Arild Nyquist – Lyrikeren

 

Nyquist, Arild

ARILD NYQUIST – LYRIKEREN

 Forfatterskapet

Listen over Arild Nyquists utgitte bøker er lang og variert. Her er bøker i nærmest enhver tenkelig genre, og i tillegg blandingsformer og samlebøker der dikt og prosa, fabel og refleksjon er sideordnet. Listen røper en rastløshet etter stadig å finne nye litterære uttrykk, men går man inn i verkene, ser man snart at her er en utpreget konstans i søkningen. Der mange andre forfattere velger et motiv for å  reflektere over det ut fra en forutforståelse, vil Nyquist snuble over motivet, stoppe opp og iaktta det ut fra en spørrende innstilling. Det er som om diktets objekt inntar en likestilt posisjon til diktets ’jeg’, som får innsikt om objektet i en slags dialog.

Debutboka 1963 er en slags roman, Ringer i et sommervann, en storform med ett miljø og med gjennomgangsfigurer fra fortelling til fortelling, men lite romanaktig i mangelen på framdrift, uten at det er noe savn i en beretning som framstiller en tilstand. Med tekstsamlingen Dexter og dodater 1970 og fortellingen Frakken tegner og forteller  1971 er det lagt grunn for tre av forfatterskapets hovedgenrer: den episodiske roman, epistelen, den korte fortelling. Fjerde bok innlemmer en fjerde genre, diktet, i Nå er det jul igjen og andre dikt, 1972. Diktsamlingen var foreløpig avvist av Nyquists forlag Aschehoug og utkom i den avantgardistiske serien PAXlyrikk på Pax Forlag.

Det ble et forferdelig rabalder. VG gjentok sin skandalepraksis fra 1960, den gang André Bjerke slaktet Erling Christies debutdikt. Nå var det Bjørg Jønsson som tok opp den samme blod-retorikken, og journalistene blåste på ilden slik at mengder av amatør-innsendere fikk spalteplass til å fordømme denne frekkheten av en diktsamling som vanhelliget det norske parnass og svindlet med kulturrådspenger. Politikere stod og bar seg på Stortingets talerstol. Kampanjen virket, og den virket ikke. Den bidrog nok til å forsteine de allerede forsteinete holdninger som alltid vil finnes til alternative kunstutrykk. Og den virket på forfatteren som ante fred og ingen fare da han plutselig ble overfalt i landets største avis. Hans borgerlige posisjon i lokalmiljøet i Lofoten ble alvorlig truet. De langsiktige virkningene på hans psyke er det vanskelig å vurdere, men en melankoliker blir ikke mindre melankolsk av angrep, om de er aldri så usaklige.

På den annen side gikk kampanjen sporløst hen over norsk kulturliv i videre forstand. Den kom for sent. Det var tillatt å eksperimentere i moderne kunst. Provokasjon var en respektert ytringsform for 1968-generasjonens intellektuelle, for det var de som hadde den såkalte tidsånden på sin side, makten til å definere hva som var viktig og uviktig, godt og dårlig. Og om diktsamlingen var et svindelforetak med tanke på å tappe Innkjøpsordningen, så var det vellykket: Boka ble kjøpt inn i 1000 eksemplarer og stilt opp i alle folkebiblioteker. Absolutt ikke nullet. Tilsynelatende kom også forfatteren til hektene, han svarte iallfall nøkternt og godt for seg i VG og ble ikke uglesett hjemme i Stamsund.

Og korstogskritikere blir alltid sittende igjen med svarteper i litteraturhistorien, fordi aggresjonen regelmessig grunner seg på en mangelfull forståelse av det de er provosert av.

Sin første barnebok utgav Nyquist i 1979, og fra da av er hans repertoar komplett. En utsikt over forfatterskapet viser 16 bøker med kortprosa av forskjellig slag, noveller, fortellinger, epistler, essays, gjerne i blandingsformer. Her er 6 romaner eller romanaktige storformer, med de selvbiografiske Barndom 1976 og Ungdom 1993 som de fremste. En rekke barnebøker teller diktsamlinger, fortellinger og billedbøker. Så har vi de egentlige diktsamlingene, som her skal omtales nærmere, i alt 7 titler. Pluss tekstsamlingen Mr. Balubers trompet med både dikt og kortprosa. Noen visebøker og CD-cover med tekster til musikk som Nyquist framførte på konserter og på plate, blir ikke omtalt her.

En stor del av forfatterskapet er utgitt på nytt, i billigutgaver av ulikt slag eller i praktutgave, som det rikt illustrerte ’samlealbumet’ Så lenge det er ørret, er det håp, Arild 1997 og Dikt i samling 1999 (i forøket billigutgave 2001).

 

Lyrikken

Diktsamlingene fordeler seg ujevnt over årene. Tre år etter den første kommer Fra ”Feriehuset September” 1975, som tar opp i seg et høyt antall (18 stk.) av diktene fra 1972. Det første lyriske hovedverket, Kelner! utkommer 1979, med tegninger av Gunnar Haugland. Så publiseres enkeltdikt innimellom prosastykkene i Mr. Balubers trompet 1984 og det andre lyriske hovedverket, langdiktet Havet 1985, illustrert av Bjørn Willy Mortensen. Sju år senere utkommer den svært allsidige samlingen med dikt og prosadikt Høst i august 1992. Nok et sprang finner sted før de fullmodne diktene i Arilds hus 1998 og den aldeles annerledes samlingen med rolledikt, Ensom dronning og andre, 1999.

