Bjørnsons diktning

Bjørnsons diktning. Kan den leses i dag?NORDEN UNION

 

100-årsmarkeringen av Bjørnstjerne Bjørnsons død 1910 er mer eller mindre vel overstått, og det har vært mulig for den interesserte å ta del i arrangementer, følge med på TV, lese på nettet og i pressen – i tillegg til å lese hans verker. Selv sitter jeg igjen med et helt bestemt inntrykk av markeringen: Det har vært Bjørnsons virke i vid forstand man har mintes: ikke minst hans arbeid som politiker, ideolog, debattant, forkjemper for svake i samfunnet og i det autoritære Europa. Videre er det lagt vekt på hans livshistorie og hans personlige ideologiske utvikling. Vi har hørt fint lite om hans diktning. Noe om bondefortellingene og lyrikken, særlig sangtekstene. Ikke et ord om samtidsromanene. Taust om dramatikken. Ikke et eneste stykke er spilt på storbyteatrene. Allikevel er det som forfatter han blir husket. Her er det noe som ikke stemmer. Kanskje Bjørnsons diktning slett ikke er levende lenger? Og da mener jeg at den kanskje ikke angår oss som diktning bør: gi oss kunstnerisk opplevelse og innsikt om oss selv, til tross for århundrets avstand, slik århundrenes avstand betyr lite for den som ser Shakespeare eller leser Don Quijote.

Nå er dette en situasjon som ikke har kommet plutselig. Hvis vi ser på fagfolkenes behandling av forfatterskapet, dvs. hva litteraturhistorikerne har gitt ham av plass, kan vi sammenlikne med hans samtidige Henrik Ibsen. I dikternes levetid gav Henrik Jæger Bjørnson 57 sider, Ibsen 64. Francis Bull forandrer styrkeforholdet: BB får 238 sider, Ibsen 198. Så et omskifte igjen på 1960-tallet: Beyer og Beyers ettbindsbok gir BB 13 sider, Ibsen 19. Samme proporsjoner gjenfinnes i Cappelens litteraturhistorie fra 1975: BB med 133 sider, Ibsen 158.  På 1980-tallet Willy Dahl: BB 44 sider, Ibsen vel 90 – nå altså det halve. I 2001 P. Th. Andersen: BB 15 spalter, Ibsen 22. Min spådom: Neste litteraturhistorie deler hele 1800-tallet mellom Wergeland, Ibsen og Hamsun, med noen tilføyelser om landsmålslyrikk, Garborg og de realistiske romanforfatterne.

Under dette må det ligge en tvil om kvaliteten på det Bjørnson har skrevet. Denne tvilen blir bekreftet i Edvard Hoems monumentale biografi, der et midtre bind fikk avslutte Bjørnson-året 2010. Her blir verker omtalt og evaluert med både plusser og mange minuser, men mer som innfattet i det biografiske prosjektet enn som aktualisering uavhengig av biografisk kontekst og minneår.

Det konstaterte fallet i interesse for Bjørnsons diktning må ha en årsak eller flere. Når vi undersøker dette, vil vi likevel finne adskillig som gjør det umaken verdt å beskjeftige seg med hans dikt, fortellinger og skuespill.

 

Kort oversikt

Født i Kvikne 1832, oppvekst i Nesset fra 1837, til Christiania 1848, artium 1852. Sensasjonsdebut 1857 med Synnøve Solbakken. Perioder som teatersjef i Bergen og Christiania. Hyppige utenlandsopphold, særlig i København, Roma og Paris – det var der han skrev. Aulestad ble bygd for og brukt til familieliv.

Forfatterskapet faller i to distinkte deler, som igjen kan inndeles ’på langs’ etter veksling mellom genrer. En overgangsperiode ca. 1870 gir rom for diktning av variert art.

I

1857 – 1874 foregår det såkalte ’vekselbruk’, dvs. en linje med bondefortellinger og en linje med historiske skuespill, hovedsakelig med emne fra sagaen.

1857: Synnøve Solbakken, 1859: Arne, 1860: En glad gutt

1857: Mellem slagene, 1858: Halte-Hulda, 1861: Kong Sverre, 1862: Sigurd Slembe, 1864: Maria Stuart i Skotland (ikke norsk emne), 1872: Sigurd Jorsalfar

 

II

Så ca. 1870 et skifte fra landlig til urbant stoff, fra historisk drama til moderne samtidsdrama (15 stykker):

1865: De nygifte, 1875: En fallit + Redaktøren, 1879: Det ny system + Leonarda,1883: Over ævne I, + En hanske, 1895: Over ævne II, 1898: Paul Lange og Tora Parsberg, 1909: Når den ny vin blomstrer [i tillegg til 5 stykker unevnt her]

… og samtidsroman (6 større fortellinger):

1868: Fiskerjenten, 1877: Magnhild, 1879: Kaptejn Mansana, 1884: Det flager i byen og på havnen, 1889: På Guds veje, 1906: Mary

Midt i skifteperioden fra historisk til moderne finner vi diktsyklusen eller versromanen Arnljot Gelline fra 1870 med emne fra Snorre. Dikt publiserer Bjørnson enkeltvis gjennom hele livet, og de blir samlet første gang 1870 i Digte og Sange, senere i flere reviderte utgaver.

