Stikkordarkiv: Almqvist: DROTTNINGENS JUVELSMYCKE

C. J. L. Almqvist: DROTTNINGENS JUVELSMYCKE (1834)

C. J. L. Almqvist: Drottningens juvelsmycke (1834). Et hovedverk i nordisk romantikk

 Carl Jonas Love Almqvist (1793—1866) er et av mange fremragende forfatternavn i svensk litterær romantikk, og han gjorde seg dessuten gjeldende som lærebokforfatter og ikke minst som radikal samfunnsrefser og idérik forslagsstiller for reformer, både av moralsk og økonomisk art. Som romantiker med et høyt antall verker i ulike genrer utmerker han seg i dag mest som epiker, men romanene bærer ofte preg av dramatisk fremstilling, og de kan ha innslag av lyrikk. Idéhistorisk hadde noen av hans arbeider betydning i samtiden bl.a. som ’skandaleskrifter’ og inneholdt ytterliggående forslag til reform av samfunnsøkonomi og institusjoner – og om de ikke førte til endringer i hans levetid, så er de forutsetninger for en August Strindbergs radikalisme senere på 1800-tallet.

Hans livsløp skulle bli som en illustrasjon på romantisk ironi. Den økonomiske reformator ble involvert i en kriminell svindel- og drapsintrige som førte ham i landflyktighet. Romanen Det går an (1839) hadde argumentert for den etiske overlegenhet i frie kjærlighetsforhold, mens forfatteren giftet seg formelt to ganger og ble bigamist.

Forfatterskapet rommer tallrike verker; de første korte fortellingene ble trykt på 1820-tallet, de første større episke verkene ble forfattet samtidig, men ikke utgitt før langt senere. 1830-årene er forfatterskapets gullalder i kvalitet, og det føres frem til 1850 og flukten fra Sverige i 1851.

 

Törnrosens bok

Mens Almqvist underviste på en skole i Stockholm og skrev lærebøker, lanserte han sitt opus maximus, et gedigent samleverk med tittelen Törnrosens bok. Det ble utgitt i to serier, en i 14 bind av normal størrelse, ”duodes-upplagan” 1832—1851, den andre i tre store bind, ”imperialoktav-upplagan” 1839—1850.

Tittelen Törnrosens bok er ladet med mer vidtrekkende mening enn det er mulig å få oversatt adekvat til norsk. ”Tornerose” er hos oss ikke noe botanisk begrep, men et kallenavn i et klassisk eventyr. Betegnelsen ”nyperose” vil på norsk mangle dobbeltheten som kjennetegner ikke bare storverkets kompleksitet, men i grunnen hele Almqvists estetikk, ned i minste stildetalj og selvsagt innenfor hver enkelt roman eller skuespill. Skjønnhet og ulykke er hos ham jevnbyrdige sider av samme sak, for blomsten og tornene vokser på samme kvist, fra de samme røttene.

De fjorten bindene har ikke bare felles overtittel, men inngår i en rammefortelling som blir bygget ut i romanen Jaktslottet (1833).  Dette er en samtidsroman, og slottet styres med mild og faderlig hånd av Herr Hugo, som omgir seg med slekt og venner. Hver kveld møtes de for å lytte til fortellinger, i hovedsak fremført av den frie skogskaren Richard Furumo, og han blir introdusert som den fiktive forfatteren av verkene som følger. Bokvennen forlag utgav Jaktslottet på norsk i serien Den blå blomst, oversatt av Kristin Lyhmann, i 1993. For øvrig er alle verkene i Törnrosens bok uavhengige av hverandre i så vel innhold som form, men holdes sammen ytre sett av rammen, i indre forstand av den grunnleggende tvetydigheten i verdensbilde og estetikk.

 

Dronningens juvelsmykke

Det episke høydepunktet i Törnrosens bok er romanen Drottningens juvelsmycke, publisert i duodesupplagan 1834 som bind 4. Det er en historisk roman med handlingens sentrum på maskeballet der kong Gustaf III ble skutt 16. mars 1792.  Fem unge personer er løselig knyttet til komplottet som resulterer i kongens død. To unge offiserer er deltakere i sammensvergelsen, men uten noen betydningsfull rolle. Deres forloveder er to adelige søstre, og romanen begynner med et sjalusidrama som bygger opp de fire personenes karakteregenskaper. Etter hvert møter alle den fremmedartede, alveaktige skapningen Tintomara, en 17-årig danser som uforvarende vekker begjæret i alle mennesker hun kommer i kontakt med, så vel menn som kvinner. Nettopp hennes nærvær hadde lokket kongen ut på gulvet i maskeballet og gjorde attentatet mulig. En parallellhandling gir tittel til romanen idet Tintomara har tyvlånt et uerstattelig diadem fra slottet, men hun blir selv bestjålet og kan ikke levere det tilbake, altså er hun blitt en forbryter.

