Månedlige arkiver: november 2013

Paal Brekke

 Først og sist i Paal Brekkes lyriske forfatterskap

Paal Brekkes lyriske forfatterskap spenner over en epoke som dekker hele den såkalte etterkrigstiden, dvs. fra frigjøringen 1945 til den posthumt utgitte boka vinteren 1994, med det forbehold at den norske debutsamlingen, Jeg gikk så lange veier, 1945, hadde vært utgitt på norsk i Sverige i 1944, som hans diktsamling nr. 2 og i den forstand ikke kan kalles en etterkrigsdebut der. Men det meste av en ny diktsyklus er føyd til i den norske debuten, og i norsk offentlighet får da boka kalles nettopp dét.

Hans andre diktsamling, Skyggefektning, utgis i 1949, det året da Norge går inn i NATO og etterkrigstiden historisk sett går over i en ny fase, ettersom nasjonen fra da av er integrert i andre nasjoners forsvarspolitikk og i en “vestlig-global” økonomi med de følger det får også for næringsliv og kultur.

De diktsamlingene som regnes til hans hovedverk, i den forstand at de er gjort til emne for inngående akademiske undersøkelser, blir alle utgitt i denne neste historiske fasen, som for enkelhets skyld kan avgrenses ved folkeavstemmingen i 1972. To senere diktsamlinger, fra 1978 og 1980, blir begge neglisjert av kritikk og forskning, mens hans to siste diktsamlinger, Men barnet i meg spør, 1992, og Ostinato, 1994, utkommer etter at “etterkrigstiden” strengt tatt er over, i og med fallet av østblokklandenes kommunistiske regimer og reorienteringen av vestlig politikk i den forbindelse. Forskning og kritikk har ikke beskjeftiget seg i nevneverdig grad med de siste to samlingene, til tross for at de på mange måter restaurerer og fornyer dimensjonene i Brekkes lyrikk fra 1950- og 1960-tallet.

 

Som et forsøk på å komplettere bildet av lyrikeren Paal Brekke vil jeg her legge fram noen synspunkter på de to første og de to siste diktbøkene, med særlig fokus på deres idédrøftende aspekter. I de tidlige bøkene vil det gjelde forholdet mellom forventninger til framtiden og muligheten for innfrielse av disse, mens det i de sene bøkene vil gjelde forholdet mellom hva som kunne ha blitt og hvordan det ble.

Brekke, Paal yngreFørst

I 1945 fyller Paal Brekke 22. Fra tiden i Sverige som politisoldat har han tre bøker bak seg, to diktsamlinger og en roman, utgitt i eksilet, men aldri distribuert i rikssammenheng i norsk bokhandel. Det har vært en viss norsk publisering i Sverige under krigen, med Aksel Sandemoses Det gångna är en dröm som den mest bemerkelsesverdige boka. Gunnar Reiss-Andersen og Inger Hagerup skrev litt lyrikk, og noe av det ble spredt illegalt i Norge. Diktene de utgav fra denne perioden, kom i bokform i Norge i 1945, og ikke få av disse diktene er kampdikt, vel egnet til å oppflamme til motstand og utholdenhet. Men flere av diktene uttrykker like gjerne en viss resignert og pessimistisk holdning.

1945-lyrikken er for øvrig, naturlig nok, dominert av motiver fra motstandskampen. Den store poesi-bestselgeren var Nordahl Griegs eksildikt, med Arnulf Øverlands på annenplass. Begge samlingene utmerker seg ved sine utopiske motiver og utgjør en fredslyrikk som formulerer de høyeste forventninger til framtidssamfunnet etter krigen. De får følge av så vel andre etablerte lyrikere som mangfoldige nye stemmer.

Mot denne bakgrunnen kan man overraskes over det relative fravær av motiver som har med samtidsfølelse å gjøre, bevissthet om at man står i en uvanlig endringsfase, i Paal Brekkes dikt fra 1945. Mye resignasjon finner vi, konkret fundert i erfaringene han har som soldat som ikke får slåss, skuffelse over manglende mulighet til å gripe inn og hjelpe der det er behov. Vi finner også poetisk malte stemningsbilder av det å komme hjem til en fredssituasjon, men disse er ganske abstrakte allegorier fra naturens verden.

Det boka derimot inneholder mye av, er introspeksjon og refleksjon over de begrensete, iboende muligheter mennesket har for å kunne oppleve idealer og utøve godhet. Her møter vi en annen slags resignasjon, en kritikk som rettes mot menneskets psykiske konstitusjon. Denne refleksjonen blir noen ganger formidlet i mytiske bilder.

Det grunnleggende problem for diktsubjektet er motsigelsen mellom menneskenes idealer om en god verden og verden slik den er. Problemet behandles i dikt etter dikt, og med mange ulike motiver i bruk, men merkelig sjelden de åpenbare krigshendelsene som en kunne tro var nærliggende.

“Løse dagboksblader” er den overordnete overskrift for første avdeling i denne gjennomkomponerte boka, og her finner vi eksistensielle dikt der de aktuelle motivene fra samtid eller krigsbakgrunnen benyttes i et generelt utsagn om hovedproblemet, som altså er mer eller mindre tidløst. Noen av diktene mangler aktuelle referanser helt, som det korte åpningsdiktet, der referansene er rent geografiske, og slett ikke norske, selv om diktet nok skal leses allegorisk mot verdenskrigens nød:

BØNN OM REGN

Se, en ørken er vårt land.

Død er oksen foran plogen.

Svart er gresset under himlens

hvite brann.

 

— Herre, gi oss regn!

 

Mot vulkanens matte glød

skjelver luftens feberånde.

Solen knuger Jordens tørre,

visne skjød.

 

— Gi din syke Jord å drikke,

herre, gi oss regn!

 

Det er lite i selve teksten som gjør det rimelig å tolke dette som et krigsdikt om fredslengsel, men med utgivelsestidspunktet 1945 er det vanskelig å tolke det annerledes. Den bibelske stilen og det vulkansk-tørre landskapet er i og for seg klare markører om tidløshet og tilsiktet universell gyldighet. Det samme gjelder den nærmest liturgiske strukturen, med implisert forsanger og svarende menighet. Det er vel også god grunn til å anta at Paal Brekke har møtt et av sine store forbilder, T. S. Eliot, på lesesalen i Uppsala, og der blitt påvirket til å låne dennes allegoriske ørkenkulisse fra ”The Waste Land”, som Brekke selv skulle utgi i gjendiktning i 1949. Diktet gir oss da et dobbelt tolkningspotensiale: Det snevre, om krig og fredslengsel, og så et vidt som omhandler enhver mangelsituasjon og ønsket om en forvandling til dens motsetning.

Lite i menneskenes makt  kan skape regn. I det andre diktet i samlingen, ”Tam tam” går forfatteren grundigere til verks i en poetisk refleksjon om menneskenes situasjon. Stilen er nå lagt om i en montasjeteknikk vi ikke har sett på norsk på ti år, siden Rolf Jacobsens Vrimmel fra 1935. De to første avsnittene risser opp et Afrika-bilde som søker å formidle typiske og talende situasjoner fra primitive livsområder.  Det mest vitale vesen av alle, et av de smidigste og sterkeste av alle rovdyr, skriker ut sin aggresjon og sin dødsangst i fallgraven før det blir drept av jegerne:

 

[…]

En panter har styrtet i fallgravens bur.

Snerrer vilt med hvite tenner.

Skjelvende kaster han seg mot lyset

der skarpe kniver støter ham ned.

 

I det andre avsnittet har krokodillene tilintetgjort og fortært et bytte:

 

mørkrøde bobler sprer seg

over grønt krokodillestim.

Fjernt

hamres luften av negertrommer.

 

Kanskje er det et menneske som er offeret denne gangen, iallfall reagerer landsbyboerne med sine trommer. Jungelstemningen, dødsskrekken og primitiviteten blir formidlet ved at teksten spiller sterkt på sansninger — hørsel og syn. Dyr og mennesker er hverandres jevnbyrdige dødsfiender. Denne balansen i den primitive verden uttrykker jungelens ubønnhørlige lov, som man bare kan opponere mot rent symbolsk.

Trommelyden beskrives videre i det neste avsnittet — vi følger kanskje lyden til stedet den kommer fra – og vi får overvære en ilddans, et rituale.

 

Ilden!

Dans rundt ilden!

Vri deg, bøy deg,

svarte flamme.

Ilden!

Tam tam. Tam tam.

 

Hva ritualet går ut på, hva som er hensikten med ilddansen, tier teksten om, men det skulle gå an å resonnere seg fram til en fortolkning, f.eks. at det gjelder en besvergelse av de tilstander som rår i jungelen, et forsøk på opphevelse av jungelens lov.

Beskrivelsen av ritualet springer plutselig, men med billedlig og historisk logikk over til det fenomenet i den vestlige sivilisasjon som ligner mest – jazzdansen.

 

Kjelne, hvite lemmer

bukter seg som ormer

Johnny Johnny.

Tam tam.

 

Diktet må implisere at også jazzdansen er et rituale, med samme formål: å overskride de forhold vestmenneskene lever under, oppheve det som forhindrer utfoldelse av det gode, og med samme lave sannsynlighet for et positivt resultat som den magiske dans. Noen beskrivelse av hva ufriheten i det vestlige samfunn består i,  gir diktet seg foreløpig ikke inn på, men de to sammenmonterte situasjonene er parallelle og uttrykker en beklagelig maktesløshet. Så følger en montasje med samme billedstruktur som den med panteren i åpningen:

 

Nattens stjerner er kalde kniver

som støter deg ned.

Bakenfor dem

skimter du lyset.

 

Her åpner diktet seg ytterligere i romlig bredde: ut i universet, inn til den enkelte (du) og hans posisjon. Det impliseres at mennesket har forsøkt å nå ut over sine forutsetninger, nå fram til sannheten om tilværelsen, kanskje, men har måttet innse at selve strebenen er selvmorderisk. Den sanne innsikt, lyset, kan og skal ikke annet enn skimtes.

Og tam-tam-bildet dukker opp på nytt til slutt:

 

Mørkt hamrer

livets hete pulsslag.

Langsomt flyter

jungelfloden av sult og frykt.

 

Besvergelsen foregår da også inne i den enkelte, i selve hans livslengsel, kroppen og de biologiske forutsetninger, som da blir uten mening, eller ren erstatning for et underforstått “egentlig” liv.

Og de store motkreftene blir definert, konkret og i overført betydning: Sult ikke bare som matmangel, men som åndelig og kanskje sosial lengsel, frykt ikke nødvendigvis bare for krig, men for den straff som kommer når man søker å fri seg fra frykten.