Da tar vi med våre spørsmål til verkene selv. Hva er ’feil’ med dem? Hva kan de forsvare seg med?

 

Bondefortellingene

Synnøve Solbakken er den som skiller seg ut. Litteraturhistorisk er den en sensasjon i kraft av sin utforming, emnevalg, først og fremst språk og stil, idet BB her som den første bruker Asbjørnsen og Moes muntlig baserte eventyrspråk i litterær kunstprosa. Sammenlikn med Wergelands prosa bare femten år før – knudrete dansk, eller Camilla Colletts bare to år før – ren dansk. Ja, dette er en bok vi kan beundre, særlig som litteraturhistorikere. Men kan den angå noen i dag? Det store problemet er innholdet – personene er levende nok, men forholdet mellom dem er forutsigbart, handlingen opplagt, moralen og symbolbruken likeså. På skyggesiden er det mørkt og trist og lagt opp til vanskelig sinnelag, på solsiden tvert imot. Et hederlig unntak er Solveigs gretne mamma, som iallfall jeg får sympati for, rett og slett fordi hun stikker seg ut av mønsteret. Kan den enkle handlingen appellere til dagens ungdom? Betviles. Til yngre barn? Det skal være noen veldig lydige noen.

Både Arne og En glad gutt inneholder fabelaktige åpningsscener som er blitt klassikere i seg selv, og dermed gjerne klippet ut av helheten og plassert i antologier og lesebøker. ”Enn om vi kledde fjellet”. ”Marit og bukken”. De færreste av oss har fortsatt lesningen etter innledningene. Og jeg fraråder enhver å bryte sin fine opplevelse av barndomslesningen. Ingen av disse to bondefortellingene holder mål mht. menneskeskildring, handling eller verdiformidling. ’Skjematisk’ er en formulering som kan være betegnende. Vi kjenner og elsker de mange sangene som er strødd utover og framført av så vel hovedpersoner som bipersoner. Men disse sangtekstene står seg faktisk mye bedre utenfor fortellingene enn i dem, ettersom det er blitt vanskelig å akseptere at alle personene er like gode poeter som Bjørnson der de ’bryter ut i sang’ rett som det er.

 

Historisk drama

Sagadrama? kan man spørre seg. I dag? Ved åpningen av Bjørnsonåret 2010 slo professor Petter Aaslestad et slag for den dramatiske trilogien Sigurd Slembe, med vekt på originalitet i utformingen og kompleksitet i karakterskildringen. Selv må jeg dissentere, for jeg finner stykket tunglest rent språklig, med deklamatoriske replikker og dårlig balanse mellom utførlighet og knapphet. Det er ikke mulig å tenke seg stykket oppført i dag. De kunstneriske svakhetene skygger beklageligvis for et sympatisk innhold: Om å få bli til det man har evner til og er eslet til, i dette tilfellet Norges kongetrone, som den historiske Sigurd gjorde krav på i voksen alder, sannsynligvis uten rett. Handlingen i stykket er såpass springende at man må kjenne til framstillingen hos Snorre, og først da kan leseren også iaktta Bjørnsons alternative oppfatning av Sigurd Slembe – en av de verste skurkene hos Snorre, men en urettferdig behandlet helt hos Bjørnson. Men ingen kan vente noe slikt kjennskap til Snorre hos våre dagers publikum.

 

Ser vi på ’vekselbruk’-verkene som helhet, kan vi oppsummere hva som fremdeles er av verdi i dem: Bondefortellingenes språk og stil er stadig vekk gode forbilder for våre dagers skrift, og de inneholder kunstnerisk overbevisende passasjer som lett kan løsrives fra helheten. Gjennombruddsverket Synnøve Solbakken har en formidabel litteraturhistorisk og kulturhistorisk betydning. Men store deler av fortellingene står for fall på grunn av skjematisk handling, forutsigbar verdiformidling og sentimental personframstilling.

Sagadramaenes verdi ligger først og fremst i deres teater- og litteraturhistoriske plassering, altså betydningen for den vitenskapelige forståelse av perioden. For øvrig er de livløse for moderne lesere.

