Kategoriarkiv: Genrestudier

God og dårlig julestemning. Kortversjon

God og dårlig julestemning

Julehandelens folk, ikke minst de i bokhandelen, vet mye om julestemning. Det sitter likevel en dobbelt følelse i blodet: gavmildheten og gleden er koplet til vissheten om at julehandelen står for levebrødet. Men fremst i hjerter og sinn svermer tradisjonene vi er vokst opp med, de holdningene vi setter høyt, alt det som vil ha oss til å legge vekt på omtanke og nestekjærlighet.

En del av denne påvirkningen har kommet gjennom litteraturen. Det begynte med julesangene og -salmene, med danskene Brorson og Grundtvig i spissen, hjørnesteiner i den grunnmuren som ligger under all julestemning, begeistringen, gleden over det religiøse mirakelet Jesu fødsel. De gamle salmene legger også alltid vekt på at de laveste lave blir inkludert: hyrdene på marken, okse og esel som står omkring den usle krybben. Men allerede en salme som ”Du grønne glitrende tre” har tatt inn den borgerlige julefeiringen, familieselskapet, lysfesten, tradisjoner fra førkristen tid. Det hedenske treet er nå kristeliggjort. Og det blir også gaveutvekslingen og julemiddagen.

Er det egentlig noe stas med juletre?

  1. C. Andersens ”Grantræet” (1844) er et juleeventyr der julekveldens prakt, fest og glede får full litterær uttelling, men der juletreet snart ligger ribbet igjen på gårdsplassen og savner sin korte, midlertidige status som stuens midtpunkt. Glitter og gull viste seg å være overflatisk og kortvarig fornøyelse. I ettertankens lys var livet i skogen nok både skjønnere og sannere. Men så får treet ny verdi til slutt i hverdagen. Det blir kappet opp i vedkubber og får gi varme under bryggepannen. Så alt i alt får vi en allsidig inkluderende juleideologi.

Jul med dårlig samvittighet

Snart begynner dikterne på 1800-tallet å la julemotivene gi leserne dårlig samvittighet. H. C. Andersen er ikke bare snill når han ødelegger julestemningen med ”Den lille Pige med Svovlstikkerne” (1845). Nyttårsaften lar han den lille piken fryse i hjel i en visjon om juletre og gåsestek. Ingen har kjøpt fyrstikker av henne. Andersens hensikt er selvsagt å minne leserne på å dele sin velstand med de fattige, men samvittigheten har kastet skygge over feststemningen i 150 år.

Jødesak og landbruksøkonomi i julens tegn

I Norge setter Henrik Wergelands ”Juleaftenen” (1842) tonen for dårlig samvittighet og tragiske omstendigheter. En jødisk kremmer kjemper seg gjennom vinterstormen: ”I slikt et vær – det var en juleaften –”  redder han et lite barn fra å omkomme i vinterstormen. Med barnet i armene banker han på døren til den nærmeste bondegården, men blir avvist: ”Akk! / Inatt da hunden lukkes inn?” ”Ja hunden, / men ingen jøde i et kristent hus.” Morgenen første juledag finner bøndene de to ihjelfrosne på trappen og forstår at barneliket er deres egen datter. ”Så blek som faderen var ikke sneen, / så hylte stormen ei som moderen.”

Andre folk i bygda savner jøden, men de sørger over tapet av bånd og julejuggel, ikke over mennesket. Diktet hører hjemme i syklusen Jøden og skal leses som ledd i Wergelands arbeid for jødesaken. Julemotivet er tatt inn for å skjerpe motsetningen mellom nestekjærlighet og diskriminering.

Det andre kjente julediktet hans er ”Småfuglene på juleneket” (1840), og heller ikke dette er særlig egnet til å skape god julestemning, selv om det har blitt slik fordi våre lesebokutgivere har klipt vekk de versene som er samfunnskritiske. Vi husker at det forteller om den fattige bonden som har tre nek og gir det ene til småfuglene: ”Kom, lille sisik, følg med, følg med.” Så langt et budskap om å dele.

Men det var i fjor jul at sisikene fikk kose seg i juleneket. I år er det ikke noe julenek å få, for den fattige bonden er drevet fra gård og grunn av skattefuten. Så dette julediktet er egentlig politisk og handler om en landbruksøkonomi som skaper fattigdom og hindrer menneskene i å gjøre velgjerninger til jul.

Skaff oss et nytt samfunn

Alexander Kielland er ikke typen som lar folk kose seg i fred. Julestemning er helst noe som bør utryddes. Julefortellingen Else (1881) er et dypdykk ned i fattigdom, elendighet, ondskap, fordervelse, hykleri, kulde, drikk og hor og viser hvordan en ung, foreldreløs pike vokser opp idet noen tar seg av henne, men ikke kan gi henne oppdragelse til å motstå skumle fristelser. Hun lar seg lett forføre og går raskt i hundene. Tjuvbanden hun blir del av, raner lageret til en kolonialbutikk på selve julaften, og Else drikker seg døddrukken på stjålen likør og blir satt i fyllearresten. Det overlever hun ikke: ”Munnen var halvåpen, og blodet på lebene gjorde den sort og stor. Hun var stygg – fælslig stygg – som hun lå der vissen og ussel i det kolde lys av månen.”

På julaften. Parallelt gir forfatteren oss en saftig satire over overklassefruenes og prestefolkenes form for hyklersk veldedighet, som bare kan ytes til ”verdig trengende”. Til og med den ene personen som vil redde Else, mislykkes i å få servert henne julegrøt.

Kiellands ironi stikker til alle kanter, for også elendigheten skildres med kynisk humor. Vi skimter en viss empati under satiren, men den strekker seg ikke langt ut over generell samfunnskritikk. Det har kommet så langt at de nødstilte er blitt foraktelige, slik at velgjørenhet i grunnen er bortkastet. Hykleriet til borgerlige fruene er avslørt; de vil fremheve seg selv. Den avgjørende årsak til skadene ligger i overklassens misbruk; det ser vi hos storskurken, den rike konsulen.

Ifølge denne romanen burde man knapt feire jul overhodet, ikke i et slikt råttent og hyklerisk samfunn. De eneste menneskene som opptrer adekvat her, er i grunnen forbryterne, i sin form for opprør. De hykler i hvert fall ikke anstendighet.

