Månedlige arkiver: desember 2013

God og dårlig julestemning (langversjon rev. sept. 2017)

Ivar Havnevik:  God og dårlig julestemning

(en litterær betraktning)

Julehandelens folk, ikke minst de i bokhandelen, vet mye om julestemning. Den dobbelte følelsen sitter i blodet: fornemmelsen av gavmildhet og ny leseopplevelse koplet til en klar bevissthet om at julehandelen står for levebrødet. Og julestemningen flyter omkring i alle samfunnets kriker og kroker, sammensatt av tradisjonene vi er vokst opp med, etter hvert også inngrodde holdninger i oss selv, alt det som vil ha oss til å være snille og gavmilde, til å legge vekt på omtanke og nestekjærlighet.

En del av denne påvirkningen har tradisjonelt sett kommet gjennom litteraturen. Det begynte med det opplagte: Julesangene og -salmene, med danskene Brorson og Grundtvig i spissen, hjørnesteiner i den grunnmuren som ligger under all julestemning, begeistringen, gleden over det religiøse mirakelet Jesu fødsel. De gamle salmene legger også alltid vekt på at de laveste lave blir inkludert: hyrdene på marken, okse og esel som står omkring den usle krybben. Kontrasten til det høye budskapet er gjort tydelig: ”Mitt hjerte alltid vanker”, ”I denne søte juletid”, ”Et barn er født i Bethlehem”. Men allerede en salme som ”Du grønne glitrende tre” (1866, tekst av J. Krohn) har tatt inn den borgerlige julefeiringen, familieselskapet, lysfesten, dette som har tradisjoner fra lenge før kristendommen kom til Europa. Det hedenske treet er nå kristeliggjort. Og det blir også gaveutvekslingen og julemiddagen.

  1. C. Andersens ”Grantræet” (1844) er et juleeventyr der julekveldens prakt, fest og glede får full litterær uttelling, men der juletreet snart ligger ribbet igjen på gårdsplassen og savner sin korte, midlertidige status som stuens midtpunkt. Glitter og gull viste seg å være overflatisk og kortvarig fornøyelse. I ettertankens lys var livet i skogen nok både skjønnere og sannere. Men så får treet ny, om enn triviell, verdi til slutt i hverdagen. Det blir kappet opp i vedkubber og får gi varme under bryggepannen. Så alt i alt får vi en allsidig inkluderende juleideologi.

Snart begynner dikterne på 1800-tallet å la julemotivene gi leserne dårlig samvittighet. H. C. Andersen er ikke bare snill når han ødelegger julestemningen med ”Den lille Pige med Svovlstikkerne” (1845). Nyttårsaften lar han den lille piken fryse i hjel i en visjon om juletre og gåsestek. Ingen har kjøpt fyrstikker av henne. Andersens hensikt er selvsagt å minne leserne på å dele sin velstand med de fattige, men samvittigheten har kastet skygge over feststemningen i 150 år. Muligens var den farget av hertugmiljøet på Graasten slott, der Andersen ikke trivdes mens fortellingen ble skrevet.

I Norge setter Henrik Wergelands ”Juleaftenen” (1842) tonen for dårlig samvittighet og tragiske omstendigheter. Den jødiske kremmeren kjemper seg gjennom vinterstormen: ”I sligt et Veir – det var en Juleaften –”  redder han et lite barn i vinterstormen: ”Der rører noget Mørkt sig / paa Sneen, som om Stormen legte med / en Stubbe, der var løsnet lidt i Roden.” Med barnet inn mot brystet banker han på døren til den avsidesliggende bondegården, men blir avvist: ”Ak! / Inat da Hunden lukkes ind?” ”Ja Hunden, / men ingen Jøde i et kristent Huus.” Så kommer morgenen første juledag, og bøndene finner de to ihjelfrosne på trappen og forstår at barneliket er deres egen datter. ”Saa bleg som Faderen var ikke Sneen, / saa hylte Stormen ei som Moderen.”

