Bjørnson: Arnljot Gelline

Tidløse vers: Bjørnstjerne Bjørnsons Arnljot Gelline

I Bjørnsons minneår 2010 måtte jeg pliktlese hele forfatterskapet, og det ble litt av en ørkenvandring, der bare enkeltdetaljer lyste opp som spredt grønnsvær: noen linjer i diktene, noen passasjer i bondefortellingene. Bare et par større verk viste seg å være litterært gjennomførte og virkelig verd å bruke tid på.

Arnljot Gelline forener episk fortelling med lyrisk allsidighet og ble ferdig i 1870 etter mange års arbeid av og på. Det er en versfortelling, satt sammen av 15 enkeltdikt av forskjellig lengde, i ulike versemål. Mange av versene er uten rim og klinger iblant av edda-rytme, men de er ikke imitasjoner av norrøn lyrikk. Mange av versemålene er klassiske eller nyskapte. Emnet er hentet fra noen linjer hos Snorre, der hedningen Arnljot melder seg til kamp for Olav Haraldsson før slaget på Stiklestad, hvor han får delta etter først å ha blitt døpt. Noen andre spredte steder hos Snorre kopler navnet hans til sagnaktige episoder.

Genren versfortelling hører romantikken til, og den ble høyt utviklet i de nordiske land. Stoffet hentes gjerne fra sagalitteraturen og blir tolket i nasjonal eller nordistisk ånd. Bjørnsons tekst er den siste av fire store: Først ute var Adam Oehlenschläger i Danmark med syklusen Helge (1814), så Esaias Tegnér i Sverige med Frithiofs saga (1820-25), så Johan Ludvig Runeberg i Finland med Kung Fjalar (1844). I 1870 setter Bjørnson punktum for denne genren i nordisk litteratur, liksom han også setter punktum for den romantiske litteraturretningen i det hele tatt, tre år etter Peer Gynt. Arnljot Gelline er mindre kjent og mindre lest enn andre av Bjørnsons verker, kanskje fordi det i samtiden føltes passé, i stoff som i utforming. Men dette er diktning som lever, i den grad moderne publikum også er villige til å åpne seg for livet i historien.

Sagastoffet har stort potensial i seg. Handlingen er langt på vei eventyrlig, konfliktene grunnleggende, verdimarkeringen tydelig og lett å slutte seg til. Hovedpersonen er klart tegnet, psykologien henger godt sammen, og utviklingen i Arnljots personlighet er konsekvent. Vers, klang, rytme underbygger det kunstneriske budskapet, og versene lar de fortellende, kanskje ikke-poetiske egenskapene komme godt fram: miljø- og folkelivsskildring, natur, vekstliv og jordbruk, ikke minst vær og uvær. Slaget på Stiklestad blir skildret så det sitter.

Verket er tilegnet folkehøyskolen som institusjon, og det gir tilsvar til bevegelsens interesse for nasjonal identitet og historie, men først og fremst støtter verkets innhold opp under folkehøyskolens ideer om forløsning av personligheten gjennom refleksjon over erfaringer og hengivelse til kristen tro. Arnljots biografi utvikler seg i trinn fram mot hans dåp og martyrium sammen med kong Olav. Det forhindrer ikke innslag av så vel følsomhet som humor.

La oss se nærmere på de 15 ’sangene’. Jeg skal ikke analysere diktene, bare kort referere handlingen og vise til sentrale passasjer, i håp om å friste nye lesere til å gå i gang selv.

Det hele begynner med det kjente SKIFERDEN. Det bygger på noen linjer hos Snorre der det heter seg at to kristne handelsmenn har vært tatt til fange av de ville hedningene i Jemtland, men så får hjelp til å flykte av en ukjent kjempe som tar dem med på ski over grensen til Norge, landet som kong Olav er i ferd med å kristne. Kjempen er den hittil unevnte Arnljot.

 

Går d’ikke fygende,
går d’ikke rygende,
tre mand oppe på ét par ski,
skog-veje, fjæld-veje, bygderne forbi
midt i jule-fæst,
klar-vejr og blæst,
dalen ligger lys i lys ned for dem.
Går d’ikke fygende,
går d’ikke rygende,
Jæmter efter i drukken flok,
blod-hunde slippes, de finner dem jo nok
mellem sne-frosne trær
i måne-skær,
stille står den store skog med skygger.