Omstendighetene bestemmer vår skjebne

Om Kielland var negativ, skulle ikke Amalie Skram se noe lysere på verden. I 1885 utgir hun den naturalistiske fortellingen ”Karens jul”. Karen er en forført pike som ”havner i uløkka”. Her søker hun tilflukt i et skur på brygga på julaften, og når den medfølende politimannen ser til henne juledags morgen, har både hun og spedbarnet frosset i hjel. Spedbarnsmotivet fører tanken til Bethlehem og fødselsstallen, denne gangen uten så vel barnefar som okse og esel. Men Karens skjebne bringer ikke noe mirakel, for den er lagt i utgangspunktet og er ikke til å unngå:

”De var stendøde begge to. Barnet lå opp til moren og holdt ennu i døden brystet i munnen. Nedover dets kinn var der fra brystvorten silet noen dråper blod, som lå størknet på haken. Hun var forferdelig uttæret, men på ansiktet lå der som et stille smil.

«Stakkars jente, for jul hun fikk,» mumlet konstabelen, mens han visket seg i øyet.»”

 

Ironien er nattsvart: Karen omkommer fordi politimannen hadde for mye hjertelag og lot henne få bli i bryggeskuret i stedet for å sende henne på fattighuset. Da hadde hun overlevd.

 

Julen som har alt

Nå har vel julestemningen helt forsvunnet fra leserens sinn, så da tar vi et sprang over til en julaften slik den bør feires. Det skjer på fjellgården Bjørndal, i Og bakom synger skogene (1933) av Trygve Gulbranssen. Her spares det ikke på noe, og både det hellige – julelysene og Bibelen – og bordets gleder er ivaretatt. Først er det skriftlesing, så tid for mat: ”… med grøt først til å stø under med, og siden kom kjøttmaten så lenge noen orket å tygge, og brennevinet var godt og ølet sterkt som alle år før.” Dette til tross for dårlige tider under krigen omkring 1800. Bjørndal gård er sjølberget. Og julens kjærlighetsbudskap viser seg i omsorgen for alle slags folk i grenda; på julekvelden får alle være med og ta del i festen, også de fattige og bygdeoriginalene.

 

Ekte julestemning i virkeligheten

Enda en skildring med ekte julestemning finner vi i Sigrid Undsets erindringsbok som hun skriver i USA under krigen, der hun er i eksil etter at den eldste sønnen har falt i kamp mot tyske soldater og hjemmet Bjerkebæk er konfiskert . Hun minnes den norske julen, slik hun selv stelte den i stand i jule-eldoradoet Lillehammer. Det skulle ikke stå på noe:

”Det var på tide å begynne med julestria. I Norge turer folk jul i tretten dager, og for at det ikke [!] skal bli for mye arbeid for husmoren og pikene i helgen, pleier de å lage opp mat i lange baner og bake masser av kaker. Så har en alltid noe å ta av når det kommer gjester langveis fra, som en må be til middag eller aftens. Og i år hadde Mor bestilt en hel gris, en saueskrott og et halvt rensdyr […] Når det er sne, behøver man bare å fylle baljer og trau og legge nedi alt det kjøttet som skal spises ferskt. Men er det mildvær, så skal du ha takk! Da må noen av stekene halvstekes, andre må legges ned med salt og pepper; medisterkaker og pølser og blodpølser må stekes og kokes og gjemmes bort i krukker under fettlokk. Og dessuten har en alt det andre arbeidet som skal gjøres før jul: en skal legge ned skinkene i saltlake, sauelårene i sukkerlake, grisehodet og labbene skal en lage sylte av. Og det skal bakes kaker, og så er det storvask og storrengjøring over hele huset.”  Vi får håpe hun ikke glemte å pusse messingstakene.

 

Moderne jul

Moderne forfattere skriver ikke gjerne om jul. Men vi har jo Arild Nyquist som får med seg både tvetydigheten, en stor dose satirisk humor og en underliggende antydning til nostalgi tross alt:

”En liten dram til? / Litt mere sursild? /   Litt mere sursild / Litt mere sursild …

Nå er det jul igjen! / Nå er det jul igjen! / Nå er det jul igjen! / Nå er det jul igjen!”

 

Hvordan forfatterne ellers feirer jul i dag, vet vi lite om, sannsynligvis som de fleste av oss, med et lite stikk av dårlig samvittighet. De som kan tenke seg å skildre like dårlig stemning som naturalistene på 1800-tallet, tar nok hensyn til det allmenne velvære og lar være. De verste skjevhetene i samfunnet er borte, takket være blant annet forfattere som Kielland og Skram. Mer privat omtanke for de svakeste blant oss kan gjerne bli stimulert av Wergeland og H. C. Andersen. Ettertanke om verden for øvrig kan komme til nyttår. God jul!

 

KILDER

  1. C. Andersen: ”Pigen med Svovlstikkerne”, 1845/1848. ”Grantræet”, 1844/1845.

Henrik Wergeland: ”Juleaftenen”, i: Jøden. Ni blomstrende Torneqviste, 1842.

Henrik Wergeland: ”Smaafuglene paa Juleneget”, i: Vinterblommer i Barnekammeret, 1840..

Alexander Kielland: Else. En Julefortælling, 1881.

Amalie Skram: ”Karens Jul”, 1885.

Trygve Gulbranssen: Og bakom synger skogene, 1933.

Sigrid Undset: Lykkelige dager, først utgitt i USA med tittelen Happy Days in Norway, 1942. Norsk utgave 1945.

Arild Nyquist: Nå er det jul igjen! og andre dikt, 1972.

 

Publisert i magasinet 55+ desember 2017

God og dårlig julestemning (langversjon rev. sept. 2017)

Ivar Havnevik:  God og dårlig julestemning

(en litterær betraktning)

Julehandelens folk, ikke minst de i bokhandelen, vet mye om julestemning. Den dobbelte følelsen sitter i blodet: fornemmelsen av gavmildhet og ny leseopplevelse koplet til en klar bevissthet om at julehandelen står for levebrødet. Og julestemningen flyter omkring i alle samfunnets kriker og kroker, sammensatt av tradisjonene vi er vokst opp med, etter hvert også inngrodde holdninger i oss selv, alt det som vil ha oss til å være snille og gavmilde, til å legge vekt på omtanke og nestekjærlighet.

En del av denne påvirkningen har tradisjonelt sett kommet gjennom litteraturen. Det begynte med det opplagte: Julesangene og -salmene, med danskene Brorson og Grundtvig i spissen, hjørnesteiner i den grunnmuren som ligger under all julestemning, begeistringen, gleden over det religiøse mirakelet Jesu fødsel. De gamle salmene legger også alltid vekt på at de laveste lave blir inkludert: hyrdene på marken, okse og esel som står omkring den usle krybben. Kontrasten til det høye budskapet er gjort tydelig: ”Mitt hjerte alltid vanker”, ”I denne søte juletid”, ”Et barn er født i Bethlehem”. Men allerede en salme som ”Du grønne glitrende tre” (1866, tekst av J. Krohn) har tatt inn den borgerlige julefeiringen, familieselskapet, lysfesten, dette som har tradisjoner fra lenge før kristendommen kom til Europa. Det hedenske treet er nå kristeliggjort. Og det blir også gaveutvekslingen og julemiddagen.