Og folkene på nabogården som hadde savnet jøden, sørger over tapet av bånd og julejuggel, ikke over mennesket. Diktet hører hjemme i syklusen Jøden og skal leses som ledd i Wergelands arbeid for jødesaken. Julemotivet er tatt inn for å forsterke virkningen av budskapet.

Det andre kjente julediktet hans er ”Smaafuglene på Juleneget” (1840), og heller  ikke dette er særlig egnet til å skape god julestemning, selv om det har blitt slik fordi våre lesebokutgivere har klipt vekk de versene som er samfunnskritiske. Vi husker at det forteller om den fattige bonden som har tre nek og gir det ene generøst til småfuglene: ”Kom, lille Sisik, følg med, følg med”. Nå er det en grunn til at han bare har tre nek; bonden er tynt av gjeldsfuten, han. Og det er langt verre enn som så, det får man vite der diktet begynner, i de bortklipte strofene. Disse beskriver dagens julesituasjon:

”Hvor grøn er Skogen i Solør! Der, / der synger ikke Smaafuglene mer.”

Det var i fjor jul at sisikene fikk kose seg i juleneket. I år er det ikke noe julenek å få, for den fattige bonden er drevet fra gård og grunn. Så dette julediktet er egentlig rent politisk og handler om landbruksøkonomi – i en samfunnsorden som hindrer menneskene i å gjøre velgjerninger til jul.

I verdenslitteraturen er det én norsk juleskildring som er berømt: I Henrik Ibsens Et dukkehjem (1879) foregår handlingen julaften og dagen etter. Nora Helmer har sitt oppgjør med ektemannen og forlater både ham og barna. Den idylliske familiesituasjonen med julelys og presanger fra første akt danner bakgrunnen for den sjokkerende utgangen på dramaet idet gatedøren smeller i bak henne.

Alexander Kielland er ikke typen som lar folk kose seg i fred. Julestemning er helst noe som bør utryddes. Julefortellingen Else (1881) er et dypdykk ned i fattigdom, elendighet, faenskap, fordervelse, hykleri, kulde, drikk og hor og viser hvordan en ung, foreldreløs pike vokser opp idet noen tar seg av henne, men ikke kan gi henne oppdragelse til å motstå skumle fristelser. På grunn av en antydet moralsk svikt i sin medfødte arv lar hun seg lett forføre og går raskt i hundene. Røverbanden hun blir del av, raner lageret til en kolonialbutikk på selve julaften, og Else drikker seg døddrukken på stjålen likør og blir tatt. Og satt i fyllearresten. Det overlever hun ikke:

”Munden var halvaaben, og blodet paa Læberne gjorde den sort og stor. Hun var styg – fælslig styg – som hun laa der vissen og ussel i det kolde lys af Maanen.

Sin Skjønhed havde hun mistet og andet med den. Ellers havde hun ikke haft stort at tabe i Livet; og nu, da hun gik bort, var hun hellerikke noget Tab for Livet. Der stod vistnok etsteds en tallerken sveden Risengrynsgrød til hende; men ellers var der ikke noget eller nogen Plads i Livet, som tilhørte hende, saa hun kunde gaa bort uden at forstyrre.”

På julaften. Parallelt gir forfatteren oss en saftig satire over overklassefruenes og prestefolkenes form for hyklersk veldedighet, der den er knyttet til deres egen forestilling om ”verdig trengende”. Det finnes riktignok ett fornuftig menneske i byen, og hun gjør sitt for å redde Else, eller i hvert fall gjøre noe for henne. Else blir invitert til julegrøt, men møter selvsagt ikke opp når hun er fengslet, og mens snille frøken Falbe går omkring i byen og leter, blir grøten svidd, men den smaker deilig likevel, for man gjorde jo hva man kunne.