 

Denne samme eksistensielle tvangen møter vi i ny variant allerede i bokens fjerde dikt, “Til et ufødt barn”, nå i tradisjonell form og med et klart resonnement som utdyper synet på at de biologiske vilkårene forhindrer åndelig utfoldelse.

 

Som slangen må danse til fløytens spill,

går menneskeslekten sin blinde gang

til blodets bølgende, røde sang.

 

Sammenlikningen lar oss identifisere slangetemmeren med Gud og menneskebiologien med fløytespillet som setter fart i våre lengsler og lurer oss til å tro at vi kan komme oss ut av våre forutsetninger. Diktet går videre med å kople fødsel til død og så presentere en egen versjon av myten om Lucifers fall, der den falne og lenkete engel identifiseres med mennesket. Nestsiste strofe kan leses med referanse til “Tam tam”:

 

                    Forbannet er menneskeheten.

                    En lengsel mot evige vingeslag

                    er himmelens ild som bor i vårt bryst,

                    lenket til blodet som presser vårt ansikt

                    ned i myren

                    med hvinende pisker over vårt hode.

 

Situasjonen med mennesket i myra og en ukjent piskesvinger over ham er strukturelt lik den med panteren i buret. Og her er det klarere hva det er som skaper ufriheten, avhengig av innholdet i symbolet blodet. Biologien er inkludert, men også de psykiske vilkår som er nedlagt i mennesket. De biologiske vilkårene er tragiske fordi menneskene lengter bort fra dem, til en tilstand fri for drifter som ikke lar seg tilfredsstille. Lengselen går mot “evige vingeslag”, en ikke nærmere spesifisert livstilstand eller realisering av verdier. Det er en tilstand som må være adskilt fra driftenes eksistensfelt. Bruddet mellom menneskenes verden og målet for deres lengsel er totalt.

Motsigelsen mellom higen og evne er gjennomgående i hele forfatterskapet. Vi skal ikke undervurdere betydningen av at denne purunge forfatteren setter et så kraftig anslag allerede på de første sidene av sin første “norske” bok. Og her i de sist siterte linjene kommer også den første forekomsten av motsetningsparet vinger og lenker, ord som konstituerer selve tragikken i Brekkes kanskje mest kjente verslinje: “lenkede fugler som evig letter” (“Greners tyngde”, 1957).

 

De mer personlig funderte og aktuelle diktene blir merkelig nok blekere enn disse som har en kunstnerisk intensjon av mer overordnet og tidløs art. Det kan dreie seg om refleksjoner på brakka, om at “de hjemme” sulter mens soldaten er mett, med ergrelse over at han ikke får være med og kjempe for frigjøringen. Denne resignasjonen kan føre til selvforakt: “Forkledt til rotte har jeg forlatt / mitt synkende skip / en stormfull natt” eller “Nu står jeg her på fremmed jord, / såret, våpenløs, naken. / Jeg pudrer meg med bleke ord.” (Begge eksempler fra syklusen “Landflyktig soldat”). Teksten formidler en bismak av attityde, men i en forfatterskapshelhet er det ikke uinteressant å finne et hovedmotiv såpass hyppig og insisterende formulert som i debutboka. (“Selvhat stinker,” heter det i et motto i Granatmannen kommer, 1968). Bevisstheten om at selvforakten også innebærer et moment av forfengelighet, svekker ikke motivet. Men her i 1945 er det vanskelig å se at diktsubjektet har noe særlig å bebreide seg selv for.

“Hjemkomst” er tittelen på bokas siste syklus, i hovedsak publisert bare i denne norske utgaven. Ikke mange av diktene er distinkte nok til å være minneverdige. Selve fredsforventningen er skildret i temmelig valne ordelag:

 

                    Humlene.

                    Summende, solduftende blomster.

                    Fred.

 

                    Å stryke ansiktet

                    mot det varme

                    fløyelsmyke,

                    solgylne.

 

Her er fullstendig fravær av noen dynamisk utopi, og hvordan kunne man vente at dette unge diktjeget skulle komme frisk og freidig hjem for å bygge landet? Han har på forhånd innsett at hans vinger er lenket. Og avslutningsdiktet røper en rent passiv hengivelse til moderlandet:

 

                    Jeg lå med hodet mot min mors kne

                    og hørte mitt land tale til meg

                    som en mor taler til sitt barn.

 

Her kopler forfatteren både Bjørnson (“Der ligger et land mod den evige sne”) og Ibsen (“Solveigs sang”) i en lengsel som innebærer fravær, ikke mer enn passivt-estetisk innhold, uten krav til annet enn hengivelse. Med diktsamlingens siste ord:

 

Og vinden strøk i furukroner

med myke cellotoner.

 

Denne resignerte og muligens sentimentale holdning til livsverdier har jeg en mistanke om at forfatteren ikke ville vedkjenne seg og kanskje var en hovedårsak til at han utelot hele boka da hans samlede dikt skulle utgis i 1978. Og i det senere forfatterskap framstilles verdimarkørene med en ganske annen kraft. Men de viktigste diktene med eksistensielt tema kan med utbytte leses i dag, interessante som de er i relasjon til helheten i forfatterskapet.

 

Diktsubjektet i debutboka, den unge soldaten som lengtet etter “myke verdier” i en tilstand preget av fravær av store hendelser og stormende følelser, fikk gjerne bekreftet sine ideer om uavvendelig skjebne, hindringer for verdiutfoldelse i mennesket selv så vel som i verdensordenen. Psykologi, ontologi og politikk danner rammer for forståelsen av tilværelsen slik den ytrer seg i neste bok, Skyggefektning, fra 1949. Leser vi den som en fortsettelse av den poetiske diskursen i debutboka, ser vi at bange anelser har blitt bekreftet, mulige illusjoner har falt, drømmen om harmonisk og stille fred er ikke innfridd.

Skyggefektning er komponert som tre store sykluser, og de står i dialektisk forhold til hverandre. Den første, “Brokker av kaos” beskriver en sosial og eksistensiell verdimangel på flere felter i samtiden. Opp mot denne skrekkskildring stilles det et menneskebilde som motsetning og ideal, og det foretas en slags poetisk undersøkelse av hvilke elementer i mennesket som kan motstå de negative bevegelser i tilværelsen. Det skjer i midtsyklusen, “Flukten mot en lukket ring”. Den siste syklusen, “Melodi for én finger”, kommer fram til en form for resignert løsning på konfliktene, i kjærligheten mellom mann og kvinne, bekjennelse til enkle og fundamentale livsformer som kan gi iallfall den enkelte person sjelefred.

Men aller først blir samlingens poetiske diskurs innledet med to dikt som danner bindeledd til debutsamlingen fra 1945.

Åpningsdiktet, “Ond drøm i middagshvilen”, er komponert over et spøkelsesmotiv idet diktjeget befinner seg både i et dødslandskap og samtidig, drømmestrukturelt, på sitt eget kjøkken. Dødslandskapet ser slik ut:

                    Klippene, som oldinghender –

                    oldingbleke i månelyset,

                    som hender med vannblå årer.

 

Oldingskikkelsen som brukes metaforisk her, står fram som spøkelse i hverdagssituasjonen, “han hadde vært der men han var der ikke lenger”, og allikevel er spøkelset til stede og skremmer diktsubjektet alvorlig:

 

                    bak meg

                    stod han der

                    No kjem eg stilt på dykk

 

og slutten av diktet kopler spøkelset til radionyhetenes minemeldinger, den nylig avsluttete krigstiden, den stadige tilstedeværelse av krigstidens skrekk, men hyklerisk tilslørt av kaffeduft: “Her lukter kaffe over hele huset, / kaffe, hveteboller og gamle menn.”

Diktsamlingen åpner da på en politisk takt, med anslag av temaet om at krigen fortsetter, i nye former, med gammelt innhold, men under illusjon av fred og gjenreisning.

Og åpningsdikt nr. 2, “Jonglørene”, er et satirisk og pessimistisk oppgjør med samtidens mennesker, både myndigheter og befolkning:

 

                    Jonglører

                    lekende med fire baller samtidig

                    i luften,

                    smilende mot publikum

                    som alle boltrer seg med sine baller

 

Diktet forutsetter et storstilet bedrag der folk flest er lurt til å oppføre seg i samsvar med maktmenneskenes intensjoner. Dermed har man lite å stille opp mot de krefter som spøkelset i åpningsdiktet bar melding om. Og den poetiske analysen av samtiden kan ta til.

Den første syklusen er også den lengste, og er igjen oppdelt i seks mindre sykluser eller avdelinger. Avdeling I tar for seg diktsubjetet (du) i en kritisk analyse av hans fortid og mentale utvikling, uttrykt i den selvopptatte symbolskikkelsen søvngjenger:

 

                    En søvngjenger er han som går

                    med lukket ansikt gjennom regnet,

                    med ønskekvisten rettet stivt

                     imot sitt eget hjerte,

                     mot disse stillestående og lunkne

                      brønner i sitt indre.

 

Den leser som søker en kjempende humanist, vil foreløpig søke forgjeves.

Avdeling II forteller oss hvilken verden dette diktsubjektet bebor, et paradoksets uberegnelige tilstand: “Slik kan det altså regne / i en ørken.” Diktene i denne avdelingen er holdt i en tidstypisk modernistisk stil, med uvanlige metaforkoplinger (denne ørken selv // et fata morgana / på fire kalkete vegger), metonymier for de mest deprimerende sider av virkeligheten (billedet som henger skjevt på veggen), sammenskjøting av fjerne referansefelter (historisk ørken mot samtidig bybilde, utarbeidet sammenlikning [korthus] mot triviell hverdag) og innmontering av referanser til verdenslitteraturen (En midtsommernattsdrøm som kontrastbilde).

Område etter område i denne situasjonen blir kritisk blottlagt i dikt av liknende karakter. Her settes søkelys på folks manglende empati med de svake, på myndigheters manipulasjon med undersåttene, på selvsensur, menneskers paradoksale konstitusjon:

 

                    Hvem er vi egentlig, hvor er vår plass

                    i hvilken sammenheng.

                    Er han min bror

                    som løper mot meg med det hvite

                    ansiktet, den store munnen

                    gaper bak en vegg av glass.

                    jeg ser ham jo med øynene,

                    jeg ser at han ser ut som jeg,

                    jeg hører at han stønner hest

                    som jeg

 

                     mens mine hender stivner i grepet

                    om strupen hans.

