Månedlige arkiver: februar 2019

Paal Brekke — gjendikteren

Paal Brekke, 1923–1993

Artikkel og bibliografi i Norsk oversetterleksikon, februar 2019

Foto: Aschehoug

Foto: Aschehoug

Paal Brekke var forfatter, gjendikter og litteraturkritiker. Forfatterskapet består av diktsamlinger, romaner og artikler, samt gjendiktninger fra engelsk. Han gjendiktet også japansk, indisk, ungarsk og polsk poesi via tredjespråk eller prosaoversettelser. Brekke redigerte flere antologier over norsk moderne lyrikk, men også over amerikansk, nordisk, fransk, tysk, japansk og indisk lyrikk. Som kritiker virket han en årrekke i Dagbladet. Han mottok Norsk kulturråds oversetterpris i 1988.

Brekke ble født på Røros og vokste opp i Oslo der faren var sokneprest i Frogner menighet. Examen artium ble avlagt på latinlinjen, Fagerborg gymnas, i 1941. Her mottok han sin eneste formelle engelskundervisning. På grunn av illegal virksomhet under okkupasjonen flyktet han til Sverige, der han etter hvert fikk studere ved universitetet i Uppsala. Han debuterte som forfatter i 1942 med diktsamlingen Av din jord er vi til, så fulgte to romaner i svensk oversettelse og nok en diktsamling på norsk før frigjøringen i 1945. Samme år debuterte han i Norge, med Jeg gikk så lange veier. Brorparten av forfatterskapet består av 11 diktsamlinger utgitt i Norge, og det er disse bøkene som har gitt ham en betydningsfull posisjon i norsk litteraturhistorie. Men også hans virke som gjendikter av engelskspråklig lyrikk, spesielt dikt av T. S. Eliot, er regnet som avgjørende for formspråket hos så vel ham selv som hos andre lyrikere i hans generasjon. Biografiske og litteraturhistoriske opplysninger om Brekke foreligger i Norsk biografisk leksikon, for øvrig i de store litteraturhistoriene. Den fyldigste fremstillingen finner vi i biografien av Toril Brekke: Paal Brekke – En kunstner. Et liv(2002)

Gjendikter av T.S. Eliots verker
Brekkes innsats for gjendiktning av den amerikansk-britiske lyrikeren Thomas Stearns Eliot (1888–1965) er formidabel. Brekkes arbeid innlemmer norsk lyrikkhistorie i den vestlige litteraturhistorien. Det vil si at Eliots betydning for den engelskspråklige litteraturen fikk sin parallell i den norske, som for øvrig også i de andre skandinaviske litteraturene.

Brekke møtte Eliots diktning da han var student i Uppsala. Han var registrert i faget teologi, senere kunsthistorie, men ingen av disse studiene ble fullført. I stedet tilbrakte han mye tid med å studere moderne lyrikk på bibliotek og for øvrig ved å følge med i svensk litteraturdebatt. Moderne svensk lyrikk fikk en tilsvarende innflytelse på hans arbeid som Eliots dikt, men Brekke formidlet svensk lyrikk (og annen nordisk lyrikk) på andre måter enn ved å gjendikte den til norsk. Da Eliot mottok Nobelprisen i litteratur 1948, var Brekke mer kvalifisert enn de fleste til å sette pris på tildelingen, og Eliots navn ble kjent og vakte interesse langt ut i offentligheten også i Norge, slik at grunnen var beredt for mottakelsen av Brekkes gjendiktninger året etter.

Første fase som gjendikter av Eliot
Det golde landet
Brekkes arbeid med Eliot faller i to perioder, med en temmelig lang pause mellom. Den første fasen blir innledet med gjendiktningen av Eliots mest kjente dikt, det store «The Waste Land» (1922), hos Brekke «Det golde landet». Boken fra 1949, Det golde landet og andre dikt, inneholder dette diktet pluss noen andre av Eliots sentrale dikt, blant annet «J. Alfred Prufrocks kjærlighetssang» («The Love Song of J. Alfred Prufrock») og «De hule menn» («The Hollow Men»).

