Kategoriarkiv: Norsk litteratur 1905-1945

Sandemose: KLABAUTERMANNEN

Aksel Sandemose: Klabautermannen (1932)

Her møter vi forfatterens gjennomgangsfigur, Espen Arnakke, for første gang. Men det er ikke den samme personen som vi kjenner fra En flyktning krysser sitt spor året etter. Nå er han en ikke-individualisert, generell mannsskikkelse som gir kropp til bestemte maskuline egenskaper som romanens verdisystem tar avstand fra, manglende impulskontroll, vold, manglende omtanke for andre, grådighet, sjalusi. Han finnes i mange tider, i hedensk tid heter han Esbern eller Åsbjørn, Esbern Arnakke heter også skipperen som ikke kan styre sitt temperament, men i raseriet møter det overnaturlige skrekkvesenet Klabautermannen som viser seg på seilskutene når det skal gå galt. Esper Arre er en sjøgutt som tilpasser seg et liv med hjerterå rivalisering og voldsbruk mellom sjøfolkene, og han forstår ikke at offeret hans, blindpassasjeren Esbern Arvika er en modell av hans egne undertrykte svakheter. De blir en slags kamerater, men forelsker seg i samme kvinne, og Espen dreper Esbern i sjalusi, og han fortviler når han møter neste sjøgutt, som da heter Espen Arnakke og varsler om at alt det onde stadig vekk vil pågå.

Alt dette skjer i de to første kapitlene før selve romanhandlingen begynner, som en ansats om hva det skal gå ut på. Klabautermannen er nå etablert som et uhyre inne i det enkelte mannfolket, en destruktiv drift som ikke lar seg bekjempe. «Til døden skiller oss» er den bærende fortellingen i romanen. En aldrende, tyrannisk ungkar av en skipper, Asbjørn Bauta, bestemmer seg for å ta en ung kone, og hun blir rett og slett kidnappet og tatt om bord på skuta hvor hun blir underkuet i det ytre, men tar makten over ham i indre kraft og kløktig bruk av seksuell terror der mannens brutalitet blir snudd tilbake mot ham selv i en mental maktkamp. Etter hvert knytter Inger, den unge kona, seg til den kjekkeste og sterkeste blant de yngre sjøfolkene, og sammen planlegger de drapet på skipperen, på horehus i Barcelona. Men de får ikke nyte lykken lenge, for skuta kommer ut av kurs og forliser med mann og mus.

Romanen avsluttes med to nye, kortere kapitler som formulerer det maskuline motivet på nytt, «En sjømann går i land», der hovedkonfliktene — sjalusi og mord — fra den kjente romanen med samme tittel blir risset opp med få ord, og den korte konklusjonen «Lykkemann og niding» der Espen Arnakke i en symbolsk sekvens blir slynget ut i evigheten i visshet om at den maskuline skjebnen aldri vil la seg beseire.

Noe hovedverk i forfatterskapet er dette ikke. Den generaliserende persontegningen går på bekostning av individuell skikkelsesskapende prosakunst. Motivene med innholdet av trekanterotikk, sjalusi og drap er ikke akkurat originale. Det Sandemose gjør, er å sette dem inn i en episk form som er høyst original, for ikke før er vi inne i lesningen, så merker vi at noe liknende har vi aldri lest før. Komposisjonen, koplingen av overnaturlige elementer og indre mørke er gjort på en ny måte. Og den «utvendige» bruken av mannsnavn blir signifikant og blir i høy grad med på å skape stemningen av uhygge og ufravikelig skjebne. Ingen skriver sånn i dag!

 

 

 

Aukrust: «Brigde»

Aukrust, Olav: BRIGDE, Himmelvarden 1916

 

Brigde

 

Hugbòd som fyrr leika hauk over hauk

i storstilla blå

og solblanke ned over tankane strauk,

er ingen stad høyre hell sjå.

 

Stride som strålande kvæde dei kvad

og lyste seg leid.

No er det att berre burtblåsne blad

ein haustdag på villande heid.

 

*

 

Mjukar enn myrull som voggar i vind

langt inn i fjell,

er minni som sviv gjenom mannasinn

ein skybleik og blåsande kveld.

 

 

”Brigde” betyr omskifte, brå forandring. ”Hugbod” er et sjeldnere ord, betyr iflg. Nynorskordboka  ”forvarsel, forutanelse”. Det vil gi enda bedre mening i diktet om vi leser ordet direkte, i sin grunnbetydning, sammensatt av hug (sinn) og bod (budskap, så vel som sendebud). Da får vi en mer spesifikk tolkning: ’budskap til sinnet’, inspirasjon – til diktning, siden det er et dikt, og med overføringsverdi til all annen skapende aktivitet.

