Månedlige arkiver: april 2016

Chateaubriand: ATALA og RENÉ

François René Chateaubriand (1768—1848): Atala og René (1801, 1802). Oversatt med innledning og noter av Hall Bjørnstad og med etterord av Jon Holm. (Thorleif Dahls Kulturbibliotek, 2001)

 

Disse to formelt uavhengige – men innholdsmessig (så vidt) sammenhengende – fortellingene har blitt stående som markører for den romantiske vendingen i fransk litteratur. Som rojalist var Chateaubriand i eksil under revolusjonsregimene, først i det franske Louisiana, siden i London, der begge fortellingene ble skrevet, og det ble også en større apologi for katolsk kristendom, Kristendommens ånd. Begge fortellingene ble integrert i det større verket, men også publisert separat som skjønnlitterære arbeider, Atala i 1801, Kristendommens ånd, med René inkludert, i 1802, så med separate utgaver av begge fortellingene i 1805.

I dag er det hensiktsmessig å lese de to fortellingene som en ’dobbeltroman’ ettersom protagonisten i den ene boken er biperson i den andre og vice versa. Den unge elskende indianeren Chactas fra Atala er som gammel mann den betrodde kameraten til jeg-personen René i den andre delen av verket, mens René var den lytteren som hørte Chactas’ historie i første del og brakte den videre

 

Atala

Min leseopplevelse av disse bøkene har vært ytterst ujevn. Atala har jeg fullført først og fremst fordi den hører til blant verkene i Europas høyromantiske romanlitteratur. Som historisk objekt er den klart representativ og gir eksempler på mange av de særtrekk som romantikkens forfattere ønsket å fremvise. Her er en åpenbar naturdyrkelse som også er forskjellig fra annen europeisk landskapsprosa ettersom det er en tropisk eller subtropisk frodighet som blir malerisk formidlet. Både estetiske og funksjonelle kvaliteter ved jungelen blir markert, så vel den åpenbare varierte og fargerike skjønnheten som den naturlige fruktbarheten med frukt og urter som menneskene kan nyte umiddelbart. Videre er her en idealisering av indianernes levesett, med ett stort forbehold: De hevngjerrige og aggressive stammene blir ikke hyllet til tross for at de hører til i naturen; det blir derimot de fredelige, naturdyrkende stammene som dermed realiserer naturens verdier i sin kultur, men som også må forsvare seg mot eller flykte fra de aggressive. Disse milde menneskene er også tilbøyelige til å motta kristendommens budskap og leveregler, og innenfor romanens verdinorm er både naturen og den primitive livsformen å forstå som ledd i en forkynnelsestematikk.

Handlingen følger historien til to unge elskende indianere, den kristne piken Atala og hennes elskede Chactas, en indianer av den fredsommelige arten. På flukt fra en aggressiv stamme som vil dem ondt, gir de seg jungelen i vold idet de hengir seg til landskapet med dets skoger, blomster og frukt, samtidig som de bekjemper sitt kjødelige begjær. Denne kampen blir pikant gjengitt ved intenst sensuelle beskrivelser av både mannens og kvinnens kroppslige skjønnhet, og motsigelsene i deres indre liv blir til slutt en bane for den svakeste part, dvs. den unge kvinnen som tæres hen i indre konflikt og ender med å ta livet av seg. Hennes kristentro blir støttet av en engasjert medmenneskelig eneboermunk som de tilfeldigvis kommer over i jungelen. På dødsleiet rekker hun å forklare hvorfor hun har avvist sin elskede i siste sekund, gang på gang. Det har å gjøre med et gammelt avlagt løfte om å leve som nonne.

En moderne leser, i alle fall denne leseren, har problemer med å akseptere det som ser ut til å være en slags dobbeltmoral eller motsigelse i budskapet. Chactas’ naturlige moral, med vekt på livsutfoldelse, er formidlet med en kraft som påkaller lesersympatien, mens tekstens eksplisitte moral forfekter askese og sølibat selv om dette går på tvers av normen i størsteparten av verket.

Flere av de øvrige bestanddelene i fortellingen gjør at den framstår som avleggs og har vansker med å engasjere ut over det litteraturfaglige. Naturbeskrivelsene var henførende for samtidens lesere i all sin overdådighet. Og forfatteren hadde faktisk vært i Louisiana, de franske besittelsene i Nord-Amerika. Men det er noe kulisseaktig over disse beskrivelsene, som om indianeren Chactas var teatermaler med kunnskap om alle stileffekter som kan gjengi naturopplevelse. Og ifølge kommentarene til utgaven har Chateaubriand støttet seg på skriftlige kilder og kombinert beskrivelser fra ulike landskaper for å intensifiere uttrykket. Dermed er dette blitt mindre, ikke mer, anskuelig.

 

Romanteknikken er det all grunn til å beundre. Mange forfattere i førromantisk og romantisk tradisjon er nøye med å forankre beretterens posisjon, sørge for logikk i behandlingen av romanens tid og dessuten bruke krefter på å gjøre fortellingen sannsynlig, selv om innholdet kan være svært så fantastisk. Atala er en jeg-roman, og får da med seg fordelene ved denne genren, særlig når det gjelder personskildringen. Bare jeg-personen kjenner sine egne tanker og følelser, alle øvrige personer er sett utenfra og blir formidlet av jeg-personens inntrykk, ved siden av egne replikker og gester. Jeg-personens eventuelle selvbedrag inngår som et kunstnerisk usikkerhetsmoment i genren. Omkring jeg-romanen ligger en rammefortelling, der en ung franskmann, René, lytter til Chactas’ beretning og formidler den videre – men ikke til fortelleren av romanens ytterste ramme, for den er nedtegnet av nok en jeg-person, den navnløse ”forfatteren”, som i sin tur har hørt fortellingen av Renés datterdatter. Hennes egen historie, om hva som skjedde etter avslutningen av selve hovedhandlingen, blir formidlet i en epilog der vi får kunnskap om ikke bare Chactas’ og Renés endelikt, men også undergangen for den mest sympatiske av indianerstammene, de fordrevne Natchez-indianerne.

Beretningens troverdighet blir strukturelt sett styrket av fiksjonen om at fortellingen har vandret – som et stykke folkediktning – gjennom generasjoner.

 

Historikken vedrørende de stridende indianerstammene virker overbevisende nok og er i samsvar med realitetene i stammen Natchez’ skjebne. På den annen side virker den katolske misjonens velgjerninger og innflytelse mer som ønsketenkning enn som ideologisk realitet, og dette ligger vel også under selvmotsigelsene i romanens normsystem.

Karakterskildringen er overflatisk over grensen til det glatte, men dette var nok i samsvar med tidens oppfatning av hva som var kvalitet i personskildring i flere kunstarter, jf. framstillingene av den idealiserte menneskekroppen i tiden omkring 1800. Her må oppfatningene ha vært dominert av en forestilling om fullt samsvar mellom ytre skjønnhet og sjelelig verdi. I dag er denne stilen sentimental inntil det komiske og kan knapt settes pris på annet enn i en interesse for epokens kunst.

 

René

Når jeg kommer til René etter å ha sukket blidt over Atala, får jeg en stor overraskelse. Her er en romantisk fortelling som innfrir også moderne krav til sannsynlighet i handling og miljø, allsidig personskildring og perspektivfylt idéformidling.

Den unge lavadelsmannen René er yngste sønn, uten arverett til slektens slott og eiendommer i Bretagne, og han er rammet av en indre uro som gir seg uttrykk i en sterk lengsel mot livsfylde. Men denne lengselen er uten konkret innhold, og han lar seg styre av ulike impulser i tiden i sin søken etter slikt innhold. Det kan være en hang til ensomhet og kontemplasjon som i et avsides kloster, men når det oppholdet ikke slukker lengselen, legger han ut på en stor reise, til den antikke kulturens opphav i Hellas og Roma, eller til det moderne samfunn som er annerledes enn det franske, dvs. England og Skottland, der han bl.a. får lytte til den siste skotske skald som resiterer folkediktning.

