Månedlige arkiver: november 2016

Maurits Hansen: OTHAR AF BRETAGNE

Maurits Hansen: Othar af Bretagne. Et Riddereventyr, 1819

Undertittelen sier mye om hva dette er for slags roman. Hovedpersonen er ridder, altså en våpenfør lavadelsmann, og handlingen følger hans livsløp fra barndom til voksen alder, idet han medvirker i en rekke eventyrlige hendelser. Tittelen sier mer – fortellingen hører til genren ridderroman, og den inkluderer mange egenskaper fra folkeeventyr så vel som kunsteventyr, med overnaturlige begivenheter og vesener som djevler og trollmenn. Engelsk litteratur har en egen betegnelse på slike fortellinger: ’romance’, som gjerne står i motsetning til ’novel’. ’Novels’ er realistiske, for handling og personer skal forstås som sannsynlige, og de opererer verken med riddere, trollmenn eller overnaturlige hendelser.

I norsk litteraturhistorie er denne romanen en sjeldenhet, vel den eneste som er nevneverdig i kunstnerisk sammenheng før den blir supplert av Sigrid Undsets pastisj fra 1915, Fortellinger om Kong Artur og ridderne av Det runde bord. Men der Undset legger frem sitt stoff med en kulturhistorisk intensjon, er Hansen midt i en av sin europeiske samtids sentrale litterære strømninger, der romantikkens forfattere skaper nye verk ved å fusjonere to genrer, middelalderens ridderromaner og de nettopp innsamlede folkeeventyrene. I denne fusjonen ligger det også en stor mulighet til å la den dikteriske fantasien utfolde seg, og når det da i tillegg blir viktig for forfatterne å la beretningen bli styrt av en idealistisk intensjon, kan de ha lykkes i å skape et inntrykk av at diktverket har fått universell gyldighet. Ur-romanen fra korstogenes tid tar med seg selve folkets dyptliggende anonyme myter opp i en utvidet forståelse av kunstens funksjon.

Det litterære forbildet som lå Maurits Hansen nærmest, var verkene til den tyske samidsforfatteren Friedrich de la Motte Fouqué (1777—1843) . Flere av disse var utformet etter eksempel fra middelalderromanene, med mange overnaturlige innslag, gjerne i tråd med den tyske eventyrtradisjonen og brødrene Grimms første eventyrsamlinger fra 1812 og 1815. Fouqué hentet også mye av sitt stoff fra norrøn heltediktning og formidlet dette i ridderromanens stil. Fouqués verker er lite påaktet i dag, men hans eventyrroman Undine foreligger i moderne utgaver på kontinentet, og hans romaner og dramatikk med middelaldermotiv har dannet forutsetninger for flere av Richard Wagners operalibrettoer.

Othar af Bretagne foregår i en løst skissert middelalder, i et Alpe-landskap som nok skal illudere Tyrol, i et rike som styres fra Wien. Othar går i tjeneste hos keiseren der og blir hans favoritt. Etter forskjellige bravader ved hoffet vandrer vår helt hit og dit, en gang hele veien til Verona, og derfra videre til Sveits og en ensom borg i Alpene, etter hvert til uspesifiserte sveitsiske småbyer og  –steder. Bretagne hører vi lite om, for Othars foreldre har utvandret til det tyrolske området grunnet visse dramatiske omstendigheter.

Vi møter Othar som barn der han blir oppdratt av enkle og gode mennesker etter at foreldrene ikke har kunnet ta seg av ham. Under lek i en slottsruin like ved møter han en jevnaldrende gutt, dvergen Uller, som viser seg å høre til i underverdenen. Dit ned tar han med Othar, som får se hvordan Uller mister sine menneskelige trekk og blir mer av en underjordisk skikkelse når han er hjemme hos seg selv. Othar får også møte Ullers hersker, den mektige trollkongen Valrun, som kan flytte levende mennesker omkring på sitt spillebrett. Et annet sted i underverdenen møter Othar et spøkelse som blar i en bok med levende bilder, og disse viser seg å varsle hendelser oppe i virkeligheten.

