Månedlige arkiver: desember 2018

Sidsel Mørck — lyrikeren

SIDSEL MØRCK – LYRIKEREN

 

Forfatteren fyller 80 i 2017; forfatterskapet fyller 50. Det rommer oppunder 40 bøker, i de fleste genrer, for så vel barn som voksne. Her skal vi feste oppmerksomheten ved diktene, i alt 9 samlinger over 30 år: 1967—1997. I godt og vel første halvdel av forfatterskapet var det som lyriker hun var mest kjent og ansett. Etter at den siste diktsamlingen for voksne lesere utkom, har barnepublikumet hatt gleden av nye dikt, mens vi andre har kunnet følge utviklingen av prosaforfatterskapet med bl.a. en rekke gjennomarbeidete novellesamlinger.

Tretti år. Hva er det ved diktene som gjør det verdt å ta dem fram på nytt? Bortsett fra at opphavskvinnen er en aktet aktør i samfunnsdebatten og i det litterære liv, en offentlig person, statsstipendiat, som det uansett er interessant å følge med på.

Diktene er utvilsomt ’barn av sin tid’, liksom forfatteren selv alltid har vært opptatt av å formidle samtidens politiske og sosiale konfliktstoff og av å løfte fram uheldige konsekvenser av samfunnsstrukturer, spesielt når de rammer dem som er forsvarsløse og sårbare. Men ved gjensynet  tjue til femti år etter viser det seg at mange av motivene er gyldige  — ikke bare fordi problemene er noe nær de samme, men like gjerne fordi diktenes budskap har overføringsverdi fra det som den gang var aktuelt, til andre strukturer som danner problemfelter på 2000-tallet.

Denne overføringsverdien, eller dette allmenne draget i budskapsformidlingen, har med diktenes kunstneriske utforming å gjøre. De ser så enkle, så enkle ut, og de er så lette å forstå umiddelbart, men så viser det seg at de beste har en ekstra klangbunn, setter i gang en tankerekke eller serie følelser som tilfredsstiller leseren langt ut over det som den gang var ’aktuelt’.

De fleste diktene uttrykker et ganske strengt normsyn, de ser verden omkring oss som et vanskelig sted å bebo, og folk er ikke slik mot hverandre som de burde være. Allikevel vet forfatteren at forandring er mulig, både av samfunnet og av menneskene, når det trengs. Det er et dilemma det går an å dikte på.

 

Debuten er diktsamlingen ET ØDSELT SEKUND. Det første diktet lyder som så:

 

ANELSE

Famle etter lys

forgjeves

gjennom år av tåke.

 

Men et ødselt sekund

se livets konturer

skjære inn i en død bakgrunn.

og nesten

flerre et svar

ut av himmelen.

 

Før tåken igjen

siger tung,

og verden kryper inn

i altfor trange dager.

 

Stilen her er typisk for det høymodernistiske 60-tallet, der diktenes fremste virkemiddel er billedspråket, spillet med metaforer og symboler. Nesten hvert eneste ord i diktet er bilde på en opplevelse av eksistens så vel som samfunn.

Allerede året etter styrtet man inn i en høypolitisk tid. Det var umulig for et yngre menneske å se seg rundt uten å utvikle en kritisk holdning til makten, lokalt og nasjonalt, til foreldregenerasjonens snevre livsform, til stormaktenes krigshisseri. Og i sin bok nr. 2, DAGER KAN VOKSE, ser vi at vår debutant er helt à jour. Det hun er kritisk til, er fenomener som stimulerer til motstand og til arbeid for alternativer. Men det er ikke partipolitikk og organisasjoner som er hovedarenaen for hennes strategi, — det er den åpne debatt, samtalen, undersøkelsen, i tillegg til diktningen. De nye diktene skifter stil, ganske radikalt det også. Billedspråket trer tilbake, det presise ordvalget skjerpes. Nå klargjøres hovedområdene for forfatterens kritikk og hennes arbeidsfelt: det tydelige miljøengasjementet, som retter seg mot forurensning så vel som pengemaktmisbruk og krig. Kapitalismekritikk, i pakt med ånden fra -68. Og hun var opptatt av den kanskje mindre opplagte, men for diktningen viktigere, kulturkritikken, som retter seg mot omgangsformer og væremåter som forhindrer menneskene i å utfolde seg og opprette likeverdige forbindelser med hverandre. Her har feminismen og den private likestillingskampen sin selvfølgelige plass. Og selvkritikken tas inn i helheten, den som oppstår når problemene er erkjent, men allikevel ikke fører til handling.

 

Enighet

 

Som vinen og kveldene fløt

mens vi talte sammen

om sulten nøden frykten –

 

som vi sank i dyp lun enighet

og avmakt

 

helt til én reiste seg opp

for å handle

 

og egen unnlatelse hvisket

talte

ropte

fra den tomme plassen.

 

Da sprang vi frosne inn i andre emner

og dyp lun enighet,

 

mens den blodrøde vinen fløt.

 

Sekstiåtterstilen kulminerer i boka fra 1977, EN MYKERE MORGEN, der særlig de feministiske motivene får bredt uttrykk, og dette er signaler som slår an i tiden og førte til et sjeldent godt salg med to solide opplag.