Neste kapittel, VINTERTINGET, er en lang fortelling der en skremmende hardvinter forbereder Jemtlands folk på offer til Odin.

 

Midt-vinters blev det; fæet
rautede sygt på båsen,
kænte, hvor offer-hamren
lagdes tilrette nu.
Hæsterne skreg, i spillet sled,
nægted at tage føden,
lugtede blodige Odin alt
og hans skrigende ravn.

Almuen seg isammen,
fler end gård kunde rumme,
la’ sig i hus og lade,
somme slog boder op.
Ofret der blev om dagen,
drukket der blev om kvælden tæt;
Tore lagmand var kommen
tredje dag stod ting.                         

På tinget står den fredløse Arnljot fram og krever bot for drap på sin far og ødeleggelse av slektsgården.

Som en men-skudt, lang-håret ulv
slæber jeg kring mine store tab,
blod-striben ligger efter
af de rinnende sår.

            Men under vreden og hevntørsten viser han den andre siden av sin personlighet:
 

Tit når ensom jeg sidder
hist i de store skoger,
skuer om kvæld ud over
al eders fagre bygd, –
lysenes klare stjærne-blink
sender sin fred i natten ud,
varsler om kommende morgen
for den dag-trætte mand, –

da går lavt gennem sindet
længslernes dun-bløde flyt-fugl-flok,
kagler og våren vejder,
finner den ej, og dør.
Da jeg hader slet ingen mer,
skønt jeg fik sår til døden,
stjærnerne skinner stille
ned i mit stærke liv.              

          

Han og lagmannens datter Ingegjerd har forelsket seg i hverandre, og Arnljot krever å få henne til hustru. Det blir blankt avslag, og Ingegjerd er lydig mot sin far.

Neste dikt, KVINNEROVET, skildrer Arnljots hevn over lagmannen med brann og drap og rov av Ingegjerd, som nekter å imøtekomme Arnljot, men forbereder seg på voldtekt. Da inntreffer første forandring av Arnljots sinn, idet den milde siden får overvekt: Han setter henne ned og lar henne gå:
 

Mens de larmed og lo omkring ham,
løftede han
hende af armen og varsomt satte
ned ved sin fod.

Ej et ord han sagde, han så kun
did, hvor hun gik; –
bent tilbage på branden gik hun
bakkerne ned;
og da hun skjultes,
stod han der endnu.                           

Ingegjerd møter vi for siste gang i FORAN SYDENS KLOSTER, der hun banker på klosterporten for å finne fred. Nonnene spør hvem hun er, hvor hun kommer fra og hvorfor hun oppsøker dem. Og hun formulerer sitt håpløse dilemma:

 

«Din ven, hvordan var det, du tabte ham?»
«Han drap far, og jeg så derpå.
Han tog mig, men jeg græd
og bad hele tiden,

så slap han mig ned,
så flygted jeg siden.
Luk op, luk op, jeg ælsker, det er gru,
jeg ælsker ham endnu.» –                   

Nå følger fire store dikt der vi får høre om Arnljots videre skjebne. Ikke konkret, — han er tydeligvis på vikingferd rundt omkring i verden, men vi får delta i en slags ferd i hans indre, der personen møter elementer, tilstander og ideer.

Først kommer det mest kjente av alle disse diktene, for det ble nemlig etter hvert tatt opp i Bjørnsons populære diktsamling Digte og sange: ARNLJOTS LENGSEL MOT HAVET: ”Havet stunder jeg mot, ja havet, hvor fjernt det ruller i ro og høyhet.” På overflaten iakttar vi vikingens forventning om frihet vunnet gjennom fare, men hele diktet får snart en eksistensiell og filosofisk tone som gjør havet til noe langt mer enn overflate for skipstransport. Arnljots tanker dreier seg om havet der det har i seg så vel muligheter som død, og når døden først er erkjent og akseptert som vilkår, da kan mennesket handle fryktløst og dermed fritt:

Så kommer dagen! og modet springer
i lange buer mod lys og hvælving,
og skibet snøfter og lægger siden
med vellyst ned i den kolde bølge,
og gutten klavrer med sang mod toppen
at rede sejlet, så det kan svulme,
og tanker jager som trætte fugler
om mast og ræer, men får ej fæste . . .
Ja, ja, mod havet!