 

1972: Nå er det jul igjen og andre dikt

Samlingen ser ved første blikk ut til å inneholde tøysevers, men ved nærmere studium viser de seg å være opprørsdikt, og den lettere infantile formen er et språk for provokasjon – noe som jo lyktes fortrinnlig i og med VG-kritikken. Det er likevel vanskelig å tenke seg at de provoserte, f. eks. Bjørg Jønsson, skulle reformere sin julefeiring etter å ha fått utløp for aggresjonen. Diktene vil nok helst fungere som fellesforum for likesinnete opprørere. Revolten gjelder frihet, som så ofte ellers, i dette tilfelle frihet fra konvensjoner, fra stivhet i omgangsform, formalisme, arroganse og forsteinete overleverte samværsformer som jul og 17. mai-feiring. For så vidt et harmløst, morsomt og muntert opprør, der den ’provoserende’ stilen i dag leses åpenbart ironisk, og opprøret dermed framstår avslappet og avslappende, alt annet enn aggressivt. De mest opplagt kritiske linjene er utformet som satire, med en naivt ’utdritende’ språkbruk. Her er rikelig med vulgarismer eller bruk av ’stygge ord’. De fleste diktene er skrevet på vers, men på bevisst dårlige vers, med til dels haltende rytme og med gjennomgående bruk av halvgode rim, eller med ordvalg for å skaffe et rim, noe man ellers ville ha kalt rimnød. Dikterstemmen inntar en utspekulert naiv nybegynnerrolle, med barnestemmens H. C. Andersenske potensial for avsløring.

Titteldiktet ”Nå er det jul igjen” er representativt for alle disse karakteristikaene. Utgangspunktet er den svensk-norske juleleken, og tittellinjen gjentas fire ganger for å fylle ut strofen, så bare det er en synd mot versets regler:

 

Nå er det jul igjen!

Nå er det jul igjen!

Nå er det jul igjen!

Nå er det jul igjen!

 

Parodien retter seg mot den tomme konvensjon i feiringen så vel som i visens form, og fenomenet repetisjon får være angrepsvåpen mens reprisen er angrepsmål. Gjentakelsen, kjedsommeligheten, rutinen blir avslørt i et dikt som til overmål gjentar seg, ikler seg kjedsomhetens språk, skaper sin egen maskinmessige rutine. Og dermed blir det morsomt, her i kombinasjonen av rutine og late-som-overraskelse:

 

Og bestefar kommer!

Og bestefar kommer!

Og bestefar kommer!

Og han er nisse!

 

Så avslører feiringen sin sanne natur:

 

Ta av deg maska!

Her har du flaska!

Ta av deg maska!

Her har du flaska!

 

Alle julens elementer får sitt: gaveutdeling med late-som-takknemlighet, ribbe, julekaker, dram og sursild. Hele tiden i samme stil, hysterisk begeistring. Diktet er et mesterverk. Det har rekkevidde langt ut over ritualekritikken og versparodien.

Diktsamlingen inneholder flere av samme sort, mange dikt med mild satire og vennlig opprør. Humor gjennomstrømmer hele boka. Men vi møter også noe annet, i ”Til min støvel i Stamsund”:

 

Åååå støvel

du som har

åpnet din harde sålemunn

og går der

og gumler snegrøt dagen lang, kan

du ikke

holde opp?

 

Fabelformen gir perspektiv til den lekke støvelen forbi den umiddelbare situasjonen som røper fattigdom – for det spørs om ikke henvendelsen til støvelen, dette udyret, står nær den klassiske ode-formen og gjelder det gamle spørsmålet om diktningens betingelser, som protest mot at gode dikt må skapes på bakgrunn av lidelse.

 

1975: Fra ”Feriehuset September”

Tittelen antyder en helhetlig ramme om tekstene, liksom et pensjonat gir plass til feriegjester. Men der vi kunne ha ventet oss sommergjester, viser navnet til høst. Dette bruddet på forventning skaper inntrykk av at feriestemningen vil være tilsynelatende. Ferien er forsinket. Sommeren er forbi.

Med denne diktsamlingen er Nyquist tilbake på Aschehoug, og vi kan iaktta hva som kanskje hadde skjedd dersom 1972-samlingen hadde blitt bearbeidet etter forlagets råd. For diktene her ligger tett opp til debutboka. Direkte, i den forstand at mange av diktene derfra er trykt opp igjen, noe over halvparten, i alt 18 dikt. De nye 15 diktene ligger i genre og uttrykk i forlengelse av Nå er det jul igjen-diktene. Langt på vei er det nok slik at forfatteren har valgt de beste diktene for opptrykk, men ikke det nettopp siterte støvel-diktet. Selve julediktet er forlenget noe og gjort skarpere i tonen ved at det er lagt til enda en repetisjon samt en ny strofe der også julens religiøsitet, eller den tilgjorte religiøsiteten får sitt, sammen med det utmaiete juletreet:

 

Og vi synger salmer!

Under julepalmer!

Og vi synger salmer!

Under julepalmer!

 

De diktene som ikke er trykt opp, er gjerne de der det infantile uttrykket har kunnet misforstås som genuint og ikke som dikterisk virkemiddel. Dermed er det langt færre vulgarismer og ’stygge ord’ i 1975-utgaven. Andre dikt som ikke trykkes opp, kan ha vært mer intetsigende enn de beste.

Til gjengjeld blir det kunstneriske register bredere med de nye diktene. Vi oppdager at det naivistiske formspråket lar seg bruke også uten ironi, i en form for ’ren’ undring som lader motivet, slik som i kortdiktet ”Høst”:

 

På en myr

to gamle strå

holder omkring hverandre

vil ikke dø alene.

 

Stilen kan til og med streke opp kontrasten mellom kunstens fattige objekt, kunstnerens medvirkning og kunstverkets dobbelthet i spennet mellom ren estetikk og kommersiell utnyttelse, i ”Duene i Göteborg”:

 

 

Jeg malte fire bilder

av duene.

 

Gallerieieren kom ut

og gned seg i hendene.

 

Nå henger duene

i galleriene.

 

De røde prislappene

forteller om pent salg.