 

Men selve kontemplasjonen av elendigheten fører til en uforutsett vending i diktsubjektets innstilling til omverdenen. Den har å gjøre med nettopp den selvinnsikten som de sist siterte linjene gir uttrykk for, en selvkritikk som åpner for empati med “min bror”. Og fra nå av bygges det opp et større, samlende symbol for det i paradokset menneske som kan gi håp for slektens frelse. Hendene kan være mordredskaper, men det er de samme som blir “strakt ut i ydmyghet”, som søker kontakt, ber om hjelp, skraper mot muren i fengselet. Til å begynne med er bevegelsen forgjeves, men den skaper rom i de følgende diktene for en motkraft mot alt det destruktive, et “Men likevel / på tross av”. Denne trassbevegelsen er svak og sped, men også insisterende, rent anaforisk i gjentakelsen av ordene “på tross av”, semantisk i en forsterkende funksjon av gjentakelsen. Trassen blir sterkere av å bli gjentatt. Men hver gang nevnes en sterkere motkraft i et tilsvarende crescendo, fram til et høydepunkt midt i avdeling III:

 

                    Svanger er vi av natt

                    av død!

 

                    Vi bærer under hjertet denne

                    kalde angst,

                    og våre lenders mørke byrde

                    tynger oss mot marken,

                                                       knugende:

                    Vi roper på forløsning!

 

Og diskursen tar en ny omgang med satire, parodier og annen negativ tidsformidling i studier av menneskelig fornedrelse og dumskap. Diktsubjektets biografi monteres inn i samtidssatiren med bilder av tidligere minner, idyller som  har vist seg ikke å holde stand. Og igjen får selve erkjennelsesprosessen, selve refleksjonen, funksjon av motkraft. Forståelsen av egen svakhet, innsikten om samtidens usselhet gir diktsubjektet en forunderlig styrke og utfordrer til å mobilisere det som finnes av byggende motkrefter. Selve evnen til innsikt, empati og forståelse forsterker vendingen:

 

                    Fordi jeg har kjent mot mine fingertupper

                    daglig

                    den vikende stivhet i narcissens

                    stengel […]

 

                    aner jeg også

                    på et høyt fjell jeg ikke kan se

                    en susende skog av mange hender

                    strakt mot himlen,

                    og med røttene slynget mot hverandre

                     som hjerter slynger sine blødende årer

                     om hverandre

                     under den hårdtrampede jorden.

 

Sensitivitet, solidaritet og selvinnsikt blir da motkreftene som fyller den utopi diktet til slutt munner ut i:

 

                   At vi må være der hvor angsten

                    renende

                    modner våre hjerter

                    til kjernehusets vegger engang

                    som blodsprengte skyer åpner seg

                    i mulden under nye trær av hender.

 

I fortsettelse av 1945-samlingen er verdisynet og tilværelsesfortolkningen kommet adskillig lengre enn til lengselen etter søvn i moders favn. Og på bakgrunn av den nyvunne klarhet kan nå diktsubjektet nærme seg andre dyp i sitt eget sinn etter hvert som han avdekker det som er felles for ham selv og alle dem han tidligere distanserte seg fra, i en konsentrasjon om det som forener menneskene. Det skjer i bokens annen syklus, “Flukten mot en lukket ring”. Denne utviklingen fører også med seg en uventet gevinst: sensualiteten, følelsen av fellesskap mellom egen eksistens og selve det organiske liv: “Lys og mørke, fødsel død, det / uforanderlige vekslende.”

Og nå er da diktsubjektet klar for å motta og gi kjærlighet, i siste syklus, “Melodi for én finger”. Sansete minner om barndomsopplevelser, sansete opplevelser av dagens natur, fellesskapet i det enkle og nære samfunn, med barn i lek, felles opplevelser, det er de første realiseringer av utopien. Men diktjeget er på vakt mot illusjonene:

 

                    Å, katedraler i en vanndråpe,

                    svimlende dyp i et strå –

                    Lær meg å elske disse nære ting

                    jeg aldri skal nå.

 

Disse klassisk-romantiske oxymoronene kunne ha vært hentet ut av en Henrik Wergelands refleksjon og kan gi et forbausende klart eksempel på likhetene i verdisyn og kunstsyn i høyromantisk og senmodernistisk lyrikk. Den moderne har kanskje ingen illusjoner om selv å oppnå full forsoning mellom alle kontrasterende elementer, men det å erkjenne fenomenene og elske dem i all deres sammensatthet er heller ingen dårlig egenskap.

Framtiden er mer lovende enn den kunne synes i 1945, til tross for at etterkrigsvirkeligheten ble en ganske annen og mindre attråverdig enn den kunne fortone seg for Brekkes dikterkolleger og samfunnsdebattanter i frigjøringsåret. Forlengelseskrigene, opprustningen og atomsprengningene, amerikanseringen av kulturen og økonomien var nye fenomener som utfordret den kritisk intellektuelle, og Skyggefektning gir anledning til fordypelse i kritikken. Dermed oppstår en fornyet tillit til det klassisk humanistiske menneskebilde. Måten å forstå verdimålene på likner til gjengjeld sterkt på den utviklingsoptimistiske, “progressive” gren av høyromantisk ideologi.

 

Sist                                                                           Brekke, Paal yngreBrekke, Paal yngreBrekke, Paal eldre

Paal Brekkes kanoniserte lyrikk blir utgitt 1957—1972, og i den litterære republikk i samtiden ble nok diktsamlingen Aftenen er stille, 1972, oppfattet som selve høydepunktet. Den ble tildelt Kritikerprisen, midt i hovedfeltet der den befant seg i en tid da engasjert og nyenkel poesi var på sitt mest aktuelle. Omvendt under våre dagers konjunkturer, da denne stilen er gjennomgående lavt vurdert. Den akademiske aktiviteten har hele tiden konsentrert seg om samlingene Løft min krone, vind fra intet, 1957, Roerne fra Itaka, 1960, Det skjeve smil i rosa, 1965, og, i mindre grad, Granatmannen kommer, 1968.

To diktsamlinger seks og åtte år etter Kritikerprisen vitner om et forfatterskap i krise, der både Syng ugle, 1978, og Flimmer. Og strek, 1980, inneholder dikt som dels famler etter nyorientering, dels gjentar de nyenkle grep som gjorde seg godt i 1972, og som for øvrig bringer videre den sviende satire som ble utviklet i 1968. I dag, med distansen til det sene 1970-tallet, kan vi få øye på at det humane, empatiske element som gjennomsyrer en del av diktene, gir forfatteren et nytt virkemiddel i formidlingen av det store tema som brakte “gullalderbøkene” hans til de store høyder, konflikten mellom lengsel, evne og vilkår. Men det første vi iakttar etter 1980, er tolv års taushet som poet.

Idet han omsider er tilbake med ny bok, er det med mye av ungdommens litterære friskhet restaurert, med en fornyet følsomhet i den poetiske refleksjon over de store motsigelsene. Her kan man tenke seg at nettopp denne utdypete empatien får fornyende funksjon etter hvert som diktsubjektet anvender den på sitt eget selvbilde. Selvhat- og attitydemotivene kunne føre til stadig spydigere satire og til ironienes ironi eller slå over i en “varm” stil grensende til sentimentalitet. Men det øyeblikk diktsubjektet tilgir seg selv, oppstår fornyelse under gjenkjennelsen.

Men barnet i meg spør heter samlingen fra 1992. Den poetiske holdning er identifisert med barnets holdninger, individets tidlige historie. Blikket skal være undersøkende, oppdagende. Bokens omslag er signifikant, foto av et forhistorisk hulemaleri der noen titalls profiler av hender later til å være nærmest sprayet på huleveggen. I diktet “Prøv forfra” blir hendene identifisert med en overgangsritus:

 

                   På veggene avtrykk av guttehender

                    som tegn: de har vært her

                    manndomsprøven bestått

 

Men det inntrykk fotoet først og fremst formidler, er henvisningen til gjennomgangssymbolet i Skyggefektning, de “nye trær av hender”. Når symbolet nå festes empirisk til hulemaleriet, understrekes dets historiske gyldighet som bilde på menneskers fellesskap, nød og håp. Omslagsmotivet, den ikke-språklige, tause kommunikasjonen, har da som oppgave å ramme inn de enkelte diktene i boka, men også å ramme inn hele forfatterskapet gjennom referansen til hovedsymbolet i 1949.

Men barnet i meg spør er ikke syklisk komponert, knapt nok helhetlig komponert, men består av en større og en mindre avdeling dikt uten synbar distinksjon mellom gruppene. Til å være en Brekke-samling er formene sterkt variert, fra lange, reflekterende dikt til ganske stutte aforistiske tekster. Dikt om poesiens vesen og funksjon har vært sjeldne i forfatterskapet, — her får de form som portrett- eller hyllestdikt til store forgjengere.

Åpningsdiktet, “Emil Boyson-suite”, tar utgangspunkt i at forfatteren tilfeldigvis bebor Boysons leilighet, men her oppstår en egenartet kopling av søken etter to personligheter, så vel forgjengerens som diktsubjektets egen. Videre blir det framkalt bilder av to ulike åndsepoker gjennom bildet av to innstillinger til liv og dikt:

 

                    Jeg fikk geværet lagt i mine hender

                    du skrev for livet bak en lukket dør

                    Men slapp å se at jorden ennå brenner              

                    og at de redde stjernene forblør

                    som før sitt lys, nå bak et giftig slør

 

                    For lenge siden la du pennen ned

                    og jeg geværet. Bare du har fred

 

En moderne gatevoldsscene aktualiserer en verdenstilstand det er umulig å leve i og dikte om, igjen med direkte referanser til Skyggefektning  (men det er her du er / og nå), i opposisjon til Boysons heroisk-distanserte utsagn: “Hør hvor nært det fjerne tier”:

Jo, jeg hører hva du sier

                    eldre Bror, men det er her

                    og ennå bare her jeg bor

                    Og jeg er trøtt. Etterreaksjonen

                    har jeg levd med siden jeg ble født

 

Og disse sluttordene i diktet fører over til neste dikt, en barndomsstudie i ensomhet og sansning, flere dikt om kunst og kunstnere, der underteksten formidler en personlig poetikk. Det kan være et savn av livsholdningen hos en Astrid Hjertenæs Andersen:

 

                    […] Lattermildt

                    åpner du armene: elskede

                    dumminger. – Farvel venninne

 

Eller det kan være en respektfull avstand til en dikterkollegas innstilling, som i diktet til Harald Sverdrup:

Jeg ser naturen sånn omtrent

                    og sanser verden innadvendt

                    Alt jeg rører ved blir ord

                    (men de kan smerte, har jeg kjent)

 

Enda to litterære helter, Ivan Malinovski og Hjalmar Gullberg, gir diktsubjektet anledning til å prøve sin egen poetikk imot og i parallell til deres gjerning. Til sammen formulerer Paal Brekke slik, indirekte, en hjemstavn for sine lyriske idealer, samtidig som han setter respektfulle grenser mot andre poeters domene.

