Sidsel Mørck

SIDSEL MØRCK. LYRIKEREN

Innledning til Dikt i utvalg 2017

 

Mindre enn halvparten av Sidsels utgitte bøker er diktsamlinger. I godt og vel første halvdel av forfatterskapet var det som lyriker hun var mest kjent og ansett. Den siste samlingen for voksne lesere utkom i 1997, men hun har ikke akkurat ligget på noen litterær latside etter det. Barnepublikumet  har hatt gleden av nye dikt, mens vi andre har kunnet følge utviklingen av prosaforfatterskapet med en rekke gjennomarbeidete novellesamlinger.

Men nå er det diktene vi retter oppmerksomheten mot. De fortjener et nytt søkelys på seg idet de dominerte fra debuten i 1967 til den (foreløpig?) siste samlingen i 1997. Tretti år. Hva er det ved dem som gjør det verdt å ta dem fram på nytt? Bortsett fra at opphavskvinnen er en aktet aktør i samfunnsdebatten og i det litterære liv, en offentlig person som det uansett er interessant å følge med på…

Diktene er utvilsomt ’barn av sin tid’, liksom forfatteren selv alltid har vært opptatt av å formidle samtidens politiske og sosiale konfliktstoff og av å løfte fram uheldige konsekvenser av samfunnsstrukturer, spesielt når de rammer dem som er forsvarsløse og sårbare. Men ved gjensynet  tjue til femti år etter viser det seg at mange av motivene er gyldige  — ikke bare fordi problemene er noe nær de samme, men like gjerne fordi diktenes budskap har overføringsverdi fra det som den gang var aktuelt, til andre strukturer som danner problemfelter på 2000-tallet.

Denne overføringsverdien, eller dette allmenne draget i budskapsformidlingen, har med diktenes kunstneriske utforming å gjøre. De ser så enkle, så enkle ut, og de er så lette å forstå umiddelbart, men så viser det seg at de beste har en ekstra klangbunn, setter i gang en tankerekke eller serie følelser som tilfredsstiller leseren langt ut over det som den gang var ’aktuelt’.

De fleste diktene er ganske strenge, de ser verden omkring oss som et vanskelig sted å bebo, og folk er ikke slik mot hverandre som de burde være. Allikevel vet hun at forandring er mulig, både av samfunnet og av menneskene, når det trengs. Det er et dilemma det går an å dikte på.

Helt siden Sidsels debut har jeg trodd hun var en UNG forfatter, iallfall minst fem år yngre enn meg, og det er en ungdommelighet i innstillingen til verden, i pågangsmotet og i uviljen til å resignere, ja, en viss optimisme som rett som det er kan virke rent ut barnslig, men som jo har vist seg å tåle erfaringens lys og dermed har forsvart sin plass.

Men hun var altså hele tretti år da hun debuterte, selv om den generasjonen hun gav stemme til, bare var tjue. Hun er m.a.o. en sekstiåtter som er ti år for gammal, eller forut for sin tid. Litterært virker hun i dag klart yngre enn de to geniale herrer som hadde satt poetisk dagsorden på 1960-tallet: Georg Johannesen og Stein Mehren. Den førstes dystre samfunnsbilde og den andres lidenskapelige og desperate uttrykk gir nok stadig en sterkere litterær virkning. Men hvem har best avspeilet mentaliteten i det norske samfunn? Og muligens hatt størst innflytelse av de tre?

 

La oss kikke på Sidsels bøker. Debuten er diktsamlingen ET ØDSELT SEKUND.

Det første diktet lyder som så:

 

ANELSE

Famle etter lys

forgjeves

gjennom år av tåke.

 

Men et ødselt sekund

se livets konturer

skjære inn i en død bakgrunn.

og nesten

flerre et svar

ut av himmelen.

 

Før tåken igjen

siger tung,

og verden kryper inn

i altfor trange dager.

 

1967 er en høypolitisk tid. Det var umulig for et ungt menneske å se seg rundt uten å utvikle en kritisk holdning til makta, lokalt så vel som nasjonalt, til foreldregenerasjonens snevre livsform, til stormaktenes krigshisseri. Det vår debutant er kritisk til, er fenomener som stimulerer til kamp og til arbeid. Men det er ikke partipolitikk og organisasjoner som er hovedarenaen for hennes strategi, – det er den åpne debatt, samtalen, undersøkelsen, i tillegg til diktningen. Og allerede i den første diktsamlingen ser vi hovedområdene for Sidsels kritikk og hennes arbeidsfelt: den tydelige miljøkritikken, som retter seg mot forurensning så vel som pengemaktmisbruk og krig. Og mot den kanskje mindre opplagte, men for diktningen viktigere, kulturkritikken, som retter seg mot omgangsformer og væremåter som forhindrer menneskene i å utfolde seg og opprette likeverdige forbindelser med hverandre. Her har feminismen og den private likestillingskampen sin selvfølgelige plass. For den resignerte tonen i åpningsdiktet utfordrer til motstand og handlingsvilje.