Uller mottar undervisning i kristendom og etikk når guttene er sammen i menneskenes verden, men glemmer hvert ord når han kommer nedenunder, mens han i stedet forfekter et lystprinsipp som selvsagt er fristende for ynglingen Othar. Etter som han blir eldre og sterkere, føler han seg kallet til å dra ut i verden og tar farvel med fosterforeldrene og Uller. Først kommer han til ridderen Harthurs borg og får lære tapperhet og våpenbruk. Han utmerker seg i sverdkamp og dreper sin første fiende. Han forelsker seg i Ida, en ung kvinne, som gjengjelder følelsene, og de utveksler kyss. I ridder Harthurs følge er også hans våpendrager Herman, som slutter seg til Othar og blir litt av en åndelig veileder. I mange samtaler og med mange gode argumenter fremhever han et fatalistisk livssyn, forankret i den personlige vilje og evne, og Othars opprinnelige kristentro blir sterkt utfordret. Snart dukker også barndomsvennen Uller opp, nå som omvandrende sanger og muntrasjonsråd. En av sangene han fremfører, gir Othar sterk støtte i synet på egen makt og vilje, uten hensyn til omverdenens normer.

Like før Othar og Ida skal gifte seg, kommer det opp ny informasjon om deres opphav. Herman forteller at han for mange år siden var våpendrager for Othars far og var kjent med forholdene i hjemmet før det ble oppløst. Ida og Othar viser seg å være søsken, og hennes døpenavn er Blanka. Da må Othar bryte forbindelsen, ettersom hans noe undertrykte kristne moral igjen får prege viljen, og det skjer til tross for at Uller med sitt hedonistiske livssyn bagatelliserer problemet. Beleilig nok blir Othar nå kalt til tjeneste hos selveste keiseren i Wien, og med lyse utsikter forlater han villig søsteren og Harthurs tjeneste.

Nå skjer det mye på få sider. Othar vinner snart keiserens respekt, og han blir snart en av keiserens fortrolige. Han inkluderes i hoffet og blir lagt merke til også av den skjønne keiserinnen, som forfører ham og gjør ham til sin elsker. Dette er foreløpig hemmelig. Det som måtte finnes av motforestillinger, går fort over under innflytelse av Ullers oppmuntring.

Othar gjør stor lykke i våpenbruk og som strateg og får stor innflytelse når keiseren går til krig mot Frankrike. Men så oppstår en situasjon der Othar i overmot går ut i et slag der fienden har overtaket, og han må ta til flukten. Inne i skogen møter han en gammel kvinne. Det sier seg å være en trollkvinne, og hun gir ham et trollvåpen – en liten kule som mangedobler seg og forvirrer fienden – og dette fører til seier. Tilbake på slottet gjør keiseren Othar til skattmester, og det illegitime forholdet til keiserinnen fortsetter. Men leilighet gjør tyv, og Othar stjeler etter hvert av keiserens kasse og lar keiserinnen bruke opp pengene. Så kommer Uller og forfalsker regnskapsprotokollen, men brått blir både svindelen og ekteskapsbruddet oppdaget, og Othar kastet i fengsel. Med assistanse av våpendrageren Herman og en kynisk italiensk lærd som har vært tilknyttet hoffet, greier Othar å rømme, men ikke uten å gjøre seg skyldig i drap på uskyldige, dvs. fangevokteren og hans hustru. Så går ferden ut av landet.

Den kyniske italieneren har gitt Othar en kontakt i Verona, så turen går dit, til markien Val di Runo. Det er en myndig og mysteriøs skikkelse, og han bestyrer et forbund som er svært likt frimurerordenen, men har som formål å utøve makt i egen interesse. Aktiviteten er okkult, og Othar kommer så langt at han blir innviet i de innerste hemmeligheter og kan betjene seg av overnaturlig assistanse dersom det blir behov. Men et brev fra søsteren Blanka utgjør vendepunktet som får Othar til å bryte med markien, og han begir seg mot Sveits for å oppsøke søsteren og dessuten moren deres, som befinner seg i et kloster i Bern.

Så går det slag i slag med nye hendelser. Tre røvere forsøker å rane Othar, men han får drept dem alle og samtidig frelst en jomfru som røverne har kidnappet. Hun pleier sårene hans i borgruinen der hun bor, forresten sammen med en gammel sinnsforvirret ridder. Idet han skal dra videre, blir han arrestert av en gammel fiende som vil føre ham tilbake til fangenskapet og galgen i Wien, men da gjør han bruk av sitt magiske redningsformular, som riktignok befrir ham fra lenkene, men også styrter ham ned i underjorden, hvor han igjen møter djevleskikkelsen Valrun (identisk med marki Val di Runo), men stadig nekter å gi seg helt over til de onde kreftene. I stedet makter han å samle seg om en bønn til Gud før han kjemper seg ut i virkeligheten og våkner fortumlet utenfor hytten der han vokste opp. Valruns rike er ødelagt ved hjelp av gudsordet.