Men ingen tilfredsstillelse kan nås her heller, og det medfører en tilbaketrekning til et stille landsbyliv, og når det heller ikke lykkes, flytter han dypere inn i en naturtilværelse i skogen. I møtet med elementene erfarer han at han ikke kan få sjelefred noe sted og derfor må ta livet av seg.

Nå har han gjennom alle disse rastløse årene likevel hatt et fast punkt i livet, søsteren Amélie som alltid har stått ham nær og som han har hatt brevkontakt med. Når hun oppdager selvmordstankene, flytter hun straks inn i skogshytta, og en stund bor de sammen og utveksler tanker og minner. Men så blir René oppmerksom på at søsterens helse blir dårligere, samtidig blir hun mer nervøs, og en dag har hun dratt sin vei. Det viser seg at hun har valgt klosterlivet, og fortellingen nærmer seg sitt dramatiske høydepunkt, selve innvielsen da Amélie skal stå brud med Jesus og gjennomgå et dødsrituale som avskjed med det verdslige liv. Idet René bøyer seg over kisten, betror søsteren ham at den egentlige grunnen til at hun går i kloster, beror på et forbudt erotisk begjær for broren. Han får da et sammenbrudd; Amélie på sin side bryter ut i febervillelse, blir brakt inn i klosteret, og de ser hverandre aldri mer. René bestemmer seg da for å utvandre, og slik havner han i Louisiana. Etter flere viderverdigheter møter han den gamle, blinde Chactas som slår følge med ham på vandringer i villmarken sammen med en streng prest. Her har da René fått høre Chactas’ historie, dvs Atala-romanen, og René på sin side forteller sin historie, direkte foranlediget av budskapet om Amélies død. René kaller livshistorien sin for en hemmelighet, og dette tyder på at hans rastløshet, livstretthet og nervesvakhet skyldes at han har elsket sin søster, selv om han aldri tilstår dette for seg selv eksplisitt i teksten. Men et slikt tabu forklarer tilstanden hans.

 

René er så kort, ca. 25 sider i den norske utgaven, at den ikke forsvarer å kalles mer enn en novelle lest for seg selv. Som del av en dobbeltroman gir den et løft til den tematiske uklarheten i Atala, ettersom avholdenhetskravet ved søskenincest er i full overensstemmelse med livsskildringen som helhet. Her er intet brudd, for den hjerteskjærende rastløsheten og fremmedgjøringen René opplever, er en tilstand som svarer på konflikten som raser i ham. Her når Chateaubriand et nivå i psykologisk realisme som overrasker stort etter sjablongskildringene i Atala. Og her er ingen avvik i stilen fra den fremmedfølelse og melankoli som preger så mye av moderne litteratur, men som gjerne regnes tilbake til Byrons og Baudelaires ’spleen’, noen tiår senere i århundret. Et eksempel fra da han går trett av landsbylivet:

”Dette livet som før hadde begeistret meg, var snart ikke til å holde ut. Jeg gikk trett av den stadige gjentagelsen av de samme scenene og de samme tankene. Jeg tok til å granske mitt hjerte og spørre meg selv hva jeg ønsket.”

Europeerens livsudugelighet blir gjennom hele fortellingen kontrastert mot indianernes evne til å leve harmonisk i den situasjon de befinner seg i. Forestillingen om ’den edle villmann’ er klart til stede, men ikke mer naivt enn at så vel naturens som stammelivets farer er nærværende, men holdningen til fenomenene er umiddelbare på en måte europeeren ikke kan innta. Det han derimot kan, er å slutte seg til kirkens strenge normer, underkaste seg et mer livsfornektende regime, slik det forfektes av presten som følger med på vandringen gjennom villmarken. Han kritiserer René med harde ord helt mot slutten, om helgenene som trakk seg tilbake i meditasjon: ”[De] trekker seg tilbake i ødemarken. Men de var der med sine tårer og søkte å slukke sine lidenskaper den tiden du kanskje kastet bort på å vekke dine.” Likevel er det Chactas som får siste ord og uttrykker sin visdom i en liknelse om elven Mississippi som flyter videre i pakt med sin bestemmelse, men med lengsel tilbake til barndommens uskyld.

 

Beretterstrukturen er ikke like gjennomført som i Atala. Selve fortellingen er i jeg-form liksom der, og her er to lyttere til stede som mottar fortellingen og som tar ordet innimellom for å trøste eller kommentere. Men ingen av disse har fått til oppgave å bringe fortellingen videre, så i tillegg opereres det med en implisitt beretter som beskriver omstendighetene og gjengir bipersonenes replikker i tillegg til Renés historie. Vi kan nok tenke oss at også denne er brakt videre gjennom datterdatteren frem til den moderne forfatteren, men en slik spekulasjon har ikke dekning i teksten. Slik er det jo med de fleste romaner, så det er ingen alvorlig sak.

 

Kvaliteten i René er festet til den psykologiske troverdigheten, intensiteten i skildringen av følelsene, bredden av tilbud i livsorientering, som viser at det lar seg gjøre å formidle vidtrekkende tanker i et lite format, i en form som lar oss bli revet med.

 April 2016

 

 

 

Ossian/Macpherson: NYTT LIV I ET GLEMT DIKTVERK

NYTT LIV I ET GLEMT DIKTVERK

Ossian-diktningen

 I 1760 ble det i Edinburgh utgitt et lite hefte med skotske folkedikt, gjendiktet fra gaelisk til engelsk av utgiveren og folkeminnesamleren James Macpherson (1736—1796), med tittelen Fragments of Ancient Poetry. Utgaven fremstod anonymt, men med forord av den internasjonalt anerkjente litteraturprofessoren Hugh Blair ved Edinburgh-universitetet. Innholdet består av 16 prosadikt av ulik lengde, noen av dem i dialogform, og gjendiktningene er angivelig gjort etter gaeliske vers som Macpherson selv hadde samlet inn ved å lytte til muntlig overleverte sanger eller resitasjoner. Slik han publiserte originaltekster ved senere anledninger, ser man at avstanden er stor mellom de metriske kortlinjene i gaelisk versjon og den bredt anlagte prosalyrikken på engelsk, med sterke rytmiske og stilistiske allusjoner til Homers antikke heltedikt, særlig Iliaden.

I 1761utkom en langt fyldigere utgave med nye gjendiktninger i samme form, nå også med et komplett episk dikt, heltediktet Fingal, som skulle gå sin seiersgang over hele den vestlige litterære verden. 1763 fulgte enda en rikholdig samling, og her finner man også heltediktet Temora. Så ble alle disse diktene samlet og utgitt på nytt i to bind i 1765, og professor Blair bidrog med et informativt etterord som på en særdeles pedagogisk og innlevende måte formulerte den innsikt og opplevelse leserne gjerne mer umiddelbart hadde tilegnet seg.

Macpherson reviderte hele verket i 1773, på uheldig vis ifølge våre dagers litteraturhistorikere. Enkelte utgivelser av senere oppdagete Ossian-dikt ble besørget av andre.[1]

Samtlige dikt er tilskrevet den forhistoriske barden – eller skalden – Ossian, som er eldste sønn av den skotske kongen Fingal. Ossian er rikets fremste historieformidler, sanger og skaper av stimulerende dikt til bruk i kamp. Området der de mange handlingene utspiller seg, er det skotske høylandet, kalt Morven (The Highlands), øyene utenfor den skotske vestkysten (Hebridene) og Nord- Irland (Ulster). Selv om Ossians og kongens hjemsted er i Morven, foregår handlingen ofte i Ulster, ettersom de to rikene er allierte mot fiendene i Sør-Irland eller i Norge (kalt Lochlin) inkludert Orknøyene og Shetland.