 

(slutten)

I denne diktsamlingen (og i en undergrunnspublikasjon samme år) står også et av Nyquists mer kjente fabeldikt, ”I kirsebærlunden”, som ved hjelp av fenomenet rimnød bygger opp en eventyrverden som er helt og holdent språklig-litterær, uten referanse til annet enn språkets rytmer og klanger. Diktets subjekt er et fantom skapt av behovet for å finne et rimord på ’kirsebærlunden’ og åpner slik:

 

Dypt der inne i kirsebærlunden

våkner den vakre kirsebærhunden

… og etter at den har sittet og tenkt ut rimord som ikke har med hverandre å gjøre, keiserens skjorte/borte, tøfler/vafler, kanoner/meloner, risker/fisker, briller/pastiller, er det på et blunk skapt et verbalt eventyrrike, og fabeldyret kan avslutte tilfreds:

 

Ja, dypt der inne i kirsebærlunden

smiler den vakre kirsebærhunden.

 

Det vi kaller rimnød kan settes på hodet og leses som overflod av rim-muligheter, i diktet ”I gartneriet til min grønne fetter”, som avslutter samlingen. Her er 44 linjer som ender med rim på ’fetter’ (eller med selve ordet ’fetter’), og vi får da lese et systemdikt der det er rimordboka som setter reglene og der verslinjene for øvrig er fylt ut for å gi en slags syntaktisk mening til helheten. Se eksempel fra slutten av diktet:

 

hvis ingen tror meg får de heller følge etter

det er like bakom haugen her og over noen myke sletter

jeg er en elendig drittberetter

(la oss satse på en russisk oversetter).

 

Diktet er for øvrig tilegnet den danske lyrikeren Jens August Schade.

Men det er også i 1975-boka vi får møte den ikke-naivistiske lyrikeren med en tyngde i ordvalget og ladning i uttrykket som peker fram mot den melankolske og illusjonsløse diktning det blir mer av i årene som kommer; det er i fire dikt med tittelen ”Situasjon”, — her er ”Situasjon I”:

 

 Jeg har hengt ansiktet

opp bak speilet.

 

Jeg har satt hendene

fast i frimerkealbumet.

 

Jeg har lagt føttene fra

meg under stolen

 

og festet nesen

til en knallrød tulipan.

 

Imens kan du se meg

gjennom byen

bærende en sotgrå veske

påklistret merkelappen levende/død.

 

1979: Kelner!

Diktsamlingen betegnet et gjennombrudd for Nyquist som noe annet og mer enn satirisk eller opprørsk lyriker. Rimordboka og tradisjonsverset setter ikke lenger premiss for fantasiutfoldelsen eller diktenes struktur, og protesten mot de sosiale konvensjonene er et tilbakelagt stadium. Nå gjelder det å finne det som gjør det verdt å holde fast ved håpet om en bedre verden, og dikterrollen blir forandret idet selve boktittelen får bli tegn på hva dikterens oppgave skal være: å servere leseren herlige retter fra virkelighetens varierte kjøkken. Distansen mellom diktsubjektet og virkeligheten blir fjernet, leseren blir tatt med inn i objektenes egen tilstand, og den veiledende kelneren kaster en gledens glans over motivene.

Det svære titteldiktet åpner samlingen. I Dikt i samling går det over nærmere 7 sider, med for det meste brede linjer i uregulert talespråksrytme, i en rapsodisk strømmende setningsfølge. Formen er kjent fra Walt Whitmans amerikanske 1860-tallslyrikk, som jo er en levende tradisjon innenfor modernistiske stilretninger helt opp i våre dager. Selve måltidsfiksjonen bringer tanken hen på et annet berømt etegilde i norsk diktning: Hilsningsdiktet i Nordlands Trompet. Som hos Petter Dass er dette måltidet tegn på noe større, – for også hos Nyquist er all den herlige maten og vinen og ølet deler av alt det vidunderlige som verden har å tilby, liksom lokalmaten hos Dass bød fram det beste av landsdelens produkter. Nå er Dass’ matretter gjerne å forstå som bilde på det diktspråk han akter å bruke i skildringen av Nordlands folkeliv og natur. Men når vi først kopler de to verkene til hverandre, gir det mening å lese også Nyquists dikt som poetikk, et program for å åpne diktspråket opp for alle tenkelige former. Og da blir Kelner! et dikt med langt større rekkevidde enn det gamle barokkdiktet, for det blir også befolket med skjønne kvinner og andre restaurantgjester i ulike stadier av nytelse og med mange slags temperament.

Etter et sammenbrudd ender orgien i en mildere tone enn orgier flest, en resignert lengsel hjem, der leserens alter ego, diktets ’jeg’ tar farvel med kelneren-dikteren som får nyte en ny sommer mens leseren-jeget blir ført ut av festen. Diktets allegori flyttes over på et nytt plan, der hjemmet er det sted man når etter å ha vært trillet gjennom parken, et sted uten ord, en tilstand der livet skal opphøre:

 

Trill meg hjem nå kelner … over brosteinene og gjennom parken og …

Jeg elsker Dem overmåte, kelner …

Tusen takk, kelner …

… tusen takk, kelner …

 

Dikterens oppgave er høy, nærmest et kall, slik diktet gir kelneren i oppdrag å vise menneskene alt de kan nyte, vise dem hvordan de kan komme overens, fortelle at alt vil bryte sammen til slutt, men at han også påtar seg å følge dem hjem.

Den store diktsamlingen har flere langdikt, med oppdiktete og biografiske personer, og de veksler med kortdikt og middelslange dikt i en slags variert vifteform der blikket rettes mot gjenstander, fenomener, personer, årstider, diktning, i vilkårlig rekkefølge: Kalender – kjærlighet – brød – sol – frakk – natt i skogen. Langdiktet ”Diktet om Oskar” er episk fortellende, nærmest et ekko av ”Kelner!”-diktet, men nå med eksempel i én person som blir fulgt gjennom sitt liv til avslutningen og med en utdypning av savnet, etter døden:

 

Tomme hus er triste hus.