Diktet I NORDHAVS-TÅKEN skildrer en alvorlig krise, idet skipet er kommet ut i fryktelig uvær som truer mannskapet med utslettelse.

 

Ild på himlen som rækker af spyd,
hver gang at skådden viger; – de skælver,
ristes ud over, flammer, knitrer og flyr,
samler sig selv i bunt.

Atter frem med en legende spids,
krysses af andre fra annen side,
rænner og tænder og brænner alt himmelens hvælv,
splittes, flagrer og flyr.

Draugen dukker opp og varsler død for dem alle. Men da stiger også guden Tor ned til Arnljot i tordenværet og tilbyr et helteliv i ære og berømmelse, med belønning i Valhall – en belønning som går ut på evig kamp og gjenfødelse. Dette gir Arnljot en tredje anledning til personlig vekst. Han innser at kamp og krig har ingen forlokkelse. Dermed avsverger han hedendommen og blir stående med tro på seg selv alene.

Usselt tykkes mig gudernes liv,
kæmpe hver dag for kun at kæmpe,
falle på skrømt og stå op for at falle på     skrømt, –
leg, ikke liv, er det.

Løft mit liv til de lysere lider!
Har du ej svar på de tusen spørsmål,
fød af mit savn, af min ve, af min brænnende harm, –
heller den tause død. –

Med en veldig kraftanstrengelse greier han og mannskapet å redde seg ved å hoppe i land på svaberget før skipet blir knust.

DRØMME-LOKK tar fram Arnljots følsommere sider, lengsel etter fred og forsoning, med en antydning om at den personlige styrken og troen på selvet ikke er nok. Og i UNDER VÅRFLOMMEN ser vi at Arnljot igjen er alene, nå i enda et forferdelig uvær, som ødelegger bygder og landskap og driver villdyr og trollskap sammen i nød. Men Arnljot tar opp kampen mot maktene ved å tenne opp ild, til gjengjeld setter trollmaktene i gang et jordskjelv. Men da får han også et syn om noe annet å leve for:

Lig-bleg blev himmelen, skælvende alt, som han så,
bærgene revnende sank, derpå den ravn-sorte nat; –
men et uendeligt tog
over og under,
frem af bærgene, op af bakkerne
hoppede, væltede, jog,
hele den stønnende jord
fødte, – – –

da ifra østen glimted i natten,
rædslen og nøden vinkende lys,
fremad det skød sig, vokste sig vældigt,
blev til en bro gænnem uvejrets luft.
Hen over den så han lysende skride,
foran med klokker, efter med sange,
hellige mænd og hvide små-børn,
bærende kors og blus og kranse;
derefter hær-mænd, høje, hærdede,
bærende banner, våben, hær-skjold;
og i den innerste ring der så han
klar på en mælke-hvid ganger kongen,
foran ham korset, om ham skalderne,
hæren endeløst efter.

Med dette har Arnljot fått et mål for livet sitt, og diktet forlater ham for en stund, for nå stilles fokus inn på kong Olav Haraldsson og hans følge i tiden rett før slaget på Stiklestad og på selve slaget.

SOMMERTOGET forteller noe sentimentalt og over-patriotisk om kongens inntog i Verdalen. I det tiende diktet I LEIREN varsler en hendelse hvordan det vil gå når Arnljot omsider kommer fram; det er to hedenske jemtlendinger, Gauka-Tore og Avrafaste, som tar dåpen og slutter seg til kongens hær. KONGENS BØNN og HÆREN VÅKNER tematiserer de kristne begrepene syndserkjennelse og syndsforlatelse, og da er tiden inne for Arnljot, som nå melder seg til tjeneste. Diktet ARNLJOT KOMMER gir oss omstendighetene for hans dåp, og SLAGET PÅ STIKLESTAD forteller oss på nytt, i levende og eggende språk, historien vi kjenner fra Snorre. Arnljot faller før kongen,