Nå har Sidsel Mørck fullt utviklet en personlig stil. Den beveger seg lenger vekk fra modernistisk symbolstil over mot et paradoks: dagligtalen som lyrisk virkemiddel. Det er på et vis ulaseggjørlig. Dagligtale er ikke lyrikk, men prosa.  Sidsel vet likevel om en dypere puls i språket, som kalles talespråkrytme, og den kan kultiveres. Den dikteriske hensikt er selvsagt litterær nok: å være direkte og entydig samtidig som diktet er perspektivrikt og kaster lys over felter som ikke nevnes i teksten, men viser seg mellom linjene eller anes som virkeområde etter at teksten er lest. Dette er i samsvar med tidens aktuelle poetiske stil: Nyenkelheten, som imidlertid hadde lett for å gli ut i dagligspråk uten tanke for prosarytmen. Her har Sidsel arbeidet hardt, og med godt resultat. Hennes enkelhet blir aldri enfoldig.

Men erkjennelsen av hvor vanskelig dette poesispråket er, har nok ført til at vi bare har fått to diktsamlinger etter 1980: i 1990 med HVER ENESTE NATT og i 1997 med VI SOVER IKKE. Det er opplagt hennes to beste diktsamlinger. Diktene tar utgangspunkt i de samme analysene av samtid og samfunn, men perspektivene føres videre i eksistensielle så vel som i mer psykologisk retning: Begge titlene kan henspille på søvnløshet, og årsaken ligger i diktenes tema. Samtidig slippes det til mer varme, omsorg, nærvær:

 

HVER ENESTE NATT

 

Det er så mange som vil si noe

til noen.

Ordene pipler og pipler

fra sår i ansiktene.

Det er så mye som gjør vondt.

 

Det er så mange som ikke hører

de andres puls

i sin egen.

Det er så mange som går forbi.

 

Det er så mye tid i de åpne gravene

mellom oss.

Det dør en dag hver eneste natt.

(1990)

 

Stilen er slett ikke uten metaforer – men de er omhyggelig utvalgt og slipt til i betydningsdannelsen. Som verb: ’ordene pipler og pipler’, ’det dør en dag’ – ikke noen svært original metafor, men en som blir forsterket av allitterasjon og rytme. Som substantiv: ’de åpne gravene’ – et mangetydig bilde straks man begynner å fundere på meningen. Men det bildet som gjør sterkest inntrykk, er ingen metafor, ikke noe bilde på noe annet, men en påpekning av fellesskapet i menneskeheten ved hjelp av tegnet på livet selv, blodet. Det har oppstått et symbol.

Og i den siste samlingen, fra 1997, har forfatteren fullført sitt lyriske opus. Da kan dette sitatet gjengis som en konklusjon, med tilbakeblikk, situasjonsopplevelse og retning framover:

 

Det som var

 

Det som var

slutter aldri å være.

I skjeve hus med smale vinduer,

i gårdsrom med lukt av rå mur

og trapper med nedslitte trinn

leker et barn som ingen ser.

Men det er her

fordi det var her.

Tiden retter seg aldri ut

og barndommens hjerte slår bestandig.

 

Tilsynelatende er det et enkelt minne som blir generalisert, med høy sannhetsverdi, men lav originalitet. Samtidig ser vi et eksempel på forfatterens evne til å si noe mellom linjene. Detaljene i det enkle minnet er nøye utvalgt, for de fungerer i et sosialt perspektiv og maner til solidaritet, midt i den allmenne sannheten om det bestandige i det flyktige. Enkelheten er finslipt til en egen form for skarphet i formuleringene, en distinkt stil som bevarer språkets klarhet, men som likevel lar teksten røpe langt mer enn det som synes på overflaten.

Dette gjelder gjennomgående for begge de siste diktsamlingene. Og hovedtemaene er de samme vi kjenner fra før: Kulturkritikken er konstruktiv. Alle har muligheten til å vokse, bli annerledes, bli fri.

Miljøkritikken er gjerne underforstått i de nye diktene, men melder seg i mer filosofiske motiver. Flere dikt tar opp motsetningen mellom varighet og forandring. Mennesket har en gåtefull dobbeltrolle i virkeligheten – vi er både del av naturen og fiender av den.

 

I prosaen møter vi en gang imellom den muntre Sidsel Mørck, den virkelige, glade og morsomme personen hun er kjent for å være. Er denne siden av personligheten virkelig ikke til stede i lyrikken? Jo – den er der i rikt monn, i diktene for barn. Her forenes melodisk og rytmisk glede med god og solid belæring. Det er ikke sant at barn vil ha seg frabedt belæring, de er fullt klar over at det er mye de skal sette seg inn i for å bli store og skikkelige mennesker. Og da foretrekker de viser og vers framfor kjeft og pugg av sentenser. Og Erta-berta-visa og dens mange vise-søsken har tatt sin plass i barnekulturen. (Så spørs det om den hadde vært akseptert i dagens krenkelseskultur…)

 

Forfatterskapet er i pakt med seg selv, i stil og innhold, og karakteristisk for sin ungdommelige opphavsdame. Noe er skrevet for sin tid, noe for vår, noe for framtiden også. Sidsel Mørcks aktiviteter strekker seg langt ut over diktningens felt, og hennes arbeid på samfunnsfeltet er både anerkjent og – i dag – ukontroversielt. Hennes bekymring har preget hennes arbeid fra første stund, og bekymringen har båret frukter. Hadde hun vært virkelig desperat, da hadde hun kanskje gitt opp, og vi ville vel ikke ha sett noen slik anerkjennelse, ikke slike resultater. Hun har ikke gitt opp. Hun har tatt ansvar. Og har fått andre til å ta ansvar. Diktene, i bruk, har vært med på det.

 

Mai, rev. november 2017

 

Publisert i Bokvennen Litterær Avis nr 11/12 2017 med tittelen ”Kulturkritikk og erta-berta”, lett redigert der.