Tomme hus mangler røyk latter varme.

Tomme hus mangler tikk takk

tassende skritt, fluesurr og kaffelukt.

(Del IV, linje 1—4)

 

Etter hyllestdikt til kråke og løvetann kommer plustelig et par kortdikt med sjokkerende krigsangst, med referanse til eventyret om Rødhette og ulven, i ”Den kommer, den kommer!”:

 

Jeg kjevler mørket

ut i tynne

flak og spikrer

det opp på veggen

 

jeg strikker

en ny dag

en myk og vennlig

dag og sykler inn i

den med plommer

i kurven

 

til bestemors

hus, hun hilser

meg smilende velkommen:

stig på, stig

på, kjære

Arild – en ny verdenskrig

er allerede i gang!

Flere innholdsrike kortdikt, svære rapsodiske langdikt, små bagateller som røper livstegn, fører samlingen stadig videre, inntil det kjente og antologiserte ”Årets tider”, der barneskikkelser og farger knyttes til kjente og gledelige egenskaper ved hver av årstidene – et gammelt tema fornyet ved hjelp av det poetiske blikk på barnligheten og det fornyende også i årstider som vinter og høst. Og umiddelbart etter dette kommer Nyquists berømte ensomhetsdikt, med den minneverdige avslutningen: ”her er ensomhet nok for et helt orkester!” og fellesskap ikke lenger er noen trøst, bortsett fra at måten å si det på er trøst god nok.

 

1984: Mr. Balubers trompet

Tittelen bringer tanken direkte hen på Petter Dass, selv om det ikke er mange linjer hos Nyquist som har noe felles med barokk-salmedikteren. Likheten ligger på et høyere plan enn tekstene, og heller i det stort tenkte og gjennomførte prosjekt. Mr. Balubers trompet er som nevnt en blandingsbok med flere dusin prosatekster av varierende art og lengde, vekslende med enkeltdikt i et omfang som tilsvarer hele Kelner!-samlingen. Når diktene herfra skilles ut og plasseres i Dikt i samling, oppstår et inntrykk av ’diktsamling’ som altså ikke er tilsiktet fra forfatterens side. I originalverket hører enkelttekstene, prosa som lyrikk,  hjemme som tilfeldig plasserte enheter i et stort kar, trompetformet, eller et overflødighetshorn. Så les tekstene om hverandre.

Uttrykket er langt på vei det samme som i Kelner!, med noen lange, rapsodiske dikt som forteller en historie eller utvikler en iakttakelse over tid, som refleksjon. Her er vers i samme naivistiske stil som i 1970-tallslyrikken, som altså ikke er lagt på hylla. Noen ganger skal disse diktene leses ironisk, andre ganger ikke. Mange dikt er direkte talende i sin utforming, med umiddelbar formidling av sitt motiv, gjerne ladet med et tydelig verdisyn, som i de erotiske diktene:

 

jeg i min nakenhet

du i din nakenhet

like smilende og velopplagte som for litt siden

like gurglende smilende hoppende sprellende glade.

(I all vår nakenhet, slutten)

 

Legg merke til det avvikende ordet ’gurglende’ i helheten, som antyder en livsverdi knyttet til det lykkelige spedbarn med livet foran seg, eller rett og slett antydning om at det har skjedd en unnfangelse.

Andre dikt har en mer tvetydig verdiholdning til det som er formidlet, slik som i det presise og overdådige ”Trostens evige sang – min evige tvil”. Her følger vi morellenes vekst og modning fram til den store trosteflokken slår seg ned og forsyner seg. Midtveis i diktet reflekterer diktjeget over det som skal skje, som han vet skal skje, og avveier situasjonen: Skal han spille i dur eller moll, skrive poesi eller prosa? Han lar det stå til i samme stil som han begynte: i dur og på poesi, og morellenes undergang skildres sammen med trosteflokkens nytelse:

 

(hør morelltresangen!) slubre tusen

slubrende trost til det ikke er en

eneste morell igjen … Og jeg

sitter på bakken under et ribbet tre

og vet fremdeles ikke om jeg skal la diktet

her gå i dur eller moll eller bli som

trosten: uten tvil eller anger … ?

(slutten)

 

Ett motiv er likevel nytt i samlingen og gjør seg gjeldende i kraft av sin frekvens: Anti-atom-politikk og nedrustning. Rustningskappløpet var intensivert nå på tampen av den kalde krigen – som ingen ante skulle ta slutt om få år – og over hele den vestlige verden ble det mobilisert i brede kampanjer for atomnedrustning. Og verdensopinionen lyktes langt på vei, i avtaler som ble inngått trinnvis på 1980-tallet, for eksempel avviklingen av europeiske mellomdistanseraketter i 1987. I Mr. Baluber gjør denne folkelige aktiviteten seg gjeldende i flere dikt, dels som ren angst, men også som direkte politisk protest. ”Må vi kny?”:

 

Kan vi kny

eller må vi finne oss i å bo

i en by

i et land

under en dødelig atomparaply

som engang kan bli til en sky

en voldsom, flammende sky

[…]

 

Selv om det er mulig å lese et dikt som det kjente, tonesatte ”Jeg liker meg her i verden” eksistensielt, mener jeg det er riktigere, ut fra konteksten,  å forstå det som et fredsdikt, der de enkle livsverdiene, isspising, øldrikking, eplehøst trenger et forsvar mot tilintetgjørelsen:

   Jeg liker å skjenke opp ølet

høre det klukke i glass

og så tømme det ned i magan

hvor det fremdeles er plenty plass.

 

Ja, jeg liker meg her i verden

selv om det kan være litt trist

men det er bedre å rusle her oppe

enn å være en død Ny-quist.

