Månedlige arkiver: mai 2016

Andersen, H. C.: DE TO BARONESSER

H. C. Andersen (1805—1875): De to Baronesser, 1848

Denne romanen – Andersens fjerde (av seks) – fører videre mange av de egenskapene som kan kalles typiske for romantikkens romaner. Vi møter den idealistiske holdningen til forholdet mellom mennesket og tilværelsen, men romantikkens universalistiske totalitet er modifisert til å omfatte en generell religiøsitet, og den uttalte intensjonen med teksten går ut på å vise idealet i det hverdagslige heller enn utviskning av grensen mellom menneskenes følelser og allnaturen selv. Dette er trekk som kjennetegner den post-romantiske estetikken, også kalt den poetiske realisme. Slik er romanen et tegn på at høyromantikken står nær ved veis ende.

Men her er også romantiske egenskaper som er høyst levende i Andersens tekst. Først litt om innholdet:

Et bredt persongalleri gir leserne inntrykk av at vi har å gjøre med en kollektivroman, der representanter for store deler av samfunnsgruppene har roller å fylle. Vi møter spebarn og oldinger og alle aldersgrupper imellom; usle livegne stilles i kontrast mot landadel; her er frie bønder, studenter, håndverkere, geistlige, andre embetsmenn, svindlere, så vel lettlivete som høymoralske personer. Blant mange andre.

Etter hvert blir alle disse personene gruppert, dels ved hjelp av ytre signaler om hvor de hører til, likevel alltid individualisert med spesielle egenskaper. Og en tilstedeværende fortellerstemme hjelper oss til å holde hodet klart, både om sted og tid og om hvor vi bør feste sympatien og hvor verkets normer er plassert. Dette subjektet er usynlig i teksten, altså ingen person i romanen, men likevel såpass nærværende at vi kan kalle fortellerteknikken påfallende. Fortellersubjektet er også allvitende, og kan komme til orde som kommentator, naturligvis som tilrettelegger av scener som uttrykker verdier og holdninger i henhold til verkets norm. Og mange av personene får være ’talerør’ for fortellersubjektet, men samtidig også uttrykke feilaktige holdninger og handle galt i forhold til den samme normen. Så mylderet består av skikkelser som både er typiske for en gruppe og særpreget personlige. Med andre ord: De er livaktige.

Den eldste av de to baronessene er en gammel enke etter en landadelsmann av blodet. Selv har hun fått tittelen gjennom ekteskapet, som har kunnet inngås på tross av vanskelige omstendigheter. Faren hennes var leilending som ble straffetorturert av den gamle baronen (svigerfaren hennes), selv fikk hun smake pisken som lite barn, men gjennom begavelse og skjønnhet vant hun den yngre baronens hjerte. Nå, som enke, hersker hun over godset med så vel jernhånd som hjertelag. Jernhånden rammer hennes egen dattersønn som hun støter fra seg i hans barndom, men også forsørger gjennom oppvekst og ungdom.

Den yngste baronessen blir født i romanens åpningsscene, i en riktig ’gotisk’ situasjon: Det stormer ute, den unge fødende har slept seg i hus i en forfallen gårdsbygning der regnet høljer inn i ruinen, og idet hun dør under fødselen, blir spedbarnet tatt hånd om av tre 18-årige studenter som har seilt fra Sjælland til Fyn i åpen båt i stormen. Den ene unge mannen er greve på et gods, den andre er samme sønn som bestemoren ikke vil vite av. En fjerde deltaker er studentenes lærer, en ung teolog.

Kort fortalt blir den vesle jenta tatt hånd om av den strenge bestemoren, men da hun en dag er uoppdragen som femåring, blir også hun kastet ut av baroniet, og blir nå fosterbarn hos den unge teologen som siden blir prest på en av de nordfrisiske øyene (som fremdeles er del av Danmark).

Etter mange viderverdigheter havner den unge fosterdatteren i København, vokser opp som talentfull sanger og forfatter, men møter kjærligheten i den unge baronen som nå er tatt til nåde av bestemoren. De gifter seg, og den foreldreløse er selv blitt baronesse. Med en viss bismak for en moderne leser, ettersom bruden er 16 år og brudgommen 34. Helt uproblematisk for den vurderende fortellerstemmen.

Handlingsreferatet yter ikke rettferdighet til romanens rikdom. I tillegg til mylderet av distinkt formgitte bipersoner blir det formidlet en sann totalitet i samfunnsskildringen, med vekt på landskap, interiører, lands- og bymiljøer, jordbruk og fiske, kyst og innland, palasser, landsens slott og storbypaleer. Kirkemiljø og teater er begge med, tjenerne er på ingen måte glemt, og H. C. Andersens enestående evne til iakttakelse og formidling er i full bruk, slik vi kjenner den fra eventyrdiktningen.