Så begir Othar seg på veien til Bern. I skogen møter han en from pilegrim og blir styrket i beslutningen om å følge sin kristne samvittighet. Snart kommer han innom borgen der den gamle sinnsforvirrete ridderen holder til. Her får Othar høre et eventyr om en ridder som har solgt sin sjel og sine egne sønner til Satan, og vi forstår snart at fortellingen er en omskrivning av eget liv og skjebne. Erkjennelsen demrer også for den gamle ridderen, og han får energi til å synge den samme sangen som symbolsk fremstilte menneskets livsløp, og som sist ble sunget av søsteren i borgen til Hathor. Men nå blir det tilføyet flere strofer, der det fremgår at enkeltmenneskets vilje og styrke ikke kan forhindre forlis og undergang i møtet med motkrefter. Akkurat nå dukker Uller opp med harpen sin. Og snart demrer det i den gamle ridderens bevissthet, slik han i klar tilstand kan fatte sannheten – at han er far til tvillingene Othar og Uller, at han i sin tid solgte seg til Satan i Valruns skikkelse, så Valrun fikk Uller med seg til underverdenen, mens deres mor Ulrikke fik forhindret en komplett fordervelse og flyktet med Blanka og Othar, men måtte sette bort barna.

Brødrene kommer seg til Bern og får møte søsteren der, men moren er nå død etter å ha oppholdet seg i klosteret der hele livet.  Alle tre oppsøker nå faren sin, og i en kristen-mystisk tilstand blir han helt løst fra Valruns makt. Han kommer nå på de siste strofene i sangen, der det understrekes at Jesu nåde er nødvendig for at menneskene skal gjennomleve en meningsfylt tilværelse.

Blanka går i kloster, Othar og jomfruen Jutta blir gift, mens dvergtvillingen Othar flytter sammen med dem og hjelper til i barneoppdragelsen.

Det ble et langt handlingsreferat, og enda er mange hendelser utelatt. Men referatet avspeiler nok det vi kunne kalle fortellingsøkonomien i romanen, der det ikke bare skjer mye, men der tingene heller ikke skjer tilfeldig, som en opphopning av begivenheter. Det er ikke slik at hendelse B nødvendigvis er en følge av hendelse A, men alt som skjer, har en tegnfunksjon. Og alle tegnene peker på elementer som hører til i fortellingens indre logikk og ideologiske mønster. Her er en idealistisk virkelighetsforståelse, og ideene er kjente nok – tradisjonell kristendom, uten tydelig konfesjon, selv om kirken nødvendigvis må være katolsk. Den dypere konflikten i verket gjelder kampen mellom gode og onde krefter, på et universelt nivå som blir gestaltet i hovedpersonens utviklingshistorie.

Leseren har ingen større forutsetninger for å fatte disse sammenhengene enn hovedpersonen selv. Likevel har den implisitte, selv allvitende, fortelleren latt det falle antydninger som gjør at leseren kan gjette seg til realiteter som fremdeles er ukjente for Othar. Han er gjort mer naiv enn leseren forutsettes å være, slik at det oppstår et raffinert spill i kommunikasjonen mellom leser, beretter og hovedperson. Når Othar omsider blir klar over realitetene, får leseren bekreftet sine anelser og blir tilfreds over sin egen kløkt.

Et eksempel kan hentes fra Othars første visitt til underverdenen, der han iakttar kameraten Uller på en måte som får leseren til å se et dobbeltgjengermotiv. Det er et overnattingsbesøk, og Uller sovner snart mens Othar ligger våken og engster seg over at han ikke får til å tenke sammenhengende kristne tanker. Da våkner Uller, på grunn av en fornemmelse av vennens angst:

”I det samme rejste Uller sig i Søvne, greb om ham og sagde: ’min skal du være, Hjertens Broder!’ skar i det samme Tænder og fordrejede skrækkelig de stygge Træk. Forfærdet rev Othar sig løs, sprang op og stirrede paa den Sovende. Men jo længere han betragtede ham, desto mere steg hans Angst. Ullers Ansigt forekom ham at ligne et andet, og efter at han længe havde stirret, syntes han paa engang under det fordrejede, stygge Dvergeansigt at gjenfinde sine egne Træk.” (s. 66)