 

Moderne romaner

Av de seks verkene kan jeg anbefale ett: Fiskerjenten, som det er mye godt å si om, selv om også den er langt på vei forutsigbar i handlingen og overtydelig i verdiformidlingen. Men hovedpersonen Petra er nyansert og allsidig skildret, handlingselementene fører til en personlig utvikling som overbeviser, og de mange opptrinnene og følelsesladete situasjonene blir gjort usentimentale ved hjelp av humor og presisjon. Fortellingen er enkel og rett fram fra begynnelse til slutt, naiviteten er sjarmerende, enkelheten søt.

Det gjør seg gjeldende en feministisk tendens i de fleste moderne verkene, ikke minst i to dessverre mislykkete romaner. I Magnhild følger vi en foreldreløs pike gjennom oppveksten og inn i et undertrykkende ekteskap. Magnhild får kontakt med en av bygdas turister, en høyborgerlig frue, og hun gir Magnhild mot til å realisere seg selv gjennom håndarbeid. Problemet med romanen er mangelen på sannsynlighet i forholdet mellom klassene og uholdbar logikk i handlingen, foruten innslag av melodrama og moralisering.

Alle svakhetene utvikles i full bredde i Bjørnsons største romansatsning Det flager i byen og på havnen, der forfatteren utvikler en pedagogisk reformtanke i den delen av handlingen som kretser om en pikeskole i en norsk småby, med tykk og stiv pekefinger. Så skeier fortellingen ut i en melodramatisk historie om voldtekt og svik, der den skurkaktige forføreren blir avslørt ved alteret i sitt eget bryllup med en annen og mer statusgivende kvinne.

Det flager… kan i partier være uttværet og kjedelig i tillegg til springende og rotete, og alle Bjørnsons senere prosaarbeider lider av mangel på framdrift og overskudd av gode hensikter.

 

Moderne drama

Nesten alle de femten skuespillene er uspillelige og nærmest uleselige i dag. Det har sammenheng med deres aktualitet i samtiden. Ingenting blir fortere foreldet enn aktualiteter. Men stykkene fortjener at vi nyanserer synspunktet. Det som foreldes, er særlig den problematikken som er særegen for samtiden. Det kan gjelde former for forlovelse og ekteskapsinngåelse, familierelasjoner, tidstypiske måter å organisere samfunnet på, aller mest uttrykksformer, sjargong og moter. Men Bjørnson framstiller også konflikter som har aktualitet  utover samtiden, problematiserer verdier som blir drøftet både før og senere enn stykkenes egen tid. Noen få ganger mener jeg at svakhetene på gunstig vis kan være dempet samtidig med at de beste egenskapene er styrket, og da er det et savn at ikke noen av stykkene ble framført i Bjørnson-året 2010 eller at noe slikt er usannsynlig senere.

Temaer som er aktuelle også i dag, er for eksempel pressens destruktive makt, slik vi ser den i Redaktøren, der en person tar sin død av forfølgelsen. Det politiske stykket Over Ævne II problematiserer terrorisme og attentat som virkemidler i klassekampen. Men begge disse verkene skjemmes av dramaturgiske svakheter som har sendt dem inn i glemselen.

Et stykke som ettertrykkelig har blitt henvist til glemsel, er En hanske, som ble latterliggjort av samtidens kulturradikalere så grundig at det har gått inn i litteraturhistorien som Bjørnson på det verste. Stykket handler nemlig om sedelighet, dvs. seksualmoral. Kritikerne og ettertiden har framstilt intensjonen i stykket på en temmelig forvridd måte. Det hevdes at dramaet setter fram krav om at mannen skal være like ’ren’ ved ekteskapsinngåelse som kvinnen. For så vel 1800-tallsbohemer som frigjorte 2000-tallister er en slik moralisme legitimt latterlig. Men etter egen lesning får jeg mistanke om at synspunktene på stykket er kolportert gjennom generasjoner uten forutgående studium og fordomsfri vurdering.