Diktene mangler helt referanse til kristen religion, knapt nok til religion i det hele tatt. Det finnes en slags referanse til åsatro i Norden (Lochlin), men den gjelder uttrykkelig ikke i Morven eller Ulster. Tegn på åndetro forekommer rett som det er, en form for animisme der personene omgås ånder uten videre, dels naturvesener, dels avdødes gjenferd. Hvilken innflytelse disse har på menneskenes liv, er noe uklart ut over evnen de har til å tolke hendelser og advare mot feilaktige beslutninger. Denne mangelen på kristendom ble et hovedargument for Macpherson i å bestemme Ossian-diktenes alder til 3. århundre, dvs. før Irland ble kristnet. Og det er ikke umulig å tenke seg at de skotske folkevisene har bevart rester av førkristne forestillinger, sammenlikn norske folkeviser med tydelig innhold fra norrøn mytologi. På den annen side er det urimelig å tenke seg at en så stor mengde dikt og epos kunne være bevart muntlig i perfekt stand gjennom så mange sekler. Gaelisk folkediktning lar seg ikke bestemme i tid, i likhet med folkediktning i mange andre kulturer.

Grepet med å la én stemme formulere all tekst fører til utpreget enhetlig stil og stemning og har bidratt til å skape fortrolighet hos de mange leserne som etter hvert flokket seg. Denne egenskapen har Ossian-diktningen til felles med antikke heltedikt, særlig Iliaden, som jo også er diktning om krig og heroisme med innslag av omsorg og kjærlighet. Iliaden og Odysseen er tilskrevet en mytisk dikter, altså Homer, som ikke er mer historisk enn Ossian.

Koplingen av det nye – oppdagelsen og formidlingen av en folkediktning som ikke står tilbake i kvalitet for den mest respekterte kunstlitteratur – til det klassiske/antikke var en genistrek som øyeblikkelig tiltrakk seg oppmerksomhet, i så vel den skotske som engelske og irske litterære offentligheten. Nytt var også bruken av skotsk og irsk villmarksnatur som stoff i et av de mest karakteriske stilelementene som er hentet fra de antikke heltediktene, den utførlige sammenlikningsfiguren som benevnes ’den homeriske simile’. En simile er rett og slett en sammenlikning som innledes med konjunksjonen som eller tilsvarende konstruksjon. En homerisk simile skiller seg fra vanlige sammenlikninger ved at det ene leddet i frasen ”strekkes ut til å omfatte et helt bilde eller en situasjon i seg selv”. [2]

Homerisk form – stilen og en heksameter-liknende rytme – fylles altså med skotsk innhold.

I tiende bok i Iliaden blir hærføreren Agamemnons  frykt for den trojanske fienden beskrevet med denne similen:

Som når den hårfagre Heras gemal (dvs. tordenguden Zevs) lar tordenen rulle

truende enten med byger av hagl eller øsende styrtregn

eller med hvirvlende fokk, når markene hvitner av snedryss,

eller forferdelig krig som gaper med grådige kjever,

således drog Agamemnon ustanselig stønnende sukke

dypt fra sitt engstede bryst og skalv av gru i sitt hjerte.[3]

En tilsvarende simile over flere linjer kan vi vise til for eksempel i fjerde bolk i Fingal. Her kjemper den unge helten Oscar side om side med sin far, skalden Ossian:

As stones that bound from rock to rock; as axes in echoing woods; as thunder rolls from hill to hill in dismal broken peals; so blow succeeded to blow, and death to death, from the hand of Oscar and mine.[4]

I  ny gjendiktning, på heksameter-inspirerte frie vers blir det:

 Slik store steiner ramler fra klippe til klippe, slik økser klinger

i dype skoger, slik torden ruller fra ås til ås i sorgfulle brutte brak,

slik fulgte støt på støt og død på død, fra Oscars hånd og fra min.[5]

 Begge sitatene gir også eksempel på den rytmiske Homer-innflytelsen over Ossians friere fraser og gjendiktningens vers.

 

Mottakelsen i Storbritannia og opplevelsen av ’det sublime’

I det akademiske og litteraturfaglige miljøet i England ble diktene møtt med skepsis og med en gang anklaget som forfalskninger, og det oppstod da en disputt som skulle følge all publisering og omtale i hundre år fremover.  I Skottland ble diktene ansett som en spydspiss for en kulturell og politisk bevegelse for å styrke skotsk patriotisme og selvhevdelse vis-a-vis det engelske hegemoniet over kultur og politikk. Men uavhengig av disse motsetningene var interessen tent hos et lesende publikum i begge de britiske nasjonene, der den litterært interesserte allmennheten nå, midt på 1700-tallet, begynte å gå trett av den rådende litterære retningen, kort sagt nyklassisismen, og særlig de reglene som man hevdet skulle gjelde for den gode smak, med vekt på harmoni i utformingen og behag i kunstopplevelsen. Det gjaldt på alle områder, for det var menneskets følelser som nå ble anerkjent, ikke minst ved hjelp av Jean-Jacques Rousseaus skrifter.

Da hadde allerede filosofen og litteraturkritikeren Edmund Burke utgitt sin avhandling A Philosophical Enquiry into the Origin of our Ideas of the Sublime and the Beautiful (1757). Ut fra en psykologisk tankegang om observasjon av kunstverk eller naturelementer og den virkning denne kan ha i møtet med en persons følelsesliv forsvarer han fenomener i naturen og egenskaper i kunstverk som til da hadde hatt lav anseelse. Med referanse til den antikk-greske kunstfilosofen som går under navn av Longinos ble disse nye tankene forankret i tradisjonen, men på en ny måte. Burkes skrift ble også fundament for senere europeisk estetikk – som hos Friedrich Schiller i hans arbeider om det sublime (das Empfindliche) og i Om menneskets estetiske oppdragelse (1795), fem år etter Immanuel Kants hovedverk Kritikk av dømmekraften (1790), som gjelder mye mer enn estetikk, men ble grunnleggende for kunstforståelsen i romantikkens tid.

Ordet ’sublim’ har ikke siden høyromantikken hatt noen verdi som karakteristikk av kunstverker eller naturopplevelser. Betydningen har forfalt til å bli et slags ullent og upresist adjektiv for å uttrykke en mer eller mindre følelsessterk og begeistret opplevelse, som i synonymordboken: ”forklaret, guddommelig, herlig, oppløftende, oversanselig, vidunderlig”. I dag er ordet nærmest umulig å bruke uten at det oppstår en ironisk biklang. Dette står langt fra meningen hos Longinos eller Burke. I 1700-tallets estetikk er ordet presist og anvendbart i beskrivelsen av kunstneriske og naturlige fenomener og opplevelsen av de samme verkene og fenomenene. Det gjelder innhold av frastøtende, skremmende eller farlig art som skaper opplevelse av estetisk nytelse, kort sagt skrekkblandet fryd. Et maleri kan vise et avskyvekkende innhold i en kunstnerisk gjennomført form som alt i alt kan gi beskueren en opplevelse av skjønnhet, selv om utførelsen ikke er harmonisk eller i pakt med vedtatte sannheter. Det samme gjelder litteratur som gestalter for eksempel vold og grusomheter. Og farlige naturfenomener som snøras, fjellstup, storm m.v. kan gi betrakteren samme opplevelse av tilfredsstillelse i all skrekken. Her finner man det sublime.

