Fra runerim til dikt i dag

FRA RUNERIM TIL DIKT I DAG

 De siste bokhøstenes lyrikkutgivelser er bl.a. kjennetegnet ved at et knippe diktere har gjort utstrakt bruk av språkmateriale fra norrønt og urnordisk, i tillegg til at bøkene deres blir fylt av referanser til myter og historie forut for middelalderen. En intensjon med denne artikkelen blir da påvisningen av hvordan bestemte måter å uttrykke seg på, blir skapt allerede i runerimene, utvikler seg i den norrøne edda- og skaldediktningen og blir tatt opp igjen i ulike epoker av litteraturhistorien, helt opp til vår samtid.

 

Urnordiske runeinnskrifter

Enkelte runeinnskrifter er mer dikterisk utført enn andre fra samme tidsrom. Den aller eldste runeinnskriften som er funnet i Norden, er på en spydspiss som lå i en mannsgrav på Toten, og den er datert til begynnelsen av 200-tallet, da Romerriket stod på høyden av sin makt, med kolonier helt til utløpet av Rhinen og nordkysten av Nederland, samt i England. Nærheten til Norden innebar kontakt med germanske stammer og med stammene som bebodde det skandinaviske området. Disse siste folkegruppene kommuniserte på språket urnordisk, som var felles for stammefolk i hele Skandinavia.

Etter midten av 200-tallet utviklet jordbruket og teknologien seg kraftig, samtidig med at romertiden gikk over til det man kaller folkevandringstid. Gravfunnene blir stadig rikere og vitner om jordbruksvekst og handel, og vi får flere funn som dokumenterer språket som var i bruk. Runeskriften finner vi på våpen, smykker, bruksgjenstander og banket inn i stein – på heller, runesteiner og bautaer, unntaksvis i bergvegger.

Det er én egenskap som preger mange av disse innskriftene: De er omhyggelig utformet i dikterisk språk, med kunstneriske virkemidler som den dag i dag blir beskrevet i poetisk retorikk. En gang iblant har de også et innhold som vi gjerne kan kalle poetisk/lyrisk, i den forstand at de formidler inntrykk av viktige verdier og sentrale situasjoner i menneskelivet slik diktere kommer til å gjøre i alle tidsaldre senere.

 Den aller eldste innskriften kan nok ikke kalles noe dikt, for den består av ett eneste ord: ”raunijar”. Spydodden er fra ca. år 200,

Spydspiss Stabu

 

funnet på Toten. Ordet betyr ”den som erfarer”, ”den som er med på å utføre bragder”, på nynorsk f.eks. ”røynar”. Som navnesetting på en død ting, er dette et ord i poetisk bruk, som et bilde. Tingen får en menneskelig egenskap. I norrøn verslære vil dette bli kalt et ”heiti”, i slekt med ”kenning”, eller i mer moderne retorikk: en slags metafor.      Det eldste ordet vi har funnet, er altså brukt i poetisk funksjon og formidler et verdisyn.

Fra 400-tallet har vi den kjente Tunesteinen fra Østfold, med denne gravskriften, som runologene gjerne stiller opp i versform:

                   ek wiwar

                    after woduride

                    witadaha laiban             

                    woratho waru

                                                                              Tunesteinen

Oversatt rett ut er det ikke mye lyrikk over utsagnet: ”Jeg, Wivar, stelte i stand graven etter Woduride, som skaffet oss brød”. Men om vi følger oppfordringen fra runologene og fester oss ved rytmen og bokstavrimene, kommer de poetiske egenskapene ved språket fram. Språkets klang og rytme forsterker tekstens budskap slik dette slags elementer alltid har som formål. Men diktrytmen er ikke bare musikalsk og dekorativ; den er også bygd opp i en fast arkitektur. Her legger vi merke til symmetrien i versrytmen, særlig i de to midtlinjene som speiler hverandre: Xx Xxxx  / Xxxx Xx (2 + 4 / 4 + 2), mens vi også kan si at åpnings- og sluttlinjene avspeiler hverandre, med en viss variasjon: X Xx // Xxx Xx (1 + 2 // 3 + 2, der variasjonen består i en ekstra stavelse i hvert ord).