En hanske er dramaturgisk et av Bjørnsons beste arbeider. Det har ikke sin styrke i personframstillingen, for rollene er temmelig prototypiske: den borgerlige familiefar, hustruen, den rettenkende forlovede datteren, den respektable forlovede unge mann som viser seg å ha en uanstendig fortid og en frynsete moral. Styrken ligger i utviklingen av handlingen, der den første, enkle konflikten avføder diskusjoner som så fører til nye konflikter og en utgang som er så vel logisk som moralsk holdbar. Replikkene er mer overbevisende muntlige og naturlig troverdige enn i noe annet stykke av Bjørnson. Den unge Svava hever forlovelsen med sin Alf det øyeblikk hun får vite at han har stått i forhold til en gift kvinne. Når både han og foreldrene forsøker å få henne til å tilgi, er hun like steil. Slik Bjørnsons fiender så det, dreier det seg om moraliserende prippenhet som ikke skal tas alvorlig. Men da har man sett bort fra Svavas dypere motiv: mangelen på ærlighet fra forlovedens side. Det er fortielsen som er alvorlig og som er vanskelige å tilgi, for den kan sette den framtidige fortroligheten i ekteskapet i fare. Som moderne leser faller det meg lett å godta dette argumentet fra Svavas side. Men hun blir også ansporet av omgivelsene til å tilgi fortielsen, og da blir Alf virkelig satt på prøve. For ville han ha akseptert et førekteskapelig forhold mellom Svava og en gift mann? Som hun så ville fortie? Det vil han slett ikke, og dermed er han kompromittert for godt. Tematikken har altså beveget seg fra sedelig forargelse over spørsmålet om ærlighet til spørsmålet om likeverdighet mellom mann og kvinne i ekteskapet. Dermed er stykkets konflikter egentlig høyt hevet over det ettertiden har funnet latterlig moraliserende, det som i tiden kaltes sedelighetsspørsmålet.

     Og er nå det så foreldet … I minneåret 2010 var avisene fylt av utroskapshistorien til en amerikansk golfspiller, med kommentarer opp og ned i pressen og TV, i et Norge der vedkommende ikke har satt sin fot. En annen reportasje fortalte om en ung kvinne som hadde lagt ut ’provokative’ fotos av seg selv på Facebook og dermed stilte svakt når hun søkte jobb. Det er ikke mange år siden hele riket sydet av snakk om kronprinsesse Mette-Marits ’utagerende’ fortid, som også ble tematisert under vielsen i Oslo Domkirke. Min påstand er at sedelighetsspørsmålet er minst like aktuelt som på 1880-tallet, og at aktualiteten i En hanske er av det mer tidløse slaget. Når Bjørnson kopler spørsmålet til en drøftelse av ærlighet og likestilling, setter han det i et perspektiv som angår folk også i dag.

De fleste som ble utdannet som norsklærere på universitetene for noen tiår siden, leste Over ævne, Første stykke. Dramaet framstiller prestefamilien Sang, der pastoren har helbredende evner gjennom intens bønn. Bare én kan han ikke hjelpe, sin egen hustru Klara, som ligger til sengs uten utsikt til å komme seg av sin gåtefulle sykdom. Bjørnson gjorde visse studier av vitenskapelig art før han skapte rollen, dvs. over beskrivelser av pasienter som led av hysteri, en plage som mange var offer for i samtiden. Stemningen i hjemmet og i bygda omkring er svært ladet med bønn og salmesang, og det inntreffer et slags mirakel idet et steinras går rundt kirken istedenfor å ta den med seg. Så kommer turen til at Klara skal helbredes, og hun reiser seg virkelig et øyeblikk før hun faller sammen og dør.

Stykket likner ikke noe annet i utformingen; her er en tett og intens stemning som utgår av personenes følelser og følsomhet, og i dramaturgien har forfatteren utsatt spenningen ved å legge inn et stort prestemøte som drøfter stykkets problemer, helt eksplisitt. I stykkets helhet skulle alt tale for at Klara virkelig ble helbredet, og det er først i stykkets aller siste sekunder at det snur til ulykke. For så vidt er stykkets verdi som drama like levende i dag. Men sier det oss noe mer enn at vi kan beundre oppbygningen og stemningsladningen?

Professor Aaslestad skriver at en skikkelse som Klara ikke finnes i dag. Da vil jeg tro at han sikter til mote-lidelsen hysteri, som jo ikke er noen diagnose i vår tid. Men leser og hører vi ikke nærmest daglig om mennesker som lider av kronisk utmattelsessyndrom og som lider langt på vei slik Klara Sang blir framstilt? Og selv om vi sjelden hører om helbredelse ved bønn i Den norske kirke, så er fenomenet høyaktuelt i karismatiske menigheter, liksom andre helbredelsesformer fanger dagens oppmerksomhet i høyeste grad, jf. Snåsamannens varme hender. Dermed skulle det være enkelt å transponere 1880-tallets aktualiteter til 2010-tallet for det teater som måtte ønske å få Bjørnson til å angå dagens publikum.

     To-tre av Bjørnsons senere skuespill er blitt sporadisk oppført i etterkrigstiden, de gjennomarbeidete og velformete lystspillene Geografi og kjærlighet og Når den ny vin blomstrer, samt det alvorlige Paul Lange og Tora Parsberg. Man skal være veldig nostalgisk for å sette pris på humoren i de førstnevnte, og tragedien rammes av sine referanser til samtidshendelser som ingen lenger husker.