 

Formidlingen i diktet er bygd opp om aksen FYRR/NO, idet fraværet av en god tilstand FYRR er byttet ut med en mangeltilstand NO. De første to strofene utdyper motsetningen ved å framstille den tapte tilstanden som særdeles gunstig og mangeltilstanden tilsvarende beklagelig. Denne abstrakte beskrivelsesprosaen kan ses som en talende kontrast til den lyriske stilen, rytmen, klangen og ordvalget i diktet selv.

 

Åpningslinjen går rett inn i en visuell situasjon, en metafor der ideene som utgjør inspirasjonen, kjemper om å komme først inn i sinnet til den underforståtte diktpersonen. ”Hauk over hauk” er et stående uttrykk for fiendtlig kamp. Men her er kampen skildret som en idrett, en leik, noe opphissende, attråverdig, og bildet blir fargelagt og videre belyst i linje 2: ”i storstilla blå” attpåtil med distinkt fravær av lyd.

Lyden er nærværende på annet vis: I diktets bruk av klang (allitterasjon, spill på vokalers likheter og forskjeller) og versrytme:

 

Xxx Xxx Xxx X        HU å å fY eik a HAuk å e HAuk

x Xxx X                      i STO stilla BlÅ

 

Den visuelle, helt stille, situasjonen blir preget og forsterket av rytme og klang, dvs. lydeffekter som selv er metaforer på en form for levende stillhet som gjør fortidens inspirasjon desto mer attråverdig. (Daktyliske vers, allitteratjoner på H og ST, vokalklanger i de fremre/runde fonologiske kategoriene). Aukrusts mesterskap i utfylling av ordrytme i et daktylos-mønster gir også en gjenklang av antikk, og dermed universell, litterær verdi, med linje tilbake til FYRR.

 

Alt dette om bare to linjer ….. De to neste i strofe 1 behøver ikke omtales så nøye, bare se hvordan scenen blir opphøyd av sollyset og hugbod-begrepet slutter seg sammen i det store bildet. Rimskjemaet ABAB kommer for en dag.

Strofe 2 går først videre inn på prosessen fra idé/inspirasjon til kunstnerisk (eller annen kreativ) skaperkraft, der budene finner veien inn som lysstråler.

Så et plutselig omslag i linje 3: NO. Situasjonen er snudd om på vrangen. Ørneflukten har fått sin negative parallell i vissent løv som fyker bortover i vinden, for luften er ikke lenger stille, høsten er her med sine konvensjonelle betydninger av død og intethet, fjellandskapet er et felt for fravær og mangel. Er dette tittelens brigde?

 

Her kommer det en asterisk (typografisk stjerne), og den markerer vel pause, ettertanke.

Siste strofe snur verdiladningen enda en gang, i samme klang- og rytmemønster, men  med nye fjellbilder. ”Minni som sviv gjennom mannasinn” har omdannet mangelen til en verdi. Hugboda kan utebli, savnet er der, men minnene er allerede festnet i sinnet og kan tjene til fortsatt skapende virke, får vi tro budskapet går ut på. Her er diktets egentlige ”brigde”, det vendepunktet ingen kunne vente skulle komme, en overraskelse.

Den suverene utfyllingen av rytmefigurene og den intense stigningen i bruk av allitterasjon og vokalisme forsterker sannheten i det diktet formidler. Aukrust kan nå og da overdrive sin kompetanse i versekunsten, ikke minst når han samtidig ikke behersker seg i ekstatisk overspenthet. Men stilen i ”Brigde” er det bare å ta av seg hatten for.

 

Diktet er kanskje likevel ikke aldeles plettfritt på innholdssiden? ”Stride som strålande kvæde dei kvad”, hva skal det bety? Opplagt at de manglende ideene i sin tid ikke gav seg før de kom fram ved hjelp av sin lyskraft. Men ordvalget ”kvæde dei kvad” er vel nærmest utfylling av rytmen og klangmønsteret uten den enestående kombinasjonen av ordbetydning og lyd som kjennetegner alle de øvrige linjene av diktet. Det er vel diktpersonen som skal kvede, ikke hugboda. Dermed viser ordvalget oss fallhøyden, hvor gode alle de andre linjene er.

 

Uansett detaljinnvendingen. Det holder! Det holder i dag som i går, selv om ideen er høyromantisk og kanskje tidsbundet i sin rekkevidde. Men også ’foreldet’ tenkning kan ha overføringsverdi for moderne lesere, — hvem savner ikke den store inspirasjonen?