(slutten, strofe 7—8)

 

Og et nytt motiv dukker opp i denne samlingen, muntert og tilsynelatende harmløst, der to ektefeller holder sammen på tross av den store disharmoni som hersker i forholdet:

 

          Fattern elska rødvin

og muttern akevitt

fattern elska system

og muttern rot og dritt.

 

Ofte var det leven

og ofte var det bråk

og muttern sa til fattern

finn deg en annen kåk.

 

[…]

 

Men fattern elsker muttern

og muttern fattern min

så de rusler gjennom livet

med akevitt og vin.

(strofe 2—3, 9)

 

Gang på gang vil konfliktmotivet dukke opp i Nyquists bøker framover, i prosa og i lyrikken, og utgangen er sjelden så forsonlig som i dette populære diktet.

 

1985: Havet. Et dikt om livet og døden

Men i første omgang er det anti-krigstemaet som får størst oppmerksomhet. Havet er et langdikt der et bredt register av verdens konfliktmotiver tas opp og studeres i reflekterende poetisk form. Diktet er fantastisk rikt på virkemidler – billedbruk, inngående sansning av realiteter, med lukt,smak, syn og lyd, her er storslåtte symboler, krasse direkte kommentarer. Alt er formulert i ett eneste stort stilistisk grep, der språkets klangmuligheter tas i bruk fullt ut og talespråksrytmen reguleres diskret i takt med det som blir uttrykt. Den pessimismen som kunne melde seg som skarpe overraskelser i de forrige diktsamlingene, har nå tatt overhånd, og diktets stemme gir ord til et verdisystem i ferd med å bli knust.

Stemmen er havets egen, og havet er det tidløse, uforanderlige element som følger klodens liv fra skapelse og uskyld til krig og utslettelse. Havet har to oppgaver i diktet: det iakttar, forteller og fortolker det som foregår på jorden. Og det er gravplass for alt som blir ødelagt i krigene, alle menneskene som dreper hverandre – til slutt det eneste element som står tilbake etter at atomkrigen har ødelagt liv og landskap.

Der havet og havets røst er langdiktets tidløse konstant, er menneskeslektens virksomhet skildret i historiske sprang, fra det første brodermord av. Den teknologiske utvikling følger bruken av våpen, stadig mer avansert, og havet følger med etter hvert som ubåtene kommer til og luften over tas i besittelse bombefly. Menneskenes medievirkelighet og bruk av religion stilles i samme kategori som krigføringen, og en større sekvens (kap. 16) skildrer i grotesk surrealisme hvordan hele konsumentsamfunnet med sin absurde logikk og sitt hemningsløse, utarmende forbruk i seg selv innebærer en indre krig, en ødeleggelse på linje med atomkrigens skrekk.

Nest siste kapittel er viet selve den menneskeskapte apokalypsen, atomkrigens totale utslettelse:

 

Veldige fjellrekker glir over ende og synker.

Tusen skoger står i brann.

Og havet – havet koker, bobler – freser.

Jeg ser små barn gråte og bli koks.

Jeg ser unge kvinner stå som avtrykk i asfalt og betong. Gamle mennesker er suget tomme for innmat, i trærene henger brente lik og minner om edderkoppers dødelige søvn. […]

Her er har skildringer og film fra Hiroshima gitt konkresjon til bildene, mens det tidløse perspektivet i diktet blir markert ved en varsom henspilling på ragnarok-skildringen i ”Voluspå”:

Sol må svartne,

synke jord i hav,

fra himmelen svinne

de klare stjerner;

frem velter

røyk og vådeild

høyt leker flammer

mot selve himmelen.

                        (strofe 57, Vera Henriksens gjendiktning)

Men der jorden stiger opp på ny i det gamle eddadiktet, er det for alltid dødt i Havet, som avsluttes slik:

Jeg er havet.

Jeg hviler i ro.

Jeg har ingenting å skjule.

Jeg skjuler alt.

 

Diktet ’om livet og døden’ handler sannelig ikke mye om livet, men rommer hele tiden en anelse om hva tilværelsen kunne ha vært, hvordan menneskene kunne ha levd. Det ender uten annet håp enn freden i døden.

 

1992: Høst i august

De sju årene som ligger mellom Havet og denne boka brukte Nyquist sitt talent på bøker i andre genrer, ikke minst grunnfestet han sin posisjon som barnebokforfatter, med fire utgivelser i perioden. Det ble også plass til en roman og tre bøker med prosastykker av ulikt slag. Men her var også lyrisk aktivitet, i den forstand at han flyttet den over i musikkens verden, ved å etablere seg som sangartist. En visesamling med noter utkom i 1990. Men han hadde også skrevet dikt og prosadikt hele tiden, og i 1992 gjorde han seleksjonen som ble til en ny diktsamling.

Tittelen røper en liknende skjevhet som den vi så i 1975: noe galt i forholdet mellom sommer og høst. Kommer høsten i august, så er det for tidlig, og meningen blir klar etter lesning av diktene, som helhet. Tidlig høst varsler tidlig vinter, ulykke og død.

Samlingen er rikholdig og variert i uttrykket, slik vi kjenner de fleste øvrige diktsamlingene. Her er dikt som kunne ha vært skrevet tjue år før i den forstand at den naivistiske ironien er like produktiv som den gang. Her er også noen frodige dikt der livsgleden, erotikken og nytelsen blir besunget, enkelt, ’ungt’ og begeistret fornyende som i Kelner!-diktene.

Men helhetsinntrykket er et annet, en tiltakende melankoli som får dominere på en annen måte enn før. Om pessimismen i Havet var politisk motivert, så gjelder dette ikke for blues-tonene i den nye boka. Nå veller tristheten opp innenfra.

Ett dikt kan veie savn mot lykke og la lykke seire:

Jeg takker

                                   — for et liv på jord

som ofte var litt trist

men slutten den blir gul og varm

for gamle dikter Quist.