  1. C. Andersens ”Grantræet” (1844) er et juleeventyr der julekveldens prakt, fest og glede får full litterær uttelling, men der juletreet snart ligger ribbet igjen på gårdsplassen og savner sin korte, midlertidige status som stuens midtpunkt. Glitter og gull viste seg å være overflatisk og kortvarig fornøyelse. I ettertankens lys var livet i skogen nok både skjønnere og sannere. Men så får treet ny, om enn triviell, verdi til slutt i hverdagen. Det blir kappet opp i vedkubber og får gi varme under bryggepannen. Så alt i alt får vi en allsidig inkluderende juleideologi.

Snart begynner dikterne på 1800-tallet å la julemotivene gi leserne dårlig samvittighet. H. C. Andersen er ikke bare snill når han ødelegger julestemningen med ”Den lille Pige med Svovlstikkerne” (1845). Nyttårsaften lar han den lille piken fryse i hjel i en visjon om juletre og gåsestek. Ingen har kjøpt fyrstikker av henne. Andersens hensikt er selvsagt å minne leserne på å dele sin velstand med de fattige, men samvittigheten har kastet skygge over feststemningen i 150 år. Muligens var den farget av hertugmiljøet på Graasten slott, der Andersen ikke trivdes mens fortellingen ble skrevet.

I Norge setter Henrik Wergelands ”Juleaftenen” (1842) tonen for dårlig samvittighet og tragiske omstendigheter. Den jødiske kremmeren kjemper seg gjennom vinterstormen: ”I sligt et Veir – det var en Juleaften –”  redder han et lite barn i vinterstormen: ”Der rører noget Mørkt sig / paa Sneen, som om Stormen legte med / en Stubbe, der var løsnet lidt i Roden.” Med barnet inn mot brystet banker han på døren til den avsidesliggende bondegården, men blir avvist: ”Ak! / Inat da Hunden lukkes ind?” ”Ja Hunden, / men ingen Jøde i et kristent Huus.” Så kommer morgenen første juledag, og bøndene finner de to ihjelfrosne på trappen og forstår at barneliket er deres egen datter. ”Saa bleg som Faderen var ikke Sneen, / saa hylte Stormen ei som Moderen.”

Og folkene på nabogården som hadde savnet jøden, sørger over tapet av bånd og julejuggel, ikke over mennesket. Diktet hører hjemme i syklusen Jøden og skal leses som ledd i Wergelands arbeid for jødesaken. Julemotivet er tatt inn for å forsterke virkningen av budskapet.

Det andre kjente julediktet hans er ”Smaafuglene på Juleneget” (1840), og heller  ikke dette er særlig egnet til å skape god julestemning, selv om det har blitt slik fordi våre lesebokutgivere har klipt vekk de versene som er samfunnskritiske. Vi husker at det forteller om den fattige bonden som har tre nek og gir det ene generøst til småfuglene: ”Kom, lille Sisik, følg med, følg med”. Nå er det en grunn til at han bare har tre nek; bonden er tynt av gjeldsfuten, han. Og det er langt verre enn som så, det får man vite der diktet begynner, i de bortklipte strofene. Disse beskriver dagens julesituasjon:

”Hvor grøn er Skogen i Solør! Der, / der synger ikke Smaafuglene mer.”

Det var i fjor jul at sisikene fikk kose seg i juleneket. I år er det ikke noe julenek å få, for den fattige bonden er drevet fra gård og grunn. Så dette julediktet er egentlig rent politisk og handler om landbruksøkonomi – i en samfunnsorden som hindrer menneskene i å gjøre velgjerninger til jul.

I verdenslitteraturen er det én norsk juleskildring som er berømt: I Henrik Ibsens Et dukkehjem (1879) foregår handlingen julaften og dagen etter. Nora Helmer har sitt oppgjør med ektemannen og forlater både ham og barna. Den idylliske familiesituasjonen med julelys og presanger fra første akt danner bakgrunnen for den sjokkerende utgangen på dramaet idet gatedøren smeller i bak henne.

Alexander Kielland er ikke typen som lar folk kose seg i fred. Julestemning er helst noe som bør utryddes. Julefortellingen Else (1881) er et dypdykk ned i fattigdom, elendighet, faenskap, fordervelse, hykleri, kulde, drikk og hor og viser hvordan en ung, foreldreløs pike vokser opp idet noen tar seg av henne, men ikke kan gi henne oppdragelse til å motstå skumle fristelser. På grunn av en antydet moralsk svikt i sin medfødte arv lar hun seg lett forføre og går raskt i hundene. Røverbanden hun blir del av, raner lageret til en kolonialbutikk på selve julaften, og Else drikker seg døddrukken på stjålen likør og blir tatt. Og satt i fyllearresten. Det overlever hun ikke:

”Munden var halvaaben, og blodet paa Læberne gjorde den sort og stor. Hun var styg – fælslig styg – som hun laa der vissen og ussel i det kolde lys af Maanen.

Sin Skjønhed havde hun mistet og andet med den. Ellers havde hun ikke haft stort at tabe i Livet; og nu, da hun gik bort, var hun hellerikke noget Tab for Livet. Der stod vistnok etsteds en tallerken sveden Risengrynsgrød til hende; men ellers var der ikke noget eller nogen Plads i Livet, som tilhørte hende, saa hun kunde gaa bort uden at forstyrre.”

På julaften. Parallelt gir forfatteren oss en saftig satire over overklassefruenes og prestefolkenes form for hyklersk veldedighet, der den er knyttet til deres egen forestilling om ”verdig trengende”. Det finnes riktignok ett fornuftig menneske i byen, og hun gjør sitt for å redde Else, eller i hvert fall gjøre noe for henne. Else blir invitert til julegrøt, men møter selvsagt ikke opp når hun er fengslet, og mens snille frøken Falbe går omkring i byen og leter, blir grøten svidd, men den smaker deilig likevel, for man gjorde jo hva man kunne.