Brekkes fyldige forord presenterer Eliots forfatterskap, hans litteratursyn og de mest karakteristiske trekk ved diktene, med særlig vekt på teknikken i å montere forestillinger og bilder fra ulike felter sammen slik at det oppstår overraskende sammenhenger som skaper ny innsikt. Her inngår Eliots bruk av allusjoner til eldre litteratur i vestlig tradisjon, men også til innslag fra andre kulturer. Videre gjør Brekke oppmerksom på et særskilt trekk ved billedbruken som kjennetegner stilretningen imagisme, der bildet er et konkret og distinkt uttrykk uten ornamenter eller forklaringer. Dette skiller ikke Eliot fra annen modernistisk praksis, men går tilbake til den noe eldre dikteren Ezra Pound (1885–1972). Eliot utvikler stilen videre ved å innlemme talespråksrytme og uvanlige rim, slik at virkemidler fra tradisjonell lyrikk settes inn i en nyskapt, moderne kontekst med mange påfallende avvik fra regelbunden versdiktning. Akkurat verselementet stiller opp særskilte vansker i en gjendiktning til norsk, ettersom rytmen i norsk talespråk er annerledes og rimordene selvsagt ikke kan være de samme som på engelsk.

Teaterstykker
Videre utover 1950-tallet oversatte Brekke også to av Eliots skuespill: Cocktailpartyet i 1951 og Mordet i domkirken i 1957. Førstnevnte stykke ble også antatt for oppførelse på Nationaltheatret med Agnes Mowinckel som regissør, da under tittelen Cocktail Party. Forut for premieren oppstod en konflikt med teateret, som hadde bearbeidet Brekkes tekst uten hans samtykke. Konflikten ble offentlig fra hans side i artikkelen «Et teater – og en oversettelse» (1951).[1] Her kritiserer han bearbeidelsen som et brudd på åndsverksloven og mener at også Eliots rettigheter er krenket fordi strykninger og andre endringer har forandret meningen i originalteksten. Han peker videre på at Eliots omhyggelig varierte bruk av talespråksrytme i vekselvirkning med versrytme, ikke er ivaretatt. Brekke gjengir dessuten en rekke eksempler på uheldige bearbeidelser av syntaks, ordvalg, metaforer og annet. Av Nationaltheatrets register over oppførelser fremgår det at det har kommet til et slags forlik, ettersom teksten krediteres «oversatt av Paal Brekke», men også «bearbeidet av Claes Gill». Brekkes artikkel nevner ikke Gills navn, som kan ha vært ukjent for ham, men saken er uansett pikant ved å involvere to av våre fremste lyrikere. Stykket ble fremført på Trøndelag Teater i 1985 med tittelen Cocktailparty. Paal Brekke er anført som oversetter. Det fremgår ikke av oppføringen hos Sceneweb om teksten er bearbeidet.[2]

Det er usikkert om Mordet i katedralen er oppført på scenen; det ble utgitt på det kristelige forlaget Land og kirke, og ikke på et av forlagene Brekke vanligvis var tilknyttet. Stykket omhandler drapet på erkebiskop Thomas Becket i 1170 i Canterbury-katedralen. Som i Eliots øvrige teatertekster er språket stilisert og poetisert i retning av bundet språkrytme, men ikke i regelfaste vers, selv om stykket gjerne omtales som et versdrama.

Antologier
I 1957 redigerte og gjendiktet Brekke et bredt utvalg amerikansk lyrikk, hvor Eliot var representert med to nye dikt, begge hentet fra syklusen Four Quartets (1942): «East Coker» og «Little Gidding» (titlene er stedsnavn). I denne antologien regner Brekke Eliots diktning som amerikansk, og her avviker han fra vanlig praksis. I 1955 hadde han redigert den fyldige antologien Modernistisk lyrikk fra 8 land, med dikt fra flere språkområder på originalspråk, i serien Cappelens upopulære skrifter. Her er Eliot representert under avdelingen for engelsk (ikke amerikansk) lyrikk.

Annen fase som gjendikter av Eliot
Fire kvartetter
Med utgivelsen av Fire kvartetter i 1983 tok Brekke etter 26 år på nytt opp sitt arbeid med Eliot. Det første og det tredje langdiktet i syklusen blir nå ferdige: «Burnt Norton» og «The Dry Salvages» (også disse er stedsnavn). Boken er illustrert av Brekkes daværende partner Inger Sitter og har etterord av professor Kristian Smidt (1916–2013), vår fremste Eliot-ekspert og for øvrig konsulent for Brekkes Eliot-arbeider gjennom en årrekke.