Innholdet i dette minnediktet formidler en samfunnsverdi og hyller den som gir brød, dvs. arbeidsgiveren eller den veldedige, og Tunesteinen blir dermed noe mer enn en vanlig gravstein – den minner etterslekten på å følge avdødes eksempel.

 Vi går hundre år til fram i tid og ser på innskriften fra en beinkam funnet i en hule eller heller på Bømlo.

                    hal mar

                    ma una

                    alu na

                    alu nana

Dette er vårt eldste kjærlighetsdikt, der en elsker gir kammen i gave til den elskede der de møtes i helleren. Så blir de så ivrige at kammen glir ut og blir borte mellom steinene, hva vet vi? Kammen er et nydelig dekorert håndverksarbeid og vitner om et velstandssamfunn der det er viktig å leve med stil. Språket i diktet er endefram og uten ornamenter, men særdeles musikalsk i utførelsen. Rytmen og bruken av stavrim er iøynefallende – men NB også den raffinerte bruken av klangen i de to vokalene a og u. Forfatteren har gjort sitt strengt begrensete ordvalg ut fra ønsket om å få fram klangen i ordene. Og visst betyr teksten noe: ”Heller-møya må få det bra, oppnå alt godt, kose seg med alt.” En lykkønskning med tre aspekter.

Da kan vi ta en foreløpig oppsummering av betraktningen av våre eldste tekster: De er lyriske/poetiske i utformingen med regulert rytme, stavrim/allitterasjon, vokalklang. Vi finner eksempler på billedspråk.  Langt på vei formidler de dessuten stoff som vil stå sentralt i lyrikken fram til våre dager, verdiene mot, generøsitet, kjærlighet.

Norrøn diktning

Fra 600-tallet og enda 600 år framover har det opplagt blitt skapt en storartet og variert litteratur. Men vi har ikke kilder til den fra samme tid da den ble til. I løpet av disse seks hundre årene ble det urnordiske språket utviklet til det vi kaller gammelnorsk eller norrønt, mens samfunnet gjorde kjempestore framskritt i teknologi, organisering og kultur. Begynnelsen av vikingtiden dateres som kjent til år 793, da klosteret Lindisfarne ble overfalt og plyndret. Vi lar den vare til år 1000 med kristningen av Island, idet middelalderen overtar. Enda går det mer enn 200 år inn i middelalderen før vi får lese vikingtidens hedenske litteratur, og det er i skinnbøker, altså fra det solid katolske 1200-tallet, der det skriftlige stoff om de forutgående 4-600 årene er å finne. Bakom kildene må det ligge både en varig muntlig tradisjon så vel som en tapt skriftlig tradisjon.

Det er helt ukjent om noe av litteraturen ble skrevet ned i runeskrift. Den latinske skriften fikk ikke gjennomslag før ca. år 1100 og hadde kalveskinnspergament som medium. Om noe ble tegnet ned på organisk materiale før den tid, så har det kommet bort, brent eller råtnet opp.

Vi er iallfall så heldige å ha en svær tekstmengde, på både dikt og prosa, og det vi umiddelbart iakttar, er det tydelige slektskapet mellom runediktene og de noen hundre år yngre eddadiktene, overgangen fra urnordiske til norrøne vers. Det som skjer, er at stilen tas i bruk og foredles, både av de anonyme forfatterne av gude- og heltediktene, og av de navngitte skaldene, som arbeider videre med kunstferdige versformer. Vi skal holde oss til eddadiktene. Og vi bruker moderne oversettelser som ivaretar det norrøne versets regler.

 

                    Opp ser hun komme

                    for annen gang

                    jorden av hav

                    idelig grønn;

                    fosser faller

                    over flyr ørnen

                    den som på fjellet

                    veider fisk.

 Dette er en strofe fra Voluspå, volvens spådom, diktet om verdens tilblivelse, undergang og gjenfødelse. Mønsteret hviler på to søyler: rytmen: 2+2+2+2 takter gjentatt, i alt 8 linjer. Videre: stavrimet som binder ord og linjer sammen to og to ifølge bestemte regler. Begge elementer fant vi i runediktene, men nå strammere strukturert og fastere i formen. Verset heter fornyrdislag.

                    Bedre bør

                    å bære har ingen

                    enn mye mannevett;

                    i fremmed gard

                    er det bedre enn gull

                    vett er vesalmanns trøst.

