umenneskelig hevntørst. Forfatteren ser kravet som tegn på en regresjon av menneskehetens utvikling, til et tilbakelagt stadium da adferd ble styrt av ubevisste impulser og følelser uten moralsk kontroll. Diktsubjektet som formulerer forfatterens synspunkter i motinnlegg mot de tre hevnerskene, erkjenner selv faren for at driften til voldelige represalier er nær ved å ta makten over hennes egne holdninger:

Lytt fra det underbevisste

roper det idelig «hevn!»

For å kontrollere hevntørsten blir en rekke verker fra verdenslitteraturen mobilisert som motkraft. Medea blir lest som en avsløring av hevndriften, og Hamlet, Påskeevangeliet og Inferno gir diktsubjektet styrke til å motstå den og altså til å gå offentlig ut mot dødsstraffen:

Slå ikke inn på den veien –

vi må ikke havne der.

Ser du den flammende ildskrift:

«Fare – kjør varlig her.»

Diktet er datert 21. juni 1945 og hører til i debatten om dødsstraff som fant sted nettopp da. To måneder senere tar Refling Hagen opp den samme problemstillingen på nytt, i diktet ”Er verdensparolen: ’TLBAKE!’”, men nå i et mer pessimistisk tonefall. Vi får tro det skyldes at en rekke dødsdommer i mellomtiden var blitt avsagt eller fullbyrdet. Diktsubjektet iakttar en skremmende holdning rundt seg:

Dødsdom er målet her nord.

Dødsdom det eneste rette,

uten betenkning, og fort.

Jeg kjenner jeg er urolig

til skuddet er unnagjort.

Slik lyder røsten til en av de hevngjerrige medborgerne. Men diktsubjektet avviser vold som institusjon i et fredssamfunn, og her blir Henrik Wergelands mennskesyn mobilisert. Sannhet skal søkes i selverkjennelse, som fører til nestekjærlighet. For ”på bunnen av mitt vesen / fins nøyaktig en likhet med ditt” – slik refereres Wergeland, og i kraft av denne likheten og likeverdet det medfører, blir volden utelukket:

For kjærlighet er forbrødring.

Forbrødring er kvinnens sed

som knuser voldsmaktens hode

og stanser Kains ferd,

og løfter oss til sitt rike.

Det rike som heter frihet.

Frihet. Menneskeverd.

Voldsmetaforen ’knuser voldsmaktens hode’ må da forstås rent retorisk.

I fredsåret 1945 er det svært sjelden vi møter skeptisk innstilling til framtid og samtid i de diktsamlingene som her er gjennomgått. En uro kan gjøre seg sporadisk gjeldende hos Ørjasæter, men den blir oppslukt av den overveiende positiviteten i hans forkynnende dikt. Reiss-Andersen kan formidle nedtrykthet i ”Et høstlig dikt”, men det er lite representativ for dikternes forventninger til etterkrigstiden. Det er også en direkte motsigelse av hans eget ”I timen da alt er ånd”. De to diktene røper en ambivalens i forfatterskapet.

Refling Hagens uro er på sin side konsekvent. Hun skiller seg ut ved å reagere med angst og avstandstaken til tross for at hun gir ord til en forståelse av tilværelsen som er like fylt av tro på det godes kraft som den en Ørjasæter eller Kvalstad formulerer. Men der hvor de andre ser betingelser for vekst i utviklingen av menneskeheten, opplever hun tilbakeslag fordi dødsstraffen blir praktisert. Skuffelsen er begrunnet av mangelen på etisk herredømme over følelsene hos samfunnets medlemmer. Motstandskampen har i dette henseende vært forgjeves. I de etablerte dikternes laug står hun alene.

 

Resymé

Gjennom gruppering av de gjennomgåtte diktene ifølge deres hovedmotiv har vi iakttatt hvordan forfatterne gjør bruk av sin forhåndenværende ideologi eller verdensanskuelse når de vurderer og fortolker historiske begivenheter og tilstander i samtiden. Ideer om tilværelsen framstår som sanne vilkår for livsutfoldelse. Det er om å gjøre for dikterne å forfekte en rekke verdier i medmenneskelig samkvem.