Cats
Høsten 1985 satte Det Norske Teatret opp musikalen Cats, med tekst hentet fra T.S. Eliots «morovers» (en betegnelse fra André Bjerke) i diktsyklusen Old Possum’s Book of Practical Cats (1939). Den nynorske teaterteksten ble gjendiktet av Bjørn Endreson. På samme tid gjendiktet Brekke dette verket til bokmål, og Eliots navn fikk ny aktualitet i og med innlemmelsen i en mer populær kulturkrets. Ulikt det meste av Eliots dikt er disse oppbygd i strengere vers, og de er gjerne originale i den forstand at de sjelden benytter kjente strofeformer, men lar verset utvikle seg individuelt. Ideen er å beskrive mennesketyper og særtrekk gjennom skildringer av fantasikatter med ulikt temperament, alt i en humoristisk og godlynt tone som skiller seg fra den mer seriøse tematikken og holdningene i Eliots øvrige diktning.

Bilde: Brekke, Paal Å nærme seg en kattGjendiktningen med tittelen Å nærme seg en katt (1985) ble utgitt under noe spesielle omstendigheter. Manuskriptet var antatt og redaksjonelt behandlet i Brekkes forlag Aschehoug og var klart for produksjon da den britiske rettighetshaveren avslo å tillate utgivelsen, med henvisning til at musikalproduksjonen hadde alle rettigheter til publikasjon på norsk. Brekke henvendte seg da til forlaget Grøndahl & Søn, som lot direktør Finn Nyquist reise til London for å forhandle med rettighetshaverne. Han greide å forklare dem forskjellen på nynorsk og bokmål, og dermed kunne forlaget utgi boken hos seg. Boken utkom i forkant av musikalpremieren og var utstyrt med de originale fargeillustrasjonene av Nicolas Bentley.

Ny gjennomarbeidelse
Brekkes engasjement for Eliots diktning ble altså utvidet og utdypet på 1980-tallet, og han gav seg i kast med en mer utførlig samling av Eliots viktigste arbeider fra første del av forfatterskapet, basert på utgivelsen fra 1949, men revidert og betydelig utvidet med flere dikt. Det golde landet og andre tidlige dikt utkommer i 1988. Som tidligere var Kristian Smidt leser og rådgiver.

Det fyldige forordet i 1949-utgaven ble nå erstattet av en mer konsis fremstilling beregnet på et noe kyndigere publikum enn den gang. Men noen av kommentarene, og da nettopp de som har mest å si for gjendikterens arbeid, blir gjentatt nå – her om Eliots forhold til språkrytme:

Han sier at for ham kan diktet, før det finner uttrykk i ord, gi seg til kjenne som en egen rytme; den er det ufødte diktet. Da må det ikke ved fødselen presses inn i en standardform. Diktets lover ligger alltid i det ene diktet selv, ikke utenfor det. Hos Eliot følger rytmen de skiftende assosiasjonene så selvfølgelig, som om det er den som bestemmer ordene og meningen. Mye av spenningen i diktene har også med rytme å gjøre: vekslingen mellom det dagligdagse og det poetiske, kontrastvirkningen, overraskelsesmomentet. Skiftningen i språk mellom «lavt» og «høyt» følger også rytmen. Jeg tror dette er så viktig, når man leser Eliot, at om man først har lyttet seg til rytmen, da er man mer enn halvveis i forståelsen.

Gjendiktning av andre engelskspråklige dikt
Som nevnt ble den første fasen av Eliot-gjendiktning avrundet med den bredt anlagte antologien Amerikansk lyrikk: et utvalg i norsk gjendiktning ved Paal Brekke (1957). Boken er fyldig (125 sider) og uttømmende i sitt formål – å gjøre norske lesere fortrolige med den lyrikken som hadde betydd så mye for utviklingen av moderne dikt fra 1800-tallet av og frem til dagens dato. Antologien inneholder dikt av hele 16 forfattere: Walt Whitman, Emily Dickinson, Edwin Arlington Robinson, Robert Frost, Carl Sandburg, Vachel Lindsay, Wallace Stevens, William Carlos Williams, Ezra Pound, Marianne Moore, Robinson Jeffers, T.S. Eliot, John Crowe Ransom, Archibald MacLeish, e.e. cummings og Hart Crane.

