C. J. L. Almqvist: «SLOTTSKRÖNIKAN»: 1 JAGTSLOTTET. 2 HINDEN. 3 BARON JULIUS K*

C. J. L. Almqvist: ”Slottskrönikan”, dvs. romanene Jagtslottet (1832), Hinden (1833) og Baron Julius K* (1835), fra TÖRNROSENS BOK

De tre romanene danner et sammenhengende hele og skiller seg fra samleverket TÖRNROSENS BOK for øvrig ved at de alle går inn i rammefortellingen i verket, er samtidsromaner og blir fortalt av flere av de personene som deltar i rammefortellingen, dvs. slottsherren Hugo Löfwenstjerna og hans familiemedlemmer, dessuten den uavhengige ’skogsmannen’ Richard Furumo som gjerne er fortelleren i de øvrige verkene i helheten. ”Slottskrönikan” er da en familiefortelling der anekdoter fra generasjonenes liv og virke blir gjengitt og der historikken for den eldre generasjonen kommer for en dag og får konsekvenser for utviklingen fremover hos den yngre generasjonen. Historikken rommer drama og sjalusikonflikter, og målet for utviklingslinjen i familien er det ideelle ekteskap som fullførelse av de høyeste mellommenneskelige idealer og dessuten av de høyeste ideer for selveste skapelsen.

I verket som helhet har de tre romanene funksjon som en klangbunn for de meget varierte romantiske romanene og dramaene i TÖRNROSENS BOK (14 bind 1833—1851), slik at de til dels fantastiske tildragelsene og ekstreme følelsene der blir satt opp mot de mer nøkterne og moraliserende hendelsene på jaktslottet.

Første roman, Jaktslottet, presenterer familien ved dens overhode herr Hugo og hans to yngre søsken, enkemannen Andreas og den ugifte Eleonora, samt de unge voksne barna til begge herrene og noen av tjenerskapet. Og den uavhengige fortelleren og jegeren, ’naturmennesket’ og samtidig kunstneren Richard Furumo får særskilt oppmerksomhet. Hans oppgave blir å stå som eksempel på en romantisk frihet som er de ytterst få til del, som krever offer av borgerlig tilværelse og ekteskap, men er en skikkelse som gjennom sin fortellerkunst og sin filosofi er med på å styre ungdommens sinn og livsførsel i en retning som stiler høyere enn faren herr Hugos mer konservative normer.

Hinden utvikler det samme stoffet og er i det hele tatt mer utførlig, særlig der teksten følger den gradvise oppkomsten og veksten av kjærligheten mellom Andreas’ sønn Julianus og Hugos datter Aurora, altså fetter og kusine. I tillegg fremføres en rekke kortere fortellinger og episke dikt i jaktslottets lesestunder. Viktigst av disse er historien om Andreas’ og den avdøde Cecilias ulykkelige ekteskap, der det fremgår at den unge hustruen i sin tid ble betatt av en annen mann og besatt av kjærlighet til ham. Dette kommer for en dag etter Andreas’ plutselige død, gjennom papirer der han har nedtegnet sine tanker og sin fortvilelse.

Richard er fraværende i denne boken, kanskje fordi hovedtemaet i Hinden er av ekteskapelig og erotisk art, med fokus på slektens indre historie, og da har han lite å bidra med. Det er i denne romanen at ideen om Törnrosens bok oppstår og blir vedtatt som publiseringsverdig prosjekt. Teksten blir ført i pennen av et udefinert ’vi’, muligens er det Hugos sønn Frans som står bak. Romanen ender med forlovelsen mellom Aurora og Julianus i et stemningfullt tablå som kombinerer det naturlige med det kunstferdige i en utsmykket grotte på eiendommen.

    Baron Julius K* sender de forlovede på en dannelsesreise i Öst- og Vestgötaland, med tante Eleonora som anstand, og teksten er i hovedsak fortalt av henne i dagboksform eller som brev. Men her er også innslag av fortelling med det ubestemte ’vi’ som subjekt. Etter en humoristisk begynnelse med litterær satire over C.J.L. Almqvists forfatterkonkurrent Fredrika Bremer opptrer en person, baron Julius, som slår følge med de reisende og som beretter sin historie om ulykkelig kjærlighet. Det viser seg at den trekanten det gjelder, er den samme som i sin tid gjorde Julianus’ far Andreas så ulykkelig i ekteskapet sitt. Baron Julius dør i en ekstatisk tilstand etter at han har funnet ut at unge Julianus er sønn av hans elskede Cecilia, og han testamenterer sitt slott med eiendommer til Julianus. Av flere tegn i så vel Andreas’ som baronens historier forstår vi at Julianus nok ikke er sønn av Andreas, selv om dette på ingen måte blir eksplisitt at de unge er fjernere beslektet enn antatt. Arven setter de unge i stand til å stifte familie øyeblikkelig, og romanen ender med et verdig, idealistisk bryllup på Jagtslottet med megen vakker filosofering om ekteskapets idealitet.

 

Som romantisk roman er trilogien ikke spesielt typisk for det romantiske ’programmet’, om den er aldri så variert. Først og fremst står bøkene som en utførlig rammefortelling der de mange aktørene på sett og vis er representanter for (de borgerlige og lavadelige) leserne av mange aldrer og begge kjønn. Det er relevansen i de mange øvrige verkene i serien som blir betont på denne måten, om disse er aldri så eksotiske i tema og miljø, historiske i forskjellige epoker, fantasifulle og eventyrlige i den episke eller dramatiske tekstutviklingen. I dag har nok disse ideene mindre relevans, særlig de moralske og religiøse idealene virker overspente og uviktige – også for personene i rammefortellingen. Dette stoffet forutsetter interesse for 1800-tallets tidlige idéhistorie. Men det går jo an å forsvare en slik interesse, som for kulturhistorie for øvrig … På den annen side går det fint an å løsrive enkeltverker av TÖRNROSENS BOK og lese dem uavhengig av helheten, for eksempel Drottningens juvelsmycke, en klassiker som enkelt lar seg aktualisere og som det er lett å se angår lesere av i dag (jf. annet innlegg her om den romanen). Slik er det med enkelte andre stykker fra storverket også, og alle har interesse for den som er opptatt av romantikkens kunstsyn og ’utagerende’ ideologier og uttrykksformer, selv om de ikke nettopp formidler innhold som er såkalt aktuelt for moderne lesere.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.