Kiellands ironi stikker til alle kanter, for også elendigheten skildres med kynisk humor, og allikevel skimter vi en viss empati under satiren, men den strekker seg ikke langt ut over påpekningen av samfunnsordenen er forkastelig. Det har kommet så langt at de nødstilte har fått ødelagt sin personlighet slik at velgjørenhet i grunnen er bortkastet. Hykleriet til borgerlige fruene møter ikke annet enn forakt. Og storskurken selv, den rike og mektige konsulen, blir representanten for alle de kreftene som er den avgjørende årsak til skadene.

Ifølge denne romanen burde man knapt feire jul overhodet, iallfall ikke i et slikt råttent, forbrytersk og hyklerisk samfunn. De eneste menneskene som opptrer adekvat her, er i grunnen forbryterne, i sin form for opprør. De hykler i hvert fall ikke anstendighet.

Kiellands fortellerkunst er fengslende, så det er vanskelig å legge boken fra seg. Julen bør derfor være overstått for den som vil beholde sjelefreden. Vent med å lese til etter tjuendedagen.

Om Kielland var negativ, skulle ikke Amalie Skram se noe lysere på verden. I 1885 utgir hun den naturalistiske fortellingen ”Karens jul”, med samme motiv som Else, den forførte ungpiken som havner i uløkka. Her søker hun tilflukt i et skur på brygga, og når den vennlige – men ikke tilstrekkelig profesjonelle – politimannen ser til henne på julaften, har både hun og spedbarnet frosset i hjel. H. C. Andersens og Wergelands motiver er flyttet opp i naturalismens fatalistiske epoke. Det er bare datoen her som har med julen å gjøre, selv om spedbarnsmotivet assosierer Bethlehem og fødselsstallen, denne gangen uten så vel barnefar som okse og esel. Karens skjebne er lagt i utgangspunktet; den er ikke til å unngå når hun gjør som hun gjør, og alt er bunnløst fortvilet.

”De var stendød begge to. Barnet laa op til Moderen og holdt endnu i Døden Brystet i Munden. Nedover dets Kind var der fra Brystvorten silet nogle Draaber Blod, som laa størknet paa Hagen. Hun var forfærdelig udtæret, men paa Ansigtet laa der som et stille Smil.

«Stakkars Jente, for Jul hun fik,» mumled Konstablen, mens han visked sig i Øjet.

«Men kanskje det er bedst, som det er for dem begge to. Vorherre, han har naa vel en Mening med det.»”

 

Ironien er nattsvart: Karen omkommer fordi politimannen hadde for mye hjertelag og lot henne få bli i bryggeskuret i stedet for å sende henne på fattighuset. Da hadde hun overlevd.

*

Nå har vel julestemningen helt forsvunnet fra leserens sinn, så da tar vi et sprang fram til en berømt første juledagsferd, fra Og bakom syngerskogene (1933) av Trygve Gulbranssen. Etter en herlig bondejulekveld med vokslys, evangelielesing og julesanger bestemmer Dag Bjørndal seg for å stå opp i otta og reise til julemesse nede i bygda, og en hel kortesje av hester og sleder med pelskledte julefolk fyker nedover lia med fakler og dombjeller. Snart kommer de ut av skogen og får skimte utsikten over bygda nedenfor. Et stykke nede får de øye på lysene fra en tilsvarende kortesje, fra stormannsgården. De skal inn på samme vei, brattbakkene videre ned mot kirken, og her blir det litt av et kappløp. De tvinger seg forbi hverandre mens gnistene fyker fra meiene og faklene svir pelskåpene i sleden ved siden av, og ikke lenge etter at Dag er forbikjørt, ser han sitt snitt og legger seg på utsiden av konkurrenten:

”Det ville gå på kalde livet løs, men her gjaldt det mer enn liv … Fram måtte han! Frampå her et stykke gikk veikanten ut mot en stupbratt helling. Der måtte plogsnøen være veltet utfor så det ingen fonner var som stengte på veikanten. […] Sveipa hvinte i lufta, et eneste slag, og dermed fór en svart trollhest ut mot avgrunnssiden av veien. På den ytterste grensen svingte Dag hesten inn igjen framom Borglands hest. Sleden var halvt utfor veien i farten, ja, den svevde fritt over stupet et kort sekund da de fór forbi…”

Konkurransementaliteten hører ikke julestemningen til, men er mer hedensk enn kristelig. Det er både hovedpersonene og forfatterinstansen klar over, for begge finner det mer rettmessig at gammel urett blir gjengjeldt enn at det skjer forsoning i varm og stemningsfull tilgivelse. Når det likevel oppstår en slags harmoni gudstjenestens ånd, skjer det, temmelig ironisk, ved hjelp av et klekkelig bidrag i kollekten.

Men lenger ut i romanen, noen år senere, skildres en annen jul, med en annen og langt mer harmonisk stemning. Her spares det ikke på noe, og både det hellige – julelysene og Bibelen – og bordets gleder er ivaretatt. Først er det skriftlesing, så tid for mat: ”… med grøt først til å stø under med, og siden kom kjøttmaten så lenge noen orket å tygge, og brennevinet var godt og ølet sterkt som alle år før.” Dette til tross for dårlige tider under krigen omkring 1800. Bjørndal gård er sjølberget. Og julens kjærlighetsbudskap viser seg i omsorgen for alle slags folk i grenda; på julekvelden får alle være med og ta del i festen, også de fattige og bygdeoriginalene. De to juleskildringene får betydning som tegn på den utviklingen som foregår på Bjørndal, etter hvert som gårdmennenes autoritære holdninger viker plass for større omsorg og mer ansvarlighet.

 

Til slutt: Et par juleskildringer fra virkeligheten, med ekte julestemning. Julen 1893 er stemningen stigende i den ubemidlete akademikerfamilien der far tjener nesten ingenting og dessuten er veldig syk. Men mor og de tre døtrene holder humøret oppe og steller til jul så godt de kan, for de har fått god hjelp fra slekten på begge sider:

”Anine gjorde sitt beste for at denne julen skulle bli akkurat som barna var vant til å feire den. Hun bakte de samme kakesortene, laget sylte – ikke norsk persesylte, men en annen sort, av grisehode og kalvekjøtt, som ble lagt ned med krydderier og en masse laurbærblader i en stor bolle og overhelt med kraft som stivnet til gelé. […] i år var kakene og all maten så god som aldri før.”

Og mor og datter går på pakkeposten og henter sendingen fra besteforeldrene i Trondhjem og på tollboden etter kassen fra Kalundborg og julegåsen fra onkel i København. Så kommer selve julaften:

”Synet av det strålende tre var like uvirkelig gripende hvert år. Og mens den stille, andektige følelsen enda var høy og frisk, la moren den store familiebibelen foran Ingvild. I år skulle hun lese juleevangeliet. Det hørte med til julen, som noe av det ømmeste og søteste ved den, at den yndige gamle beretning ble lest, ved lyset fra alle de brennende smålys på treet.”