Foto av Brekke: Ukjent, Gyldandals arkiv hos Nasjonalbiblioteket

Foto: Ukjent, Gyldandals arkiv hos Nasjonalbiblioteket

Paal Brekke hadde under arbeidet med T.S. Eliot vært opptatt av Ezra Pound, så nå satte han inn kreftene i gjendiktning også av denne giganten og utgav Dikt i utvalg (1971). Med sine 80 sider til dels svært vanskelig gjendiktbare originaldikt er dette en innsats som gjerne kan sammenliknes med arbeidet for Eliots diktning. Utvalget sveiper gjennom de mange tiår i Pounds forfatterskap, men med vekt på mellomkrigstiden, da han også øvde den største innflytelsen på sine samtidige. Mottakelsen av denne utgivelsen står likevel langt tilbake for den Brekke fikk for Eliot-arbeidene sine. Her kan vi bare spekulere, men de litterære trendene på 1970-tallet gikk i retning av enkelhet i uttrykket og samfunnsrelevans i innhold. Den klassiske modernismen var dermed av mindre interesse. Pound selv var kompromittert som Italia-bosatt fascist under den annen verdenskrig, landssvikdømt i USA og plassert på nervesanatorium, hvor han riktignok fortsatte å skrive nye dikt. Dette kan også være bakgrunnen for at Pound ikke var noe hett navn i engelskundervisningen på universitetene. Og selve systemet for utgivelse i Norge talte nok imot noen aktiv mottakelse i pressen; boken ble utgitt for medlemmene i Den norske bokklubbens lyrikkvenner, altså temmelig internt i mediebildet. Men kvaliteten på gjendiktningen står ikke tilbake for Brekkes Eliot-arbeid. Mange av diktene er vakre, og alle tankevekkende og imponerende i sitt presise uttrykk som norske dikt.

En tredje utgivelse som inneholder gjendiktninger fra engelsk, er ingen diktantologi, men en sakprosabok hvor Brekke redegjør for et amerikansk eksperiment der barn og gamle personer blir opplært i diktskriving: Før var jeg en fisk. Om dikt av barn og gamle(1983). Formålet er både kunstpedagogisk og terapeutisk med et kognitivt aspekt, og de mange diktene som blir skapt, røper kunstnerisk talent. Boken inneholder et høyt antall dikt, stort sett korte, og alle er gjendiktet av Brekke. Barnas dikt er kreditert med fornavn og alder, de gamles med fullt navn og alder. Alle er presentert som amatører i et prosjekt, ikke som kommende kunstnere.

Gjendiktninger via tredjespråk eller prosaoversettelser
I denne gruppen foreligger to antologier med asiatisk lyrikk, Moderne japansk lyrikk(1965) og Indisk lyrikk (1979), begge utgitt av Den norske bokklubben. Diktene er overført til norsk fra engelske prosaoversettelser eller gjendiktninger. I likhet med andre originalutgivelser i bokklubbsystemet er bøkene lite omtalt i offentlige medier og kan neppe sies å ha hatt spesiell innflytelse på norsk lyrikk.

I 1973 og 1980 redigerte den ungarskfødte skribenten og oversetteren Vince Sulyok to samlinger av betydelige ungarske forfattere: Det må bli lys! av den senromantiske klassikeren Sándor Petöfi (1823–1849) og Med rent hjerte av 1900-tallsdikteren Attila József (1905–1937). Mange norske lyrikere var involvert som gjendiktere i begge bøkene. Brekke leverte tre dikt i hver, formodentlig utført på grunnlag av prosaoversettelser ved redaktøren.

Da den polske forfatteren Czesław Miłosz (1911–2004) mottok Nobelprisen i litteratur 1980, først og fremst for sitt lyriske forfatterskap, fikk Brekke i oppdrag å gjendikte et utvalg av hans dikt. For å løse oppgaven ble polsk-oversetter Ole Michael Selberg involvert. Han samarbeidet med Brekke om å velge ut dikt og sikret at diktene ble gjengitt på en språklig adekvat måte i prosaoversettelse før Brekke gav dem lyrisk form. Tittelen ble I løsildens æra, utgitt i 1981.

Øvrige oversettelser
Brekkes oversettelse av to skuespill av Christopher Fry (1907–2005) kan ses i sammenheng med Eliot-skuespillene som han arbeidet med i samme tidsrom på 1950-tallet. Fry var aktuell teaterforfatter i England og skrev i liknende form som Eliot, med stilisert talespråksrytme som likevel ikke var bundet i vers, men som ofte ble kalt versdrama. Oversettelsene ble utgitt kort tid etter originalutgivelsen.