Den samtiden som dikterne er opptatt av å formidle synspunkter på, er den norske nasjonen under okkupasjonen og den kommende etterkrigstid.  Den politiske motstandskampen blir sett som ledd i realiseringen av menneskehetens utvikling og hensikt slik den er begrunnet i dikternes verdensanskuelse. De menneskelige verdier som blir krenket av okkupasjonsmakten, må gjenreises for at tilværelsens mening skal bestå. Motstandskampen får med andre ord en overordnet ideologisk begrunnelse. Når det gjelder vilkårene for verdiutfoldelse under okkupasjonspresset, er det klart at de er dårligere enn i fredstid, men det er meget om å gjøre for dikterne å påvise at det er fullt mulig å holde de viktigste ideene og verdiene i hevd, selv under vanskelige betingelser. Så lenge folket holder seg trofast til sine verdier og praktiserer dem så langt det lar seg gjøre, vil ingen fiende kunne lykkes i å undertrykke det, dvs. styre folkets utvikling mot andre mål for samfunnsstrukturen, mål som fordrer andre midler (vold) og dermed krenker folkets opprinnelige normer. Ved ideologisk troskap vil frigjøringen komme og fienden drives bort eller måtte gi opp på annen måte – det blir en ontologisk konsekvens i dette verdensbildet.

Med få unntak gjelder denne tenkemåten alle tidsdiktene i tekstkorpus, alle typer krigsdikt så vel som frigjøringsdiktene.

Ideologiene har også fått en rekke direkte uttrykk i den diktgruppen som nettopp drøfter ontologien, tilværelsen og dens betingelser. Det er forskjellige måter å oppfatte tilværelsens konstitusjon på. To oppfatninger er dominerende når det gjelder forståelsen av eksistensen og menneskets plass i den. De har sterke likhetsstrekk og nærmest identiske verdisyn, men er ulikt begrunnet.

Den ene oppfatningen forutsetter et mål for utviklingen av alt liv på jord, særskilt menneskenes liv. Verden er skapt av en bevisst guddom eller av Gud i kristen forstand, som med vilje har satt menneskeheten i en utgangsposisjon hvorfra den skal utvikle seg fram til det høye stadium guddommen selv befinner seg på. Guddommen søker bekreftelse på seg selv gjennom utviklingen av menneskeheten. En spore til fullkommenhet er guddommelig nedlagt i alt levende, og i mennesket er denne sporen så sterk at det vil bli mulig å oppnå identitet med guddommen eller det guddommelige, i siste utviklingsledd. Forestillingen uttrykkes gjerne i bildet av en gudegnist. All utvikling styres slik av den villete utviklingsstrømmen som skal føre fram til en endelig sammensmelting av jordiske og himmelske sfærer. Motgang og ulykke vil alltid tjene utviklingens gang, for de stiller guddomskraften på prøve, herder kraften gjennom kamp og tilintetgjør individer som mangler den i tilstrekkelig grad.

Den andre – sekulære – formen for forståelse av tilværelsen gjør ikke regning med noe forutbestemt mål eller noen guddommelig, bevisst vilje, verken med skapelsen eller med utviklingen av livet og menneskeheten. Denne utviklingen ses likevel som en kjede av framskritt. Og den blir begrunnet i menneskenaturen. Denne er innrettet på en stadig økning av menneskehetens lykke, på vekst av følelse, kunnskap og moral. De verdiene som tjener denne veksten, viser seg å være de samme som fremmer den guddommelige utviklingen i det religiøse eller idealistiske verdensbildet. Også motgang og ulykke får omtrent samme funksjon som der, ettersom kamp mot ødeleggelseskrefter styrker de verdibyggende tendensene i menneskenaturen.

Begge anskuelser er positive og optimistiske, og begge opererer med omtrent samme hierarki av normer der omsorg og kontakt i vid forstand utgjør styrende verdier av første rang.

I pakt med framskrittstroen i begge ideologier viser krigsdiktningen en unison tillit til seier og gjenreisning av nasjonens angrepne verdisystem. Krigen er en overgangstid, lidelsene vil snart bli avløst av en fredstilstand som er minst like god som før krigen. Frigjøringsdiktningen stiller følgeriktig opp store forventninger om en framgang for både nasjonen og menneskeheten. Den allmenne idédiktningen drøfter vilkårene som gjelder generelt og som blir aktualisert i de situasjoner dikterne henter sitt stoff fra. Her gjennomgås vilkårene som gjelder for menneskelivet, og her begrunnes optimismen i tidsdiktene.

 

Del av ufullført avhandling. Først publisert i Norskrift nr. 40, 1983. Revidert september 2012.