Som oppsummering av perioden etter 1870 må vi rett og slett innse at Bjørnson ikke var noen romanforfatter av betydning og at hans dramatikk i det store og hele er parkert i fortiden. Men iallfall to av stykkene kunne med letthet ha blitt modernisert for oppsetning i minneåret 2010, og det er trist å måtte anta at også disse vil synke ned i glemsel.

 

Lyrikken

Dikt blir det skrevet gjennom hele forfatterskapet, fra tidlig til sent. Alt i de første diktene og visetekstene i bondefortellingene iakttar vi Bjørnsons særpregete talent for rytme, klang og prosodi (= innpassing av naturlig talerytme i vers). Billedbruken er original, for eksempel sammenliknet med den eldre Welhaven, og sansningene er formulert i det mest presist tenkelige ordvalg. Motiver eller emner for lyrikken er hentet fra et bredt felt av livsformer, historie og samtid. Her er reflekterende dikt og fortellende dikt, fedrelandsdikt, portretter, æresbevisninger, minnedikt – alt mulig. Problemet med Bjørnsons lyrikk er imidlertid at diktene sjelden er helt gjennomførte. En storartet opptakt kan gi fallhøyde til ufattelige fadeser i samme dikt: Her er kroneksempelet de flotte åpningsstrofene i ”Det ligger et land mot den evige sne” der det ender med at ”fjellene selv roper langt hurra”.  De lyriske meningsløshetene irriterer oss kanskje mer i dag enn før: ”det glitrer for og det glitrer bak”? ”vi lekte sammen i skog og lage”?  ”og det lystes hjem”? og ikke minst det ladete og emosjonelle ”Det første møtes sødme”:

Det første møtes sødme

det er som sang i skoven

det er som sang på voven

i solens siste rødme.

Det er som horn i uren

de tonende sekunder

hvori vi med naturen

forenes i et under.

Fire vidunderlige linjer før det dumper ned med hornmusikken i steinrøysa. Men noe skal absolutt rime på ’naturen’, og da oppstår slike urimeligheter som forstyrrer den løftende virkningen av sluttlinjene.

 

Arnljot Gelline

Skulle jeg slå et slag for bare ett av Bjørnsons litterære verker, må det bli det som forener episk fortelling med lyrisk allsidighet: Arnljot Gelline, som ble ferdig i 1870 etter mange års arbeid av og på. Det er en versfortelling, satt sammen av 15 enkeltdikt av forskjellig lengde, i ulike versemål. Mange av versene er uten rim, men allikevel ikke imitasjoner av norrøn lyrikk, andre er klassiske eller nyskapte. Emnet er hentet fra noen linjer hos Snorre, der hedningen Arnljot melder seg til kamp for Olav Haraldsson før slaget på Stiklestad, hvor han får delta etter først å ha blitt døpt. Noen andre spredte steder hos Snorre kopler navnet hans til sagnaktige episoder.

Genren versfortelling hører romantikken til, og den ble høyt utviklet i de nordiske land. Stoffet hentes gjerne fra sagalitteraturen og blir tolket i nasjonal eller nordistisk ånd. Bjørnsons tekst er den siste av de fire store: Først ute var Adam Oehlenschläger i Danmark med syklusen Helge (1814), så Esaias Tegnér i Sverige med Frithiofs saga (1820-25), så Johan Ludvig Runeberg i Finland med Kung Fjalar (1844). I 1870 setter Bjørnson punktum for denne genren i vår litteratur, liksom han også setter punktum for den romantiske litteraturretningen i det hele tatt, tre år etter Peer Gynt. Arnljot Gelline er mindre kjent og mindre lest enn andre av Bjørnsons verker, kanskje fordi det i samtiden føltes passé, i stoff som i utforming. Men dette er diktning som lever, i den grad moderne publikum også er villige til å åpne seg for livet i historien.

Sagastoffet har stort potensial i seg. Handlingen er langt på vei eventyrlig, konfliktene grunnleggende, verdimarkeringen tydelig og lett å slutte seg til. Hovedpersonen er klart tegnet, psykologien henger godt sammen, og utviklingen i Arnljots personlighet er konsekvent. Vers, klang, rytme underbygger det kunstneriske budskapet, og versene lar de fortellende, kanskje ikke-poetiske egenskapene komme godt fram: miljø- og folkelivsskildring, natur, vekstliv og jordbruk, ikke minst vær og uvær. Slaget på Stiklestad blir skildret så det sitter.