Ossian-diktningen tilfredsstiller uten videre lesernes lengsel etter kunstverk som formidler sublim estetikk. Her er villmarksskildringer med brattheng og fossefall, tåke, storm og høy sjø. Her er krig og tvekamp, drap, svik og selvmord. Gjenferd og spøkelser spiller en viss rolle og overbeviser ettersom handlingene foregår for så lang tid siden at åndetroen er sannsynlig. Samtidig blir det plass til kontraster. Det dystre og farlige i naturskildringen blir brutt av lys-elementer der sol, måne og stjerner får sin plass. Bloddryppende kampscener blir satt i relieff av moralsk høyverdige holdninger hos krigerne, og de mange tragiske kjærlighetsaffærene belyses av enkelte lykkelige forhold.

Selve den litterære strukturen, der folkediktningens ubearbeidete ’råhet’ står i balanse mot den antikke innflytelsen fra Homer, utgjør en formidling av det sublime på et overordnet plan. Slik blir det skapt en kunstnerisk tilfredsstillende sammenheng mellom detaljer og helhet.

Samler og utgiver eller redaktør og dikter?

Kritikken som gjaldt diktenes autentisitet, var altså mer en sak for den litterære offentligheten enn for det lesende publikums praksis. Og det var nok særlig i anti-skotske kretser i England at temperaturen ble høy, ikke minst var den toneangivende kritikeren Samuel Johnson negativ, over grensen til foraktfull. Fra Irland lød det kritiske røster som hevdet at diktene, i alle fall mye av innholdet i dem, var kjent fra irsk folkediktning, og at det skotske opphavet var sekundært, altså importert fra Irland. Forsvaret fra skotsk akademisk hold var likevel steilt, men etter hvert ble det store problemer når det sjelden lot seg oppdrive originale nedtegnelser fra Macphersons hånd eller andre tekster nedtegnet av andre samlere enn ham selv. Det viser seg også at de diktene han tross alt publiserte på gaelisk, langt på vei er skrevet av Macpherson selv, ja oversatt ’tilbake’ til gaelisk fra den såkalte oversettelsen. Hans troverdighet som folkeminnesamler ble dermed alvorlig svekket.

Samtidig fortsatte Ossian-diktene sin seiersgang, og ikke bare i det engelskspråklige området, men over hele den vestlige verden. Leserne brydde seg rett og slett ikke om autentisitet når det kom til stykket. Og når man kommer over århundreskiftet, ble dette forklart av den fremstående skotske forfatteren Walter Scott på en måte som får tilslutning av våre dagers litteraturhistorikere: Autentisiteten kan være tvilsom eller falsk, men det forhindrer ikke at diktene er storartet litteratur med kvaliteter som fullt forsvarer sin plass som hovedverker i  epoken.

De siste ca. 50 årene har britisk og amerikansk forskning vist fornyet interesse for Ossian-diktningen, i den grad at det er tale om en renessanse. Moderne undersøkelser av skotsk folkediktning har påvist at mange av Macphersons personskildringer, hendelser og naturbilder har dekning i originalt materiale. De samme forestillingene, bildene og selve tankesettet er gjenkjennbart i den gaeliske folkediktningen som er bevart. Nye retninger i litteraturhistorisk forskning og formidling har gitt Ossian en fremstående plass i minst to kontekster: ’New Historicism’ som søker mening i litteraturen ved å legge avgjørende vekt under teksttolkningen på sosiale og kulturelle forhold og på politisk historie. Videre blir det nå drevet forskning i mange land på kulturuttrykk som oppstår i brytningsfeltet mellom ulike kulturer, kalt ’kulturmøter’, i Ossians tilfelle fattige bønders folkeviser og sagn, muntlig overlevert – og endret – gjennom generasjoner, satt opp mot formidlingen gjennom akademiske kanaler og bokhandel til stadig nye og uforutsette kulturmiljøer. Motsetningen mellom det politisk undertrykte Skottland (for eksempel ved forbud mot bruk av rutete tekstil og av plagget kilt) og det maktmisbrukende England kan også ses i denne konteksten.[6] Og videre utover: Spennvidden fra fjellbøndenes hytter til Europas kongepalasser sier sitt.

For den litterære verdien av Ossian-diktene blir det da av mindre betydning at den påståtte opphavsmannen, skalden Ossian, er fiktiv, på to måter: Både i selve folkeminnet, der han er en mytisk skikkelse, og i Macphersons tekst der han er en fiktiv forteller. Macphersons rolle, lest ut fra tekstene selv, er den meddiktende og tildiktende, tilretteleggende, skapende redaktør med ansvaret for – og æren for – at diktene framstår som kunstverk av høy kvalitet.

 Mottakelsen i andre land

Allerede de først utgitte Ossian-diktene ble oversatt til fransk og utgitt der året etter at Fragments of Ancient Poetry så dagens lys, i et litterært tidsskrift. Så godt fulgte man med i Paris. Men ikke bare der. I 1762 ble det publisert enkeltdikt i Nederland og Tyskland, og flere av ”fragmentene” ble samlet og utgitt i bokform i Frankrike. Hele Fingal utkom på italiensk i 1763, og utgivelsen av enkelttekster fortsatte i Nederland og Tyskland, i 1764 med Fingal i sin helhet på tysk og i bokform. Sverige kom til i 1765, og hele tobindsutgaven fra 1765 utkom på tysk fire år senere.

Alle utgivelsene ble fulgt oppmerksomt av litteraturkritikerne og andre litteraturformidlere i disse landene, samtidig med at diktene ble drøftet med høyt konfliktnivå på De britiske øyer. På kontinentet var det mindre av kritisk innstilling, desto mer av formidlingsiver, langt på vei basert på Hugh Blairs analytiske innledning i 1765-utgaven. Frem til Første verdenskrig blir det, med et par-tre hull utpå 1800-tallet, utgitt minst én oversettelse til et kontinentalt språk hvert eneste år. Neste område ut ble det russiske Finland, med tekster på svensk i 1773, en sveitsisk utgave på fransk ti år etter, mens året 1788 kunne varte opp med oversettelser til dansk, russisk og spansk. Alle disse årene ble de tidligste utgivelsene i de ulike landene supplert med stadig nye oversettelser, til dels i de utroligste versformer, som kunne ligge langt fra Macphersons prosalyrikk. Ungarn og Polen kom til på 1790-tallet, og listen over utgivelser mangedobles i alle de nevnte landene ut over 1800-tallet. Tsjekkisk, portugisisk, rumensk, slovakisk, katalansk og serbokroatisk avrunder den europeiske suksessen før 1900. Så går det noen generasjoner før en nyvakt internasjonal interesse fører til flere oversettelser på 1970-tallet, nå på latvisk, estisk og georgisk som de foreløpig siste.

En oppsiktsvekkende form for gjendiktning er den som ble gjort av J. L. von Goethe i 1774, da store partier av et par Ossian-dikt ble publisert som intertekst i romanen Unge Werthers lidelser; faktisk så mye som 7% av denne korte romanen består av Ossian-tekst. I romanen er det personen Werther som har gjendiktet prosapoesien, og han leser diktene høyt for sin elskede Lotte, som altså er gift med en annen, i deres siste møte. Den intense stemningen av død, svik og ulykke får direkte innvirkning på Werthers beslutning om å ta livet av seg, og interteksten er dermed fullt integrert i personskildringen.

Utbredelsen av denne romanen med sin rystende handling og gripende utforming førte til enda videre kjennskap til Ossian-diktningen, og slik ble forestillingen om det sublime i høy grad styrket som kvalitetskriterium for hele den førromantiske litteraturen frem mot århundreskiftet.