Othar er vakker nok utenpå, men hvis Uller er hans ’annet jeg’, må også Othar være tilknyttet ondskapens makt i underverdenen. Selv er Uller prototypen på en hedonist uten tanke om høyere idealer. Uller er allerede i Valruns makt, og snart skal han slippes ut i verden med sang og glede for å forføre menneskene og lede dem bort fra kristendommens smale sti, uten at han selv er klar over sin rolle som agent. Othar selv vil snart bli en av Valruns brikker som flyttes rundt, og leseren forstår at alle situasjonene som oppstår, er arrangert for at Othar skal velge hengivelse til det onde fremfor det gode.

Det går lang tid og mange sider før det avsløres for leseren og for de unge mennene hvordan det forholder seg med opphavet deres. Først får vi den sinnsforvirrete ridderens sagn om faren som selger sin ene tvillingsønn til Satan – da aner vi at noe liknende har skjedd med våre hovedpersoner – og når ridderen senere får sin sunne sans tilbake, kommer det for en dag at Uller og Othar faktisk er tvillinger, men er knyttet til satansmakten på ulik måte. Uller ble røvet fra vuggen og ble misdannet som følge av en kniv i ryggen før han ble tatt med til underjorden. Men hans naive innstilling og naturlige glede gjør ham ubrukelig som ondskapens agent i det lange løp. Det viser seg at han har fått på seg en dråpe av dåpsvann før han ble hentet av Valrun, og dermed er han immun. Othar stiller sterkere som motstander mot ondskapens påvirkning, for han er fullt opplært i kristendom. Men hans medfødte ærgjerrighet, selvkjærlighet og drifter gjør ham til et viktigere, og til dels lettere, bytte for Valrun i hans onde planer om å forderve verden ved å skape Othar om til en agent for det onde.

Liknende struktur gjelder også for noen av bipersonene, dvs. alle som er i Valruns tjeneste og har blitt sendt ut for å styre Othar. De aktive er væpneren Herman og den italienske hjelperen i Wien. Othars farfar er død, men sitter som gjenferd og blar i sannhetens bok, det er vel en form for straff i Helvete. Othars far har lidd etter å ha nytt de økonomiske fordelene av pakten med Den onde, men en siste rest av kristendom gjør ham mottakelig for den nyomvendte Othars og nonnen Blankas påvirkning, slik at han kan åpne seg for kirkens budskap, komme til klarhet over sannheten og dø i fred. Når romanen er slutt, har de onde kreftene tapt for godt.

Men de gjorde nytte for seg, så motsetningene er ikke så enkle som det later til. Opplevelsene i underverdenen har ikke bare ført Othar på ville veier, men også vist ham de dystre og truende sidene av et liv helt og holdent i det ondes tjeneste. Underverdenens rikdom, prakt og nytelse har en skyggeside av angst. Bruken av trolldomstriks bringer faktisk seier over fienden i et avgjørende slag. Og pakten med Val di Runo berger Othar fra dødsdommen, som faktisk er fortjent etter forbrytelsene han begikk i Wien. Her er nok romanen noe uklar i sin egen normsetting.

 

Romanen er komponert i tre hoveddeler eller ’bøker’, med egen tittel. Første Bog, ”Nattesyn og Morgendrømme”, 28 sider, følger Othars tenåringstid frem til et sykeleie etter at han nær har mistet livet under en brann da han reddet livet til Blanka. Denne påtvunget passive tilstanden medfører en mental modning, som følges opp med filosofiske samtaler i Anden Bog, ”Taageskyer og Middagsstorme”, 50 sider. Her fortelles historien om Othars opplevelser som ung voksen, med basis i en ideologi der menneskets egen kraft og vilje er rettesnor for hans handlinger. Væpneren Hermans påvirkning er avgjørende her. Hele handlingen fra avreisen til keiserhoffet og bravadene på slagmarken og i keiserinnens budoar rommes i denne delen, som avsluttes med den avgjørende redningen fra dødsdommen, ferden ned i underverdenen og frigjørelsen fra det ondes makt ved hjelp av evnen til hengivelse i bønn til Frelseren.

