Sandemose: KLABAUTERMANNEN

Aksel Sandemose: Klabautermannen (1932)

Her møter vi forfatterens gjennomgangsfigur, Espen Arnakke, for første gang. Men det er ikke den samme personen som vi kjenner fra En flyktning krysser sitt spor året etter. Nå er han en ikke-individualisert, generell mannsskikkelse som gir kropp til bestemte maskuline egenskaper som romanens verdisystem tar avstand fra, manglende impulskontroll, vold, manglende omtanke for andre, grådighet, sjalusi. Han finnes i mange tider, i hedensk tid heter han Esbern eller Åsbjørn, Esbern Arnakke heter også skipperen som ikke kan styre sitt temperament, men i raseriet møter det overnaturlige skrekkvesenet Klabautermannen som viser seg på seilskutene når det skal gå galt. Esper Arre er en sjøgutt som tilpasser seg et liv med hjerterå rivalisering og voldsbruk mellom sjøfolkene, og han forstår ikke at offeret hans, blindpassasjeren Esbern Arvika er en modell av hans egne undertrykte svakheter. De blir en slags kamerater, men forelsker seg i samme kvinne, og Espen dreper Esbern i sjalusi, og han fortviler når han møter neste sjøgutt, som da heter Espen Arnakke og varsler om at alt det onde stadig vekk vil pågå.

Alt dette skjer i de to første kapitlene før selve romanhandlingen begynner, som en ansats om hva det skal gå ut på. Klabautermannen er nå etablert som et uhyre inne i det enkelte mannfolket, en destruktiv drift som ikke lar seg bekjempe. «Til døden skiller oss» er den bærende fortellingen i romanen. En aldrende, tyrannisk ungkar av en skipper, Asbjørn Bauta, bestemmer seg for å ta en ung kone, og hun blir rett og slett kidnappet og tatt om bord på skuta hvor hun blir underkuet i det ytre, men tar makten over ham i indre kraft og kløktig bruk av seksuell terror der mannens brutalitet blir snudd tilbake mot ham selv i en mental maktkamp. Etter hvert knytter Inger, den unge kona, seg til den kjekkeste og sterkeste blant de yngre sjøfolkene, og sammen planlegger de drapet på skipperen, på horehus i Barcelona. Men de får ikke nyte lykken lenge, for skuta kommer ut av kurs og forliser med mann og mus.

Romanen avsluttes med to nye, kortere kapitler som formulerer det maskuline motivet på nytt, «En sjømann går i land», der hovedkonfliktene — sjalusi og mord — fra den kjente romanen med samme tittel blir risset opp med få ord, og den korte konklusjonen «Lykkemann og niding» der Espen Arnakke i en symbolsk sekvens blir slynget ut i evigheten i visshet om at den maskuline skjebnen aldri vil la seg beseire.

Noe hovedverk i forfatterskapet er dette ikke. Den generaliserende persontegningen går på bekostning av individuell skikkelsesskapende prosakunst. Motivene med innholdet av trekanterotikk, sjalusi og drap er ikke akkurat originale. Det Sandemose gjør, er å sette dem inn i en episk form som er høyst original, for ikke før er vi inne i lesningen, så merker vi at noe liknende har vi aldri lest før. Komposisjonen, koplingen av overnaturlige elementer og indre mørke er gjort på en ny måte. Og den «utvendige» bruken av mannsnavn blir signifikant og blir i høy grad med på å skape stemningen av uhygge og ufravikelig skjebne. Ingen skriver sånn i dag!

 

 

 

En kommentar til “Sandemose: KLABAUTERMANNEN

  1. Trond SS

    Eg er einig i konklusjonen din om komposisjonen og dei mytiske elementa. Dette gjorde boka til svært interessant lesing. Det er mykje bra i Sandemose sitt forfattarskap, men likvel litt rart at denne boka har fått så liten plass…

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.