Det vil føre for langt i denne sammenheng å spore litterær innflytelse på kjente europeiske verker. Ikke mye er forsket på heller. Impulsen til å samle folkediktning i stor stil, i hele Europa, utgår fra Ossian-diktningen, i samsvar med den akademiske tilnærmingen der det gjelder å oppdage og bevare litterære verdier før det er for sent. Når folkediktningen etter hvert blir utbredt i skriftlig form og blir elsket av det lesende borgerlige publikum, ligger kjennskapen til Ossian i bunnen.

Innflytelsen på den såkalt ’gotiske’ romandiktningen er åpenbar når det gjelder forkjærlighet for høydramatiske konflikter, storslåtte følelser, landskap, uvær og storm. Walter Scott, René de Chateaubriand, E. T. A. Hoffmann og flere andre tyske prosaister hører til i tradisjonen. De store engelske lyrikerne, Wordsworth, Coleridge og Byron er også arvtakere. I Tyskland den sentrale førromantikeren Klopstock. Hele kunstballade-tradisjonen, særlig den tyske med Schiller og Goethe, står i gjeld til både ossianismen og de nasjonale folkeballadene.

Billedkunsten ligger ikke etter, men fremviser tallrike verker som dels illustrerer enkelte Ossian-scener direkte, eller de kan bruke Ossian-universet som mer generelt motiv. De fleste tyske malere fra romantikkens tid bidrar her, mens den mest berømte tilhengeren av Ossiandiktningen, selveste Napoleon, ikke bare gjorde diktene populære, men fikk mange av de franske kunstnerne til å gjøre utstrakt bruk av denne motivkretsen. Fremst av disse var Jean-Auguste-Dominique Ingres. [7]

Det finnes flere andre nedslag av Ossian-kulturen. Det ble skrevet skuespill og operaer, selv om ingen har overlevd. Liksom noen i dag oppkaller barna sine etter figurer i pop-kulturens verden, var det ikke uvanlig å vise sin begeistring på samme måte. Oscar Fingal Wilde (f. 1854) er det mest celebre eksempel fra England, men det blir overstrålt av kong Karl Johans entusiasme da han navngav sin sønn Oscar, senere konge av Sverige og Norge, liksom hans sønn igjen ble kong Oscar II – og i skrivende stund fikk den yngste prinsen i det svenske kongehuset samme navn. Ossian-navnene er stort sett gått av bruk i Storbritannia, men dette ene lever jo hos oss.

Og det aller mest berømte nedslaget finner vi i navnet på Oscar-statuetten, med den årlige tildeling av det amerikanske filmakademiets mange priser. Forbindelsen til opphavet hos Macpherson er brutt, til de grader at det ikke finnes overbevisende kilder til hvordan statuetten fikk sitt navn. Det later til at det er en eller flere tilfeldige personer i Hollywood som har blitt oppkalt. Faktum står likevel der og forteller hvordan en sterk innflytelse har gjort seg gjeldende uten å være erkjent.[8]

Etter 1860-årene skjer det en tydelig nedgang i interessen for Macpherson og Ossian i britisk litterær offentlighet. Kritikken av den manglende dokumentasjonen av originaltekst hadde aldri blitt skikkelig tilbakevist eller belagt med bevis av den typen 1800-tallets vitenskapskultur krevde. Macphersons utgiverrolle ble dermed unisont forstått som et falskneri, og Ossian-diktenes litterære ry forduftet raskt, selv om Ossian-bevegelsen fortsatte fremgangen i mer perifere språkområder (sett fra Vesteuropa), frem til Første verdenskrig, som nevnt. Noen forståelse for hans innsats som redigerende kunstner forekom ikke; en slik oppfatning av kunstnerisk ansvar var foreløpig utenkelig.

Et symptom på dette kan jeg nevne av egen erfaring som engelskstudent på 1960-tallet, der man leste et representativt utvalg tekster og fikk grundig innføring i britisk litteraturhistorie. Som grunnbok ble brukt en svær og solid antologi på mer enn 1000 tospaltete sider, The College Survey of English Literature, og den var ment å dekke behovet hos studenter i USA. Her er Macpherson nevnt to ganger, først med en nedsettende kommentar: ”strange forgery” og ”concocted a new synthetic spice from old Scots […] ingredients”. [9] Noen sider senere finnes en nøytral påvisning av hans innflytelse på diktere fra romantikkens tid. Ikke en eneste linje er sitert, ikke et eneste dikt gjengitt, selv ikke et av de kortere. Dette er noe annet enn en forglemmelse av det mest innflytelsesrike verk fra De britiske øyer på 1700-tallet, heller et bevisst kulturelt underslag.

Mottakelsen i Danmark og Norge          

I litterære kretser i Danmark ble man oppmerksom på Ossian-diktningen like tidlig som på kontinentet for øvrig. Førromantikkens store navn, Johannes Ewald, skriver i 1769: ”Man har gjort mig nysgjerrig for at se en Piece, som enten er oversat eller forfattet af en ved navn Ossian.” [10] Veien fra Edinburgh til København gikk via den tyske komplette oversettelsen som utkom samme år, på homeriske heksametervers. Omtrent samtidig blir Ewald kjent med den fremstående tyske poeten Klopstock, som også holdt til i København og som gjorde bruk av en rekke Ossian-elementer i sin egen diktning. Et av Ewalds sentrale dikt røper påvirkning direkte fra Ossian, både i billedbruken og i rytmen (daktylisk/trokeisk), mens selve strofeformen ligger nærmere Klopstocks utprøving av antikk-inspirerte vers, i ”Til min Moltke”, 1780:[11]

Stille, sølvgraae, som Maanen bag Regnskyer,

         Klar, som Smiil, der fremspirer af Taarer,

         Høi, (saa syntes den zittrende Amme)

         Svævede Nornen, som fordum i Vuggen

                                      Kyste mit Bryst.

 Månebilder er gjennomgående og typiske for Ossian-diktene, paradokset i sammenstillingen av smil og tårer er typisk for ’det sublime’, liksom motsetningen mellom skjebnegudinnen og det vesle spedbarnet.

Sansen for det sublime kommer til uttrykk også i en av de mange pris-konkurransene som ble utlyst på denne tiden, da man ønsket ”Forsøg i den malende Poesi, hvorved Popes Windsor Skov kunde tjene til Mønster. Dertil maatte udvælges noget Sted i de danske Stater, der ved sin Yndighed eller og ved sin Skræksomhed gjør sig mærkværdigt.”[12]

De fire landskapsdiktene som ble funnet verdige til publisering, hadde alle norsk motiv, med to dikt om det farlige, uhyggelige, gruoppvekkende fjellet Hornelen i Nordfjord, ett om den like skremmende Sarpsfossen og ett (mindre skremmende) om Sunniva-legenden på Selja. Nærmest forestillingen om det sublime kommer det anonyme diktet som gjerne tilskrives Peter Harboe Frimann, ”Horneelen, et Bierg Nordenfields i Norge”, og her finner vi også gjenklang av Ossian-ordvalg og -stemning:

Jeg fra dig flyer, du fæleste blant Fielde!

         Hvor Spøgelser omflagre hver en Stie;

         Du hæler mørk med Troldoms Koglerie,

         Og kun med Skrek din Sanger kan giengielde.[13]

Bruken av overnaturlige vesener i et dramatisk landskap og selve fiksjonen om at diktet fremføres av en skald, peker tilbake på Ossian.