Tredie Bog, ”Aftendug og Himmelblaa”, 28 sider, omfatter oppklaringen av de mange skjulte sammenhengene og formidler hendelsene etter hvert som hovedpersonene korrigerer livssyn og handlingsmønster ifølge kristen norm.

Opptellingen av boksider demonstrerer den nøyaktige symmetrien i komposisjonen, slik at utviklingsfasene i Othars modning avspeiles i teksten.

Handlingen, fortelletiden, strekker seg over noen få år i den unge mannens liv, fra ca. tolvårsalder i Første Bog, ’ung modning’ fra ca. attenårsalder og noen få år fremover i Anden Bog, og så slutten noe senere, men uspesifisert, liksom varigheten av handlingsforløpene ikke er presist angitt. Noen ganger fører en begivenhet logisk til utviklingen videre. Andre ganger kommer hendelsene som perler på en snor, som scener uten direkte indre sammenheng ut over rekkefølgen. Men alle har funksjon i helheten som tegn, slik det før er nevnt. Den fortalte tiden strekker seg noe ut over fortelletiden, ved at det som har foregått før Othars ungdomstid, blir formidlet gjennom symbolske hentydninger, uklare angivelser og ufullstendige vitnemål fra bipersoner. Full oppklaring får vi først i Tredie Bog, først og fremst ved farens avklarte erindring, til dels også ved søsterens gjenfortelling av hva hun har hørt av den avdøde moren.

Handlingen på overflaten har altså en handling under, som kommer for en dag i den fortalte tid. Men romanen har også et tredje lag av fremdrift. Det ligger i tekstens bruk av dikt. Her er tre typer med hver sin funksjon. Først en prolog der forholdet mellom leser og beretter blir etablert, som en åpenlys kontrakt. Så forekommer det noen dikt som har å gjøre med romanens tematiske konflikt mellom kristen og hedonistisk norm, der skalden Uller synger om uforpliktende nytelse og den livsglede den kan gi.

Den tredje diktfunksjonen er den mest interessante. Det gjelder den sangen som først Blanka synger for Othar, sammen med Uller. Teksten er en utførlig allegori over menneskets utvikling, der et barn blir satt til å styre en båt, omtumlet av bølger, i skjebnens vold. Men gutten vokser til og oppdager at han av egen kraft har evne til å føre roret:

”Den underlige Nat

For Kraften svinder;

Paa Horisonten brat

Lyset oprinder.

Han i sin Adel staar’

Og stolt i Havet slaar

Og, fri for Barnets Lænker,

Han spotter Skjæbnens Rænker,

Og ved, hva han formaar.”

De siste linjene blir nå inspirasjon og rettesnor for Othar når han gjør sine valg. Men det viser seg at sangen, slik Blanka og Uller kjenner den, er ufullstendig. Neste gang er det den sinnsforvirrete ridderen i borgruinen som fremfører den. Han kommer på de neste strofene, som beskriver hva som skjer når menneskene utelukkende forliter seg på egen makt og vilje:

”Den [dvs. båten] farer ned og op,

Og Havet bruser;

Da brister Toug og Top,

Klippen den knuser.

Da bliver han saa mod,

Da isner alt hans Blod:

’Hvorhen skal jeg mig vende?

Det ta’r en rædsom Ende;

Ej kan jeg staa imod.”

Denne strofen henspiller særskilt på hans egen skjebne, som sinnsforvirret i usle kår, etter et liv i grådighet og velstand. Vi nærmer oss slutten på romanen, og ridderen, altså Othars far, strever med å komme på resten av sangen, som han foreløpig har glemt. Inntil videre er de to bare klar over hvor utilstrekkelig en ikke-kristen livsnorm må være. Men noen få sider senere, etter at kvinnene Blanka og Jutta har kommet frem til borgen og bidratt med salmesang og med fortellingen om moren i klosteret, får faren sin mentale klarhet tilbake, og han husker resten av sangen:

”O Salighed, o Fred!

Fryd uden Maade!

Ved Herrens Miskundhed,

Ved Jesu Naade

Jeg ved, min Reise maa

En herlig Ende faa;

Jeg sjæleglad vil bygge

I Jesu Naadeskygge

Og i hans Rige gaa.”