De øvrige oversettelsene i Brekkes bibliografi later til å være mer sporadiske oppdrag han har fått tilbud om eller har bedt forlagene om. Av disse er det bare Agatha Christies kriminalroman Fem små griser (1953) som har vært regelmessig opptrykt frem til i dag. Operalibrettoen til Tsjajkovskijs Eugen Onegin (1981) ble benyttet av Den Norske Opera så lenge forestillingene ble sunget på norsk. Det er ukjent hvilket tredjespråk Brekke la til grunn fra originalspråket russisk.

Brekkes Eliot-gjendiktninger i norsk litteraturhistorie
Det er rett og slett eksepsjonelt at publiseringen av et bestemt dikt, i gjendiktning fra et fremmed språk, blir omtalt og vektlagt i norsk litteraturhistorie. Omtalen av Eliots forfatterskap forekommer regelmessig i innledende periodeoversikter eller som ledd i fremstillingene av Brekkes forfatterskap, og da er det «Det golde landet» som nevnes. Enigheten er bred om innflytelsen det hadde fra utgivelsen i 1949 og fremover, ikke bare over Brekkes egen diktning, men over lyrikk og diktkritikk helt frem til 1970-tallet, da Eliots stil ble avløst av andre retninger.

  • Edvard Beyer (1963/1996) nevner i generelle ordelag Eliots innflytelse i tiden, men er mer spesifikk i omtalen av Brekkes originaldiktning, der han påviser innflytelse på særlig Skyggefektning (1949) og Roerne fra Itaka (1960).[3]
  • Willy Dahl (1989) legger vekt på Eliots inntreden i norsk litteratur i 1949, ikke bare ved Brekkes innsats, men også ved eksempler fra Gunnar Reiss-Andersens diktsamling Prinsen av Isola.[4]
  • Idar Stegane (1994) er ikke mindre tydelig i sin omtale av Det golde landet og dens betydning som impuls på det han kaller «modernistisk skrivemåte». Han integrerer Eliots poetikk i gjennomgåelsen av Brekkes diktsamlinger. Videre redegjør han for den såkalte tungetaledebatten der Arnulf Øverland og André Bjerke angrep nettopp den nye skrivemåten – med blant annet brudd på normal setningsbygning, fravær av regelrette vers, uvant og «uforståelig» metaforikk – og i denne sammenheng ble Eliot brukt som skrekkeksempel, riktignok uten at kritikerne lot til å ha satt seg inn i Eliots estetikk. Stegane plasserer også lyrikeren Erling Christie i denne konteksten og legger dessuten vekt på Christies litteraturteoretiske artikler fra 1960-tallet, der han viderefører ideene fra Eliot og andre modernister.[5]
  • Øystein Rottem (1996) fremhever også året 1949 og nevner Tarjei Vesaas’ Lykka for ferdesmenn i flukt med Brekkes og Reiss-Andersens bøker. Samme år disputerte Kristian Smidt med avhandlingen «Poetry and Belief in the Work of T.S. Eliot». Det styrker synet på Eliot-interessen som symptomatisk for denne tiden. Videre sammenlikner Rottem Rolf Jacobsen og Paal Brekke i lys av Eliots poetikk (som er mer relevant for Brekke), og han legger vekt på Brekkes innsats som gjendikter – først og fremst av Eliot, men flere av de andre arbeidene blir også omtalt. Når det gjelder Eliot, bruker Rottem sterke ord: «Takket være Brekke ble han en av nøkkelfigurene i den norske etterkrigsmodernismen.» Han kaller Olav H. Hauges billedstil i På ørnetuva (1961) «Ezra Pound og T.S. Eliot i renkultur» med referanse til imagismen, og innlemmer de yngre lyrikerne Erling Christie og Jan Bull i kretsen av Eliot-influerte. Han kunne ha navngitt flere.[6]
  • Også Per Thomas Andersen (2001/2012) har med de samme data om Eliots plassering i europeisk litteratur og Paal Brekkes introduksjon av ham i Norge. Innflytelsen fra Eliot sporer han særlig i Brekkes dikt, men han unngår å påvise direkte impulser på andre norske lyrikere ut over det generelle at Brekkes og Christies «artikler om modernismen hadde stor betydning for mange lesere og for kommende forfattere».[7]
  • Undertegnede (Havnevik 2002) setter Eliots innflytelse i kontekst med andre og eldre impulser (Charles Baudelaire, Walt Whitman) og konsentrerer omtalen om Eliots betydning i Brekkes eget forfatterskap, men også i Christies.[8]

