Stikkordarkiv: Flaubert: Frédéric Moreau

Flaubert: FRÉDÉRIC MOREAU. EN UNG MANNS HISTORIE

Gustave Flaubert: Frédéric Moreau. En ung manns historie (1869, oversatt av Axel Amlie 1997).

Ja, dette var en leseopplevelse. På en måte en historisk roman, både fordi den omhandler fortid relatert til utgivelsen og fordi viktige historiske begivenheter i Frankrike utgjør milepæler i miljø- og karakterskildringen. Det er snakk om julirevolusjonen 1830, februarrevolusjonen 1848, kongedømme og republikk vekslende fram til Napoleon IIIs keiserdømme i 1852, og så et par epiloger slik at vi får vite ’hvordan det gikk’. Men det er ikke mer historisk roman enn at hovedpersonen er jevngammel med forfatteren, som dermed har kunnet bevitne hendelsene og lade den definitivt fiktive hovedpersonen med egen erfaring i å være ung voksen, dvs. perioden fra man er 18 til 30 år gammel.

Den viktigste episke linjen følger hovedpersonens livsløp, særlig hans kjærlighet, eller heller forelskelse, i den vakre madame Arnoux, som han dyrker i intimitet med familien, men uten å realisere noen slags elskov. For å skaffe seg adgang blir han venn med ektemannen, en forretningsmann som i det lengste greier å sno seg med gjeld, tvilsomme metoder og urealistiske prosjekter, likevel med en ’moderne’ energi som Frédéric selv mangler. Om de ikke blir åpenlyse rivaler om fruen, så får de til gjengjeld dele elskerinne, den søte, lettlivete Rosanette. Med tiden blir hun fastboende ’holddame’ og føder hans barn, som imidlertid og svært beleilig blir sykt og dør.

Da har han etter hvert blitt noe mer pågående mens herr Arnoux blir borte i nye prosjekter og forsømmer familien, men fru A er like ærbar selv om hun definitivt har oppfattet Fs følelser, men er i tvil om hans hensikter, handlingslammet som han virker. Affæren med Rosanette tar slutt, i stedet blir F forlovet med en søkkrik enke, men i siste øyeblikk er det noe i hans personlighet som har en kjerne av ære og anstendighet slik at han kan bryte forbindelsen idet han oppdager at enkefruen ikke er noe godt menneske.

Og så er det en linje som følger Fs karriere, eller mangel på det samme, fra hans slappe juss-eksamen til et liv i lediggang med basis i gunstig arv. Lediggangen medfører likevel en viss aktivitet, eller heller en viss flanering fra miljø til miljø med en gruppe mer eller mindre dårlige venner. Her er det at bildene fra et virkelig samfunn, sett gjennom slappfiskens briller, møter leseren på en så talende måte.

Leseopplevelsen henger sammen med allsidigheten i det episke grepet. Framdriften ligger i samfunnsskildringen, utviklingen i miljøet, de mange rare livsløpene til Frédérics venner og bekjente, kvinnene han iakttar og involverer seg i, det noe stormfylte og vekslende forholdet til bestekameraten Deslauriers. Dette mylderet av faktisk historie og fiktive skjebner blir satt i relieff mot den klare tegningen av hovedpersonen selv, som er med overalt og iakttar og reflekterer over det hele, men fra forfatterens hånd i en raffinert og original synsvinkelbruk, der Frédéric både er en pålitelig formidler av det han iakttar, men også en upålitelig selvbedrager som blir framstilt i dobbelt belysning.

Når Frankrike har falt til en slags politisk ro pr. 1867, møter vi F igjen, stadig som ungkar, og han blir oppsøkt av sin gamle elskede fru Arnoux. De snakker ut om følelsene som i virkeligheten var gjengjeldt, om et forhold som kunne ha vært realisert. Men hun er eldet, og affæren ender i en vemodig avskjedsstund. Han erkjenner nok at hele historien med forelskelse og betatthet har manglet den avgjørende lidenskap fra hans side, slik at den sentimentale fascinasjonen for en annen manns vakre hustru har stått i veien for den forbindelsen som romanen antyder ’egentlig’ skulle ha vært inngått, med den unge nabojenta i landsbyen. Nå er den bihistorien også ironisk framstilt, idet hun blir gift med den tvetydige bestevennen Deslauriers, men forlater ham og blir med en omreisende sanger. Til slutt blir de gamle vennene forlikte i at de er blitt seg selv, modne, men resignerte førtifemåringer, uten at romanen gir noen antydning om at livet kan bli rikere eller by på nye muligheter til vekst av personligheten.

Oversettelsen er en sak for seg, den er så god og flyter så knirkefritt at det er en fryd. Mye av framdriften i romanen ligger nok her, i språket – sikkert også hos Flaubert – som binder mylderet sammen og blir selve motoren i dette episke drivverket. Originaltittelen L’éducation sentimentale lar seg ikke oversette adekvat til norsk, nærmest kommer kanskje ’følsom dannelse’ eller ’følsom utvikling’, men ordet ’sentimental’ er bare litt negativt ladet på fransk, men aldeles negativt på norsk. Ordet ’dannelse’ på norsk betegner et resultat av bl.a. oppdragelse, men på fransk er det prosessen som betegnes. Både ’utdanning’, ’utdannelse’ og ’skolering’ blir feil. Kanskje vi skulle ha greid oss med undertittelen, for den er original.

 

Romanen utkom i Aschehoug-serien ”De store romaner”, et av forlagets heroiske tiltak for å løfte det litterære nivået i nasjonen på 1990-tallet, uten at det ble noen større virkning av det, tror jeg.