 Her er en strofe fra Håvamål, et verdiformidlende læredikt om hvordan man bør oppføre seg. Versmønsteret likner det forrige, og har de samme to søylene, men varierer reglene. Nå ser vi at verset er på 6 linjer: Rytmen har 2+2+3 takter gjentatt. Stavrimet følger litt andre regler, på grunn av de to lengre tretaktslinjene midt i og til slutt i verset, ettersom tredje og sjette linje har innrim. Diktets form kalles ljodahått.

 De anonyme eddadiktene utgjør grunnformen i skaldediktene, og norske og islandske skalder dikter videre framover i katolsk tid. Diktningen blir religiøs, knyttet til bispesetene som fortellende dikt eller nærmest som salmer – og den norrøne stilen flyter sammen med impulser fra latinsk kirkediktning. Tradisjonen er ubrutt stadig vekk. De rytmiske og klanglige elementene er på plass, slik de var det i runerimene, men altså innvokst i mer moderne tradisjon.

Så dør det norrøne språket temmelig brått. Klimakrise, uår, pest, krig, utradering av kulturbærende samfunnslag og politisk undergang inntreffer omtrent samtidig midt på 1300-tallet, slik at senmiddelalderen fram til reformasjonen slik sett gjerne kan kalles hundreårignatten. Og fra reformasjonen går det enda hundre år til før det skrives noe som kan kalles litterær kunst på ”morsmål” i Norge. Den diktningen som foreligger, skrives på latin, i en importert tradisjon. Så kommer versdiktningen sterkt tilbake – med Dorothe Engelbretsdatter og Petter Dass – da skrives litteraturen ikke lenger på norsk, men på dansk.

Folkediktning

Historien går sin gang. I hele Europa begynner den kulturbærende offentligheten å interessere seg for folkekulturen: landsens skikk og bruk, byggeskikk, folkelig malerkunst, gjenstander, folkediktning. Det skjer omkring år 1800, hos oss på 1840-tallet. De tre fremste norske diktgenrene er gamlestev, balladestrofe og nystev. I Landstads store samling folkeviser blir en mengde dikt publisert og kjent også i lesende kretser.

Disse strofeformene er lette å gjenkjenne når en først har lært dem, men om vi tar og organiserer linjene litt annerledes enn det som er vanlig, Kan vi gjøre en tankevekkende observasjon. La oss splitte opp gamlestevet, eller rett og slett ’notere det ned’ på en annerledes måte:

 Ingen fuglen flyg’e så hågt                           Ingen fuglen

                                                                     flyg’e so hågt

som grågåsi med sine ungar,                       som grågåsi med sine ungar,

og ingen ormen sting’e so sårt                     og ingen ormen

                                                                     sting’e so sårt

som falske mannetunga.                               som falske mannetunga.

 Sannelig er det ikke et rytmemønster som er identisk med Håvamål! 2+2+3 takter gjentatt. Det som har gått tapt, er den konstruerende regelfaste bruken av norrøne stavrim. Her har vi riktignok eksempler på bokstavrim eller allitterasjon men det har en dekorativ oppgave, bygger ikke opp strofen. Den jobben er overtatt av det mer moderne enderimet.

Også mange av de lengre fortellende folkevisene, balladene, er forfattet i det samme gamlestevets versform, f.eks. ”Draumkvedet”, ”Bendik og Årolilja”, ”Roland og Magnus kongjen”.

          Men det finnes også ballader i strofer på to linjer med fire tunge ledd hver:

                    Høyrer du Olav Liljekrans,

                    stig av hesten og trø i dans.

                     Høyrer du Olav, kom dans med meg,

                    to bukkeskinnsstøvlar så gjev eg deg.

 Om vi da manipulerer disse to strofene ved å slå dem sammen, og så dele hver linje i to, får vi 2+2+2+2 takter gjentatt, og da har vi rytmemønsteret til ”Voluspå”, fornyrdislag. Med forvitring av stavrim, men med moderne enderim som strofens stillas.