Kiellands ironi stikker til alle kanter, for også elendigheten skildres med kynisk humor, og allikevel skimter vi en viss empati under satiren, men den strekker seg ikke langt ut over påpekningen av samfunnsordenen er forkastelig. Det har kommet så langt at de nødstilte har fått ødelagt sin personlighet slik at velgjørenhet i grunnen er bortkastet. Hykleriet til borgerlige fruene møter ikke annet enn forakt. Og storskurken selv, den rike og mektige konsulen, blir representanten for alle de kreftene som er den avgjørende årsak til skadene.

Ifølge denne romanen burde man knapt feire jul overhodet, iallfall ikke i et slikt råttent, forbrytersk og hyklerisk samfunn. De eneste menneskene som opptrer adekvat her, er i grunnen forbryterne, i sin form for opprør. De hykler i hvert fall ikke anstendighet.

Kiellands fortellerkunst er fengslende, så det er vanskelig å legge boken fra seg. Julen bør derfor være overstått for den som vil beholde sjelefreden. Vent med å lese til etter tjuendedagen.

Om Kielland var negativ, skulle ikke Amalie Skram se noe lysere på verden. I 1885 utgir hun den naturalistiske fortellingen ”Karens jul”, med samme motiv som Else, den forførte ungpiken som havner i uløkka. Her søker hun tilflukt i et skur på brygga, og når den vennlige – men ikke tilstrekkelig profesjonelle – politimannen ser til henne på julaften, har både hun og spedbarnet frosset i hjel. H. C. Andersens og Wergelands motiver er flyttet opp i naturalismens fatalistiske epoke. Det er bare datoen her som har med julen å gjøre, selv om spedbarnsmotivet assosierer Bethlehem og fødselsstallen, denne gangen uten så vel barnefar som okse og esel. Karens skjebne er lagt i utgangspunktet; den er ikke til å unngå når hun gjør som hun gjør, og alt er bunnløst fortvilet.

”De var stendød begge to. Barnet laa op til Moderen og holdt endnu i Døden Brystet i Munden. Nedover dets Kind var der fra Brystvorten silet nogle Draaber Blod, som laa størknet paa Hagen. Hun var forfærdelig udtæret, men paa Ansigtet laa der som et stille Smil.

«Stakkars Jente, for Jul hun fik,» mumled Konstablen, mens han visked sig i Øjet.

«Men kanskje det er bedst, som det er for dem begge to. Vorherre, han har naa vel en Mening med det.»”

 

Ironien er nattsvart: Karen omkommer fordi politimannen hadde for mye hjertelag og lot henne få bli i bryggeskuret i stedet for å sende henne på fattighuset. Da hadde hun overlevd.

*

Nå har vel julestemningen helt forsvunnet fra leserens sinn, så da tar vi et sprang fram til en berømt første juledagsferd, fra Og bakom syngerskogene (1933) av Trygve Gulbranssen. Etter en herlig bondejulekveld med vokslys, evangelielesing og julesanger bestemmer Dag Bjørndal seg for å stå opp i otta og reise til julemesse nede i bygda, og en hel kortesje av hester og sleder med pelskledte julefolk fyker nedover lia med fakler og dombjeller. Snart kommer de ut av skogen og får skimte utsikten over bygda nedenfor. Et stykke nede får de øye på lysene fra en tilsvarende kortesje, fra stormannsgården. De skal inn på samme vei, brattbakkene videre ned mot kirken, og her blir det litt av et kappløp. De tvinger seg forbi hverandre mens gnistene fyker fra meiene og faklene svir pelskåpene i sleden ved siden av, og ikke lenge etter at Dag er forbikjørt, ser han sitt snitt og legger seg på utsiden av konkurrenten:

”Det ville gå på kalde livet løs, men her gjaldt det mer enn liv … Fram måtte han! Frampå her et stykke gikk veikanten ut mot en stupbratt helling. Der måtte plogsnøen være veltet utfor så det ingen fonner var som stengte på veikanten. […] Sveipa hvinte i lufta, et eneste slag, og dermed fór en svart trollhest ut mot avgrunnssiden av veien. På den ytterste grensen svingte Dag hesten inn igjen framom Borglands hest. Sleden var halvt utfor veien i farten, ja, den svevde fritt over stupet et kort sekund da de fór forbi…”

Konkurransementaliteten hører ikke julestemningen til, men er mer hedensk enn kristelig. Det er både hovedpersonene og forfatterinstansen klar over, for begge finner det mer rettmessig at gammel urett blir gjengjeldt enn at det skjer forsoning i varm og stemningsfull tilgivelse. Når det likevel oppstår en slags harmoni gudstjenestens ånd, skjer det, temmelig ironisk, ved hjelp av et klekkelig bidrag i kollekten.