Gjendiktningers dilemma
En gjendikter må uten pause ta stilling til problemene med å overføre tekst fra et fremmed språk til norsk; jo mer gjennomtenkt og selektert ordvalg og rytme er i originalen, jo mindre opplagt blir valget i den norske gjengivelsen. Ikke minst er det slik i den lyriske stilen hos modernister av typen Eliot og Pound, som benytter seg av sjeldne ord, av ord i spesifikk og gjerne uvanlig betydning, av ulike talespråksnormer, dialekter og sosiolekter, samt referanser til annen litteratur fra ulike epoker – og i tillegg bruker bevisst språkrytme i dialog med tradisjonell verskunst, med en lydpalett av utallige varianter. Pluss rim. Med andre ord: Gjendiktningen kan ikke bli adekvat. Det gjelder å få den tilnærmet adekvat.

Bokomslag av Det golde landetAllerede tittelen «The Waste Land» kan demonstrere problematikken. Oxford-ordboken definerer ordet wasteland (i ett ord) som: «1. an unused area of land that has been barren or overgrown. 1.1. a bleak and unused or neglected urban or industrial area.» Adjektivet waste – som Eliot markerer som selvstendig ved å dele ordet – aktiviserer en hel rekke av betydninger på engelsk. I tillegg til den presise betydningen sitert ovenfor, rommer ordet – dels verb, dels adjektiv, dels substantiv – noe overflødig, rester, noe til overs, noe bortkastet, søppel, et tap (waste of blood), og i flertall wastes: ødemark.

I Sverige utgir Karin Boye og Erik Mesterton sin gjendiktning Det öde landet i 1932. Da blir betydningen kraftig innsnevret, til den mest sjeldne varianten wastes. Adjektivet öde defineres slik i Svensk ordbok: «som saknar spår av mänsklig närvaro el. verksamhet, […] enslig, övergiven, ödslig». Det ufruktbare i engelskens betydning 1 blir borte her.

På dansk ble diktet utgitt i Nobelpris-året 1948, i gjendiktning av Kai Friis Møller og Tom Kristensen med tittelen Ødemarken. Liksom den svenske varianten er den danske snever, nærmest det engelske wastes. I Den Danske Ordbog defineres «ødemark» som «vidstrakt naturområde uden civilisation», og Den store Ordbog over det danske Sprogrett og slett «ubeboet landomraade». Igjen flyttes fokus over på betydningen «folketom», mens ufruktbarheten blir utelatt.

Paal Brekke velger det sjeldnere epitetet «gold» og får dermed frem mer presist nettopp det som mangler hos de andre nordiske. Det Norske Akademis ordbok anfører en rekke eksempler som støtter ordvalget: «Mest litterært» brukt i den presise betydningen «ufruktbar», men «overført», det vil si metaforisk eller billedlig, i betydningen «naken; kald; tom; livløs», noe som treffer Eliots intensjoner godt.

Det berømte diktet «J. Alfred Prufrocks kjærlighetssang» begynner slik i originalen:

Let us go then, you and I,
When the evening is spread out against the sky
Like a patient etherized upon a table;

Hos Brekke i 1949:

Så la oss vandre, du og jeg,

mens kvelden ligger utstrakt over himlen
som en bedøvet pasient på legens bord

Og i 1988 så det slik ut:

Så la oss gå, du og jeg,
mens kvelden ligger utstrakt over himlen
som en bedøvet pasient på legens bord.

Her er gjendikterens dilemma knyttet til rytmen i originalen. Overraskende nok står 1949-versjonen rytmisk nærmere denne. Her kan vi anta at ordvalget «vandre» har kjentes feil og derfor blitt erstattet med det mer nøytrale «gå». Det har skjedd på bekostning av rytmen, som jo Brekke ellers har fremhevet betydningen av. Originalen åpner trykksterkt, lett å gjendikte med «La oss gå», og for å fylle ut Eliots trykklette stavelse i «then», kunne det ha blitt puttet inn et småord som «da»: «La oss gå, da, du og jeg», og begge hensyn – rytmen og ordvalget – ville vært ivaretatt.