Som helhet gir det mening å se denne diktsamlingen som en gjennomgåelse av egen diktergjerning over et halvt århundre, undersøkende, ikke aggressivt i sjalusi eller selvforsvar. Spørsmålet er ikke lenger hvordan verden burde ha vært og hva man skulle ha utrettet for å forbedre den, men hvordan en dikter skal forholde seg, i sitt forfatterskap. Slik sett kan mye tyde på at boka var tenkt som en avrunding eller svanesang. Det jeg skrev, skrev jeg, kunne ha vært motto, uten utpreget stolthet, helt uten selvskryt, men også uten den forfengelige selvnedverdigelse som vi ikke sjelden møtte i tidligere bøker. Innlevelse i andres liv og forståelse for deres svakheter fører til selvforståelse og egenaksept.

 

Nå ble ikke dette svanesangen. Manuskriptet til den aller siste diktsamlingen ble innlevert kort tid før Paal Brekke ble alvorlig og fatalt syk og utkom på nyåret 1994 etter hans død senhøstes året før, med tittelen Ostinato, et musikkuttrykk som betyr “insisterende, vedvarende, hårdnakket”.

Flere dikt fører videre den personlige, biografiske linje som gav stoff til mange av diktene i 1992. Perspektivet flyttes gjerne tilbake til tidlig barndom, til barndommens nøkkelopplevelser og til erindringen av familiebåndenes dobbelte konstitusjon av kjærlighet og tvang. Rekkevidden av denne tematikken ligger igjen i tilgivelses- og forståelsesverdiene, der selvrespekten får bli en forutsetning for mer allmenn empati.

Men også i denne samlingen møter vi noe nytt. Det skjer i den lange syklusen som har gitt boka dens tittel, 24 ganske korte dikt, alle ulike i motivutvikling og poetisk struktur. Lest uavhengig av hverandre er de selvstendige meningsbærende enheter. Men når de engang er plassert sammen under den felles tittelen, og med det resymerende siste diktet, ser vi at de uttrykker en hel poetikk og dessuten en langt på vei helhetlig forståelse av tilværelsen. Det blir på ingen måte utførlig formidlet, bare røpet i utvalgte motiver, utvalgte tegn.

Og det skjer i en stil vi ikke har sett før hos denne forfatteren:

 

                     Hvem trekker meg

                    igjennom nåløyet

                    Ennå med trådenden

                    våt

                    ble jeg sydd inn

                    i mønsteret

                    Min signatur på

                    at jeg er her

 

Denne aggresjonen og stoltheten over å være tidens offer er uttrykt i en stil som kanskje ikke er aldeles fjern fra en Georg Johannesens, men den er mer subjektiv, bokstavelig talt med sin dominerende jeg-holdning, dessuten mer åpen for en transcendental verdensforståelse i og med at spørsmålet rettes til en ukjent hersker. Knappheten, den hakkete rytmen, er ulik Brekke. Stoltheten er ny, og vel forutsatt av selvaksepten i Men barnet i meg spør. Men spørsmålet har vi hørt stilt tidligere, om fangevokteren i Skyggefektning:

 

                    Hvem er den ukjente

                    som åpner celledøren til en

                    to sekunders luftetur, og siden

                    lukker den påny –

 

het det da. Den gangen fikk vi også svaret: Du selv, med klar selvforakt. Men nå, i 1993, er det selvrespekten og stoltheten som bærer diktets mening, i et paradoks.

Her er en selvrespekt for motet til å stå fram og kjempe, kanskje med en litteraturpolitisk referanse til de store stridigheter om lyrisk modernisme i 1950-årene:

 

                    Et gutteslagsmål

                    om en kniv

                    Han holdt om skaftet

                    jeg om bladet

                    Det arret liker jeg

                    ennå å se på

 

Og de lange, poetiske resonnementer som førte fram til kjærlighet mellom to i 1949, er nå strammet kraftig inn:

 

                    Først da språket rant

                    over fjellkammen

                    og mørket dro seg tilbake

                    så jeg hendene mine

                    kjærtegne deg

 

Metaforen som kopler sola til språket, utvikler seg symbolsk inn i en særegen “opplysningens dialektikk” der skrivevirksomheten identifiseres med lyset som seirer over mørket, – det må gjelde både i ytre forstand, dvs. den dikteriske praksis i en historisk samtid, og i indre forstand, diktningen som medium for innsikt og forståelse. Det dobbelte forsoningspunkt finnes da i dikterens møte med sin elskede, eller i overført betydning: menneskenes møte med hverandre. Hendenes billedverdi er ikke glemt her heller.

Dikt etter dikt går ned i det tidlige forfatterskapets motivstoff, tar det opp i 1990-årenes kontekst, reformulerer, konsentrerer, ja, nærmest destillerer i kortpoesi. Shakespeare-referansene spilte en stor rolle i 1949, som kontrasterende bakgrunn for samtidsmotivene (for eksempel idyll mot destruksjon), eller som historisk bevis for tidløsheten i konfliktstoffet (Hamlets tvil). Nå får Shakespeare stå for kunstens gyldighet framfor den såkalte virkeligheten:

Jeg så kong Lear på scenen

                    glemme at det var teater

                    og i sinnsforvirret raseri

                    hylende rive ned

                    og trampe på kulissene

 

                    Men tiggerne i gaten

                    utenfor

                    hadde sminkede

                    stigmata i hendene

                    de strakte fram

 

Teater er sannhet, sannhet teater, og det sammensatte og motsetningsfylte hendenes symbol vises her fram, ironisk, i sitt negative aspekt.

Etter hvert som syklusen nærmer seg slutten, får avslutningsmotiver en dominerende plass, i tilbakeblikk, rekapitulasjon, nøktern vurdering, klarhet. Her er ingen illusjoner lenger om at poeten gir stemme til dem som vil og kan forandre verden. Her er heller ingen selvdrepende skuffelse over skjevheter og manglende handlekraft hos andre og hos poeten. Man har gjort sitt, det man kan stå inne for, ikke mer, ikke mindre, ingenting å skamme seg for:

 

                    Der jeg står

                    er der jeg ble stående

                    Klippene av kvikksølv

                    inne i meg

                    kan jeg ikke klatre

 

                    I springene mellom

                    mine steinfingre

                    vokser kanskje noe grønt

                    om hundre år

                    Bli stående

 

Diktets referanser går da tilbake til “spøkelsesdiktet” som innledet Skyggefektning. Det samme landskapet bygges opp som en formasjon av hender, om det nå er berget som likner hendene eller hendene som likner berg. Spøkelset er unevnt denne gangen, ettersom det er diktsubjektet selv som inntar plassen i dette landskapet. Umulig har det vært å trasse forutsetningene, klatre opp berg av kvikksølv. Sånn sett formidler diktet resignasjon. Men likevel ikke: Selve forsøket er umaken verdt, en skapningsakt som får det til å grønnes, med en klassisk metafor. Jeg anser sistelinjens imperativ for å være rettet like meget til leseren som til diktjeget selv, om å være tålmodig og tillitsfull overfor tanken om at all økt innsikt er berikende og for så vidt fremmende for menneskenes vilkår, også innsikten om overveldende håpløshet.

Samlingens to siste dikt formulerer også ulike aspekter av håp på tross av alle forutsetninger. Det nestsiste, “Ha tål”, argumenterer ut fra evolusjonslæren:

 

Etter årmillioner

som øgle

slapp fuglen fri

 

Og det siste, “Ballettensemble”, gjentar insisterende det kunstneriske paradoks som ble negativt formulert i 1949 og senere, dvs. metaforen der lenkene om fuglefoten forhindrer flukten. Nå positivt:

 

                    Notetegnene, skriv dem

                    og instrumentene, skap dem

                    Se danserne danse

                    mot tyngdeloven

 

1970-tallets diktning har ikke avfødt noen stor respekt hos ettertidens kritikere. Men det er grunn til å tro at konsentrasjonen om andre mennesker og innlevelsen i deres tanker og følelser oppøvde en ny holdning hos Paal Brekke slik vi hadde møtt ham i diktsamlingene inntil da. Man fristes til å spekulere over at det skjedde en større omveltning i menneskesynet og livsinnstillingen, uttrykt dels i uforløste dikt, dels  i tolv års taushet. Den første av de store samlingene på 1990-tallet gjennomgår poetikken og de biografiske impulsene til diktergjerningen. Og da kan den siste samlingen reformulere og aktualisere ungdommens motiver og kunstneriske dilemmaer.

I vår siste samtale sa han: “Det er for galt at jeg skal falle fra nå. Etter alt å dømme skulle jeg ha en strålende alderdomsdiktning foran meg.”

Først utgitt i

Ole Karlsen (red.): … lenkede fugler som evig letter. Om Paal Brekkes forfatterskap, 2001

Bjørnson: Arnljot Gelline

Tidløse vers: Bjørnstjerne Bjørnsons Arnljot Gelline

I Bjørnsons minneår 2010 måtte jeg pliktlese hele forfatterskapet, og det ble litt av en ørkenvandring, der bare enkeltdetaljer lyste opp som spredt grønnsvær: noen linjer i diktene, noen passasjer i bondefortellingene. Bare et par større verk viste seg å være litterært gjennomførte og virkelig verd å bruke tid på.

Arnljot Gelline forener episk fortelling med lyrisk allsidighet og ble ferdig i 1870 etter mange års arbeid av og på. Det er en versfortelling, satt sammen av 15 enkeltdikt av forskjellig lengde, i ulike versemål. Mange av versene er uten rim og klinger iblant av edda-rytme, men de er ikke imitasjoner av norrøn lyrikk. Mange av versemålene er klassiske eller nyskapte. Emnet er hentet fra noen linjer hos Snorre, der hedningen Arnljot melder seg til kamp for Olav Haraldsson før slaget på Stiklestad, hvor han får delta etter først å ha blitt døpt. Noen andre spredte steder hos Snorre kopler navnet hans til sagnaktige episoder.