Men lenger ut i romanen, noen år senere, skildres en annen jul, med en annen og langt mer harmonisk stemning. Her spares det ikke på noe, og både det hellige – julelysene og Bibelen – og bordets gleder er ivaretatt. Først er det skriftlesing, så tid for mat: ”… med grøt først til å stø under med, og siden kom kjøttmaten så lenge noen orket å tygge, og brennevinet var godt og ølet sterkt som alle år før.” Dette til tross for dårlige tider under krigen omkring 1800. Bjørndal gård er sjølberget. Og julens kjærlighetsbudskap viser seg i omsorgen for alle slags folk i grenda; på julekvelden får alle være med og ta del i festen, også de fattige og bygdeoriginalene. De to juleskildringene får betydning som tegn på den utviklingen som foregår på Bjørndal, etter hvert som gårdmennenes autoritære holdninger viker plass for større omsorg og mer ansvarlighet.

 

Til slutt: Et par juleskildringer fra virkeligheten, med ekte julestemning. Julen 1893 er stemningen stigende i den ubemidlete akademikerfamilien der far tjener nesten ingenting og dessuten er veldig syk. Men mor og de tre døtrene holder humøret oppe og steller til jul så godt de kan, for de har fått god hjelp fra slekten på begge sider:

”Anine gjorde sitt beste for at denne julen skulle bli akkurat som barna var vant til å feire den. Hun bakte de samme kakesortene, laget sylte – ikke norsk persesylte, men en annen sort, av grisehode og kalvekjøtt, som ble lagt ned med krydderier og en masse laurbærblader i en stor bolle og overhelt med kraft som stivnet til gelé. […] i år var kakene og all maten så god som aldri før.”

Og mor og datter går på pakkeposten og henter sendingen fra besteforeldrene i Trondhjem og på tollboden etter kassen fra Kalundborg og julegåsen fra onkel i København. Så kommer selve julaften:

”Synet av det strålende tre var like uvirkelig gripende hvert år. Og mens den stille, andektige følelsen enda var høy og frisk, la moren den store familiebibelen foran Ingvild. I år skulle hun lese juleevangeliet. Det hørte med til julen, som noe av det ømmeste og søteste ved den, at den yndige gamle beretning ble lest, ved lyset fra alle de brennende smålys på treet.”

Snart kommer tiden for å åpne julepakkene, og barna har ingen grunn til skuffelse. Piken Ingvild er som kjent et psevdonym for Sigrid Undset, som i den biografiske romanen Elleve år (1934) følger sin egen prepubertet og familiens kamp for tilværelsen i skyggen av farens skrantende helse og bortgang.

Ni år etter sitter samme forfatter i USA og erindrer den julefeiringen hun savner nesten mer enn noe, der hun er i eksil etter at den eldste sønnen har falt i kamp mot tyske soldater og hjemmet Bjerkebæk er konfiskert . Hun minnes den norske julen, slik hun selv stelte den i stand, som velstående, anerkjent Nobelpristager i jule-eldoradoet Lillehammer. Det skulle ikke stå på noe:

