God og dårlig julestemning. Kortversjon

God og dårlig julestemning

Julehandelens folk, ikke minst de i bokhandelen, vet mye om julestemning. Det sitter likevel en dobbelt følelse i blodet: gavmildheten og gleden er koplet til vissheten om at julehandelen står for levebrødet. Men fremst i hjerter og sinn svermer tradisjonene vi er vokst opp med, de holdningene vi setter høyt, alt det som vil ha oss til å legge vekt på omtanke og nestekjærlighet.

En del av denne påvirkningen har kommet gjennom litteraturen. Det begynte med julesangene og -salmene, med danskene Brorson og Grundtvig i spissen, hjørnesteiner i den grunnmuren som ligger under all julestemning, begeistringen, gleden over det religiøse mirakelet Jesu fødsel. De gamle salmene legger også alltid vekt på at de laveste lave blir inkludert: hyrdene på marken, okse og esel som står omkring den usle krybben. Men allerede en salme som ”Du grønne glitrende tre” har tatt inn den borgerlige julefeiringen, familieselskapet, lysfesten, tradisjoner fra førkristen tid. Det hedenske treet er nå kristeliggjort. Og det blir også gaveutvekslingen og julemiddagen.

Er det egentlig noe stas med juletre?

  1. C. Andersens ”Grantræet” (1844) er et juleeventyr der julekveldens prakt, fest og glede får full litterær uttelling, men der juletreet snart ligger ribbet igjen på gårdsplassen og savner sin korte, midlertidige status som stuens midtpunkt. Glitter og gull viste seg å være overflatisk og kortvarig fornøyelse. I ettertankens lys var livet i skogen nok både skjønnere og sannere. Men så får treet ny verdi til slutt i hverdagen. Det blir kappet opp i vedkubber og får gi varme under bryggepannen. Så alt i alt får vi en allsidig inkluderende juleideologi.

Jul med dårlig samvittighet

Snart begynner dikterne på 1800-tallet å la julemotivene gi leserne dårlig samvittighet. H. C. Andersen er ikke bare snill når han ødelegger julestemningen med ”Den lille Pige med Svovlstikkerne” (1845). Nyttårsaften lar han den lille piken fryse i hjel i en visjon om juletre og gåsestek. Ingen har kjøpt fyrstikker av henne. Andersens hensikt er selvsagt å minne leserne på å dele sin velstand med de fattige, men samvittigheten har kastet skygge over feststemningen i 150 år.

Jødesak og landbruksøkonomi i julens tegn

I Norge setter Henrik Wergelands ”Juleaftenen” (1842) tonen for dårlig samvittighet og tragiske omstendigheter. En jødisk kremmer kjemper seg gjennom vinterstormen: ”I slikt et vær – det var en juleaften –”  redder han et lite barn fra å omkomme i vinterstormen. Med barnet i armene banker han på døren til den nærmeste bondegården, men blir avvist: ”Akk! / Inatt da hunden lukkes inn?” ”Ja hunden, / men ingen jøde i et kristent hus.” Morgenen første juledag finner bøndene de to ihjelfrosne på trappen og forstår at barneliket er deres egen datter. ”Så blek som faderen var ikke sneen, / så hylte stormen ei som moderen.”

Andre folk i bygda savner jøden, men de sørger over tapet av bånd og julejuggel, ikke over mennesket. Diktet hører hjemme i syklusen Jøden og skal leses som ledd i Wergelands arbeid for jødesaken. Julemotivet er tatt inn for å skjerpe motsetningen mellom nestekjærlighet og diskriminering.

Det andre kjente julediktet hans er ”Småfuglene på juleneket” (1840), og heller ikke dette er særlig egnet til å skape god julestemning, selv om det har blitt slik fordi våre lesebokutgivere har klipt vekk de versene som er samfunnskritiske. Vi husker at det forteller om den fattige bonden som har tre nek og gir det ene til småfuglene: ”Kom, lille sisik, følg med, følg med.” Så langt et budskap om å dele.