I Norge har vi et vitnesbyrd om Ossians popularitet i et oppslag av Claus Fasting fra 1778 i hans avis Provinzialblade, der vi finner en gjendiktning av en Ossian-tekst som ikke er utgitt av Macpherson, men angivelig skapt av Ossian. I introduksjonen bekrefter Fasting utbredelsen av diktene:

Ossian, den store Ossian, er saa bekiendt av Hr. Makphersons Oversettelse i det engelske, av Hr. Denis’s Tydske Oversettelse i Vers, av endnu en anden Tydsk Oversettelse i Prosa, og av saa mange Lovtaler, som bevise endnu mindre, end hans Verker, at det er overflødig at skrive en Linie meer til hans Berømmelse. Europa har allerede indskrevet ham blant Verdens største Genier, og der er formodentlig ingen blant os, som vil trætte med Europa om hans Udødelighed.”[14]

Den tyske utgaven gjorde lenge nytten for det tyskkyndige danske publikum, og først i 1788 finner man den første oversettelsen til dansk, av et enkeltdikt, gjort av Christen Pram. Så følger den første komplette oversettelsen til dansk, på prosa, av A. C. Alstrup, i 1790. Allerede i 1807 foreligger nok en komplett utgave, besørget av den senere så betydelige lyriker og prosaist Steen Steensen Blicher. Også Blicher velger prosa, men legger seg tettere opp til originalens rytmiske stil. Hans utgave står seg gjennom vel førti år før en tredje komplett gjendiktning utgis i 1850, utført av F. L. Mynster på varierte vers.

I billedkunsten gjorde en dansk maler seg internasjonalt gjeldende. Nicolai Abildgaard (1743—1809) kan regnes blant de aller fremste av kunstnerne som illustrerte Ossian-diktene, og hans portrett av den gamle, blinde skalden som slår harpen mens skjegget flagrer i vinden, dannet selve bildet av hvordan mange lesere etter hvert forestilte seg at han så ut – og tilsvarende satte Abildgaard standard for oppfatningen av de andre heltene og heltinnene.

I norsk litteratur etter 1814 var den unge Henrik Wergeland ikke upåvirket av Ossian-diktene; det kunne hans patetiske stil i de første årene tyde på. Innflytelsen fra Johannes Ewald er godt kjent – og dermed også fra Ossian, gjerne via Klopstock, Ewalds store forbilde. Wergeland hadde uansett et selvstendig forhold til Ossian; han valgte seg et egenartet psevdonym når han utgav komiske arbeider, nemlig Siful Sifadda, altså nesten identisk med navnet på stridshesten til hærføreren Cuchullin i Fingal. Nå er ikke Fingal akkurat noe komisk verk, så navnevalget er vanskelig å forklare. Men det vitner om første hånds kjennskap til Ossian. Ser vi etter patetiske og sublime stiltrekk i 21-åringens Digte. Første Ring (1829), springer de snart i øynene. Aller tydeligst er preget i diktet ”Til Oscar, Norges og Sveriges Kronprinds”, som begynner med at diktjeget ønsker å kunne likne et storartet forbilde som neppe kan være noen annen enn selveste Ossian: At min Sjel af den store Digters Ild gnistrede! Forventningen om en strålende fremtid når kronprinsen overtar tronen, er formulert som om den var klippet ut av Fingal, men satt på rimfrie vers i daktylisk/trokeisk rytme og holdt i et skandinavisk perspektiv:

Jeg en Fremalder seer, liig Havet, og Oscar som

                   Snekken høibarmet suse igjennem, og

                   Scandiens Ungdom som Skummet om

                   Søørnens Vinger.

 

                   Da mit hvinende Sværd dig følger som blaavinget

                   Maages Skrig: Inisthona forgjeves for

                   Ossians Æts Navne vil skjule sig

                   Under sin Taage.[15]

 

Hos Ossian er Inisthona en uspesifisert øy i nord, og her sikter Wergeland til Island og den norrøne arven derfra. ’Navne’ betyr ’navnebror’, og da vil ’Ossians Æts Navne’ peke rett på kronprins Oscar, som jo er oppkalt etter den unge, tragiske helten Oscar, sønn av skalden Ossian.  Wergeland setter nå Ossian-diktningen i forbindelse med den norrøne heltediktningen, og lar begge gå opp i en høyere enhet. Dette samsvarer godt med internasjonale strømninger i romantikken, der alle nordiske myter ble ansett som deler av samme helhet.

         Litterære trender er i endring, og allerede i Wergelands tid skjer en nyorientering i retning av krav om måtehold, smak og harmoniserende stil. Det blir J. S. Welhaven som står i spissen for denne, og Wergeland får unngjelde for Welhavens skarpe kritikk. Også Ewald, Klopstock og Ossian selv blir mer eller mindre avfeid i Welhavens litteraturfaglige arbeider. Det gjøres grundig i en avhandling om striden mellom de norske dikterne i København og Ewald.[16] Dette stoffet utdypes og tilspisses i boken Ewald og de norske Digtere,1863. Her heter det: ”Men det Macphersonske Makverks golde Høitidelighed og taagede Luftsyner er unegtelig saa meget svarende til Klopstocks Digtersprog og Imagination, og hyldedes med saa meget Beundring af hans Skole, at man ei kan tvivle om, at ogsaa denne Impuls har været medbestemmende til at Ewalds Digterbegavelse fik denne monotone Udvikling.”[17]

Intet under da at Ossiandiktningen og forestillingen om ’det sublime’ fikk sitt dødsstøt hos oss.

Da hadde man få år før, i 1854, fått den første og hittil eneste ”norske” gjendiktningen, dvs. til plettfritt dansk, trykt i Frederikshald, gjort av C. U. D. Foltmar og tilegnet kong Oscar I. Foltmar benytter seg hovedsakelig av urimete vers, med korte linjer (4 trykkstavelser) som allikevel viser seg å gi ganske adekvat ekko av Macphersons rytmiske prosa. Når han enkelte ganger går over til vers med enderim, blir avstanden til den engelske originalen større, men ikke mer radikal enn de tallrike versgjengivelsene på andre språk og i Mynsters siste arbeid. Foltmars utgave maktet ikke å konkurrere; den var jo produsert i en provins i et land der selv hovedstaden var en provinslandsby i felleskulturen. Den har da også vært glemt, knapt nevnt av den litteraturhistoriske ekspertisen. Men de korte verslinjene gir likevel tydelige minnelser om Macphersons prosarytme:

Hvor eensom jeg dvæler ved Nat!

         Men jo! Du did kommer o Ven!

         Fornemmer jeg dog din letflaggrende Haand

Paa Harpen, der hænger i Frastand i Hallen,

         Og hører den hviskende Lyd!

         Hvi vil Du til mig i din Kummer ei tale!

         Ei forudforkynne mig, naar

         Jeg engang skal see mine Venner?

        Men ak! Du forsvinder paa surrende Blæst,

        Der hvisler i Ossians graanende Lokker![18]

En av årsakene til den manglende oppmerksomheten ligger kanskje direkte i Welhavens angrep fra 1849, men det er i og for seg et symptom på en mer allmenn nyorientering i den litterære smaken. Ossianismen er ute av synsfeltet for den litterære dannelsen, og det negative synet på den, begrunnet i det diffuse opphavet og Macphersons manglende klargjøring av sin rolle som utgiver, samler, redaktør og meddikter, fikk fullt hegemoni.