 

… men bli umiddelbart motsagt av neste dikt, ja stilt i skyggen bare i kraft av det litterære uttrykket som er så mye sterkere der:

   Jeg bærer

            — angsten bak et

tynt overtrekk av hud. Jeg

bærer smerten bak et tynt

overtrekk av hud – kom jeg til et

gatekryss i dette liv, et

slikt sted hvor alle stemmer blikk

ører er forstummet slokket og

skrudd av – ville jeg åpnet huden

og riktig latt det flomme strømme

ut – men jeg finner ikke slike

gatekryss og går bare videre og

videre – bærende min egen

store sorg min egen gamle angst bak

dette overtrekk som likevel eier

slik utrolig styrke.

Her er flere uttrykk for angst: ”Om natten kan jeg våkne av uglens skrik,” heter det i et prosadikt der det viser seg at den uhyggelige fuglen er et fantasifoster i diktjegets drømmer – ikke helt ulikt Edgar Allan Poes berømte ravn, i ”The Raven”. Det hjelper ikke å forstå at skriket er innbilt, for det kommer igjen.

Et tredje dikt i rekkefølgen forsøker å resonnere seg bort fra angsten, ved å hevde at den er et vilkår for kjærligheten: ”Den som ikke kjenner fryktens stemme / kjenner heller ikke sjelens røst,” står det, overbevisende nok. Men i diktsamlingens helhet blir sjelens røst som oftest kvalt av fryktens stemme.

Kontakten mellom mennesker er vi vant til å vite blir forløst når man åpner seg for hverandre og legger bort mistenksomhet og fordommer. Det har Nyquist selv lært oss i sitt kjente barnedikt, ”Ugledikt III” fra 1979, med åpningslinjen ”Hallo, langt der inne i skogen!”. Nå blir dette motsagt:

 

Si meg, hva er det du frykter mest hos meg?

Det samme som du frykter hos meg.

Hva er det du frykter mest hos meg?

Det jeg frykter mest hos meg selv.

Da stanser vi der.

Og sier adjø.

Ja.

(Jeg vil, linje 8—14)

 

Men til optimistens glede kan budskapet bli motsagt på nytt, i et kjærlighetsdikt skrevet i en nærmest identisk retorikk:

 

Du spør

                                    — om veien til hjertet mitt?

Den går gjennom veien til hjertet ditt.

Likevel kan du stanse og gjenta:

Jeg kjenner ikke veien til hjertet ditt.

Jo, du kjenner veien til hjertet mitt

for jeg kjenner veien til hjertet ditt.

den går gjennom veien til hjertet mitt.

 

Lenge får leseren likevel ikke dvele i livsgledens hus, for det reiser seg uavbrutt skygger av angst eller melankoli eller begge deler. Det later til at det som genererer disse tilstandene, er grusomheten mellom mennesker. Og da blir denne tematikken båret fram av det gamle motivet med disharmoni mellom ektefeller.  ”Fattern elska rødvin”-diktet får sin forherdete pendant:

 

Far ville bake kake.

Mor la en sten i brød.

Jeg sto med vann i øyet.

Her burde alle dø.

(Døden, siste strofe)

 

De mange selviakttakende diktene i forfatterskapet fram til nå har gjerne endt i en energisk vilje til nedkjemping av melankolien, ved konsentrasjon om vekstliv, erotikk og nytelse. Nå blir dette avvist. I det nestsiste diktet i boka er det bare melankolien som har sannhetsverdi i dikterpersonligheten:

Slik går han gjennom verden

med smilet sitt på plass

og i den mørke kvelden

han tar seg noen glass.

Han vandrer inn i natten

med smilet sitt på skrå

men smilet er parfyme

og sitter utenpå

(Dikteren, siste strofe)

 

Det aller siste diktet, ”Bak meg”, gir en vurdering av hele diktervirket, uten at det får noen større verdi:

 

Slik ble altså mine skritt.

Slik ble altså mine ord.

Jeg gikk dem.

Og sa dem.

Nå er de sagt.

Og skrittene utgått og ferdigskrevet.

(sluttlinjene)

 

1998: Arilds hus

Året etter Høst i august, i 1993, hadde Nyquist utgitt sin rystende selvbiografiske roman Ungdom, som også ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Her blir diktenes mange motiver med ensomhet, angst og sorg knyttet til biografiske hendelser, familiesituasjonen og psykisk sykdom, men også til strukturelle forhold i oppvekstmiljøet. Stoffet er i høy grad kunstnerisk behandlet med romantekniske virkemidler, blant annet ved en gjennomtenkt og avbalansert komposisjon. Beretteren mestrer sitt stoff, for ved å behandle det mer utførlig enn det hadde vært rom for i enkeltdikt, er det som om han får større makt over det. Ikke bare blir han ’frelst’ ved hjelp av kjærligheten, i det virkelige liv så vel som i det episk fortalte liv (til mennesket Anne Kari og til romanpersonen Anne Kari), for den gjennomførte fortellingen har gitt kunstneren makt over mennesket – og la oss håpe: satt mennesket fri. Dette gir også leseren en uvanlig opplevelse.