Men det var i fjor jul at sisikene fikk kose seg i juleneket. I år er det ikke noe julenek å få, for den fattige bonden er drevet fra gård og grunn av skattefuten. Så dette julediktet er egentlig politisk og handler om en landbruksøkonomi som skaper fattigdom og hindrer menneskene i å gjøre velgjerninger til jul.

Skaff oss et nytt samfunn

Alexander Kielland er ikke typen som lar folk kose seg i fred. Julestemning er helst noe som bør utryddes. Julefortellingen Else (1881) er et dypdykk ned i fattigdom, elendighet, ondskap, fordervelse, hykleri, kulde, drikk og hor og viser hvordan en ung, foreldreløs pike vokser opp idet noen tar seg av henne, men ikke kan gi henne oppdragelse til å motstå skumle fristelser. Hun lar seg lett forføre og går raskt i hundene. Tjuvbanden hun blir del av, raner lageret til en kolonialbutikk på selve julaften, og Else drikker seg døddrukken på stjålen likør og blir satt i fyllearresten. Det overlever hun ikke: ”Munnen var halvåpen, og blodet på lebene gjorde den sort og stor. Hun var stygg – fælslig stygg – som hun lå der vissen og ussel i det kolde lys av månen.”

På julaften. Parallelt gir forfatteren oss en saftig satire over overklassefruenes og prestefolkenes form for hyklersk veldedighet, som bare kan ytes til ”verdig trengende”. Til og med den ene personen som vil redde Else, mislykkes i å få servert henne julegrøt.

Kiellands ironi stikker til alle kanter, for også elendigheten skildres med kynisk humor. Vi skimter en viss empati under satiren, men den strekker seg ikke langt ut over generell samfunnskritikk. Det har kommet så langt at de nødstilte er blitt foraktelige, slik at velgjørenhet i grunnen er bortkastet. Hykleriet til borgerlige fruene er avslørt; de vil fremheve seg selv. Den avgjørende årsak til skadene ligger i overklassens misbruk; det ser vi hos storskurken, den rike konsulen.

Ifølge denne romanen burde man knapt feire jul overhodet, ikke i et slikt råttent og hyklerisk samfunn. De eneste menneskene som opptrer adekvat her, er i grunnen forbryterne, i sin form for opprør. De hykler i hvert fall ikke anstendighet.

Omstendighetene bestemmer vår skjebne

Om Kielland var negativ, skulle ikke Amalie Skram se noe lysere på verden. I 1885 utgir hun den naturalistiske fortellingen ”Karens jul”. Karen er en forført pike som ”havner i uløkka”. Her søker hun tilflukt i et skur på brygga på julaften, og når den medfølende politimannen ser til henne juledags morgen, har både hun og spedbarnet frosset i hjel. Spedbarnsmotivet fører tanken til Bethlehem og fødselsstallen, denne gangen uten så vel barnefar som okse og esel. Men Karens skjebne bringer ikke noe mirakel, for den er lagt i utgangspunktet og er ikke til å unngå:

”De var stendøde begge to. Barnet lå opp til moren og holdt ennu i døden brystet i munnen. Nedover dets kinn var der fra brystvorten silet noen dråper blod, som lå størknet på haken. Hun var forferdelig uttæret, men på ansiktet lå der som et stille smil.

«Stakkars jente, for jul hun fikk,» mumlet konstabelen, mens han visket seg i øyet.»”

 

Ironien er nattsvart: Karen omkommer fordi politimannen hadde for mye hjertelag og lot henne få bli i bryggeskuret i stedet for å sende henne på fattighuset. Da hadde hun overlevd.