Genren versfortelling hører romantikken til, og den ble høyt utviklet i de nordiske land. Stoffet hentes gjerne fra sagalitteraturen og blir tolket i nasjonal eller nordistisk ånd. Bjørnsons tekst er den siste av fire store: Først ute var Adam Oehlenschläger i Danmark med syklusen Helge (1814), så Esaias Tegnér i Sverige med Frithiofs saga (1820-25), så Johan Ludvig Runeberg i Finland med Kung Fjalar (1844). I 1870 setter Bjørnson punktum for denne genren i nordisk litteratur, liksom han også setter punktum for den romantiske litteraturretningen i det hele tatt, tre år etter Peer Gynt. Arnljot Gelline er mindre kjent og mindre lest enn andre av Bjørnsons verker, kanskje fordi det i samtiden føltes passé, i stoff som i utforming. Men dette er diktning som lever, i den grad moderne publikum også er villige til å åpne seg for livet i historien.

Sagastoffet har stort potensial i seg. Handlingen er langt på vei eventyrlig, konfliktene grunnleggende, verdimarkeringen tydelig og lett å slutte seg til. Hovedpersonen er klart tegnet, psykologien henger godt sammen, og utviklingen i Arnljots personlighet er konsekvent. Vers, klang, rytme underbygger det kunstneriske budskapet, og versene lar de fortellende, kanskje ikke-poetiske egenskapene komme godt fram: miljø- og folkelivsskildring, natur, vekstliv og jordbruk, ikke minst vær og uvær. Slaget på Stiklestad blir skildret så det sitter.

Verket er tilegnet folkehøyskolen som institusjon, og det gir tilsvar til bevegelsens interesse for nasjonal identitet og historie, men først og fremst støtter verkets innhold opp under folkehøyskolens ideer om forløsning av personligheten gjennom refleksjon over erfaringer og hengivelse til kristen tro. Arnljots biografi utvikler seg i trinn fram mot hans dåp og martyrium sammen med kong Olav. Det forhindrer ikke innslag av så vel følsomhet som humor.

La oss se nærmere på de 15 ’sangene’. Jeg skal ikke analysere diktene, bare kort referere handlingen og vise til sentrale passasjer, i håp om å friste nye lesere til å gå i gang selv.

Det hele begynner med det kjente SKIFERDEN. Det bygger på noen linjer hos Snorre der det heter seg at to kristne handelsmenn har vært tatt til fange av de ville hedningene i Jemtland, men så får hjelp til å flykte av en ukjent kjempe som tar dem med på ski over grensen til Norge, landet som kong Olav er i ferd med å kristne. Kjempen er den hittil unevnte Arnljot.

 

Går d’ikke fygende,
går d’ikke rygende,
tre mand oppe på ét par ski,
skog-veje, fjæld-veje, bygderne forbi
midt i jule-fæst,
klar-vejr og blæst,
dalen ligger lys i lys ned for dem.
Går d’ikke fygende,
går d’ikke rygende,
Jæmter efter i drukken flok,
blod-hunde slippes, de finner dem jo nok
mellem sne-frosne trær
i måne-skær,
stille står den store skog med skygger.

Neste kapittel, VINTERTINGET, er en lang fortelling der en skremmende hardvinter forbereder Jemtlands folk på offer til Odin.

 

Midt-vinters blev det; fæet
rautede sygt på båsen,
kænte, hvor offer-hamren
lagdes tilrette nu.
Hæsterne skreg, i spillet sled,
nægted at tage føden,
lugtede blodige Odin alt
og hans skrigende ravn.

Almuen seg isammen,
fler end gård kunde rumme,
la’ sig i hus og lade,
somme slog boder op.
Ofret der blev om dagen,
drukket der blev om kvælden tæt;
Tore lagmand var kommen
tredje dag stod ting.                         

På tinget står den fredløse Arnljot fram og krever bot for drap på sin far og ødeleggelse av slektsgården.

Som en men-skudt, lang-håret ulv
slæber jeg kring mine store tab,
blod-striben ligger efter
af de rinnende sår.

            Men under vreden og hevntørsten viser han den andre siden av sin personlighet:
 

Tit når ensom jeg sidder
hist i de store skoger,
skuer om kvæld ud over
al eders fagre bygd, –
lysenes klare stjærne-blink
sender sin fred i natten ud,
varsler om kommende morgen
for den dag-trætte mand, –

da går lavt gennem sindet
længslernes dun-bløde flyt-fugl-flok,
kagler og våren vejder,
finner den ej, og dør.
Da jeg hader slet ingen mer,
skønt jeg fik sår til døden,
stjærnerne skinner stille
ned i mit stærke liv.              

          

Han og lagmannens datter Ingegjerd har forelsket seg i hverandre, og Arnljot krever å få henne til hustru. Det blir blankt avslag, og Ingegjerd er lydig mot sin far.

Neste dikt, KVINNEROVET, skildrer Arnljots hevn over lagmannen med brann og drap og rov av Ingegjerd, som nekter å imøtekomme Arnljot, men forbereder seg på voldtekt. Da inntreffer første forandring av Arnljots sinn, idet den milde siden får overvekt: Han setter henne ned og lar henne gå:
 

Mens de larmed og lo omkring ham,
løftede han
hende af armen og varsomt satte
ned ved sin fod.

Ej et ord han sagde, han så kun
did, hvor hun gik; –
bent tilbage på branden gik hun
bakkerne ned;
og da hun skjultes,
stod han der endnu.                           

Ingegjerd møter vi for siste gang i FORAN SYDENS KLOSTER, der hun banker på klosterporten for å finne fred. Nonnene spør hvem hun er, hvor hun kommer fra og hvorfor hun oppsøker dem. Og hun formulerer sitt håpløse dilemma:

 

«Din ven, hvordan var det, du tabte ham?»
«Han drap far, og jeg så derpå.
Han tog mig, men jeg græd
og bad hele tiden,

så slap han mig ned,
så flygted jeg siden.
Luk op, luk op, jeg ælsker, det er gru,
jeg ælsker ham endnu.» –                   

Nå følger fire store dikt der vi får høre om Arnljots videre skjebne. Ikke konkret, — han er tydeligvis på vikingferd rundt omkring i verden, men vi får delta i en slags ferd i hans indre, der personen møter elementer, tilstander og ideer.

Først kommer det mest kjente av alle disse diktene, for det ble nemlig etter hvert tatt opp i Bjørnsons populære diktsamling Digte og sange: ARNLJOTS LENGSEL MOT HAVET: ”Havet stunder jeg mot, ja havet, hvor fjernt det ruller i ro og høyhet.” På overflaten iakttar vi vikingens forventning om frihet vunnet gjennom fare, men hele diktet får snart en eksistensiell og filosofisk tone som gjør havet til noe langt mer enn overflate for skipstransport. Arnljots tanker dreier seg om havet der det har i seg så vel muligheter som død, og når døden først er erkjent og akseptert som vilkår, da kan mennesket handle fryktløst og dermed fritt:

Så kommer dagen! og modet springer
i lange buer mod lys og hvælving,
og skibet snøfter og lægger siden
med vellyst ned i den kolde bølge,
og gutten klavrer med sang mod toppen
at rede sejlet, så det kan svulme,
og tanker jager som trætte fugler
om mast og ræer, men får ej fæste . . .
Ja, ja, mod havet!

Diktet I NORDHAVS-TÅKEN skildrer en alvorlig krise, idet skipet er kommet ut i fryktelig uvær som truer mannskapet med utslettelse.

 

Ild på himlen som rækker af spyd,
hver gang at skådden viger; – de skælver,
ristes ud over, flammer, knitrer og flyr,
samler sig selv i bunt.

Atter frem med en legende spids,
krysses af andre fra annen side,
rænner og tænder og brænner alt himmelens hvælv,
splittes, flagrer og flyr.

Draugen dukker opp og varsler død for dem alle. Men da stiger også guden Tor ned til Arnljot i tordenværet og tilbyr et helteliv i ære og berømmelse, med belønning i Valhall – en belønning som går ut på evig kamp og gjenfødelse. Dette gir Arnljot en tredje anledning til personlig vekst. Han innser at kamp og krig har ingen forlokkelse. Dermed avsverger han hedendommen og blir stående med tro på seg selv alene.

Usselt tykkes mig gudernes liv,
kæmpe hver dag for kun at kæmpe,
falle på skrømt og stå op for at falle på     skrømt, –
leg, ikke liv, er det.

Løft mit liv til de lysere lider!
Har du ej svar på de tusen spørsmål,
fød af mit savn, af min ve, af min brænnende harm, –
heller den tause død. –

Med en veldig kraftanstrengelse greier han og mannskapet å redde seg ved å hoppe i land på svaberget før skipet blir knust.

DRØMME-LOKK tar fram Arnljots følsommere sider, lengsel etter fred og forsoning, med en antydning om at den personlige styrken og troen på selvet ikke er nok. Og i UNDER VÅRFLOMMEN ser vi at Arnljot igjen er alene, nå i enda et forferdelig uvær, som ødelegger bygder og landskap og driver villdyr og trollskap sammen i nød. Men Arnljot tar opp kampen mot maktene ved å tenne opp ild, til gjengjeld setter trollmaktene i gang et jordskjelv. Men da får han også et syn om noe annet å leve for:

Lig-bleg blev himmelen, skælvende alt, som han så,
bærgene revnende sank, derpå den ravn-sorte nat; –
men et uendeligt tog
over og under,
frem af bærgene, op af bakkerne
hoppede, væltede, jog,
hele den stønnende jord
fødte, – – –

da ifra østen glimted i natten,
rædslen og nøden vinkende lys,
fremad det skød sig, vokste sig vældigt,
blev til en bro gænnem uvejrets luft.
Hen over den så han lysende skride,
foran med klokker, efter med sange,
hellige mænd og hvide små-børn,
bærende kors og blus og kranse;
derefter hær-mænd, høje, hærdede,
bærende banner, våben, hær-skjold;
og i den innerste ring der så han
klar på en mælke-hvid ganger kongen,
foran ham korset, om ham skalderne,
hæren endeløst efter.

Med dette har Arnljot fått et mål for livet sitt, og diktet forlater ham for en stund, for nå stilles fokus inn på kong Olav Haraldsson og hans følge i tiden rett før slaget på Stiklestad og på selve slaget.