Virkningen på lyrikken kan vi iaktta når vi leser Arilds hus, der vi nå lytter til stemmen fra en voksen dikter, en som kan ta med seg alle gledene så vel som all angsten og sorgen og vite at det er i hans makt å gjenskape dem. La oss se på et av de nye, modne kjærlighetsdiktene og sammenlikne med de mange som har gått forut. Det har alltid vært fryd og moro med erotikken, som i ”Snekre-sang” i Kelner! der snekkeren snekrer ”bløt bløt seng” før han snekrer dem som skal oppi sengen: ”— elske der, elske / der.” Vi har allerede sitert fra ”I all vår nakenhet” (1985), litt til her, fra begynnelsen:

 

jeg vil / du vil

suge på meg

og slikke på deg

og dikke med meg

og klatre på deg

— og så gjør vi det

og med to helkåte vræl synker vi

titusen favner rett ned før vi stiger opp igjen

 

… og det er flere slike lystige og lystne dikt. Men i 1998 er sanseligheten mer intens, rytmen dypere og seksualiteten mer innvendig opplevd enn utvendig lekt:

 

løfte deg ut av den tynne kjolen din

plukke deg ut av den tynne blusen

og så bære deg, tung og varm og av sted under solen

og legge deg ned langt ute i gresset der hundre

humler suser og mange jetfly jager opp og ned

over himmelen mens de setter glade fartsstriper

se på deg og plukke av deg den lille

gule silken du har mellom beina, og så at jeg med

mine varme fingrer plukker deg fram bit for

bit, litt arm, litt fot, litt mer der nede –

(Ute på, fra diktets siste halvdel)

 

I det hele tatt går det an å lese denne diktsamlingen som sentrallyrisk, i den forstand at diktene i det store og hele løfter fram situasjoner og gjenstander  som er framtredende i mange menneskers jeg-forståelse av virkeligheten. Dobbeltidentiteten jeget:verden er en grunnfigur i store deler av verdenslyrikken, og diktene i Arilds hus hører til i samme selskap. Maskene og obsternasigheten fra ungdomsdiktningen er borte, mens overskuddet og rikdommen fra Kelner! er tilbake. Den gangen hadde angsten bare så vidt meldt seg, nå i 1998 er den kunstnerisk mestret.

Dyr, trær, menneskers historier, refleksjon over tilværelsens motsetninger får fylle diktene. Aksepten av mørkheten innebærer ikke resignasjon, for den er opplevd som betingelse for lys, ikke påstått:

  Der smerten er, er også jeg til stede.

Der gleden er, finner du også meg.

Og latteren.

 

Der sorgen er, er også jeg til stede.

der eros er, finner du også meg.

Og i snøen.

 

Jeg bor i alle ting og tanker.

Mitt hjerte rusler stilt og banker.

(Der allting er, strofe 1—3)

 

Disse generelle utsagnene blir så supplert med små konkrete detaljer i de følgende strofene: en tannlegetime, et vinmonopolutsalg, en robåt, et øsekar. Dermed får retorikken spesifikk mening og diktet løftes i været.

Stadig nye visdomsord lyser opp fra dikt til dikt, anskueliggjort i et bilde: ” Vi går / omkring i en sang uten noter. slik / blir tvilernes dager.” (For oss) Ved  vissheten om døden: ”en dyp / visshet som jeg aldri kan dele med / padden der den sitter på samme / utpost dag etter dag: padden i sitt / eget bilde” – og vi ser hvordan mennesket er gitt evnen til glede og refleksjon over naturen, men også må tåle skyggesiden av denne evnen, dødsbevisstheten.

Her er i det hele tatt mange dødsdikt, og i alle tjener dødsvissheten som bakgrunn for forståelse av og opplevelse av det som lever, utenfor og i selvet:

 

[…]     For du kan

aldri komme ut gjennom din egen hud,

forlate dine egne ben, men bevege

deg innenfor ditt eget landskaps

merkverdige sanger.

(Natten reiser, slutten)

 

Boka avsluttes med en rekke dikt der disharmonien mellom Far og Mor tas opp på nytt, til dels enda mer grotesk enn i tidligere varianter. Samtidig er det en ny mildhet og medlidenhet i måten de forferdelige scenene gjengis på. Den tredje etappen i ”Fattern elska rødvin”-diktet ender slik:

 

Far ville gå i fjellet.

Mor ville dra til sjøen.

Ingen kom noen veier.

Var bundet fast til hverandre.

Var fanget av lukkede huder.

Bundet av stridbare knokler.

Verden lå i en stabel.

Allting var stablet skeivt.

(Far ville / Mor ville, siste strofe)

 

Det spørres ikke etter skyld eller ansvar, men det blir pekt på sammenhenger, en psykisk mekanikk som ødelegger aktørene og særlig går ut over det intetanende barnet. Diktene mot slutten av Arilds hus beskriver situasjoner som er så ladet med ondskap og pine at det er et slit å lese dem. Det er uforståelig at den biografiske Nyquist har orket å ta de virkelige minnene fram, først utførlig i romanen Ungdom, så fortettet i lyriske skrekkscener i diktsamlingen. Dikteren, kunstneren Nyquist har med en ufattelig anstrengelse formet motivene, gitt dem språk, stil og rytme, disse luftige våpen, virkningsfulle mot mektige minner. Sannhetens armé, ordene, har enda en gang vist sin kraft. Det minner om tilgivelse.

 

1999: Ensom dronning og andre

Fortellinger og romaner gir en selvsagt plass til mange personer, for samhandling og konflikt. Det er ikke selvsagt at lyrikken slipper inn svært mange andre enn det dikteriske subjektet selv og hans nærmeste. Nyquist har likevel skrevet flere portrett-dikt, gjerne utformet som små fortellinger i relativt lange dikt. Portrettene har alltid vært sett av diktjeget. En og annen gang taler et bilde eller et dikt i jeg-form, men det er ting eller abstrakter som har fått personstemme, og de fungerer ikke som portretter.