Verket er tilegnet folkehøyskolen som institusjon, og det gir tilsvar til bevegelsens interesse for nasjonal identitet og historie, men først og fremst støtter verkets innhold opp under folkehøyskolens ideer om forløsning av personligheten gjennom refleksjon over erfaringer og hengivelse til kristen tro. Arnljots biografi utvikler seg i trinn fram mot hans dåp og martyrium sammen med kong Olav. Det forhindrer ikke innslag av så vel følsomhet som humor.

La oss se nærmere på de 15 ’sangene’. Jeg skal ikke analysere diktene, bare kort referere handlingen og vise til sentrale passasjer.

Det hele begynner med det kjente SKIFERDEN. Det bygger på noen linjer hos Snorre der det heter seg at to kristne handelsmenn har vært tatt til fange av de ville hedningene i Jemtland, men så får hjelp til å flykte av en ukjent kjempe som tar dem med på ski over grensen til Norge, landet som kong Olav er i ferd med å kristne. Kjempen er den hittil unevnte Arnljot.


Går d’ikke fygende,
går d’ikke rygende,
tre mand oppe på ét par ski,
skog-veje, fjæld-veje, bygderne forbi
midt i jule-fæst,
klar-vejr og blæst,
dalen ligger lys i lys ned for dem.
Går d’ikke fygende,
går d’ikke rygende,
Jæmter efter i drukken flok,
blod-hunde slippes, de finner dem jo nok
mellem sne-frosne trær
i måne-skær,
stille står den store skog med skygger.

 



Neste kapittel, VINTERTINGET, er en lang fortelling der en skremmende hardvinter forbereder Jemtlands folk til offer til Odin.


Midt-vinters blev det; fæet
rautede sygt på båsen,
kænte, hvor offer-hamren
lagdes tilrette nu.
Hæsterne skreg, i spillet sled,
nægted at tage føden,
lugtede blodige Odin alt
og hans skrigende ravn.

 

Almuen seg isammen,
fler end gård kunde rumme,
la’ sig i hus og lade,
somme slog boder op.
Ofret der blev om dagen,
drukket der blev om kvælden tæt;
Tore lagmand var kommen
tredje dag stod ting.                         

På tinget står den fredløse Arnljot fram og krever bot for drap på sin far og ødeleggelse av slektsgården.

Som en men-skudt, lang-håret ulv
slæber jeg kring mine store tab,
blod-striben ligger efter
af de rinnende sår.

            Men under vreden og hevntørsten viser han den andre siden av sin personlighet:
 

Tit når ensom jeg sidder
hist i de store skoger,
skuer om kvæld ud over
al eders fagre bygd, –
lysenes klare stjærne-blink
sender sin fred i natten ud,
varsler om kommende morgen
for den dag-trætte mand, –
da går lavt gennem sindet
længslernes dun-bløde flyt-fugl-flok,
kagler og våren vejder,
finner den ej, og dør.
Da jeg hader slet ingen mer,
skønt jeg fik sår til døden,
stjærnerne skinner stille
ned i mit stærke liv.              

        

Han og lagmannens datter Ingegjerd har forelsket seg i hverandre, og Arnljot krever å få henne til hustru. Det blir blankt avslag, og Ingegjerd er lydig mot sin far.

Neste dikt, KVINNEROVET, skildrer Arnljots hevn over lagmannen med brann og drap og rov av Ingegjerd, som nekter å imøtekomme Arnljot, men forbereder seg på voldtekt. Da inntreffer første forandring av Arnljots sinn, idet den milde siden får overvekt: Han setter henne ned og lar henne gå:

Mens de larmed og lo omkring ham,
løftede han
hende af armen og varsomt satte
ned ved sin fod.

Ej et ord han sagde, han så kun
did, hvor hun gik; –
bent tilbage på branden gik hun
bakkerne ned;
og da hun skjultes,
stod han der endnu.                           

Ingegjerd møter vi for siste gang i FORAN SYDENS KLOSTER, der hun banker på klosterporten for å finne fred. Nonnene spør hvem hun er, hvor hun kommer fra og hvorfor hun oppsøker dem. Og hun formulerer sitt håpløse dilemma:

«Din ven, hvordan var det, du tabte ham?»
«Han drap far, og jeg så derpå.
Han tog mig, men jeg græd
og bad hele tiden,

så slap han mig ned,
så flygted jeg siden.
Luk op, luk op, jeg ælsker, det er gru,
jeg ælsker ham endnu.» –                   

Nå følger fire store dikt der vi får høre om Arnljots videre skjebne. Ikke konkret, — han er tydeligvis på vikingferd rundt omkring i verden, men vi får delta i en slags ferd i hans indre, der personen møter elementer, tilstander og ideer.