Snart kommer tiden for å åpne julepakkene, og barna har ingen grunn til skuffelse. Piken Ingvild er som kjent et psevdonym for Sigrid Undset, som i den biografiske romanen Elleve år (1934) følger sin egen prepubertet og familiens kamp for tilværelsen i skyggen av farens skrantende helse og bortgang.

Ni år etter sitter samme forfatter i USA og erindrer den julefeiringen hun savner nesten mer enn noe, der hun er i eksil etter at den eldste sønnen har falt i kamp mot tyske soldater og hjemmet Bjerkebæk er konfiskert . Hun minnes den norske julen, slik hun selv stelte den i stand, som velstående, anerkjent Nobelpristager i jule-eldoradoet Lillehammer. Det skulle ikke stå på noe:

”Det var på tide å begynne med julestria. I Norge turer folk jul i tretten dager, og for at det ikke skal bli for mye arbeid for husmoren og pikene i helgen, pleier de å lage opp mat i lange baner og bake masser av kaker. Så har en alltid noe å ta av når det kommer gjester langveis fra, som en må be til middag eller aftens. Og i år hadde Mor bestilt en hel gris, en saueskrott og et halvt rensdyr […] Når det er sne, behøver man bare å fylle baljer og trau og legge nedi alt det kjøttet som skal spises ferskt. Men er det mildvær, så skal du ha takk! Da må noen av stekene halvstekes, andre må legges ned med salt og pepper; medisterkaker og pølser og blodpølser må stekes og kokes og gjemmes bort i krukker under fettlokk. Og dessuten har en alt det andre arbeidet som skal gjøres før jul: en skal legge ned skinkene i saltlake, sauelårene i sukkerlake, grisehodet og labbene skal en lage sylte av. Og det skal bakes kaker, og så er det storvask og storrengjøring over hele huset.” [Vi får håpe hun ikke glemte sølv- og messingpussen]

Og hva av dette fikk barna på Bjerkebæk servert av Mor Sigrid til julemiddagen: Risgrøt og avkokt torsk, som de ikke likte. Men humøret steg når gavene ble pakket opp, på Bjerkebæk liksom i Kristiania i bakgårdsleiligheten i Keysers gate. Og bilturen tur-retur Hamar for julegudstjeneste i den katolske kirken der kan leses opp mot hestekappløpet hos Trygve Gulbranssen. Bare som en estetisk sammenlikning.

 

Moderne forfattere skriver ikke gjerne om jul. Men vi har jo Arild Nyquist som får med seg både tvetydigheten, en stor dose satirisk humor og en underliggende antydning til nostalgi tross alt:

”En liten dram til? / Litt mere sursild? /   Litt mere sursild / Litt mere sursild …

Nå er det jul igjen! / Nå er det jul igjen! / Nå er det jul igjen! / Nå er det jul igjen!”

(Fra Nå er det jul igjen! og andre dikt, 1972)

 

Hvordan forfatterne ellers feirer jul i dag, vet vi lite om, sannsynligvis som de fleste av oss, med et lite stikk av dårlig samvittighet. De som kan tenke seg å skildre like dårlig stemning som naturalistene på 1800-tallet, tar nok hensyn til det allmenne velvære og lar være. De verste skjevhetene i samfunnet er borte, takket være blant annet forfattere som Ibsen, Kielland og Skram. Mer privat omtanke for de svakeste blant oss kan gjerne bli stimulert av Wergeland og H. C. Andersen. Ettertanke om verden for øvrig kan komme til nyttår. God jul!

 

KILDER

  1. C. Andersen: ”Pigen med Svovlstikkerne”, 1845/1848. ”Grantræet”, 1844/1845.

Henrik Wergeland: ”Juleaftenen”, i: Jøden. Ni blomstrende Torneqviste, 1842. Gjengitt etter Henrik Wergelands skrifter. Folkeutgaven, 1959, bind 7.

Henrik Wergeland: ”Smaafuglene paa Juleneget”, i: Vinterblommer i Barnekammeret, 1840. Kommentarene bygger på Sonja Hagemanns tilsvarende i hennes utgave av Wergelands samlede barnediktning, 1976.

Henrik Ibsen: Et dukkehjem, 1879.

Alexander Kielland: Else. En Julefortælling, 1881. Gjengitt etter Samlede Værker. Anden Udgave, 1903, bind 2.

Amalie Skram: ”Karens Jul”, 1885.

Trygve Gulbranssen: Og bakom synger skogene, 1933. Gjengitt etter utgave 1994.

Sigrid Undset: Elleve år, 1934. Gjengitt etter Samlede romaner og fortellinger, 2007, bind 15.

Sigrid Undset: Lykkelige dager, først utgitt i USA med tittelen Happy Days in Norway, 1942. Norsk utgave 1945. Gjengitt etter Samlede romaner og fortellinger, 2007, bind 18.

Arild Nyquist: Nå er det jul igjen! og andre dikt, 1972. Også i Fra ”Feriehuset September”, 1974. Gjengitt etter Dikt i samling, 1999.

 

 

 

Fra runerim til dikt i dag

FRA RUNERIM TIL DIKT I DAG

 De siste bokhøstenes lyrikkutgivelser er bl.a. kjennetegnet ved at et knippe diktere har gjort utstrakt bruk av språkmateriale fra norrønt og urnordisk, i tillegg til at bøkene deres blir fylt av referanser til myter og historie forut for middelalderen. En intensjon med denne artikkelen blir da påvisningen av hvordan bestemte måter å uttrykke seg på, blir skapt allerede i runerimene, utvikler seg i den norrøne edda- og skaldediktningen og blir tatt opp igjen i ulike epoker av litteraturhistorien, helt opp til vår samtid.

 

Urnordiske runeinnskrifter

Enkelte runeinnskrifter er mer dikterisk utført enn andre fra samme tidsrom. Den aller eldste runeinnskriften som er funnet i Norden, er på en spydspiss som lå i en mannsgrav på Toten, og den er datert til begynnelsen av 200-tallet, da Romerriket stod på høyden av sin makt, med kolonier helt til utløpet av Rhinen og nordkysten av Nederland, samt i England. Nærheten til Norden innebar kontakt med germanske stammer og med stammene som bebodde det skandinaviske området. Disse siste folkegruppene kommuniserte på språket urnordisk, som var felles for stammefolk i hele Skandinavia.