”Det var på tide å begynne med julestria. I Norge turer folk jul i tretten dager, og for at det ikke skal bli for mye arbeid for husmoren og pikene i helgen, pleier de å lage opp mat i lange baner og bake masser av kaker. Så har en alltid noe å ta av når det kommer gjester langveis fra, som en må be til middag eller aftens. Og i år hadde Mor bestilt en hel gris, en saueskrott og et halvt rensdyr […] Når det er sne, behøver man bare å fylle baljer og trau og legge nedi alt det kjøttet som skal spises ferskt. Men er det mildvær, så skal du ha takk! Da må noen av stekene halvstekes, andre må legges ned med salt og pepper; medisterkaker og pølser og blodpølser må stekes og kokes og gjemmes bort i krukker under fettlokk. Og dessuten har en alt det andre arbeidet som skal gjøres før jul: en skal legge ned skinkene i saltlake, sauelårene i sukkerlake, grisehodet og labbene skal en lage sylte av. Og det skal bakes kaker, og så er det storvask og storrengjøring over hele huset.” [Vi får håpe hun ikke glemte sølv- og messingpussen]

Og hva av dette fikk barna på Bjerkebæk servert av Mor Sigrid til julemiddagen: Risgrøt og avkokt torsk, som de ikke likte. Men humøret steg når gavene ble pakket opp, på Bjerkebæk liksom i Kristiania i bakgårdsleiligheten i Keysers gate. Og bilturen tur-retur Hamar for julegudstjeneste i den katolske kirken der kan leses opp mot hestekappløpet hos Trygve Gulbranssen. Bare som en estetisk sammenlikning.

 

Moderne forfattere skriver ikke gjerne om jul. Men vi har jo Arild Nyquist som får med seg både tvetydigheten, en stor dose satirisk humor og en underliggende antydning til nostalgi tross alt:

”En liten dram til? / Litt mere sursild? /   Litt mere sursild / Litt mere sursild …

Nå er det jul igjen! / Nå er det jul igjen! / Nå er det jul igjen! / Nå er det jul igjen!”

(Fra Nå er det jul igjen! og andre dikt, 1972)

 

Hvordan forfatterne ellers feirer jul i dag, vet vi lite om, sannsynligvis som de fleste av oss, med et lite stikk av dårlig samvittighet. De som kan tenke seg å skildre like dårlig stemning som naturalistene på 1800-tallet, tar nok hensyn til det allmenne velvære og lar være. De verste skjevhetene i samfunnet er borte, takket være blant annet forfattere som Ibsen, Kielland og Skram. Mer privat omtanke for de svakeste blant oss kan gjerne bli stimulert av Wergeland og H. C. Andersen. Ettertanke om verden for øvrig kan komme til nyttår. God jul!

 

KILDER

  1. C. Andersen: ”Pigen med Svovlstikkerne”, 1845/1848. ”Grantræet”, 1844/1845.

Henrik Wergeland: ”Juleaftenen”, i: Jøden. Ni blomstrende Torneqviste, 1842. Gjengitt etter Henrik Wergelands skrifter. Folkeutgaven, 1959, bind 7.

Henrik Wergeland: ”Smaafuglene paa Juleneget”, i: Vinterblommer i Barnekammeret, 1840. Kommentarene bygger på Sonja Hagemanns tilsvarende i hennes utgave av Wergelands samlede barnediktning, 1976.

Henrik Ibsen: Et dukkehjem, 1879.

Alexander Kielland: Else. En Julefortælling, 1881. Gjengitt etter Samlede Værker. Anden Udgave, 1903, bind 2.

Amalie Skram: ”Karens Jul”, 1885.

Trygve Gulbranssen: Og bakom synger skogene, 1933. Gjengitt etter utgave 1994.

Sigrid Undset: Elleve år, 1934. Gjengitt etter Samlede romaner og fortellinger, 2007, bind 15.

Sigrid Undset: Lykkelige dager, først utgitt i USA med tittelen Happy Days in Norway, 1942. Norsk utgave 1945. Gjengitt etter Samlede romaner og fortellinger, 2007, bind 18.

Arild Nyquist: Nå er det jul igjen! og andre dikt, 1972. Også i Fra ”Feriehuset September”, 1974. Gjengitt etter Dikt i samling, 1999.