Andre linje har både et kraftig enderim og en nærmest versifisert rytme i originalen; igjen ligger 1949-utgaven nærmest originalen rytmisk, mens rimet er oppgitt.

En annen berømt frase i dette diktet lyder slik:

In the room the women come and go
Talking of Michelangelo.

Brekke i 1949:

Kvinnene i værelset gikk og stod
og snakket om Michelangelo.

Og i 1988:

Der inne vandrer kvinnene to og to
i samtale om Michelangelo

Her har enderimet fått forrang og latt gjendiktningen stå friere, men i 1949 var ordvalget klart mer uheldig. Løsningen i 1988 står nærmere originalens intensjon, selv om avstanden er større i det leksikalske. Originalen angir ikke hvor mange kvinner som har følge med hverandre, men Brekke gjør et mer treffende valg for å rime på «Michelangelo» enn i første versjon med det klossete «gikk og stod».

Slutten av diktet «The Hollow Men» er også blant Eliots mest kjente linjer:

This is the way the world ends
This is the way the world ends
This is the way the world ends
Not with a bang but a whimper

Brekke i 1949:

slik er det verden går under
slik er det verden går under
slik er det verden går under
ikke med et brak men en sutring

Og i 1988:

Så gjør vi så når verden går under
verden går under verden går under
Så gjør vi så når verden går under
ikke med et brak men et klynk

Her ligger 1949-versjonen tett opptil originalen, men «en sutring» lyder ikke helt bra på norsk. I 1988 fjerner Brekke teksten fra originalen ved å erstatte det engelske barneverset i referansen med det tilsvarende norske, og overfører strukturen fra det norske barneverset til gjendiktningen. Og dermed bringes gjendiktningen nærmere originalen allikevel.

Et av Ezra Pounds mest kjente kortdikt definerer sitt motiv i tittelen, men lar uttrykket formidle meningen uten kommentar:

IN THE STATION OF THE METRO

The apparition of these faces in the crowd;
Petals on a wet, black bough.

Rytmen er så regulert at den nærmer seg vers, i tillegg kommer et halvrim som er så nær et fullrim at man kunne kalle de et trekvart-rim. Ordvalget er tilsynelatende enkelt og direkte, men ordet «apparation» har en dobbeltbetydning som ikke uten videre lar seg oversette. Det kan bety både «tilsynekomst» og «gjenganger» eller «spøkelse» (liksom gjenferdet av Hamlets far, som kalles «apparition»). I stedet velger Brekke (1971) å legge vekt på bildenes umiddelbare virkning, altså som images, et synsinntrykk og en metafor stilt opp i en meningsgivende konstellasjon.

PÅ EN METRO-STASJON

Ansikter som dukker fram i trengselen –
blomsters kronblad på en våt, sort gren.

I originalen ligger en skummel dobbelthet som har måttet bli borte på norsk.

Omvendt kan vi observere at Brekke i et annet dikt velger et ord som skjerper bildet slik Pound skrev det, fra slutten på «And Thus in Nineveh» (1908/1910):

It is not, Raana, that my song rings highest
Or more sweet in tone than any, but that I
Am here a Poet, that doth drink of life
As lesser men drink wine.

I den norske versjonen «Og således i Ninive» ser vi hvordan Brekke fjerner originalens signal om eldgamle tider («doth») men til gjengjeld setter inn det norrøne «skald» for å markere tilsvarende distanse:

Ikke at min sang klinger høyere, Rana,
eller renere, sier jeg, enn andres, men at
jeg er skald og drikker liv
slik veikere menn drikker vin.

Og originalens verdimarkør «lesser men» blir styrket ved hjelp av det mer distinkte «veikere», som både markerer lav verdi, tilfører egenskapen «svak» – helt i originalens ånd – og støtter opp under fortidsstemningen i «skald». Gjendiktning må ofte redusere mening, men kan også tilføre mening.

Gjendiktningens dilemmaer lar seg nok eksemplifisere i det uendelige. Uansett en og annen glipp står det stor respekt av Paal Brekkes totale innsats og mange triumfer i feltet. Innflytelsen på norsk lyrikk i etterkrigstiden taler for seg selv.

 

ReferanserBeyer, Harald og Edvard (1963/1996). Norsk litteraturhistorie. 5. utgave. Oslo: Aschehoug.

Brekke, Paal (1970). Til sin tid. Journalistikk 1945–70. Oslo: Aschehoug.