I senere norsk litterær offentlighet er det bare sporadiske henvisninger å finne, og da helst i akademiske avhandlinger om Henrik Wergeland eller i de store litteraturhistoriene under omtalen av 1700-tallets førromantikk. Men i 1940-årene finner vi to bokhistoriske utgivelser der Ossian er hovedanliggende. Wilhelm Munthe har et fyldig kapittel om Macpherson i sin bok Litterære falsknerier, 1942. Han gir en temmelig nedlatende lesning av hele verket rent generelt, med sterk kritikk av dets mangler, ”en evig snakkesalig gjentagelse av de samme hendelser med kamp, kjærlighet, død og klage”. Personene er ikke individualisert, dagligliv og religion er fraværende, ”lokalfarven mangler… Når vi lukker boken har vi ikke lært det ringeste om hvordan skottene levde i høylandene i det tredje århundre.”[19]  Her stiller Munthe urimelige og irrelevante krav idet han sammenlikner med Homer og Edda-diktningen. For de samme innvendingene må gjelde også de verkene, ettersom individualisering, redegjørelse for dagligliv eller lokalfarge ligger utenfor intensjonen i all folkediktning. Heller ikke heroisk litteratur med kjent forfatter utmerker seg på disse områdene. Videre angriper han Macphersons utøvelse av sitt forfatterskap eller redaktørvirke og hevder at han måtte oppgi Ossian-publiseringen fordi han ikke maktet å holde masken – dvs. det å late som om han selv er skalden Ossian – etter 1773, da den siste utgaven kom. Macpherson levde mer enn 20 år til. Munthe antyder også at forfallet i hans privatliv skyldtes nettopp at svindelen ikke lot seg opprettholde. Men etter hvert som Munthe beretter om verkets enorme fremganger i hele Europa, er det som om han greier å se på det med den tids blikk og lar seg sjarmere, tross alt.

Et par år etter Munthe gir folkeminneforskeren Reidar Th. Christiansen ut et lite hefte i en serie for boksamlere, Ossian på norsk.[20]  Han supplerer Munthes artikkel ved å sette Macphersons verk i kontekst med skotsk-gaelisk folkediktning i videre forstand, og de gamle skotske påstandene om Ossian-diktenes ekthet svekkes i høy grad. Videre gjennomgår han Foltmars gjendiktning og sammenlikner den med svenske og danske utgaver som Christiansen mener faller heldigere ut. Her blir det også nevnt noen nedslag av Ossian som ellers ikke har fått oppmerksomhet – et dikt av Mauritz Hansen fra 1828, enda en referanse hos Wergeland, et brev fra Peter Jonas Collett  i 1832.

Christiansen følger den alminnelige kritiske oppfatning av Macphersons rolle som falsk folklorist og litterær svindler. Liksom Munthe finner heller ikke han noen større verdi i diktene. Også Foltmars løsninger for gjendiktningen får svi, og det er ikke urimelig å kritisere særlig bruken av vers med rim når det fjerner teksten fra originalen. På den annen side er det mye av rytmen i Foltmars urimete kortlinjer som gjerne kan gi gjenklang av Ossian, og selve oversettelsen fra engelsk står generelt ikke tilbake for andre forsøk. Jf. tekstprøven ovenfor som ikke er dårlig diktning etter mitt skjønn, etter tidens standard. Og tross kritikken ender Christiansen sin artikkel med noen anerkjennende ord, som ”en arbeidsprestasjon av rang”, og han beklager at den har vært fullstendig glemt.

De store norske litteraturhistoriene nevner alle pliktskyldigst fenomenet Ossian, kort og klisjépreget, med påpekning av litterær innflytelse, for eksempel i førromantikken og når det gjelder Wergeland. Det er få tegn til at forfatterne har satt seg inn i selve verket, for da kunne man ha tenkt seg at det hadde forekommet flere observasjoner av den sterke innflytelsen Ossian hadde tvers igjennom romantikkens tid på 1800-tallet.[21] Også den siste større læreboken, verdenslitteraturhistorien fra 2007, stanser ved svindel-karakteristikken, selv etter at den store innflytelsen er gjort rede for. ”Utmerkelsen for litteraturhistoriens mest innflytelsesrike lureri og massebedrag må [Macpherson] dog kunne tildeles, samtidig som diktene selvsagt godt kan leses som representative for det sene 1700-tallets interesseområder.”[22]

Underforstått: Ossian har ikke lenger interesse ut over den kulturhistoriske.

 

En litteraturhistorisk parallell

På samme tid som Welhaven fordømte Ossian-diktningen, skjedde noe liknende som det Macpherson hadde utført, i det russiske storfyrstedømmet Finland. Der hadde den folkloristisk interesserte legen Elias Lönnrot (1802—1884) i en rekke år reist rundt i landdistriktene, mest i Karelen, og lyttet til folkesanger som han så skrev ned. I 1835 kom den første utgaven av det som ble til det store finske nasjonaleposet Kalevala. En kraftig forøket utgave fra 1849 er blitt stående som den endelige, et verk som har fått verdensry på linje med andre store samlinger av heroisk folkediktning.

Gjendikteren av den norske utgaven fra 1967, Albert Lange Fliflet, gjør rede for Lönnrots arbeidsmåte: ”… han vog alternativ mot einannan, valde og vanda i mengdi av uttrykksmåtar, motiv og variantar, flutte på strofur og tættir etter som det tottest gjeva best samanheng, normaliserte versemålet der det trongst, gjorde brigde i persongrupperingane, fyllte ut her og der med strofur som han dikta sjølv osb.”[23]  Mottakelsen i den litterære verden utenfor opphavslandet likner den som skjedde med Ossian-diktningen. Straks etter utgivelsen i 1835 dukket det opp oversettelser i flere land på kontinentet, og i en uavbrutt flyt har verket blitt gjendiktet til mer enn 60 språk verden over, frem til våre dager.[24] Kalevala har likevel aldri vært folkelesning utenfor Finland, men har hatt stor appell for de mer spesielt folkloristisk interesserte leserne. En forskjell fra Macphersons verk ligger i mangelen på fast fortellerstemme som Ossian, skalden som der skal ha formulert hvert ord. Ellers er utgiverrollen omtrent identisk. Populariteten og den litterære innflytelsen på andre forfatterskap er overveldende for Ossians del, mer spesiell og snever ved Kalevala. Så kan vi undres over at Macphersons verk er rammet av taushet og forglemmelse, med den begrunnelsen at det har vært en forfalskning, mens Lönnrot enten har fått unison oppslutning for å ha brukt omtrent samme metode – eller det blir bare nøytralt registrert at Kalevala er redigert slik det nå engang er blitt, til tross for at det ikke er dekning i originaltekstene for at det har forekommet noe sammenhengende folkeepos noen gang.

Finland hadde som nevnt vært tidlig ute med oversettelser av Ossian til svensk allerede på 1700-tallet, og innflytelsen på en så fremstående dikter som Johan Ludvig Runeberg er påvist, så man kan regne med at Lönnrot var godt kjent med så vel Ossian-diktningen som metoden Macpherson hadde benyttet.

 

Fingal, et episk dikt

De fleste diktene i Ossian-samlingene rommer korte fortellinger, gjerne lyrisk utbrodert. Men vi finner altså to lengre stykker, av Macpherson kalt ”epic poem”, og Fingal fra 1763 er det som ble utgitt først og som dessuten bidrog i høyeste grad til populariteten og utbredelsen av Ossian-diktningen. Til å være ”episk” er fortellingen av aller enkleste sort: Et småkongerike blir invadert av en fiendtlig hær ute etter å erobre herredømme og velstand; fienden oppnår en foreløpig seier, men en alliert hær kommer til unnsetning, og krigslykken snur. Hele operasjonen er over i løpet av omtrent tre døgn. Det nord-irske riket Erin (også kalt Innis-fail) er styrt av regenten og hærføreren Cuchullin. Irene blir angrepet av kong Swaran av Lochlin, dvs. et nordisk rike det er nærliggende å lokalisere til Norge, og Cuchullins hær lider nederlag. Men den videre erobringen blir avbrutt av ankomsten av allierte tropper fra Morven, dvs. Skottland, under deres konge og hærfører Fingal. Nå er det den norske hæren som blir slått; kong Swaran blir tatt til fange, men får beholde både livet, restene av hæren og flåten sin og får reise hjem med respekt og tillit fra seierherrene.