SOMMERTOGET forteller noe sentimentalt og over-patriotisk om kongens inntog i Verdalen. I det tiende diktet I LEIREN varsler en hendelse hvordan det vil gå når Arnljot omsider kommer fram; det er to hedenske jemtlendinger, Gauka-Tore og Avrafaste, som tar dåpen og slutter seg til kongens hær. KONGENS BØNN og HÆREN VÅKNER tematiserer de kristne begrepene syndserkjennelse og syndsforlatelse, og da er tiden inne for Arnljot, som nå melder seg til tjeneste. Diktet ARNLJOT KOMMER gir oss omstendighetene for hans dåp, og SLAGET PÅ STIKLESTAD forteller oss på nytt, i levende og eggende språk, historien vi kjenner fra Snorre. Arnljot faller før kongen,

Men bærsærker-skaren
galne som ulver
uden skjold sig kasted
imod,
falt, men andre fulgte,
fælte og fæltes,
frem på lig som leg-vold
de sprang,
sprængte sig en døds-vej,
bad ej om mere,
sank, men altid flere
fór frem.
Kongens lille skare
mindre sig samled,
fallet for de få var
for stort.
Arnljot altid foran
værged dem herlig,
hver, som mod ham søgte,
han sank;
men for skarpt han kløved
kæmpernes bølger,
og fra sine skiltes
til sist.
Ensom, tårn-høj stod han
op over mængden,
som på Jæmter-tinget
hin nat, –
nu ej for at kræve
bøder for far sin,
ikke for at vinne
sin brud.
For sig selv slet intet
mere i verden
vilde han, – kun falle
for ham,
som ham havde løftet
op af det tomme,
givet ham en eneste
dag.

Og den femtende og siste sangen, NATTEN EFTER, levendegjør oppryddingen etter slaget.

Rundt på marken sås lys;
koner og mødre sine søgte;
her hørtes hulken, såredes stønnen,
hist en hunds
lange hyl.

Slagets linjer højned sig,
ligene lå i mørke dynger.
Ukænt blev væltet, frænde blev løftet;
varsom hjælp
bar ham hjem.


Helt til slutt kommer seierherrene Kalv Arnesson og Tore Hund bort til likene av Arnljot og kongen, og Kalv kommer med en foraktfull replikk mens Tore antyder at Arnljots siste smil forteller om en hinsides frelse.

Det er kanskje ikke å vente at leserne skal strømme til denne versromanen, så åpenbart 1800-talls som den er i uttrykket og på mange måter så perifer i sitt innhold. Her er språklige barrierer som må forseres. Men de er ikke uoverkommelige for den som vil. Er man først interessert i norsk historie og kulturhistorie, så forteller syklusen både om sagatiden og om Bjørnsons samtid. Er man generelt interessert i dikterisk framstilling i litterær kunst, så byr teksten på mange gleder. Den er i høy grad ladet med mening og gir uvanlig mange gode opplevelser av fantasifull språkbruk og varierte stemninger. Arnljots gradvise omvendelse fra hedendom over gudløs individualisme til kristendom skulle ha interesse for alle som reflekterer over menneskers muligheter til å forandre seg, ikke bare ved omvendelse til kristentro, men overhodet. Da blir min sluttpåstand: Arnljot Gelline er et verk som både er ’gammeldags’ og tidløst og dermed er et høyst levende historisk dokument og aktuell diktning.

Tidsskriftet Bokvennen, nr. 2 2011

Artikkelen er opprinnelig skrevet som del av en større kritisk gjennomgåelse av Bjørnsons forfatterskap  (Bjørnsons diktning. Kan den leses i dag?), som også er publisert på denne hjemmesiden.

LITTERATUR

Bjørnstjerne Bjørnson: Verker i samling. Den norske Bokklubben 1993.

—: Arnljot Gelline, sitert etter førsteutgaven, på internettet www.f9.no/ebok/filer

 

Bjørnsons diktning

Bjørnsons diktning. Kan den leses i dag?NORDEN UNION

 

100-årsmarkeringen av Bjørnstjerne Bjørnsons død 1910 er mer eller mindre vel overstått, og det har vært mulig for den interesserte å ta del i arrangementer, følge med på TV, lese på nettet og i pressen – i tillegg til å lese hans verker. Selv sitter jeg igjen med et helt bestemt inntrykk av markeringen: Det har vært Bjørnsons virke i vid forstand man har mintes: ikke minst hans arbeid som politiker, ideolog, debattant, forkjemper for svake i samfunnet og i det autoritære Europa. Videre er det lagt vekt på hans livshistorie og hans personlige ideologiske utvikling. Vi har hørt fint lite om hans diktning. Noe om bondefortellingene og lyrikken, særlig sangtekstene. Ikke et ord om samtidsromanene. Taust om dramatikken. Ikke et eneste stykke er spilt på storbyteatrene. Allikevel er det som forfatter han blir husket. Her er det noe som ikke stemmer. Kanskje Bjørnsons diktning slett ikke er levende lenger? Og da mener jeg at den kanskje ikke angår oss som diktning bør: gi oss kunstnerisk opplevelse og innsikt om oss selv, til tross for århundrets avstand, slik århundrenes avstand betyr lite for den som ser Shakespeare eller leser Don Quijote.

Nå er dette en situasjon som ikke har kommet plutselig. Hvis vi ser på fagfolkenes behandling av forfatterskapet, dvs. hva litteraturhistorikerne har gitt ham av plass, kan vi sammenlikne med hans samtidige Henrik Ibsen. I dikternes levetid gav Henrik Jæger Bjørnson 57 sider, Ibsen 64. Francis Bull forandrer styrkeforholdet: BB får 238 sider, Ibsen 198. Så et omskifte igjen på 1960-tallet: Beyer og Beyers ettbindsbok gir BB 13 sider, Ibsen 19. Samme proporsjoner gjenfinnes i Cappelens litteraturhistorie fra 1975: BB med 133 sider, Ibsen 158.  På 1980-tallet Willy Dahl: BB 44 sider, Ibsen vel 90 – nå altså det halve. I 2001 P. Th. Andersen: BB 15 spalter, Ibsen 22. Min spådom: Neste litteraturhistorie deler hele 1800-tallet mellom Wergeland, Ibsen og Hamsun, med noen tilføyelser om landsmålslyrikk, Garborg og de realistiske romanforfatterne.

Under dette må det ligge en tvil om kvaliteten på det Bjørnson har skrevet. Denne tvilen blir bekreftet i Edvard Hoems monumentale biografi, der et midtre bind fikk avslutte Bjørnson-året 2010. Her blir verker omtalt og evaluert med både plusser og mange minuser, men mer som innfattet i det biografiske prosjektet enn som aktualisering uavhengig av biografisk kontekst og minneår.

Det konstaterte fallet i interesse for Bjørnsons diktning må ha en årsak eller flere. Når vi undersøker dette, vil vi likevel finne adskillig som gjør det umaken verdt å beskjeftige seg med hans dikt, fortellinger og skuespill.

 

Kort oversikt

Født i Kvikne 1832, oppvekst i Nesset fra 1837, til Christiania 1848, artium 1852. Sensasjonsdebut 1857 med Synnøve Solbakken. Perioder som teatersjef i Bergen og Christiania. Hyppige utenlandsopphold, særlig i København, Roma og Paris – det var der han skrev. Aulestad ble bygd for og brukt til familieliv.

Forfatterskapet faller i to distinkte deler, som igjen kan inndeles ’på langs’ etter veksling mellom genrer. En overgangsperiode ca. 1870 gir rom for diktning av variert art.

I

1857 – 1874 foregår det såkalte ’vekselbruk’, dvs. en linje med bondefortellinger og en linje med historiske skuespill, hovedsakelig med emne fra sagaen.

1857: Synnøve Solbakken, 1859: Arne, 1860: En glad gutt

1857: Mellem slagene, 1858: Halte-Hulda, 1861: Kong Sverre, 1862: Sigurd Slembe, 1864: Maria Stuart i Skotland (ikke norsk emne), 1872: Sigurd Jorsalfar

 

II

Så ca. 1870 et skifte fra landlig til urbant stoff, fra historisk drama til moderne samtidsdrama (15 stykker):

1865: De nygifte, 1875: En fallit + Redaktøren, 1879: Det ny system + Leonarda,1883: Over ævne I, + En hanske, 1895: Over ævne II, 1898: Paul Lange og Tora Parsberg, 1909: Når den ny vin blomstrer [i tillegg til 5 stykker unevnt her]

… og samtidsroman (6 større fortellinger):

1868: Fiskerjenten, 1877: Magnhild, 1879: Kaptejn Mansana, 1884: Det flager i byen og på havnen, 1889: På Guds veje, 1906: Mary

Midt i skifteperioden fra historisk til moderne finner vi diktsyklusen eller versromanen Arnljot Gelline fra 1870 med emne fra Snorre. Dikt publiserer Bjørnson enkeltvis gjennom hele livet, og de blir samlet første gang 1870 i Digte og Sange, senere i flere reviderte utgaver.

Da tar vi med våre spørsmål til verkene selv. Hva er ’feil’ med dem? Hva kan de forsvare seg med?

 

Bondefortellingene

Synnøve Solbakken er den som skiller seg ut. Litteraturhistorisk er den en sensasjon i kraft av sin utforming, emnevalg, først og fremst språk og stil, idet BB her som den første bruker Asbjørnsen og Moes muntlig baserte eventyrspråk i litterær kunstprosa. Sammenlikn med Wergelands prosa bare femten år før – knudrete dansk, eller Camilla Colletts bare to år før – ren dansk. Ja, dette er en bok vi kan beundre, særlig som litteraturhistorikere. Men kan den angå noen i dag? Det store problemet er innholdet – personene er levende nok, men forholdet mellom dem er forutsigbart, handlingen opplagt, moralen og symbolbruken likeså. På skyggesiden er det mørkt og trist og lagt opp til vanskelig sinnelag, på solsiden tvert imot. Et hederlig unntak er Solveigs gretne mamma, som iallfall jeg får sympati for, rett og slett fordi hun stikker seg ut av mønsteret. Kan den enkle handlingen appellere til dagens ungdom? Betviles. Til yngre barn? Det skal være noen veldig lydige noen.

Både Arne og En glad gutt inneholder fabelaktige åpningsscener som er blitt klassikere i seg selv, og dermed gjerne klippet ut av helheten og plassert i antologier og lesebøker. ”Enn om vi kledde fjellet”. ”Marit og bukken”. De færreste av oss har fortsatt lesningen etter innledningene. Og jeg fraråder enhver å bryte sin fine opplevelse av barndomslesningen. Ingen av disse to bondefortellingene holder mål mht. menneskeskildring, handling eller verdiformidling. ’Skjematisk’ er en formulering som kan være betegnende. Vi kjenner og elsker de mange sangene som er strødd utover og framført av så vel hovedpersoner som bipersoner. Men disse sangtekstene står seg faktisk mye bedre utenfor fortellingene enn i dem, ettersom det er blitt vanskelig å akseptere at alle personene er like gode poeter som Bjørnson der de ’bryter ut i sang’ rett som det er.