Etter midten av 200-tallet utviklet jordbruket og teknologien seg kraftig, samtidig med at romertiden gikk over til det man kaller folkevandringstid. Gravfunnene blir stadig rikere og vitner om jordbruksvekst og handel, og vi får flere funn som dokumenterer språket som var i bruk. Runeskriften finner vi på våpen, smykker, bruksgjenstander og banket inn i stein – på heller, runesteiner og bautaer, unntaksvis i bergvegger.

Det er én egenskap som preger mange av disse innskriftene: De er omhyggelig utformet i dikterisk språk, med kunstneriske virkemidler som den dag i dag blir beskrevet i poetisk retorikk. En gang iblant har de også et innhold som vi gjerne kan kalle poetisk/lyrisk, i den forstand at de formidler inntrykk av viktige verdier og sentrale situasjoner i menneskelivet slik diktere kommer til å gjøre i alle tidsaldre senere.

 Den aller eldste innskriften kan nok ikke kalles noe dikt, for den består av ett eneste ord: ”raunijar”. Spydodden er fra ca. år 200,

Spydspiss Stabu

 

funnet på Toten. Ordet betyr ”den som erfarer”, ”den som er med på å utføre bragder”, på nynorsk f.eks. ”røynar”. Som navnesetting på en død ting, er dette et ord i poetisk bruk, som et bilde. Tingen får en menneskelig egenskap. I norrøn verslære vil dette bli kalt et ”heiti”, i slekt med ”kenning”, eller i mer moderne retorikk: en slags metafor.      Det eldste ordet vi har funnet, er altså brukt i poetisk funksjon og formidler et verdisyn.

Fra 400-tallet har vi den kjente Tunesteinen fra Østfold, med denne gravskriften, som runologene gjerne stiller opp i versform:

                   ek wiwar

                    after woduride

                    witadaha laiban             

                    woratho waru

                                                                              Tunesteinen

Oversatt rett ut er det ikke mye lyrikk over utsagnet: ”Jeg, Wivar, stelte i stand graven etter Woduride, som skaffet oss brød”. Men om vi følger oppfordringen fra runologene og fester oss ved rytmen og bokstavrimene, kommer de poetiske egenskapene ved språket fram. Språkets klang og rytme forsterker tekstens budskap slik dette slags elementer alltid har som formål. Men diktrytmen er ikke bare musikalsk og dekorativ; den er også bygd opp i en fast arkitektur. Her legger vi merke til symmetrien i versrytmen, særlig i de to midtlinjene som speiler hverandre: Xx Xxxx  / Xxxx Xx (2 + 4 / 4 + 2), mens vi også kan si at åpnings- og sluttlinjene avspeiler hverandre, med en viss variasjon: X Xx // Xxx Xx (1 + 2 // 3 + 2, der variasjonen består i en ekstra stavelse i hvert ord).

Innholdet i dette minnediktet formidler en samfunnsverdi og hyller den som gir brød, dvs. arbeidsgiveren eller den veldedige, og Tunesteinen blir dermed noe mer enn en vanlig gravstein – den minner etterslekten på å følge avdødes eksempel.

 Vi går hundre år til fram i tid og ser på innskriften fra en beinkam funnet i en hule eller heller på Bømlo.

                    hal mar

                    ma una

                    alu na

                    alu nana

Dette er vårt eldste kjærlighetsdikt, der en elsker gir kammen i gave til den elskede der de møtes i helleren. Så blir de så ivrige at kammen glir ut og blir borte mellom steinene, hva vet vi? Kammen er et nydelig dekorert håndverksarbeid og vitner om et velstandssamfunn der det er viktig å leve med stil. Språket i diktet er endefram og uten ornamenter, men særdeles musikalsk i utførelsen. Rytmen og bruken av stavrim er iøynefallende – men NB også den raffinerte bruken av klangen i de to vokalene a og u. Forfatteren har gjort sitt strengt begrensete ordvalg ut fra ønsket om å få fram klangen i ordene. Og visst betyr teksten noe: ”Heller-møya må få det bra, oppnå alt godt, kose seg med alt.” En lykkønskning med tre aspekter.

Da kan vi ta en foreløpig oppsummering av betraktningen av våre eldste tekster: De er lyriske/poetiske i utformingen med regulert rytme, stavrim/allitterasjon, vokalklang. Vi finner eksempler på billedspråk.  Langt på vei formidler de dessuten stoff som vil stå sentralt i lyrikken fram til våre dager, verdiene mot, generøsitet, kjærlighet.

Norrøn diktning

Fra 600-tallet og enda 600 år framover har det opplagt blitt skapt en storartet og variert litteratur. Men vi har ikke kilder til den fra samme tid da den ble til. I løpet av disse seks hundre årene ble det urnordiske språket utviklet til det vi kaller gammelnorsk eller norrønt, mens samfunnet gjorde kjempestore framskritt i teknologi, organisering og kultur. Begynnelsen av vikingtiden dateres som kjent til år 793, da klosteret Lindisfarne ble overfalt og plyndret. Vi lar den vare til år 1000 med kristningen av Island, idet middelalderen overtar. Enda går det mer enn 200 år inn i middelalderen før vi får lese vikingtidens hedenske litteratur, og det er i skinnbøker, altså fra det solid katolske 1200-tallet, der det skriftlige stoff om de forutgående 4-600 årene er å finne. Bakom kildene må det ligge både en varig muntlig tradisjon så vel som en tapt skriftlig tradisjon.

Det er helt ukjent om noe av litteraturen ble skrevet ned i runeskrift. Den latinske skriften fikk ikke gjennomslag før ca. år 1100 og hadde kalveskinnspergament som medium. Om noe ble tegnet ned på organisk materiale før den tid, så har det kommet bort, brent eller råtnet opp.

Vi er iallfall så heldige å ha en svær tekstmengde, på både dikt og prosa, og det vi umiddelbart iakttar, er det tydelige slektskapet mellom runediktene og de noen hundre år yngre eddadiktene, overgangen fra urnordiske til norrøne vers. Det som skjer, er at stilen tas i bruk og foredles, både av de anonyme forfatterne av gude- og heltediktene, og av de navngitte skaldene, som arbeider videre med kunstferdige versformer. Vi skal holde oss til eddadiktene. Og vi bruker moderne oversettelser som ivaretar det norrøne versets regler.

 

                    Opp ser hun komme

                    for annen gang

                    jorden av hav

                    idelig grønn;

                    fosser faller

                    over flyr ørnen

                    den som på fjellet

                    veider fisk.