Vi kan finne tette bilder som forener miljø- og kulturkritikken, alt i debutboka:

 

… i kunstig lys

sitter mennesket bøyd

og gnir sine løgner

blanke.

 

På 60- og 70-tallet utgir Sidsel 7 diktsamlinger på 14 år. Og langsomt utvikler hun en personlig stil. Den beveger seg vekk fra metafor og symbol (som i sitatene ovenfor), vekk fra modernistisk symbolstil over mot et paradoks: dagligtalen som lyrisk virkemiddel. Det er på et vis ulaseggjørlig. Dagligtale er ikke lyrikk, men prosa.  Sidsel vet likevel om en dypere puls i språket, som kalles prosarytme, og den kan kultiveres. Den dikteriske hensikt er selvsagt litterær nok: å være direkte og entydig samtidig som diktet er perspektivrikt og kaster lys over felter som ikke nevnes i teksten, men viser seg mellom linjene eller anes som virkeområde etter at teksten er lest. Dette er i samsvar med tidens aktuelle poetiske stil: Nyenkelheten, som imidlertid hadde lett for å gli ut i dagligspråk uten tanke for prosarytmen. Her har Sidsel arbeidet hardt, og med godt resultat. Hennes enkelhet blir aldri enfoldig. Men erkjennelsen av hvor vanskelig dette poesispråket er, har nok ført til at vi bare har fått to diktsamlinger etter 1980: i 1990 med HVER ENESTE NATT og i 1997 med VI SOVER IKKE. Det er opplagt hennes to beste diktsamlinger. Enkelheten er finslipt til en egen form for skarphet i formuleringene, en distinkt stil som bevarer språkets klarhet, men som likevel lar teksten røpe langt mer enn det som synes på overflaten.

Og hovedtemaene er de samme vi kjenner fra før: Kulturkritikken er konstruktiv. Samlivets gåte, dilemmaet mellom kjærlighet og frihet, blir lagt fram i dialogdikt som ikke legger skyld på noen, men som går inn i hver parts holdninger. Her er krigsdikt som jamstiller soldat og offer, for soldaten har ufrivillig måttet ofre sin menneskelighet. Her er portrettdikt som går bak fasaden på alle slags hverdagsmennesker vi kan observere her og der og tenke vårt om, men diktene minner oss på menneskenes selvbilde, og om at deres skavanker er blitt skapt av andre. Alle har muligheten til å vokse, bli annerledes, bli fri.

Miljøkritikken er underforstått i de nye diktene, men melder seg i mer filosofiske motiver, som undring over dilemmaet mellom varighet og forandring. Mennesket har en gåtefull dobbeltrolle i virkeligheten – vi er både del av naturen og fiender av den.

 

Diktet alene kan ikke gi plass for forfatterens kunstneriske vilje. For den omfatter vilje til kontakt og til samfunnsmessig endring, og da er diktet et heller svakt talerør. Novellen og romanen blir medium når forfatteren vil lenger ut. Og hennes interesse for de utallige variasjoner av personligheter utfolder seg etter hvert i novellene. Den manglende jevnbyrdighet mellom foreldre og barn, mellom søsken, kjærester, kolleger, naboer er et oppkomme av motiver for korte fortellinger. Her avsløres mekanismene for undertrykkelse, men også utopien om jevnbyrdig frihet. Det er håp for oss alle.

I prosaen møter vi også en gang imellom den muntre Sidsel Mørck, den virkelige, glade og morsomme personen hun er kjent for å være. Er denne siden av personligheten virkelig ikke til stede i lyrikken? Å jo – der er den i rikt monn, i diktene for barn. Her forenes melodisk og rytmisk glede med god og solid belæring. Det er ikke sant at barn vil ha seg frabedt belæring, de er fullt klar over at det er mye de skal sette seg inn i for å bli store og skikkelige mennesker. Og da foretrekker de viser og vers framfor kjeft og pugg av sentenser. Sidsel har modernisert Margrethe Munthe-tradisjonen og brakt den til heder og verdighet. Og Erta-berta-visa og dens mange vise-søsken har tatt sin plass i vår pedagogiske barnekultur. (Så spørs det om den hadde vært akseptert i dagens krenkelseskultur…)

 

Forfatterskapet er i pakt med seg selv og sin ungdommelige opphavsdame. Noe er skrevet for sin tid, noe for vår, noe for framtiden også. Sidsels aktiviteter strekker seg langt ut over diktningens felt, og hennes arbeid er både anerkjent og ukontroversielt. Men på ingen måte avsluttet. Det er så mye som gjenstår.  Hennes bekymring har preget hennes arbeid fra første stund, og bekymringen har båret frukter.  Hadde hun vært virkelig desperat, da hadde hun kanskje gitt opp, og vi ville vel ikke ha sett noen slik anerkjennelse, ikke slike resultater. Hun gir ikke opp. Hun tar ansvar.

 

Mai 2017

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.