NORMA i Norge. Med Ibsen i salen

NORMA i Norge. Med Ibsen i salen

(fra programheftet til Den norske Operas forestillinger januar/februar 2018)

 

Vincenzo Bellini var en av de betydelige komponistene som gjorde den italienske operakulturen til verdens fremste på 1800-tallet. Han var født på Sicilia i 1801, gjorde en hektisk og suksessfull karriere i Europa fram til han døde av amøbisk diaré i Paris i 1835. Fire av hans elleve operaer er klassikere i den forstand at de stadig blir oppført på de store scenene på kontinentet, og hovedverket er Norma fra 1831. Verkene ble oppført gang på gang overalt hvor opera ble spilt. I Norden var den svenske sangerinnen Jenny Lind den store Bellini-stjernen på 1840-tallet. I Christiania var det sangstjernen Emma Dahl som hadde den store tittelrollen våren 1851. Operaen ble videre satt opp en gang iblant utover på 1800-tallet. Det er over hundre år siden den sist ble vist på scenen i Norge.

Henrik Ibsen, husker vi, var født i 1828, oppholdt seg i Grimstad fra han var 14 til han var 22 år, og han fikk sine avgjørende kulturelle impulser der fra han var 19 til han drog til Christiania i 1850. I Grimstad var det ikke teater, så alt han hadde lært, hadde han lest seg til. I Christiania tok han artium, fikk oppført sitt skuespill, Kjempehøien, i september, og da ble det fribilletter å få som del av honoraret. Fra nå av regner vi med at han går i teater rett som det er.

En av de første vellykte fremførelsene han fikk se, var nettopp Norma, som han også anmeldte. De sterkt rosende ordene han benyttet, som ”denne herlige musikktragedie”, tyder på at forestillingen gjorde uvanlig sterkt inntrykk på 23-åringen. Han forklarer det ved å sette opplevelsen i forhold til teorier om operakunsten som han hadde satt seg inn i. Norma innfridde på alle punkter. Viktigst er samsvaret mellom musikken, teksten og framførelsen på scenen.

Teater- og kultursituasjonen i Christiania i 1850-1851 røper ytterst små forhold, med en småby som skal fylle et teater med 800 sitteplasser tre kvelder i uken, en mengde forestillinger av vekslende kvalitet og utførelse, de aller fleste rene underholdningsbagateller. Når en forestilling for en gangs skyld blir riktig vellykket, vil den skinne sterkt og utmerke seg framfor de andre.

Andre viktige forutsetninger for hans begeistring ligger i den unge Ibsens uklare og motsetningsfylte livshistorie, de skiftende familieforholdene i Skien, den urolige skolegangen, de første tre årenes ensomhet i Grimstad, sjokket ved å gjøre en kvinne gravid som 17-åring og ikke minst pålegget om barnebidrag i femten år framover. Og så helt omvendt: tre år til i Grimstad med full intellektuell og sosial utfoldelse blant venner og med egen skolering i diktning og artiumslesing. Her skriver han sitt begavete debutarbeid Catilina, bygd på en tekst fra artiumspensum i latin. Og Ibsens psyke er kanskje den viktigste forutsetningen av dem alle, idet vi må regne med at både intelligensen, følsomheten, iakttakelsesevnen og empatien har vært til stede hele tiden.

En av de første seriøse forestillingene han fikk med seg, var operaen Søvngjengersken av Bellini. Her har vårt gudsord fra landet for første gang hørt virkelig god orkestermusikk, framført under ledelse av den unge, dynamiske italienske dirigenten Paolo Sperati. Handlingen er ikke særlig dyptloddende, men som teater er denne operaen effektiv. I sluttscenen vil heltinnen Amina bevise sin uskyld ved at hun – i søvne – stiger ut på taket av landsbyens mølle og begir seg ut over kloppen over møllefossen. Her har vi det første tegn på overføring av et motiv fra en Bellini-opera til Rosmersholm, 35 år senere. Spenningen på scenen avspeiles i musikken: vil hun falle ned i fossen? – og blir utløst i forsoning når Amina framfører sin lengsel, fremdeles i søvne. I Rosmersholm blir kloppen over møllefossen en trussel gjennom hele stykket, og hovedpersonene styrter seg som kjent ut i fossen til slutt.