Da har vi tilstrekkelige tegn til å kunne trekke den slutning at de språklige prinsippene som bygde vers allerede i vår romertid, på urnordisk, har gjennomgått en sprangvis, men ubrutt utvikling av de opprinnelige rytmiske og klanglige elementene. Denne utviklingen har vært uten skriftlige kilder i perioder på mangfoldige generasjoner, men har dukket opp igjen temmelig uskadet to ganger – i vikingtiden etter 600 år og i 1840-årene etter nye 500 år.

Vekst og fall igjen

Videre utover 1800-tallet og ut på 1930-tallet er innflytelsen fra norrøn diktning og folkediktningen tydelig og gjenkjennbar, som konstruksjonsprinsipper i norsk lyrikk, på linje med andre dominerende impulser. Funksjonen av norrøne vers er gjerne nasjonalt oppbyggelig (Aasen, Sivle), eller omvendt, nasjonalt satirisk (Garborg). Folkevisetradisjonen er framtredende i naturlyrikk og kjærlighetsdiktning når det er viktig å framheve innholdets genuine, opprinnelige egenskaper.

Med Quslingregimet blir hele tradisjonen kompromittert som følge av ideologisk misbruk. Den patriotiske diktningen fra 1945 finner andre skrivestiler for sin nye nasjonalisme. Rett etter frigjøringen overtar det modernistiske formspråket, og fra det øyeblikk er også nasjonalismen som poetisk verdi totalt out.

Enda en retur

Annerledes er dette blitt nå på 2000-tallet. Plutselig – og for første gang i norsk riksmåls lyrikkhistorie har det stått fram tre-fire unge menn som utgir diktsamlinger med direkte referanse til norrøn diktning.

Først ute var Erling Kittelsen (f. 1946) i 1982. Da gav han ut en stor diktsyklus med tittelen TIU. Oppholdsbok Nord. Her reiser hovedpersonen Tiu fra område til område på Nordkalotten, fra det samiske Nord-Finland til Canadas tundra. Poenget er å stille opp alternative, mer miljøriktige og mer menneskelig opprinnelige livsformer som ideal motsatt vår egen konsum-sivilisasjon. Hans tilnærming er etnografisk. Ekkoet fra den norrøne diktningen gjør seg gjeldende etter som Tiu kommer til Færøyene og Island.

Kittelsen, ErlingI 1989 utgav Kittelsen diktsyklusen HUN, der han trykker opp ”Voluspå” på norrønt sammen med sin egen nye gjendiktning og i tillegg skriver ’svar’ på dette sentrale eddadiktet. Disse svarene eller moderne refleksjonene er formulert av en kvinnestemme, en volve fra vår tid. Den kunstneriske ambisjonen ligger i samme felt som det gamle diktet – å oppsøke en total forståelse av eksistensen. Men disse nye diktene er ikke utarbeidet i norrøn stil, det er bare innholdet som har referanse dit. ”Voluspå” blir et redskap til forståelse av universelle gåter.

Kittelsens siste arbeider i det norrøne feltet er en gjendiktning av Norges eldste navngitte skald, Brage Boddason, med tittelen Brageseilet, 2003.

En liknende bruk av den norrøne skapelsesmyten gjorde debutanten Arild Vange (f. 1955) i sin prosalyriske bok Ene og alene (1990), der dikteren blir identifisert med det nysgjerrige ekornet Ratatosk, som farer opp og ned i livstreet Yggdrasil og skaffer nyheter som det siden glemmer. Samme ekorn har senere gitt navn til avantgarde-tidsskriftet der Vange har vært med i redaksjonen.

Jakhelln, CorneliusMest tydelig har lyrikeren og romanforfatteren Cornelius Jakhelln (f. 1977) integrert norrøn mytologi i en gigantisk helhetsvisjon der moderne dekadanse og moderne krigføring blir tematisert i lys av hele den norrøne gudediktningen – men også med innslag av både antikk og selvskapt mytologi.

Dette er et dikterisk prosjekt med dimensjoner utenom det vanlige, og muligens utenfor den horisont som vårt mindre lærde norske publikum er i stand til å sette pris på. Her er fire sammenhengende diktsykluser, Quadra Natura 1—4 (2001—2008), der de tre sist utgitte er skrevet i forlengelse av den norrøne litteraturen. Titlene taler, de tre siste bindene er Yggdraliv, Fagernorn  og Galderhug. Bøkene er spekket med referanser og sitater – mens teksten i Yggdraliv selv ikke er utformet på norrøne vers. Men det forkommer edda-imitasjoner i Fagernorn, og i Galderhug er alle diktene skrevet i en edda-påvirket strofeform. Større oppmerksomhet fikk Jakhelln da han vant Cappelens store romankonkurranse med samfunnskritisk tema, med Gudenes fall (2007), der han igjen benytter den gamle mytologien med samfunnskritisk intensjon.