Som i så mange av romantikkens romaner, er personenes følelsesliv fremtredende, likeledes er kontrasten mellom følelse og fornuft en hyppig konstellasjon når personene skal nå sine mål. Fortellingen opererer med et skille mellom ekte og overflatisk følsomhet, for eksempel i skildringen av ekteskapet mellom den unge greven og hans adelige brud, der begge lever i en lykke og velstand som skildres med tydelig ironi, likevel er overflatiskheten harmløs og forhindrer ikke at velviljen som preger livet deres, kan komme de trengende til gode.

Ekte følelse kan ikke alltid forhindre svik. Den unge sjømannen elsker riktignok sin barndomskjæreste, dypt og inderlig, men han svikter når et rikt parti dukker opp. Andre par inngår nærmest et respektabelt fornuftsekteskap, men det er også fullt akseptert, selv om de store følelsene uteblir.

Den gamle baronessens innbitte hat mot uretten foreldrene ble utsatt for, har vært med på å prege hele livet hennes. Skyggesiden er å hemme livskvaliteten, men den skjebnens ironi som ligger i å oppnå store fordeler gjennom ekteskapsinngåelsen, har latt henne virke gjennom veldedighet, gavmildhet, klokskap i eiendomsforvaltning. Når hun mot slutten av romanen aksepterer sønnesønnens anstendige livsførsel og den unge baronessens kvaliteter, er motsetningene forsonet, og hun kan la livet ende i fullbyrdelse.

De sterke kontrastene på så mange ulike livsområder er en utpreget romantisk måte å forstå tilværelsen på så vel som å gjengi denne forståelsen i romans form.

Natursynet er på en gang ’moderne’ (postromantisk) og ’gammeldags’ (høyromantisk).  Det er mye landskap her, skog, planter og dyr. Den kunstige parken som den gamle baronessen anlegger innendørs, vitner om en lengsel etter opprinnelig natur, men også om vilje til å regulere naturen etter egne normer, tydelig som kompensasjon for det klassehatet som ulmer under overflaten. Nytteaspektet er aldri borte i skildringen av jord og skog. Men når hav og himmel får overta naturskildringen, er vi mer hjemme i romantikkens sans for det overveldende, det farlige og truende. Havet lar seg ikke underlegge menneskets makt. Allerede åpningsscenen med seilturen i åpen båt i stormen gir eksempel på dette. Men sterkest inntrykk gjør naturkreftene inntrykk i en scene der de to barnekjærestene har begitt seg ut på en lang vandring ut i Nordsjøen fra den vesle sandøya de besøker. Det er lavvann, og de kommer langt ut. Så stiger vannet, og barna er i livsfare. Bare så vidt får de reddet seg opp på en høy stein før de blir reddet. Samhørigheten mellom menneske og natur blir skildret slik at grensene blir utvisket idet sivilisasjonen blir borte og bare barnlighet, sand og hav går i ett i en totalitet.

En stor del av handlingen går ut på å matche de riktige unge personer til hverandre med tanke på gunstige ekteskap. Klassehensyn, økonomi, varierende grad av psykologiske tilpasninger – alt dette er motiver som ikke er spesielt distinkte for å karakterisere et 1700- eller 1800-tallsverk på den ene eller den andre måten. Både fornuftsbaserte verker (for eksempel Jane Austen), følelsesbaserte (Rousseau) og mer tydelig romantiske (Emily Brontë) har disse motivene langt framme i teksten.

De to baronesser er utpreget original i komposisjonen. Den spesielle fortellerposisjonen er allerede kommentert. Men her er også en behandling av tidsfaktoren som er egenartet for dette verket. Fortelletiden er lineær, fra episoden med stormseilasen og fødselen til den unge baronessen. Mange tilbakeblikk forlenger fortellingen bakover til den gamle baronessens barndom, og et sluttkapittel forteller summarisk om hvordan ’det gikk’. Beretningen er for øvrig delt i tre store avdelinger, forankret i stedet der handlingen foregår, med baroniet på Fyn i første del, livet på den nordfrisiske øya i annen, København og endelig Fyn igjen i tredje. Noen ganger later det til at viktige deler av handlingen blir glemt i mengden av sidehistorier og i antallet bipersoner som alle har sin beretning å formidle. Likevel hentes de løse trådene alltid opp, og fortellerstemmen kommenterer faktisk fenomenet som han kaller ’den røde tråd’, implisitt ganske stolt over å ha fått til å la alt henge sammen i all kompleksiteten.

Fantasien er et grunnbegrep i romantisk estetikk. Selve oppfinnsomheten er en kvalitet i prosa-estetikken og gjør seg gjeldende i raffinert synsvinkelbruk og komposisjon i mange av verkene, fra Goethes Den unge Werthers lidelser (1774) til Mary Shelleys Frankenstein (1818) og C. J. L. Almqvists Drottningens juvelsmycke (1834). Med Almqvist i Sverige og H. C. Andersen i Danmark er de nordiske litteraturene i høy grad delaktige i romantikkens rike prosalitteratur, selv om de fleste ’allmennlitterater’ glemmer å rette blikket mot nord.

mai 2016