Men bærsærker-skaren
galne som ulver
uden skjold sig kasted
imod,
falt, men andre fulgte,
fælte og fæltes,
frem på lig som leg-vold
de sprang,
sprængte sig en døds-vej,
bad ej om mere,
sank, men altid flere
fór frem.
Kongens lille skare
mindre sig samled,
fallet for de få var
for stort.
Arnljot altid foran
værged dem herlig,
hver, som mod ham søgte,
han sank;
men for skarpt han kløved
kæmpernes bølger,
og fra sine skiltes
til sist.
Ensom, tårn-høj stod han
op over mængden,
som på Jæmter-tinget
hin nat, –
nu ej for at kræve
bøder for far sin,
ikke for at vinne
sin brud.
For sig selv slet intet
mere i verden
vilde han, – kun falle
for ham,
som ham havde løftet
op af det tomme,
givet ham en eneste
dag.

Og den femtende og siste sangen, NATTEN EFTER, levendegjør oppryddingen etter slaget.

Rundt på marken sås lys;
koner og mødre sine søgte;
her hørtes hulken, såredes stønnen,
hist en hunds
lange hyl.

Slagets linjer højned sig,
ligene lå i mørke dynger.
Ukænt blev væltet, frænde blev løftet;
varsom hjælp
bar ham hjem.


Helt til slutt kommer seierherrene Kalv Arnesson og Tore Hund bort til likene av Arnljot og kongen, og Kalv kommer med en foraktfull replikk mens Tore antyder at Arnljots siste smil forteller om en hinsides frelse.

Det er kanskje ikke å vente at leserne skal strømme til denne versromanen, så åpenbart 1800-talls som den er i uttrykket og på mange måter så perifer i sitt innhold. Her er språklige barrierer som må forseres. Men de er ikke uoverkommelige for den som vil. Er man først interessert i norsk historie og kulturhistorie, så forteller syklusen både om sagatiden og om Bjørnsons samtid. Er man generelt interessert i dikterisk framstilling i litterær kunst, så byr teksten på mange gleder. Den er i høy grad ladet med mening og gir uvanlig mange gode opplevelser av fantasifull språkbruk og varierte stemninger. Arnljots gradvise omvendelse fra hedendom over gudløs individualisme til kristendom skulle ha interesse for alle som reflekterer over menneskers muligheter til å forandre seg, ikke bare ved omvendelse til kristentro, men overhodet. Da blir min sluttpåstand: Arnljot Gelline er et verk som både er ’gammeldags’ og tidløst og dermed er et høyst levende historisk dokument og aktuell diktning.

Tidsskriftet Bokvennen, nr. 2 2011

Artikkelen er opprinnelig skrevet som del av en større kritisk gjennomgåelse av Bjørnsons forfatterskap  (Bjørnsons diktning. Kan den leses i dag?), som også er publisert på denne hjemmesiden.

LITTERATUR

Bjørnstjerne Bjørnson: Verker i samling. Den norske Bokklubben 1993.

—: Arnljot Gelline, sitert etter førsteutgaven, på internettet www.f9.no/ebok/filer

 

1 kommentar til “Bjørnson: Arnljot Gelline

  1. Kari Greiff Nilsson

    Godt at kommentaren/kritikken til Ivar Havnevik ikke er «gjeldende», og smaken og oppfattelsen er jo som kjent forskjellig. Jeg har også lest alt av Bjørnson og kan ikke fatte hvor lite Havnevik har fått ut av stoffet! Personlig finner jeg stor (livs)visdom og glitrende personskildringer både i linjene og mellom dem i svært mange av hans verk. Jeg leste Bergljot utenat for klassen i 2. real, og hadde allerede den gang vanskelig for å tøyle følelsene. Diktet har ikke blitt dårligere med årene, etter at jeg selv ble hustru og mor til en sønn, og slik er det med mye av det han har skrevet. Men han er dessverre ikke moderne, og uansett syns jeg det er skammelig at hans innsats som menneskerettsforkjemper og samfunnsstøtte/-refser er så lite påaktet, bla. i skolen, som tilfellet er i dag! Han var vel Nord-Europas mest berømte og bejublede mann i flere tiår – og fortjente det!

    KOMMENTAR FRA IH: Jeg ser ikke hva dette har å gjøre med min artikkel om ARNLJOT GELLINE.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.