Øyvind Rimbereid (f. 1966) lar så vel urnordiske som norrøne elementer inngå i det futuristiske blandingsspråket som bærer oppe hans berømte langdikt ”Solaris korrigert” i boken med samme tittel (2004). Igjen benyttes de mange referansene og det historiske perspektivet i en sivilisasjonskritikk utenom det vanlige.

Nødtvedt, ErlendTil sist nevner jeg en 2008-debutant som har fått oppsiktsvekkende gode anmeldelser med sin debutsamling Harudes. Forfatteren er bergenser og heter Erlend O. Nødtvedt (f. 1984), og tittelen er navnet på et av de germanske folkeslag som Cæsar omtaler i sin bok om Gallerkrigen, altså fra år 51 f. Kr. En teori går ut på at denne germanske stammen, harudes eller hordene, er den samme som har gitt navn til Hordaland. Boka er komponert som et langdikt, og forfatteren greier å elte sammen folkevandringsmotiver, norrøne referanser og runerim, samt mengder av henspillinger på berømte vestlandsdikt, av f.eks. Olav Nygard og Olav H. Hauge. Her er inngående sansninger av fjordlandskapene med deres skjønnhet og rasfare, og den urbane virkeligheten blir plassert inn i det hele, gjerne med satirisk hensikt. En ultramoderne kvinneskikkelse ved navn Alexandra, altså alt annet enn hordalandsk, blir hovedperson og bindeledd mellom alle disse fragmentene. Og jammen får leseren et inntrykk av Vestlandets mange fasetter både i tid og rom, slik at det gir perspektiv videre til en generell refleksjon om det å leve i et krysningspunkt mellom fysiske betingelser, historie, diktning og myte.  Og truslene mykes opp med humor.

                    sleiker bunadsølv

                    av volvebryst

                    o hjortebrud

                    hal mar ma una

                    møyenes møy

                    setter horg på huglo

                    jeg den hordaskald står

                    ved vebande

                    vætes av vær og hauglegger her

                    de mine lindisfarne fedre

Vi er ved veis ende, og min påstand kan gjentas: De fonetiske grunnelementene i språket vårt, slik vi finner dem i runerim, i norrøn dikting og i folkevisene, lever videre i moderne lyrikk, selv om de i perioder – hundreår og tiår – forsvinner ut av skrifttradisjonen. Siden 1980-årene blir tradisjonen aktivisert på nytt. Med basis i høy akademisk kompetanse tar enkelte forfattere dessuten i bruk forestillingene i vikingtidens og romertidens mytologi. Den metoden som på 1800-tallet gjerne ble anvendt med en nasjonalistisk hensikt, bringer i dag sin kritikk av sivilisasjonen i en ny variant.

HENVISNINGER

Gerd Høst: Runer. Våre eldste norske runeinnskrifter, 1976. Oversettelsene / gjendiktningene er hennes.

Bjarne Fidjestøl: ”Norrøn felleslitteratur”, i: Norsk litteratur i tusen år, 1994.

”Voluspå”, strofe 59, Vera Henriksens gjendiktning

”Håvamål”, strofe 10, Ludvig Holm-Olsens gjendiktning

Folkevisene sitert etter Norske folkeviser, utg. ved Olav Solberg, 2003.

Erling Kittelsen: TIU. Oppholdsbok Nord, 1982.

—: HUN, 1989.

—: Brageseilet, 2003.

Arild Vange: Ene og alene, 1990.

Cornelius Jakhelln: Quadra Natura 1—4, 2001—2008. Gudenes fall, 2007.

Øyvind Rimbereid: Solaris korrigert, 2004.

Erlend O. Nødtvedt: Harudes, 2008.

Artikkelen ble først publisert i tidsskriftet Bokvennen nr. 4, 2009.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.