 

Historisk drama

Sagadrama? kan man spørre seg. I dag? Ved åpningen av Bjørnsonåret 2010 slo professor Petter Aaslestad et slag for den dramatiske trilogien Sigurd Slembe, med vekt på originalitet i utformingen og kompleksitet i karakterskildringen. Selv må jeg dissentere, for jeg finner stykket tunglest rent språklig, med deklamatoriske replikker og dårlig balanse mellom utførlighet og knapphet. Det er ikke mulig å tenke seg stykket oppført i dag. De kunstneriske svakhetene skygger beklageligvis for et sympatisk innhold: Om å få bli til det man har evner til og er eslet til, i dette tilfellet Norges kongetrone, som den historiske Sigurd gjorde krav på i voksen alder, sannsynligvis uten rett. Handlingen i stykket er såpass springende at man må kjenne til framstillingen hos Snorre, og først da kan leseren også iaktta Bjørnsons alternative oppfatning av Sigurd Slembe – en av de verste skurkene hos Snorre, men en urettferdig behandlet helt hos Bjørnson. Men ingen kan vente noe slikt kjennskap til Snorre hos våre dagers publikum.

 

Ser vi på ’vekselbruk’-verkene som helhet, kan vi oppsummere hva som fremdeles er av verdi i dem: Bondefortellingenes språk og stil er stadig vekk gode forbilder for våre dagers skrift, og de inneholder kunstnerisk overbevisende passasjer som lett kan løsrives fra helheten. Gjennombruddsverket Synnøve Solbakken har en formidabel litteraturhistorisk og kulturhistorisk betydning. Men store deler av fortellingene står for fall på grunn av skjematisk handling, forutsigbar verdiformidling og sentimental personframstilling.

Sagadramaenes verdi ligger først og fremst i deres teater- og litteraturhistoriske plassering, altså betydningen for den vitenskapelige forståelse av perioden. For øvrig er de livløse for moderne lesere.

 

Moderne romaner

Av de seks verkene kan jeg anbefale ett: Fiskerjenten, som det er mye godt å si om, selv om også den er langt på vei forutsigbar i handlingen og overtydelig i verdiformidlingen. Men hovedpersonen Petra er nyansert og allsidig skildret, handlingselementene fører til en personlig utvikling som overbeviser, og de mange opptrinnene og følelsesladete situasjonene blir gjort usentimentale ved hjelp av humor og presisjon. Fortellingen er enkel og rett fram fra begynnelse til slutt, naiviteten er sjarmerende, enkelheten søt.

Det gjør seg gjeldende en feministisk tendens i de fleste moderne verkene, ikke minst i to dessverre mislykkete romaner. I Magnhild følger vi en foreldreløs pike gjennom oppveksten og inn i et undertrykkende ekteskap. Magnhild får kontakt med en av bygdas turister, en høyborgerlig frue, og hun gir Magnhild mot til å realisere seg selv gjennom håndarbeid. Problemet med romanen er mangelen på sannsynlighet i forholdet mellom klassene og uholdbar logikk i handlingen, foruten innslag av melodrama og moralisering.

Alle svakhetene utvikles i full bredde i Bjørnsons største romansatsning Det flager i byen og på havnen, der forfatteren utvikler en pedagogisk reformtanke i den delen av handlingen som kretser om en pikeskole i en norsk småby, med tykk og stiv pekefinger. Så skeier fortellingen ut i en melodramatisk historie om voldtekt og svik, der den skurkaktige forføreren blir avslørt ved alteret i sitt eget bryllup med en annen og mer statusgivende kvinne.

Det flager… kan i partier være uttværet og kjedelig i tillegg til springende og rotete, og alle Bjørnsons senere prosaarbeider lider av mangel på framdrift og overskudd av gode hensikter.

 

Moderne drama

Nesten alle de femten skuespillene er uspillelige og nærmest uleselige i dag. Det har sammenheng med deres aktualitet i samtiden. Ingenting blir fortere foreldet enn aktualiteter. Men stykkene fortjener at vi nyanserer synspunktet. Det som foreldes, er særlig den problematikken som er særegen for samtiden. Det kan gjelde former for forlovelse og ekteskapsinngåelse, familierelasjoner, tidstypiske måter å organisere samfunnet på, aller mest uttrykksformer, sjargong og moter. Men Bjørnson framstiller også konflikter som har aktualitet  utover samtiden, problematiserer verdier som blir drøftet både før og senere enn stykkenes egen tid. Noen få ganger mener jeg at svakhetene på gunstig vis kan være dempet samtidig med at de beste egenskapene er styrket, og da er det et savn at ikke noen av stykkene ble framført i Bjørnson-året 2010 eller at noe slikt er usannsynlig senere.

Temaer som er aktuelle også i dag, er for eksempel pressens destruktive makt, slik vi ser den i Redaktøren, der en person tar sin død av forfølgelsen. Det politiske stykket Over Ævne II problematiserer terrorisme og attentat som virkemidler i klassekampen. Men begge disse verkene skjemmes av dramaturgiske svakheter som har sendt dem inn i glemselen.

Et stykke som ettertrykkelig har blitt henvist til glemsel, er En hanske, som ble latterliggjort av samtidens kulturradikalere så grundig at det har gått inn i litteraturhistorien som Bjørnson på det verste. Stykket handler nemlig om sedelighet, dvs. seksualmoral. Kritikerne og ettertiden har framstilt intensjonen i stykket på en temmelig forvridd måte. Det hevdes at dramaet setter fram krav om at mannen skal være like ’ren’ ved ekteskapsinngåelse som kvinnen. For så vel 1800-tallsbohemer som frigjorte 2000-tallister er en slik moralisme legitimt latterlig. Men etter egen lesning får jeg mistanke om at synspunktene på stykket er kolportert gjennom generasjoner uten forutgående studium og fordomsfri vurdering.

En hanske er dramaturgisk et av Bjørnsons beste arbeider. Det har ikke sin styrke i personframstillingen, for rollene er temmelig prototypiske: den borgerlige familiefar, hustruen, den rettenkende forlovede datteren, den respektable forlovede unge mann som viser seg å ha en uanstendig fortid og en frynsete moral. Styrken ligger i utviklingen av handlingen, der den første, enkle konflikten avføder diskusjoner som så fører til nye konflikter og en utgang som er så vel logisk som moralsk holdbar. Replikkene er mer overbevisende muntlige og naturlig troverdige enn i noe annet stykke av Bjørnson. Den unge Svava hever forlovelsen med sin Alf det øyeblikk hun får vite at han har stått i forhold til en gift kvinne. Når både han og foreldrene forsøker å få henne til å tilgi, er hun like steil. Slik Bjørnsons fiender så det, dreier det seg om moraliserende prippenhet som ikke skal tas alvorlig. Men da har man sett bort fra Svavas dypere motiv: mangelen på ærlighet fra forlovedens side. Det er fortielsen som er alvorlig og som er vanskelige å tilgi, for den kan sette den framtidige fortroligheten i ekteskapet i fare. Som moderne leser faller det meg lett å godta dette argumentet fra Svavas side. Men hun blir også ansporet av omgivelsene til å tilgi fortielsen, og da blir Alf virkelig satt på prøve. For ville han ha akseptert et førekteskapelig forhold mellom Svava og en gift mann? Som hun så ville fortie? Det vil han slett ikke, og dermed er han kompromittert for godt. Tematikken har altså beveget seg fra sedelig forargelse over spørsmålet om ærlighet til spørsmålet om likeverdighet mellom mann og kvinne i ekteskapet. Dermed er stykkets konflikter egentlig høyt hevet over det ettertiden har funnet latterlig moraliserende, det som i tiden kaltes sedelighetsspørsmålet.

     Og er nå det så foreldet … I minneåret 2010 var avisene fylt av utroskapshistorien til en amerikansk golfspiller, med kommentarer opp og ned i pressen og TV, i et Norge der vedkommende ikke har satt sin fot. En annen reportasje fortalte om en ung kvinne som hadde lagt ut ’provokative’ fotos av seg selv på Facebook og dermed stilte svakt når hun søkte jobb. Det er ikke mange år siden hele riket sydet av snakk om kronprinsesse Mette-Marits ’utagerende’ fortid, som også ble tematisert under vielsen i Oslo Domkirke. Min påstand er at sedelighetsspørsmålet er minst like aktuelt som på 1880-tallet, og at aktualiteten i En hanske er av det mer tidløse slaget. Når Bjørnson kopler spørsmålet til en drøftelse av ærlighet og likestilling, setter han det i et perspektiv som angår folk også i dag.

De fleste som ble utdannet som norsklærere på universitetene for noen tiår siden, leste Over ævne, Første stykke. Dramaet framstiller prestefamilien Sang, der pastoren har helbredende evner gjennom intens bønn. Bare én kan han ikke hjelpe, sin egen hustru Klara, som ligger til sengs uten utsikt til å komme seg av sin gåtefulle sykdom. Bjørnson gjorde visse studier av vitenskapelig art før han skapte rollen, dvs. over beskrivelser av pasienter som led av hysteri, en plage som mange var offer for i samtiden. Stemningen i hjemmet og i bygda omkring er svært ladet med bønn og salmesang, og det inntreffer et slags mirakel idet et steinras går rundt kirken istedenfor å ta den med seg. Så kommer turen til at Klara skal helbredes, og hun reiser seg virkelig et øyeblikk før hun faller sammen og dør.

Stykket likner ikke noe annet i utformingen; her er en tett og intens stemning som utgår av personenes følelser og følsomhet, og i dramaturgien har forfatteren utsatt spenningen ved å legge inn et stort prestemøte som drøfter stykkets problemer, helt eksplisitt. I stykkets helhet skulle alt tale for at Klara virkelig ble helbredet, og det er først i stykkets aller siste sekunder at det snur til ulykke. For så vidt er stykkets verdi som drama like levende i dag. Men sier det oss noe mer enn at vi kan beundre oppbygningen og stemningsladningen?

Professor Aaslestad skriver at en skikkelse som Klara ikke finnes i dag. Da vil jeg tro at han sikter til mote-lidelsen hysteri, som jo ikke er noen diagnose i vår tid. Men leser og hører vi ikke nærmest daglig om mennesker som lider av kronisk utmattelsessyndrom og som lider langt på vei slik Klara Sang blir framstilt? Og selv om vi sjelden hører om helbredelse ved bønn i Den norske kirke, så er fenomenet høyaktuelt i karismatiske menigheter, liksom andre helbredelsesformer fanger dagens oppmerksomhet i høyeste grad, jf. Snåsamannens varme hender. Dermed skulle det være enkelt å transponere 1880-tallets aktualiteter til 2010-tallet for det teater som måtte ønske å få Bjørnson til å angå dagens publikum.