 Dette er en strofe fra Voluspå, volvens spådom, diktet om verdens tilblivelse, undergang og gjenfødelse. Mønsteret hviler på to søyler: rytmen: 2+2+2+2 takter gjentatt, i alt 8 linjer. Videre: stavrimet som binder ord og linjer sammen to og to ifølge bestemte regler. Begge elementer fant vi i runediktene, men nå strammere strukturert og fastere i formen. Verset heter fornyrdislag.

                    Bedre bør

                    å bære har ingen

                    enn mye mannevett;

                    i fremmed gard

                    er det bedre enn gull

                    vett er vesalmanns trøst.

 Her er en strofe fra Håvamål, et verdiformidlende læredikt om hvordan man bør oppføre seg. Versmønsteret likner det forrige, og har de samme to søylene, men varierer reglene. Nå ser vi at verset er på 6 linjer: Rytmen har 2+2+3 takter gjentatt. Stavrimet følger litt andre regler, på grunn av de to lengre tretaktslinjene midt i og til slutt i verset, ettersom tredje og sjette linje har innrim. Diktets form kalles ljodahått.

 De anonyme eddadiktene utgjør grunnformen i skaldediktene, og norske og islandske skalder dikter videre framover i katolsk tid. Diktningen blir religiøs, knyttet til bispesetene som fortellende dikt eller nærmest som salmer – og den norrøne stilen flyter sammen med impulser fra latinsk kirkediktning. Tradisjonen er ubrutt stadig vekk. De rytmiske og klanglige elementene er på plass, slik de var det i runerimene, men altså innvokst i mer moderne tradisjon.

Så dør det norrøne språket temmelig brått. Klimakrise, uår, pest, krig, utradering av kulturbærende samfunnslag og politisk undergang inntreffer omtrent samtidig midt på 1300-tallet, slik at senmiddelalderen fram til reformasjonen slik sett gjerne kan kalles hundreårignatten. Og fra reformasjonen går det enda hundre år til før det skrives noe som kan kalles litterær kunst på ”morsmål” i Norge. Den diktningen som foreligger, skrives på latin, i en importert tradisjon. Så kommer versdiktningen sterkt tilbake – med Dorothe Engelbretsdatter og Petter Dass – da skrives litteraturen ikke lenger på norsk, men på dansk.

Folkediktning

Historien går sin gang. I hele Europa begynner den kulturbærende offentligheten å interessere seg for folkekulturen: landsens skikk og bruk, byggeskikk, folkelig malerkunst, gjenstander, folkediktning. Det skjer omkring år 1800, hos oss på 1840-tallet. De tre fremste norske diktgenrene er gamlestev, balladestrofe og nystev. I Landstads store samling folkeviser blir en mengde dikt publisert og kjent også i lesende kretser.

Disse strofeformene er lette å gjenkjenne når en først har lært dem, men om vi tar og organiserer linjene litt annerledes enn det som er vanlig, Kan vi gjøre en tankevekkende observasjon. La oss splitte opp gamlestevet, eller rett og slett ’notere det ned’ på en annerledes måte:

 Ingen fuglen flyg’e så hågt                           Ingen fuglen

                                                                     flyg’e so hågt

som grågåsi med sine ungar,                       som grågåsi med sine ungar,

og ingen ormen sting’e so sårt                     og ingen ormen

                                                                     sting’e so sårt

som falske mannetunga.                               som falske mannetunga.

 Sannelig er det ikke et rytmemønster som er identisk med Håvamål! 2+2+3 takter gjentatt. Det som har gått tapt, er den konstruerende regelfaste bruken av norrøne stavrim. Her har vi riktignok eksempler på bokstavrim eller allitterasjon men det har en dekorativ oppgave, bygger ikke opp strofen. Den jobben er overtatt av det mer moderne enderimet.

Også mange av de lengre fortellende folkevisene, balladene, er forfattet i det samme gamlestevets versform, f.eks. ”Draumkvedet”, ”Bendik og Årolilja”, ”Roland og Magnus kongjen”.

          Men det finnes også ballader i strofer på to linjer med fire tunge ledd hver:

                    Høyrer du Olav Liljekrans,

                    stig av hesten og trø i dans.

                     Høyrer du Olav, kom dans med meg,

                    to bukkeskinnsstøvlar så gjev eg deg.

 Om vi da manipulerer disse to strofene ved å slå dem sammen, og så dele hver linje i to, får vi 2+2+2+2 takter gjentatt, og da har vi rytmemønsteret til ”Voluspå”, fornyrdislag. Med forvitring av stavrim, men med moderne enderim som strofens stillas.

Da har vi tilstrekkelige tegn til å kunne trekke den slutning at de språklige prinsippene som bygde vers allerede i vår romertid, på urnordisk, har gjennomgått en sprangvis, men ubrutt utvikling av de opprinnelige rytmiske og klanglige elementene. Denne utviklingen har vært uten skriftlige kilder i perioder på mangfoldige generasjoner, men har dukket opp igjen temmelig uskadet to ganger – i vikingtiden etter 600 år og i 1840-årene etter nye 500 år.

Vekst og fall igjen

Videre utover 1800-tallet og ut på 1930-tallet er innflytelsen fra norrøn diktning og folkediktningen tydelig og gjenkjennbar, som konstruksjonsprinsipper i norsk lyrikk, på linje med andre dominerende impulser. Funksjonen av norrøne vers er gjerne nasjonalt oppbyggelig (Aasen, Sivle), eller omvendt, nasjonalt satirisk (Garborg). Folkevisetradisjonen er framtredende i naturlyrikk og kjærlighetsdiktning når det er viktig å framheve innholdets genuine, opprinnelige egenskaper.

Med Quslingregimet blir hele tradisjonen kompromittert som følge av ideologisk misbruk. Den patriotiske diktningen fra 1945 finner andre skrivestiler for sin nye nasjonalisme. Rett etter frigjøringen overtar det modernistiske formspråket, og fra det øyeblikk er også nasjonalismen som poetisk verdi totalt out.

Enda en retur

Annerledes er dette blitt nå på 2000-tallet. Plutselig – og for første gang i norsk riksmåls lyrikkhistorie har det stått fram tre-fire unge menn som utgir diktsamlinger med direkte referanse til norrøn diktning.

Først ute var Erling Kittelsen (f. 1946) i 1982. Da gav han ut en stor diktsyklus med tittelen TIU. Oppholdsbok Nord. Her reiser hovedpersonen Tiu fra område til område på Nordkalotten, fra det samiske Nord-Finland til Canadas tundra. Poenget er å stille opp alternative, mer miljøriktige og mer menneskelig opprinnelige livsformer som ideal motsatt vår egen konsum-sivilisasjon. Hans tilnærming er etnografisk. Ekkoet fra den norrøne diktningen gjør seg gjeldende etter som Tiu kommer til Færøyene og Island.