Tekstmengden er organisert i seks kapitler, kalt ”book” (vi kan kalle det «bolk»). Inndelingen er straklinjet og følger fortellingens enkle gang, med presentasjon, forhistorie og forventninger i Første bolk, det første slaget med nederlaget i Annen bolk, så følger vendepunktet i Tredje med landingen av Fingals flåte og hær, videre seier og fredsslutning i bolk etter bolk.

Men det er ikke bare den strake handlingen som fyller teksten med innhold. De mange utførlige sammenlikningene fyller godt opp, i en grad som skaper en bemerkelsesverdig enhet mellom selve naturen og menneskene som bebor den. Formelt sett er naturen sekundær, det ligger i sammenlikningsformens struktur, der naturen er ledd nr. 2. Leseropplevelsen er likevel slik at alle hendelsene i naturen – fra soloppgang til steinsprang og elvebrus, storm, sjøgang og regnvær og rasling i vissent løv – ikke bare korresponderer med menneskenes temperament eller utgjør et akkompagnement til følelser og stemninger. Natur og menneske er like i denne virkeligheten. Krigshandlinger og kjærlighetshistorier er deler av samme helhet som naturens hendelser uttrykker. Denne identifikasjonen mellom natur og menneske appellerte sterkt til 1700-tallets lesere og bidrog til å gi dem ny innsikt gjennom opplevelsen i teksten.

Det kronologiske forløpet følger utviklingen i krigshandlingene. Men dette forløpet blir stadig avbrutt av talløse tilbakeblikk eller digresjoner. Mange av disse fortellingene blir utløst av hendelser i krigen, der for eksempel møtet med en motstander gir anledning til å følge betydningsfulle scener i hans fortid, eller en av hovedpersonene minnes avgjørende hendelser som kan kaste lys over hans handlemåte eller personlighet gjennom refleksjon over det som en gang hendte. Mange ganger er det de tre skaldene som forteller disse historiene, enten den irske hærføreren Cuchullins skald Carril, eller Fingals to skalder, Ullin og sønnen Ossian. Men også de stridende aktørene kan selv gripe ordet .

Alt i alt oppstår det raffinert spill mellom den umiddelbare beretningen og de mange episodene som slår inn med ujevne mellomrom. Strukturen er holdt sammen av fortelleren selv, Ossian, over flere plan av tid. Fortelletiden følger den enkle handlingen med kampen som går fra tap til seier og fredsslutning. Ossian har fortellerstemmen, som moden mann i 40-årsalderen, fremdeles kampdyktig kriger. Men fortelletiden omsluttes av en rammefortelling, der Ossian er eldet, blind, forlatt, ensom – i et rike som ikke lenger er noen stormakt.

Og den fortalte tid, som omfatter de mange tilbakeblikkene og avstikkerne til andre tider og steder, utvider feltet bakover til de modne mennenes ungdom og ungdommelige bedrifter. Disse fortellingene er gjerne kjærlighetshistorier, med kamp om den elskedes gunst, overvinnelse av hindringer, fatale ulykker (som når en elsket kvinne blir drept av kjæresten ved en misforståelse). Andre demonstrerer ærerik adferd i tvekamp eller under jakt.

Til sammen formidler Fingal et eget univers, der det bare er destillert noen få elementer av lidenskaper, æresbegreper og estetiske verdier. Til gjengjeld er disse fremstilt som ytringer av en total, kosmisk forståelse, der lyset fra himmellegemene alltid er involvert som signal om tilhørighet mellom alle elementer i virkeligheten, menneske så vel som natur.

Da gjenstår det bare å håpe at en og annen leser vil fatte litteraturhistorisk – og kanskje personlig – interesse for Fingal, et verk som har hatt en betydelig innflytelse på innholdet og utformingen av ettertidens litteratur og som lever i kraft av sin hemmelige virkningshistorie mens det selv har vært glemt.

April 2016

NOTER

[1] Hovedlinjene i denne innledningen står i gjeld til to verker som er basert på moderne forskning:

Den kritiske utgaven av James Macphersons Ossian-diktning: The Poems of Ossian and Related Works, Edited by Howard Gaskill with an Introduction by Fiona Stafford, Edinburgh 1996,

og artikkelsamlingen Howard Gaskill, red.: The Reception of Ossian in Europe, London 2004.

Den interesserte leser kan gjerne orientere seg i den kortere artikkelen ”Ossian” på det  engelske Wikipedia, som er i pålitelig samsvar med de vitenskapelige arbeidene.

[2] Jakob Lothe, Christian Refsum og Unni Solberg: Litteraturvitenskapelig leksikon, 1997, s. 232.

[3] Homer: Iliaden, Tiende sang, gjendiktet av P. Østbye, 2002 (1920), s. 197.

[4] James Macpherson alias Ossian: Fingal, book IV, i: The Poems of Ossian and Related Works, Edinburgh 1996, s. 86.

[5] Se nedenfor s. XXX

[6] ”Once seen in the context of eighteenth-century Scottish history, The Poems of Ossian seem less the work of an inexpert linguist […] than a sophisticated attempt to mediate between two apparently irreconcilable cultures.” Fiona Stafford: Introduction, i: The Poems of Ossian and Related Works, Edinburgh 1996, s. viii.

[7] Jf. oppslagsord ”Ossian”, det engelske Wikipedia. Her en rekke illustrasjoner og henvisninger.

[8] Jf. det engelske Wikipedia, oppslagsord “Oscar”, avsnitt “Naming”: “The origin of the name Oscar is disputed… The trophy was officially dubbed the «Oscar» in 1939 by the Academy of Motion Picture Arts and Sciences.”

[9] Witherspoon, Alexander m.fl., red.: The College Survey of English Literature, New York (1942, 1951) 1960, s. 494.

[10] Sitert etter F. J. Billeskov Jansen, red.: Danmarks Digtekunst II, København 1964, s. 12.

[11] F, J. Billeskov Jansen, red.: Den danske lyrikk. Før 1800, København 1963, s. 221.

[12] Sitert etter Henrik Jæger: Illustreret norsk literaturhistorie I, 1896, s. 507.

[13] Forsøg i de skiønne og nyttige Videnskaber. Samlede ved et patriotisk Selskab. Tolvte Stykke, København 1777, s. 92

[14] Provinzialblade, hefte nr. 24, Bergen 1778, utg. 1968, s. 000.

[15] Sitert etter Henrik Wergelands skrifter. Folkeutgaven I, 1958, s. 70.

[16] J. S. Welhaven: ”Om Betydningen af det norske Selskabs Opposition mod den Ewaldske Poesi”, 1849, i: Samlede verker IV, 1992, s. 130 ff.

[17] J. S. Welhaven: Samlede verker IV, 1992, s. 519.

[18] Ossians Digte, i norsk Oversættelse af C. U. D. Foltmar, Frederikshald 1854, s. 218.

[19] Wilhelm Munthe: Ossian Macpherson, i: Litterære falsknerier, 1942, s. 44

[20] Reidar Th. Christiansen: Ossian på norsk, 1944.

[21] Welhavens egen kunstballade ”Asgaardsreien” kunne med fordel leses i lys av Ossians bruk av ånder og gjenferd. Den daktylisk/trokeiske rytmen passer godt inn, og hele stemningen i diktet svarer til forestillingen om ’det sublime’, dvs. tilfredsstillelsen ved gruoppvekkende motiver.

[22] Hans Erik Aarset: 1700-tallet, i: Jon Haarberg, Tone Selboe og Hans Erik Aarset: Verdenslitteratur, 2007, s. 336.

[23] Kalevala.I attdikting ved Albert Lange Fliflet, 1999 (1967), s. 6.

[24] Jf. oversiktlig tabell på engelsk Wikipedia, artikkelen ”Kalevala”.