Først kommer det mest kjente av alle disse diktene, for det ble nemlig etter hvert tatt opp i Bjørnsons populære diktsamling Digte og sange: ARNLJOTS LENGSEL MOT HAVET: ”Havet stunder jeg mot, ja havet, hvor fjernt det ruller i ro og høyhet.” På overflaten iakttar vi vikingens forventning om frihet vunnet gjennom fare, men hele diktet får snart en eksistensiell og filosofisk tone som gjør havet til noe meget mer enn overflate for skipstransport. Arnljots tanker dreier seg om havet der det har i seg så vel muligheter som død, og når døden først er erkjent og akseptert som vilkår, da kan mennesket handle fryktløst og dermed fritt:

Så kommer dagen! og modet springer
i lange buer mod lys og hvælving,
og skibet snøfter og lægger siden
med vellyst ned i den kolde bølge,
og gutten klavrer med sang mod toppen
at rede sejlet, så det kan svulme,
og tanker jager som trætte fugler
om mast og ræer, men får ej fæste . . .
Ja, ja, mod havet!

Diktet I NORDHAVS-TÅKEN skildrer en alvorlig krise, idet skipet er kommet ut i fryktelig uvær som truer mannskapet med utslettelse.

 

Ild på himlen som rækker af spyd,
hver gang at skådden viger; – de skælver,
ristes ud over, flammer, knitrer og flyr,
samler sig selv i bunt.

Atter frem med en legende spids,
krysses af andre fra annen side,
rænner og tænder og brænner alt himmelens hvælv,
splittes, flagrer og flyr.

Draugen dukker opp og varsler død for dem alle. Men da stiger også guden Tor ned til Arnljot i tordenværet og tilbyr et helteliv i ære og berømmelse, med belønning i Valhall – en belønning som går ut på evig kamp og gjenfødelse. Dette gir Arnljot en tredje anledning til personlig vekst. Han innser at kamp og krig har ingen forlokkelse. Dermed avsverger han hedendommen og blir stående med tro på seg selv alene.

Usselt tykkes mig gudernes liv,
kæmpe hver dag for kun at kæmpe,
falle på skrømt og stå op for at falle på     skrømt, –
leg, ikke liv, er det.

Løft mit liv til de lysere lider!
Har du ej svar på de tusen spørsmål,
fød af mit savn, af min ve, af min brænnende harm, –
heller den tause død. –

Med en veldig kraftanstrengelse greier han og mannskapet å redde seg ved å hoppe i land på svaberget før skipet blir knust.

DRØMME-LOKK tar fram Arnljots følsommere sider, lengsel etter fred og forsoning, med en antydning om at den personlige styrken og troen på selvet ikke er nok. Og i UNDER VÅRFLOMMEN ser vi at Arnljot igjen er alene, nå i enda et forferdelig uvær, som ødelegger bygder og landskap og driver villdyr og trollskap sammen i nød. Men Arnljot tar opp kampen mot maktene ved å tenne opp ild, til gjengjeld setter trollmaktene i gang et jordskjelv. Men da får han også et syn om noe annet å leve for:

Lig-bleg blev himmelen, skælvende alt, som han så,
bærgene revnende sank, derpå den ravn-sorte nat; –
men et uendeligt tog
over og under,
frem af bærgene, op af bakkerne
hoppede, væltede, jog,
hele den stønnende jord
fødte, – – –

da ifra østen glimted i natten,
rædslen og nøden vinkende lys,
fremad det skød sig, vokste sig vældigt,
blev til en bro gænnem uvejrets luft.
Hen over den så han lysende skride,
foran med klokker, efter med sange,
hellige mænd og hvide små-børn,
bærende kors og blus og kranse;
derefter hær-mænd, høje, hærdede,
bærende banner, våben, hær-skjold;
og i den innerste ring der så han
klar på en mælke-hvid ganger kongen,
foran ham korset, om ham skalderne,
hæren endeløst efter.

Med dette har Arnljot fått et mål for livet sitt, og diktet forlater ham for en stund, for nå stilles fokus inn på kongen og hans følge i tiden rett før slaget på Stiklestad og på selve slaget.