Kittelsen, ErlingI 1989 utgav Kittelsen diktsyklusen HUN, der han trykker opp ”Voluspå” på norrønt sammen med sin egen nye gjendiktning og i tillegg skriver ’svar’ på dette sentrale eddadiktet. Disse svarene eller moderne refleksjonene er formulert av en kvinnestemme, en volve fra vår tid. Den kunstneriske ambisjonen ligger i samme felt som det gamle diktet – å oppsøke en total forståelse av eksistensen. Men disse nye diktene er ikke utarbeidet i norrøn stil, det er bare innholdet som har referanse dit. ”Voluspå” blir et redskap til forståelse av universelle gåter.

Kittelsens siste arbeider i det norrøne feltet er en gjendiktning av Norges eldste navngitte skald, Brage Boddason, med tittelen Brageseilet, 2003.

En liknende bruk av den norrøne skapelsesmyten gjorde debutanten Arild Vange (f. 1955) i sin prosalyriske bok Ene og alene (1990), der dikteren blir identifisert med det nysgjerrige ekornet Ratatosk, som farer opp og ned i livstreet Yggdrasil og skaffer nyheter som det siden glemmer. Samme ekorn har senere gitt navn til avantgarde-tidsskriftet der Vange har vært med i redaksjonen.

Jakhelln, CorneliusMest tydelig har lyrikeren og romanforfatteren Cornelius Jakhelln (f. 1977) integrert norrøn mytologi i en gigantisk helhetsvisjon der moderne dekadanse og moderne krigføring blir tematisert i lys av hele den norrøne gudediktningen – men også med innslag av både antikk og selvskapt mytologi.

Dette er et dikterisk prosjekt med dimensjoner utenom det vanlige, og muligens utenfor den horisont som vårt mindre lærde norske publikum er i stand til å sette pris på. Her er fire sammenhengende diktsykluser, Quadra Natura 1—4 (2001—2008), der de tre sist utgitte er skrevet i forlengelse av den norrøne litteraturen. Titlene taler, de tre siste bindene er Yggdraliv, Fagernorn  og Galderhug. Bøkene er spekket med referanser og sitater – mens teksten i Yggdraliv selv ikke er utformet på norrøne vers. Men det forkommer edda-imitasjoner i Fagernorn, og i Galderhug er alle diktene skrevet i en edda-påvirket strofeform. Større oppmerksomhet fikk Jakhelln da han vant Cappelens store romankonkurranse med samfunnskritisk tema, med Gudenes fall (2007), der han igjen benytter den gamle mytologien med samfunnskritisk intensjon.

Øyvind Rimbereid (f. 1966) lar så vel urnordiske som norrøne elementer inngå i det futuristiske blandingsspråket som bærer oppe hans berømte langdikt ”Solaris korrigert” i boken med samme tittel (2004). Igjen benyttes de mange referansene og det historiske perspektivet i en sivilisasjonskritikk utenom det vanlige.

Nødtvedt, ErlendTil sist nevner jeg en 2008-debutant som har fått oppsiktsvekkende gode anmeldelser med sin debutsamling Harudes. Forfatteren er bergenser og heter Erlend O. Nødtvedt (f. 1984), og tittelen er navnet på et av de germanske folkeslag som Cæsar omtaler i sin bok om Gallerkrigen, altså fra år 51 f. Kr. En teori går ut på at denne germanske stammen, harudes eller hordene, er den samme som har gitt navn til Hordaland. Boka er komponert som et langdikt, og forfatteren greier å elte sammen folkevandringsmotiver, norrøne referanser og runerim, samt mengder av henspillinger på berømte vestlandsdikt, av f.eks. Olav Nygard og Olav H. Hauge. Her er inngående sansninger av fjordlandskapene med deres skjønnhet og rasfare, og den urbane virkeligheten blir plassert inn i det hele, gjerne med satirisk hensikt. En ultramoderne kvinneskikkelse ved navn Alexandra, altså alt annet enn hordalandsk, blir hovedperson og bindeledd mellom alle disse fragmentene. Og jammen får leseren et inntrykk av Vestlandets mange fasetter både i tid og rom, slik at det gir perspektiv videre til en generell refleksjon om det å leve i et krysningspunkt mellom fysiske betingelser, historie, diktning og myte.  Og truslene mykes opp med humor.

                    sleiker bunadsølv

                    av volvebryst

                    o hjortebrud

                    hal mar ma una

                    møyenes møy

                    setter horg på huglo

                    jeg den hordaskald står

                    ved vebande

                    vætes av vær og hauglegger her

                    de mine lindisfarne fedre

Vi er ved veis ende, og min påstand kan gjentas: De fonetiske grunnelementene i språket vårt, slik vi finner dem i runerim, i norrøn dikting og i folkevisene, lever videre i moderne lyrikk, selv om de i perioder – hundreår og tiår – forsvinner ut av skrifttradisjonen. Siden 1980-årene blir tradisjonen aktivisert på nytt. Med basis i høy akademisk kompetanse tar enkelte forfattere dessuten i bruk forestillingene i vikingtidens og romertidens mytologi. Den metoden som på 1800-tallet gjerne ble anvendt med en nasjonalistisk hensikt, bringer i dag sin kritikk av sivilisasjonen i en ny variant.

HENVISNINGER

Gerd Høst: Runer. Våre eldste norske runeinnskrifter, 1976. Oversettelsene / gjendiktningene er hennes.

Bjarne Fidjestøl: ”Norrøn felleslitteratur”, i: Norsk litteratur i tusen år, 1994.

”Voluspå”, strofe 59, Vera Henriksens gjendiktning

”Håvamål”, strofe 10, Ludvig Holm-Olsens gjendiktning

Folkevisene sitert etter Norske folkeviser, utg. ved Olav Solberg, 2003.

Erling Kittelsen: TIU. Oppholdsbok Nord, 1982.

—: HUN, 1989.

—: Brageseilet, 2003.

Arild Vange: Ene og alene, 1990.

Cornelius Jakhelln: Quadra Natura 1—4, 2001—2008. Gudenes fall, 2007.

Øyvind Rimbereid: Solaris korrigert, 2004.

Erlend O. Nødtvedt: Harudes, 2008.

Artikkelen ble først publisert i tidsskriftet Bokvennen nr. 4, 2009.