I denne nye diktsamlingen blir det annerledes. Flere av diktenes personer taler selv, i sine respektive roller. Rolledikt heter det på fagspråket. Mange av diktene er opprinnelig skrevet til et antall dukker laget av Alexandra Nyquist. Formen er altså noe nytt i Nyquists lyrikk, men det er ikke bare på overflaten, i pronomenbruken forskjellen ligger. Det egentlig nye ligger i at dikterstemmen ytrer seg på andres vegne, ikke på sine egne. Det er andre skikkelsers ensomhet, sorger, gleder, melankoli som får uttrykk. Det usynlige diktsubjektet, diktstemmen bakom rollestemmen, er bare til stede som arrangør eller talerør for noe han har sett hos andre. Noen ganger skjer det i hun- eller han-form der rollen omtaler seg selv, eller det skjer i jeg-form, mer eller mindre selvkritisk. Et troll heter ”Kon-troll”:

”… jeg er alle barberblad, det som bestemmer over andre. Jeg er de gale speil, de onde firkanter, de som er i evig besvergelse og holder alle lukket innenfor sin egen fastskrudde ramme. Jeg vil ikke løftes til noen gjennomtrekkende rom, men være min egen fastloddete bevegelse i skulpturens lukkete verden. Jeg stoler bare på meg selv.”

(prosadiktets siste del)

 

Eventyraktige skikkelser ferdes enkeltvis i enkelttekster, uten å ha noe med hverandre å gjøre. De fleste er forknytt i en låst situasjon, som den bedratte dronningen i titteldiktet:

 

Jeg er en ensom

dronning i et forfallent slott.

Kongen har nettopp forlatt meg.

Han forlot meg i dag morges – gjennom kjøkkendøren.

Han hadde rødt på munnen (fortalte tjeneren)

det kom ikke fra meg.

(diktets åpning)

 

I noen dikt kommer et beretter-jeg fram med sin innlevelse:

 

Jeg kan ane ditt vrak stige opp i deg

— for siden å synke til veldige dyp.

Jeg kan se din hånd vinke bedrøvelig, og din munn rope vann.

Vann – gi oss vann.

(Enhver, avsnitt 2)

 

Med disse diktene avsluttes Nyquists lyriske forfatterskap, i formen mindre energiske enn i 1998, etter at hans helse hadde begynt å skrante. Besindighet virker nødvendigvis noe mattere enn følelsesutladning, men innlevelsen som gjennomsyrer disse diktene forteller oss noe om utvidelse av forfatterskapets horisont. Etter denne samlingen utgav han to prosabøker, en med eventyraktige fortellinger, en med epistler. Flere dikt rakk han ikke å gjøre ferdige.

 

Oppsummering

Ser vi på innholdssiden i denne diktningen, lar det seg gjøre å rekonstruere en fremadskridende linje, en slags lyrisk diskurs. I den første diktsamlingen møter vi en rebell som gir leseren et tilbud om å følge seg inn i en antiautoritær og anti-konvensjonell livsinnstilling. Humoren blir et våpen rettet mot maktmennesker og forkastelige strukturer i vårt samfunn. Med frihet fra disse strukturene blir det åpnet for et veldig tilfang av motiver fra hverdag og natur, privatliv og politisk refleksjon. Men orienteringen ut mot verden gir også grunn til svartsyn og blikk for menneskenes destruktivitet, og det går så langt at verden oppleves som dømt til undergang. Snart vendes det pessimistiske blikket innover i psyken og slipper til en overveldende melankoli, forbundet med angst, resignasjon og dødsbevissthet. Men kunstnerisk virke, ikke minst gjennom dyptloddende kunstnerisk bearbeidelse av personlige erfaringer, i romanform, restituerer diktpersonlighetens myndighet over demonene i hans indre og ulykkene i hans erfaringer. Også kjærligheten får større makt gjennom dette arbeidet. Til slutt åpner disse bevegelsene for en ny slags innlevelse, i andres lidelse og mentale forsteining.

Den lyriske formen er gjenkjennbar i den grad at den er en kvalitet i seg selv – en linje skrevet av Arild Nyquist blir umiddelbart identifisert, så om han blir brukt i litteratur-quiz, må det være blant de lettere spørsmålene. Gradene av naivisme og infantilitet er det første man får øye på, i videre forstand den barnlig-uskyldige undringsstil som undersøker det lyriske motiv, uten fordommer og skjulte forutsetninger. De typiske versformene gjør en dyd ut av det man ville kalle feil hos andre versmakere, ettersom han velger å bruke dårlige rim, haltende rytme, poetiske klisjeer som en form for omvendte virkemidler. De brede fortellende eller resonnerende langdiktene utmerker seg ved samme retorikk som Nyquists prosa, men med sterkere vekt på organisert talespråksrytme og tilgjort skjødesløshet i linjefallet – det merkes best når diktene blir opplest, hvordan disse språklige bruddene blir virkningsfulle ved å stimulere lytterens oppmerksomhet. Egentlig billedspråk, i retorisk forstand metaforikk eller omskrivninger, er det mindre av, men her er rikelig med skarpt sansete objekter og situasjoner der et fenomen blir ladet med betydning ut over den umiddelbare og dermed får symbolsk rekkevidde.

Først og fremst så er dette språket aldri kaldt. Selv ikke i avgrunnsskildringene i Havet. Men hva varme og kulde i språket beror på, har lingvistikken foreløpig ikke gitt oss metode til å bestemme. Alt hos Nyquist er skrevet med denne varmen, noen ganger rødglødende angstfylt, andre ganger intenst gledelig. Alltid inkluderende. Aldri kaldt.

 

Artikkelen bygger på et foredrag holdt 26. oktober 2004 på Asker bibliotek, da Arild Nyquist ble overrakt Asker biblioteks lyrikkpris. Trykt i tidsskriftet Bokvennen, nr. 2 2005.

 

 

Ivar Havnevik, f. 1941. Cand. philol. Redaksjonssjef fra 1977—1990, fra 1991 hovedkonsulent i Aschehoug forlag. Utgitt flere diktantologier, sist Den store lyrikkboken, 1998. Lyrikkhistorien Dikt i Norge, 2002. Artikler i fagpressen om norsk litteratur, særlig lyrikk. Forlagsredaktør for de fleste av diktsamlingene som er omtalt i artikkelen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.