 

Julen som har alt

Nå har vel julestemningen helt forsvunnet fra leserens sinn, så da tar vi et sprang over til en julaften slik den bør feires. Det skjer på fjellgården Bjørndal, i Og bakom synger skogene (1933) av Trygve Gulbranssen. Her spares det ikke på noe, og både det hellige – julelysene og Bibelen – og bordets gleder er ivaretatt. Først er det skriftlesing, så tid for mat: ”… med grøt først til å stø under med, og siden kom kjøttmaten så lenge noen orket å tygge, og brennevinet var godt og ølet sterkt som alle år før.” Dette til tross for dårlige tider under krigen omkring 1800. Bjørndal gård er sjølberget. Og julens kjærlighetsbudskap viser seg i omsorgen for alle slags folk i grenda; på julekvelden får alle være med og ta del i festen, også de fattige og bygdeoriginalene.

 

Ekte julestemning i virkeligheten

Enda en skildring med ekte julestemning finner vi i Sigrid Undsets erindringsbok som hun skriver i USA under krigen, der hun er i eksil etter at den eldste sønnen har falt i kamp mot tyske soldater og hjemmet Bjerkebæk er konfiskert . Hun minnes den norske julen, slik hun selv stelte den i stand i jule-eldoradoet Lillehammer. Det skulle ikke stå på noe:

”Det var på tide å begynne med julestria. I Norge turer folk jul i tretten dager, og for at det ikke [!] skal bli for mye arbeid for husmoren og pikene i helgen, pleier de å lage opp mat i lange baner og bake masser av kaker. Så har en alltid noe å ta av når det kommer gjester langveis fra, som en må be til middag eller aftens. Og i år hadde Mor bestilt en hel gris, en saueskrott og et halvt rensdyr […] Når det er sne, behøver man bare å fylle baljer og trau og legge nedi alt det kjøttet som skal spises ferskt. Men er det mildvær, så skal du ha takk! Da må noen av stekene halvstekes, andre må legges ned med salt og pepper; medisterkaker og pølser og blodpølser må stekes og kokes og gjemmes bort i krukker under fettlokk. Og dessuten har en alt det andre arbeidet som skal gjøres før jul: en skal legge ned skinkene i saltlake, sauelårene i sukkerlake, grisehodet og labbene skal en lage sylte av. Og det skal bakes kaker, og så er det storvask og storrengjøring over hele huset.”  Vi får håpe hun ikke glemte å pusse messingstakene.

 

Moderne jul

Moderne forfattere skriver ikke gjerne om jul. Men vi har jo Arild Nyquist som får med seg både tvetydigheten, en stor dose satirisk humor og en underliggende antydning til nostalgi tross alt:

”En liten dram til? / Litt mere sursild? /   Litt mere sursild / Litt mere sursild …

Nå er det jul igjen! / Nå er det jul igjen! / Nå er det jul igjen! / Nå er det jul igjen!”

 

Hvordan forfatterne ellers feirer jul i dag, vet vi lite om, sannsynligvis som de fleste av oss, med et lite stikk av dårlig samvittighet. De som kan tenke seg å skildre like dårlig stemning som naturalistene på 1800-tallet, tar nok hensyn til det allmenne velvære og lar være. De verste skjevhetene i samfunnet er borte, takket være blant annet forfattere som Kielland og Skram. Mer privat omtanke for de svakeste blant oss kan gjerne bli stimulert av Wergeland og H. C. Andersen. Ettertanke om verden for øvrig kan komme til nyttår. God jul!

 

KILDER

  1. C. Andersen: ”Pigen med Svovlstikkerne”, 1845/1848. ”Grantræet”, 1844/1845.

Henrik Wergeland: ”Juleaftenen”, i: Jøden. Ni blomstrende Torneqviste, 1842.

Henrik Wergeland: ”Smaafuglene paa Juleneget”, i: Vinterblommer i Barnekammeret, 1840..

Alexander Kielland: Else. En Julefortælling, 1881.

Amalie Skram: ”Karens Jul”, 1885.

Trygve Gulbranssen: Og bakom synger skogene, 1933.

Sigrid Undset: Lykkelige dager, først utgitt i USA med tittelen Happy Days in Norway, 1942. Norsk utgave 1945.

Arild Nyquist: Nå er det jul igjen! og andre dikt, 1972.

 

Publisert i magasinet 55+ desember 2017

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.