Det historiske grunnlaget er et samfunn som er rystet av indre motsetninger og uløselige dilemmaer. Adel står mot kongemakt og borgerskap i en hensynsløs maktkamp, og den fører til attentat og kongemord.  Men resultatet fører til ulykke for de sammensvorne. Og samfunnet blir i første omgang mer autoritært. Det gamle regimet hadde brakt nasjonen på kanten av storpolitisk og økonomisk sammenbrudd, men stod på den annen side for utbredelsen av kunst, dannelse og

opplysning. Også denne medaljen har sin bakside: løssluppen hedonisme og moralsk lettferdighet som gjør enkeltmenneskene sårbare. Dette er særlig Tintomaras vanskjebne eksempel på.

 

Romanens utforming er særdeles original, likevel uten å være såkalt vanskelig tilgjengelig. Fortellingen er liksom formidlet til Herr Hugo og vennene på Jaktslottet, og Richard Furumo er forteller. Deres nærvær merkes stadig, idet fortelleren henvender seg til Herr Hugo, bl.a. for å unnskylde seg eller gi opplysende kommentarer underveis. Men i all hovedsak skjuler fortelleren seg bak sine personer. De kommer til orde selv, til dels gjennom brevveksling, men etter hvert i replikkvekslinger, og disse er gjengitt som om de var scener i et skuespill. Som regel er sekvensene så korte og omskiftelige at de er uegnet til å fremføres på noen teaterscene; vi kan heller sammenlikne formen med fjernsynsserier. Fordelen med denne ’personale’ fremstillingen er å gi karakterene egenliv, troverdighet, personlighet. Og leseren står fritt til å vurdere deres dømmekraft, deres selvbedrag og gode eller tvilsomme intensjoner. Ukommentert av fortelleren. Mange vil sette stor pris på slik litteratur, der leseren får stor myndighet over sin opplevelse samtidig som Almqvist får utfoldet sin skikkelsesskapende evne. Når romanen iblant også benytter fortellende prosa, er denne holdt i Furumos nøytrale og presise stil.

Helhetsinntrykket går ut på at stoffets motsetningsfylte rikdom og store persongalleri i høy grad er tjent med det originale formvalget.

 

Aktualitet

Kongemordet i 1792 innebar en politisk rystelse som kan sammenliknes med henrettelsen av Ludvig XVI under Den franske revolusjon.  Men kongemordet skjedde nesten et år før Ludvig ble halshugd og hadde et langt mer kriminelt og skandaløst preg – jf. forskjellen på en fordekt sammensvergelse og en åpen revolusjon.  Kongemordet har da også blitt stående som et av de mest kjente og symbolsk ladede blant alle europeiske attentater, og dobbeltheten i saken gjør den egnet også som kunstnerisk motiv, bl.a. i Eugène Scribes skuespill som er transformert i Giuseppe Verdis Maskeballet. Hva attentatmotivet spiller for rolle i 2000-tallets nyhetsbilde, er det unødvendig å kommentere. Det er også lett å peke på den hyppige forekomsten av attentat- og konspirasjonsmotiver i våre dagers thrillerlitteratur, fiksjonsfilm og for så vidt som folkelig metode for forklaring av virkelige fenomener.

I tilknytning til attentatmotivet finner vi drapsmannen Ankarströms dilemma. Han er omtalt som utilnærmelig, beregnende og monomant hatefull mot kongen. Men i hans adferd og i egne replikker møter vi en distinkt skyldbevissthet, ansvarsfølelse og medrivende angst for følgene. I den skriftlige redegjørelsen han leverer i retten, møter vi en naiv konsistens og trofasthet som på en tankevekkende måte settes i kontrast mot de medsammensvornes halvhjertete engasjement.