Brekke, Toril (2002). Paal Brekke – En kunstner. Et liv. Oslo: Aschehoug.

Dahl, Willy (1989). Norges litteratur III. Tid og tekst 1935–1972. Oslo: Aschehoug.

Stegane, Idar (1994). «Medierevolusjon og modernisme 1945–1990» i Bjarne Fidjestøl mfl., Norsk litteratur i tusen år. Teksthistoriske linjer. Oslo: Cappelen akademisk.

Rottem, Øystein (1996). Norges litteraturhistorie. Ettrkrigslitteraturen. Bd. I: Fra Brekke til Mehren. Oslo: Cappelen.

Andersen, Per Thomas (2001/2012). Norsk litteraturhistorie. 2. utgave. Oslo: Universitetsforlaget.

Havnevik, Ivar (2002). Dikt i Norge. Lyrikkhistorie 200–2000. Oslo: Pax.

Noter [1] Senere trykket i Brekke (1970), s. 197. [2] Se https://sceneweb.no/en/production/45228/Cocktailparty-1985-3-6. [3] Beyer (1963/1996), s. 447 og 458 f. [4] Dahl (1989), s. 130 f. [5] Stegane (1994), s. 533, 541, 550 og 567. [6] Rottem, Øystein (1996), s. 200 og 231f. [7] Andersen (2001/2012), s. 385 og 443ff. [8] Havnevik (2002), s. 339, 365, 368 og 399.

Bibliografi

Christie, Agatha
Fem små griser
Oslo: Aschehoug, 1953

Eliot, T.S.
Det golde landet og andre dikt
Oslo: Aschehoug, 1949

Eliot, T.S.
Cocktailselskapet : skuespill i tre akter / Cocktailpartyet
Serie: Gyldendals moderne skuespillserie
Oslo: Gyldendal, 1951

Eliot, T.S.
De hule menn og andre dikt
Oslo: s.n., 1955

Eliot, T.S.
Mordet i domkirken / Mord i katedralen
Oslo: Land og kirke, 1957

Eliot, T.S.
Fire kvartetter
Oslo: Aschehoug, 1983

Eliot, T.S.
Å nærme seg en katt
Oslo: Grøndahl, 1985

Eliot, T.S.
Det golde landet og andre tidlige dikt
Oslo: Aschehoug, 1988

Flere
Amerikansk lyrikk : et utvalg i norsk gjendiktning
Oslo: Aschehoug, 1957

Flere
Moderne japansk lyrikk
Oslo: Bokklubben, 1965

Flere
Indisk lyrikk
Stabekk: Den norske Bokklubben, 1979

Fry, Christopher
Damen vil helst ikke brennes : en komedie i 3 akter
Serie: Gyldendals moderne skuespillserie
Oslo: Gyldendal, 1950

Fry, Christopher
Fanger i en drøm / Fanger i en kirke / Fanger i natten
Oslo: Det nye teater, 1952

Jensen, Carsten
Jorden i munnen : en fortelling
Oslo: Gyldendal, 1992

Josephson, Erland
Kvartett : hørespill
Oslo: NRK Radioteatret, 1951

József, Attila
«Kultur»
s. 30
Med rent hjerte : utvalg
Oslo: Solum, 1980

József, Attila
«Mor min»
Med rent hjerte : utvalg
Oslo: Solum, 1980

József, Attila
«Fedrelandet har jeg funnet»
Med rent hjerte : utvalg
Oslo: Solum, 1980

Milosz, Czeslaw 
I løsildens era
Oslo: Aschehoug, 1981

Petöfi, Sándor
«Ikke som tenkt»
s. 28
Det må bli lys!
Oslo: Gyldendal, 1973

Petöfi, Sándor
«Hundenes sang»
s. 53–54
Det må bli lys!
Oslo: Gyldendal, 1973

Petöfi, Sándor
«Ulvenes sang»
s. 55–56
Det må bli lys!
Oslo: Gyldendal, 1973

Porter Geddes, Donald og Curie, Enid (red.)
Omkring Kinsey-rapporten : sannheten om mannens seksualliv
Oslo: Dreyer, 1948

Pound, Ezra
Dikt i utvalg
Stabekk: Den norske bokklubben, 1971

Pusjkin, Aleksander
Eugen Onegin
Oslo: Den norske opera og ballett, 1966