Den neste Bellini-forestillingen, Norma, gjør større inntrykk på Ibsen. Den ytre handlingen har lite å gjøre med Ibsens senere dramatikk, idet vi befinner oss i Gallia kort tid etter romerne har okkupert riket. Den galliske yppersteprestinnen Norma har innledet et hemmelig kjærlighetsforhold til den romerske hærføreren Pollione og fått to barn med ham. Nå er forholdet truet fra to kanter; Pollione har forelsket seg i en ung kvinne, som Norma har under religiøs opplæring, og han er dessuten beordret til å dra hjem til Roma.

Gallerne, med sin naturreligion og sin presteadel, kalt druider, ønsker å gjøre opprør og kaste romerne ut. Norma er deres åndelige og politiske leder og gjør alt hun kan for å dempe gemyttene. Hun vet at et opprør neppe vil lykkes. Tiden er ikke inne, sier hun, i en scene der hun hyller freden og tålmodigheten i et naturmytisk ritual. I virkeligheten har hun en annen agenda, men den kan ingen mistenke når de hører ”Casta diva”, en av operalitteraturens vakreste arier. For hennes skjulte hensikt med fredshymnen gjelder ikke fredssaken i og for seg. Den er et middel for henne til å holde på elskeren, den romerske hærføreren.  Normas skjønne fredshymne rommer altså et egoistisk motiv. Og en farlig egoisme, ettersom den innebærer svik mot fedrelandet og mot hennes egen posisjon som veileder for sitt folk.

Herfra utvikler handlingen seg i et nett av kryssende hensyn, kjærlighetsplaner og politiske prosesser. Et klimaks inntreffer der Norma er i ferd med å drepe sønnene sine, dels som straff for den utro elskeren, men også for å unngå at de får en nedverdigende oppvekst hvis han tar dem med til Roma. Så blir han grepet like før han skal røve med seg den unge kjæresten, og Norma dømmer ham til døden for helligbrøde. Men hun dømmer også seg selv, for sitt eget svik mot folket og religionen. Begge innser nå at de ikke kan leve videre i den virkeligheten de befinner seg i; de foretar en slags vielse, før de går lykkelige, ”contenti”, døden i møte, på bålet.

Her finner vi det neste innslagspunktet i Rosmersholm, for også Rosmer og Rebekka inngår et slags ekteskap før også de dømmer seg selv og begår dobbelt selvmord i drukningsdøden. Norma tar på seg et svart brudeslør, Rebekka et hvitt sjal. Tilsvarende komplementært omkommer de i henholdsvis ild og vann. Ordvalget er det samme: ”gladelig”. Som i operaen har hovedpersonene ikke lenger noe å leve for, ettersom deres planer om å gjøre noe stort for samfunnet må mislykkes og de i tillegg må slite med ansvaret for at Rosmers første hustru selv tok livet av seg på samme måte.

Og i likhet med svært mange av Ibsens stykker er virkelighetsoppfatningen som kommer til uttrykk, på et høyere nivå ganske likt det han kunne observere i operaen. Ingen av verdiene som personene tilstreber, har full troverdighet, for det ligger alltid en motsigelse under, slik at de motsetningene som blir uttrykt, alltid er tvetydige. Den romerske ideologien står for okkupasjon og hensynsløs undertrykkelse, men også for sivilisasjon, mulighet for utfoldelse og glede. Det konservative småbymiljøet i Rosmersholm er fordomsfullt, autoritært og intrigant, men også oppriktig opptatt av rettferdighet og omsorg innen familien. Gallernes ideologi er i pakt med naturens liv og stimulerer til oppriktige følelser og lojalitet, men like fullt blodtørstig og barbarisk. Rosmers tanker om foredling av samfunnet ved å gjøre innbyggerne til adelsmennesker er en vakker utopi, men han mangler evnen til å skape kontakt, kanskje også evnen til å elske en annen.

Når slike dobbelt tvetydige motsetninger tørner sammen, er det ikke lett for personene å leve slik de ønsker. Lånene fra Norma gir signal om at det ligger et dypere fellesskap i verkene skapt av de to kunstnerne, også når det ligger flere år mellom dem. Så lenge kan en sterk opplevelse sitte i.

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.