Tintomara-skikkelsen er ladet med betydning på flere felter. Hennes moral er høyst mangelfull, blant annet fordi hun ikke er oppdratt i kristen tro og har lett for å ta med seg ting hun har lyst på. Så hvor skyldig er den som aldri har lært loven? Og når hun uten egen vilje forfører den ene unge personen etter den andre, som blir skuffet inntil fortvilelse, sammenbrudd og selvmord, kan man da gi henne ansvar? Hennes renhet og uskyld har en tiltrekningskraft som fremmer begjær, og uskylden fører til katastrofe.

Mange av vår tids profesjonelle lesere har vært særlig opptatt av spørsmålet om Tintomaras kjønnsidentitet. Hun er født som kvinne, men kan forkle seg og agere som mann. Som mann kan hun tiltrekke seg kvinners begjær, men også mennenes. Som kvinne kan hun gjøre menn gale av elskov, men også sette ild til kvinnenes følelser. Hennes egen manglende kjønnsbevissthet virker spesielt eggende på menneskene, og det gjør også en alveaktig skjønnhet, den kroppslige perfeksjonen som er en del av hennes overmenneskelige uskyld. Hun blir et sted i teksten kalt ”animal coeleste”, dvs. himmelsk dyr, en slags ikke-religiøs engel som til slutt blir gjort til et ekko av Jesus på korset.

Denne uskylden uten kjønn – hverken androgyn eller tvekjønnet – har vært vanskelig for moderne lesere å gripe, men i romanen er den satt i kontekst med den ideelle androgynen i Platons Symposion og går inn i kjernen av romantikkens kjærlighetsfilosofi. Ser vi disse spørsmålene i relasjon til 2000-tallets mange estetiske formuleringer av de samme motivene (for eksempel Hamlet som androgyn, motefenomenet ’metroseksualitet’), vil Tintomara hevde seg på lik linje og med bredere gyldighet. Hennes skikkelse gir mening langt utover rollespillet, for den åpenbarer det dypere paradokset i konstellasjonen av uskyld og ulykke.

 

Etterliv

Både livsløpet og forfatterskapet til Almqvist har vakt stor interesse i svensk litterær offentlighet. Allerede ti år etter hans død forelå den første monografien, en til fulgte to år deretter. Det har fortsatt å fascinere litteraturviterne, med akselererende popularitet frem til våre dager. Det er gjort to krafttak for å etablere forfatterskapet i vitenskapelige tekstkritiske utgaver, en ufullført på 1920-tallet, men også en ny, moderne påkostet utgave som er kommet omtrent halvveis i 2012 og vil bli fullført om noen år med 55 bind. Almqvist-sällskapet medvirker til utgivelsen og er for øvrig aktivt med møter og informasjon. Hvor utbredt kjennskapen til bøkene er blant dagens allmenne lesende publikum i Sverige, er likevel ukjent. Ved siden av alle utgitte bind i Samlade verk er bare to av romanene i handelen pr. 2012 i pocketutgave: Drottningens juvelsmycke og Det går an.

En meget leseverdig og inngående forfatterskapsmonografi utkom i tre bind 2007—2009, Kärlek är – Rosor, törnen – og Frihetens rena sak, av Uppsala-professoren Johan Svedjedal, som også er en av hovedredaktørene av Samlade verk.

For øvrig teller bibliografien til Drottningens juvelsmycke ca. 50 anførsler, fra de fleste årtier etter 1900, og viser hvordan teksten har kunnet stimulere de skiftende interessefeltene i akademiske miljøer.

I Norden for øvrig, som i resten av den vestlige litteraturkrets, er Almqvists forfatterskap totalt underkommunisert.  I Norge har svensk litteratur før Strindberg i det hele tatt vært lite oversatt, men også lite kjent på originalspråket, selv i unionstiden. Vi kan vel forbauses over at ikke Henrik Wergeland har vært orientert om denne likesinnete radikale skikkelsen i nabolandet.

I en kort periode på 1960-tallet ble det gjort forsøk med utgivelse av romaner på originalspråket i de skandinaviske landene, og da ble en Bonnier-utgave av Drottningens juvelsmycke markedsført av Gyldendal i Norge. For øvrig ble Det går an utgitt på norsk i 1980, og altså Jaktslottet 1993.

En utgivelse av Dronningens juvelsmykke vil gi norske lesere muligheten til å bli fengslet av en original og intens roman fra nabolandshistorien, med forunderlig overføringsverdi til moderne måter å oppleve personlige og politiske konflikter på.

 

Artikkelen er innledningen til min oversettelse av Almqvists roman, Bokvennen forlag 2014. En forkortet versjon ble utgitt i magasinet 55+ nr. 1 2016