SOMMERTOGET forteller noe sentimentalt og over-patriotisk om kongens inntog i Verdalen. I det tiende diktet I LEIREN varsler en hendelse hvordan det vil gå når Arnljot omsider kommer fram; det er to hedenske jemtlendingerer, Gauka-Tore og Avrafaste,  som tar dåpen og slutter seg til kongens hær. KONGENS BØNN og HÆREN VÅKNER tematiserer de kristne begrepene syndserkjennelse og syndsforlatelse, og da er tiden inne for Arnljot, som nå melder seg til tjeneste. Diktet ARNLJOT KOMMER gir oss omstendighetene for hans dåp, og SLAGET PÅ STIKLESTAD forteller oss på nytt, i levende og eggende språk, historien vi kjenner fra Snorre. Arnljot faller før kongen,

Men bærsærker-skaren
galne som ulver
uden skjold sig kasted
imod,
falt, men andre fulgte,
fælte og fæltes,
frem på lig som leg-vold
de sprang,
sprængte sig en døds-vej,
bad ej om mere,
sank, men altid flere
fór frem.
Kongens lille skare
mindre sig samled,
fallet for de få var
for stort.
Arnljot altid foran
værged dem herlig,
hver, som mod ham søgte,
han sank;
men for skarpt han kløved
kæmpernes bølger,
og fra sine skiltes
til sist.
Ensom, tårn-høj stod han
op over mængden,
som på Jæmter-tinget
hin nat, –
nu ej for at kræve
bøder for far sin,
ikke for at vinne
sin brud.
For sig selv slet intet
mere i verden
vilde han, – kun falle
for ham,
som ham havde løftet
op af det tomme,
givet ham en eneste
dag.

Og den femtende og siste sangen, NATTEN EFTER, levendegjør oppryddingen etter slaget.

 

Rundt på marken sås lys;
koner og mødre sine søgte;
her hørtes hulken, såredes stønnen,
hist en hunds
lange hyl.

Slagets linjer højned sig,
ligene lå i mørke dynger.
Ukænt blev væltet, frænde blev løftet;
varsom hjælp
bar ham hjem.

 

Helt til slutt kommer seierherrene Kalv Arnesson og Tore Hund bort til likene av Arnljot og kongen, og Kalv kommer med en foraktfull replikk mens Tore antyder at Arnljots siste smil forteller om en hinsides frelse.

Det er kanskje ikke å vente at leserne skal strømme til denne versromanen, så åpenbart 1800-talls som den er i uttrykket og på mange måter så perifer i sitt innhold. Her er språklige barrierer som må forseres. Men de er ikke uoverkommelige for den som vil. Er man først interessert i norsk historie og kulturhistorie, så forteller syklusen både om sagatiden og om Bjørnsons samtid. Er man generelt interessert i dikterisk framstilling i litterær kunst, så byr teksten på mange gleder. Den er i høy grad ladet med mening og gir uvanlig mange gode opplevelser av fantasifull språkbruk og varierte stemninger. Arnljots gradvise omvendelse fra hedendom over gudløs individualisme til kristendom skulle ha interesse for alle som reflekterer over menneskers muligheter til å forandre seg, ikke bare ved omvendelse til kristentro, men overhodet. Da blir min sluttpåstand: Arnljot Gelline er et verk som både er ’gammeldags’ og tidløst og dermed er et høyst levende historisk dokument og aktuell diktning.

LITTERATUR

Bjørnstjerne Bjørnson: Verker i samling. Den norske Bokklubben 1993.

—: Arnljot Gelline, sitert etter førsteutgaven, på internettet f9.no/ebok/filer.

Edvard Hoem: Villskapens år. Bjørnstjerne Bjørnson 1832—1875, 2009. Vennskap i storm. Bjørnstjerne Bjørnson 1875—1889, 2010, jf anmeldelse av Jørgen Sejersted i Morgenbladet 4. februar 2011.

Petter Aaslestad: ’Bjørnstjerne Bjørnson’, i: Erik Bjerck Hagen m.fl.: Den norske litterære kanon 1700—1900, 2009, s. 108—126. I forkortet versjon også i Aftenposten 31. januar 2010 og i Nasjonalbibliotekets jubileumshefte Bjørnsonåret 2010.

Bjørnsonåret 2010 er på 74 rikt illustrerte sider og inneholder 26 korte artikler, hvorav bare 3 kan sies å omhandle diktverkenes innhold og form.

 

 

1 kommentar til “Bjørnsons diktning

  1. Bolla

    «Det første møtes sødme

    det er som sang i skoven

    det er som sang på voven

    i solens siste rødme.

    Det er som horn i uren

    de tonende sekunder

    hvori vi med naturen

    forenes i et under.»

    «Fire vidunderlige linjer før det dumper ned med hornmusikken i steinrøysa. Men noe skal absolutt rime på ’naturen’, og da oppstår slike urimeligheter som forstyrrer den løftende virkningen av sluttlinjene.»

    Mine 5¢: Hornluren bidrar med litt erotikk i siste halvdel av diktet etter en vel vammel start, og det synes jeg kanskje retrospektivt man kan unne de stakkars 1800-talls-leserne.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.