 

I norsk litteraturhistorie, fra Henrik Jægers store verk i 1890-årene, har Maurits Hansens forfatterskap ikke stått særlig høyt i kurs. Jæger selv holdt det som nærmest verdiløst med unntak av enkelte noveller, mens de neste litteraturhistorikerne frem til 1970-tallet nærmest holdt seg på respektfull avstand. Dette har særlig gått ut over nettopp Othar af Bretagne, altså den første romanen utgitt i det frie Norge, og den eneste av betydning som slutter seg til en av de rikeste tradisjonene i samtiden: den gotiske roman, skapt av Horace Walpole i England 1764 med The Castle of Otranto. Mange flere slike ridder- og eventyrromaner ble utgitt i England og på kontinentet i tiden etter, og i den romantiske bevegelsen fikk genren stor utbredelse og betydning etter hvert som den ble ladet med idealistisk innhold. Ikke minst ble genren dyrket i Tyskland, og det fremste navnet var Friedrich de la Motte Fouqué, som fikk direkte innflytelse over Hansens roman. Hansen selv la om sin skrivestil kort etter 1820, etter eget utsagn for å fristille seg fra denne innflytelsen. Hans senere fortellinger har gjerne vært ansett som tilhørende den såkalte poetiske realismen, og altså mer ’fremtidsrettet’. I senere tid er dette synspunktet revidert, med et mer positivt syn på romanen, dessuten med større anerkjennelse av romantiske særtrekk også i de senere fortellingene.[1]

Etter den nykritiske retningens gjennombrudd i Norge oppstod ny interesse for forfatterskapet, og Willy Dahl var den som satte denne i gang, først ved å bruke Hansens Keadan som pedagogisk eksempel på ulike fortellerteknikker i sin lærebok Stil og struktur (1965). Romanen om Othar får bred omtale i hans verk Norges litteratur I (1981), både som grunnlag for  Norges romanlitteratur, som typisk verk fra romantikken og som sentralt verk i europeisk samtidslitteratur – dersom romanen hadde vært kjent sør for hjemlandet.[2] I 1988 utgav Bjørn Tysdahl en avhandling om Hansens forfatterskap med vekt på de kunstneriske kvalitetene, særlig tematikk, personskildring og konfliktstrukturer. Han trekker frem formidlingen av uhygge og uro som i noen av de mest vellykte partiene: ”… en studie i mørk og vag uro, i ubevisste spenninger, i uberegnelig og til dels uforståelig seksualitet – en bok om hvor vanskelig det er å forstå drivkreftene i mennesket, og om hvordan disse kreftene kan være moralsk ambivalente.” (s. 33)

I norsk litteraturhistorie er romanen, som nevnt, en ensom svale. Forfatteren sluttet å skrive fortellinger i den høyromantiske eventyrstilen, selv om vi finner gotiske trekk i flere av novellene og altså i romanen Keadan, eller Klosterruinen fra 1825. Koplingen av middelalderens ridderroman til folkeeventyrenes forestillingskrets er enestående for Othar-romanen. I Europa for øvrig går det annerledes. Den gotiske skrekkromansen lever videre, med et høydepunkt i Bram Stokers Dracula fra 1897. Fantasy-litteraturen, science fiction-litteraturen og alle verkene som utgår fraTolkiens Ringenes herre viser at tradisjonen er ubrutt og høyst levende. Og fra utlandet er den hentet tilbake hit i et utall fantasy-romaner, for det meste som ungdomslitteratur. Den situasjonen skulle kanskje gjøre det mulig å aktualisere også Othar af Bretagne for andre enn den lille litteraturhistorisk interesserte krets av lesere.

Romanen ble utgitt på nytt i serien ”Den blå blomst”[3], oversatt til moderne konservativt, riksmål, og med en fyldig innledning av Otto Nes; den står i samsvar med Dahls og Tysdahls arbeider.

 

Sitatene ovenfor er gjengitt etter samleutgaven Mauritz Hansens Noveller og Fortællinger I, 1855.

 

November 2016

[1] Se for eksempel min artikkel om romanen Keadan, her på hjemmesiden. Også Per Thomas Andersen korrigerer tidligere synspunkter i Norsk litteraturhistorie, 2. utgave 2012, s. 171.

[2]  Willy Dahl: Norges litterratur I. Tid og tekst 1814—1884, 1981, s. 31 ff.

[3] Maurits Hansen: Othar av Bretagne, i: Romantikerserien Den blå blomst, oversatt til norsk av Ragnhild Slåttelid Bugge, 1994.