     To-tre av Bjørnsons senere skuespill er blitt sporadisk oppført i etterkrigstiden, de gjennomarbeidete og velformete lystspillene Geografi og kjærlighet og Når den ny vin blomstrer, samt det alvorlige Paul Lange og Tora Parsberg. Man skal være veldig nostalgisk for å sette pris på humoren i de førstnevnte, og tragedien rammes av sine referanser til samtidshendelser som ingen lenger husker.

Som oppsummering av perioden etter 1870 må vi rett og slett innse at Bjørnson ikke var noen romanforfatter av betydning og at hans dramatikk i det store og hele er parkert i fortiden. Men iallfall to av stykkene kunne med letthet ha blitt modernisert for oppsetning i minneåret 2010, og det er trist å måtte anta at også disse vil synke ned i glemsel.

 

Lyrikken

Dikt blir det skrevet gjennom hele forfatterskapet, fra tidlig til sent. Alt i de første diktene og visetekstene i bondefortellingene iakttar vi Bjørnsons særpregete talent for rytme, klang og prosodi (= innpassing av naturlig talerytme i vers). Billedbruken er original, for eksempel sammenliknet med den eldre Welhaven, og sansningene er formulert i det mest presist tenkelige ordvalg. Motiver eller emner for lyrikken er hentet fra et bredt felt av livsformer, historie og samtid. Her er reflekterende dikt og fortellende dikt, fedrelandsdikt, portretter, æresbevisninger, minnedikt – alt mulig. Problemet med Bjørnsons lyrikk er imidlertid at diktene sjelden er helt gjennomførte. En storartet opptakt kan gi fallhøyde til ufattelige fadeser i samme dikt: Her er kroneksempelet de flotte åpningsstrofene i ”Det ligger et land mot den evige sne” der det ender med at ”fjellene selv roper langt hurra”.  De lyriske meningsløshetene irriterer oss kanskje mer i dag enn før: ”det glitrer for og det glitrer bak”? ”vi lekte sammen i skog og lage”?  ”og det lystes hjem”? og ikke minst det ladete og emosjonelle ”Det første møtes sødme”:

Det første møtes sødme

det er som sang i skoven

det er som sang på voven

i solens siste rødme.

Det er som horn i uren

de tonende sekunder

hvori vi med naturen

forenes i et under.

Fire vidunderlige linjer før det dumper ned med hornmusikken i steinrøysa. Men noe skal absolutt rime på ’naturen’, og da oppstår slike urimeligheter som forstyrrer den løftende virkningen av sluttlinjene.

 

Arnljot Gelline

Skulle jeg slå et slag for bare ett av Bjørnsons litterære verker, må det bli det som forener episk fortelling med lyrisk allsidighet: Arnljot Gelline, som ble ferdig i 1870 etter mange års arbeid av og på. Det er en versfortelling, satt sammen av 15 enkeltdikt av forskjellig lengde, i ulike versemål. Mange av versene er uten rim, men allikevel ikke imitasjoner av norrøn lyrikk, andre er klassiske eller nyskapte. Emnet er hentet fra noen linjer hos Snorre, der hedningen Arnljot melder seg til kamp for Olav Haraldsson før slaget på Stiklestad, hvor han får delta etter først å ha blitt døpt. Noen andre spredte steder hos Snorre kopler navnet hans til sagnaktige episoder.

Genren versfortelling hører romantikken til, og den ble høyt utviklet i de nordiske land. Stoffet hentes gjerne fra sagalitteraturen og blir tolket i nasjonal eller nordistisk ånd. Bjørnsons tekst er den siste av de fire store: Først ute var Adam Oehlenschläger i Danmark med syklusen Helge (1814), så Esaias Tegnér i Sverige med Frithiofs saga (1820-25), så Johan Ludvig Runeberg i Finland med Kung Fjalar (1844). I 1870 setter Bjørnson punktum for denne genren i vår litteratur, liksom han også setter punktum for den romantiske litteraturretningen i det hele tatt, tre år etter Peer Gynt. Arnljot Gelline er mindre kjent og mindre lest enn andre av Bjørnsons verker, kanskje fordi det i samtiden føltes passé, i stoff som i utforming. Men dette er diktning som lever, i den grad moderne publikum også er villige til å åpne seg for livet i historien.

Sagastoffet har stort potensial i seg. Handlingen er langt på vei eventyrlig, konfliktene grunnleggende, verdimarkeringen tydelig og lett å slutte seg til. Hovedpersonen er klart tegnet, psykologien henger godt sammen, og utviklingen i Arnljots personlighet er konsekvent. Vers, klang, rytme underbygger det kunstneriske budskapet, og versene lar de fortellende, kanskje ikke-poetiske egenskapene komme godt fram: miljø- og folkelivsskildring, natur, vekstliv og jordbruk, ikke minst vær og uvær. Slaget på Stiklestad blir skildret så det sitter.

Verket er tilegnet folkehøyskolen som institusjon, og det gir tilsvar til bevegelsens interesse for nasjonal identitet og historie, men først og fremst støtter verkets innhold opp under folkehøyskolens ideer om forløsning av personligheten gjennom refleksjon over erfaringer og hengivelse til kristen tro. Arnljots biografi utvikler seg i trinn fram mot hans dåp og martyrium sammen med kong Olav. Det forhindrer ikke innslag av så vel følsomhet som humor.

La oss se nærmere på de 15 ’sangene’. Jeg skal ikke analysere diktene, bare kort referere handlingen og vise til sentrale passasjer.

Det hele begynner med det kjente SKIFERDEN. Det bygger på noen linjer hos Snorre der det heter seg at to kristne handelsmenn har vært tatt til fange av de ville hedningene i Jemtland, men så får hjelp til å flykte av en ukjent kjempe som tar dem med på ski over grensen til Norge, landet som kong Olav er i ferd med å kristne. Kjempen er den hittil unevnte Arnljot.


Går d’ikke fygende,
går d’ikke rygende,
tre mand oppe på ét par ski,
skog-veje, fjæld-veje, bygderne forbi
midt i jule-fæst,
klar-vejr og blæst,
dalen ligger lys i lys ned for dem.
Går d’ikke fygende,
går d’ikke rygende,
Jæmter efter i drukken flok,
blod-hunde slippes, de finner dem jo nok
mellem sne-frosne trær
i måne-skær,
stille står den store skog med skygger.

 



Neste kapittel, VINTERTINGET, er en lang fortelling der en skremmende hardvinter forbereder Jemtlands folk til offer til Odin.


Midt-vinters blev det; fæet
rautede sygt på båsen,
kænte, hvor offer-hamren
lagdes tilrette nu.
Hæsterne skreg, i spillet sled,
nægted at tage føden,
lugtede blodige Odin alt
og hans skrigende ravn.

 

Almuen seg isammen,
fler end gård kunde rumme,
la’ sig i hus og lade,
somme slog boder op.
Ofret der blev om dagen,
drukket der blev om kvælden tæt;
Tore lagmand var kommen
tredje dag stod ting.                         

På tinget står den fredløse Arnljot fram og krever bot for drap på sin far og ødeleggelse av slektsgården.

Som en men-skudt, lang-håret ulv
slæber jeg kring mine store tab,
blod-striben ligger efter
af de rinnende sår.

            Men under vreden og hevntørsten viser han den andre siden av sin personlighet:
 

Tit når ensom jeg sidder
hist i de store skoger,
skuer om kvæld ud over
al eders fagre bygd, –
lysenes klare stjærne-blink
sender sin fred i natten ud,
varsler om kommende morgen
for den dag-trætte mand, –
da går lavt gennem sindet
længslernes dun-bløde flyt-fugl-flok,
kagler og våren vejder,
finner den ej, og dør.
Da jeg hader slet ingen mer,
skønt jeg fik sår til døden,
stjærnerne skinner stille
ned i mit stærke liv.              

        

Han og lagmannens datter Ingegjerd har forelsket seg i hverandre, og Arnljot krever å få henne til hustru. Det blir blankt avslag, og Ingegjerd er lydig mot sin far.

Neste dikt, KVINNEROVET, skildrer Arnljots hevn over lagmannen med brann og drap og rov av Ingegjerd, som nekter å imøtekomme Arnljot, men forbereder seg på voldtekt. Da inntreffer første forandring av Arnljots sinn, idet den milde siden får overvekt: Han setter henne ned og lar henne gå:

Mens de larmed og lo omkring ham,
løftede han
hende af armen og varsomt satte
ned ved sin fod.

Ej et ord han sagde, han så kun
did, hvor hun gik; –
bent tilbage på branden gik hun
bakkerne ned;
og da hun skjultes,
stod han der endnu.                           

Ingegjerd møter vi for siste gang i FORAN SYDENS KLOSTER, der hun banker på klosterporten for å finne fred. Nonnene spør hvem hun er, hvor hun kommer fra og hvorfor hun oppsøker dem. Og hun formulerer sitt håpløse dilemma:

«Din ven, hvordan var det, du tabte ham?»
«Han drap far, og jeg så derpå.
Han tog mig, men jeg græd
og bad hele tiden,

så slap han mig ned,
så flygted jeg siden.
Luk op, luk op, jeg ælsker, det er gru,
jeg ælsker ham endnu.» –                   

Nå følger fire store dikt der vi får høre om Arnljots videre skjebne. Ikke konkret, — han er tydeligvis på vikingferd rundt omkring i verden, men vi får delta i en slags ferd i hans indre, der personen møter elementer, tilstander og ideer.

Først kommer det mest kjente av alle disse diktene, for det ble nemlig etter hvert tatt opp i Bjørnsons populære diktsamling Digte og sange: ARNLJOTS LENGSEL MOT HAVET: ”Havet stunder jeg mot, ja havet, hvor fjernt det ruller i ro og høyhet.” På overflaten iakttar vi vikingens forventning om frihet vunnet gjennom fare, men hele diktet får snart en eksistensiell og filosofisk tone som gjør havet til noe meget mer enn overflate for skipstransport. Arnljots tanker dreier seg om havet der det har i seg så vel muligheter som død, og når døden først er erkjent og akseptert som vilkår, da kan mennesket handle fryktløst og dermed fritt:

Så kommer dagen! og modet springer
i lange buer mod lys og hvælving,
og skibet snøfter og lægger siden
med vellyst ned i den kolde bølge,
og gutten klavrer med sang mod toppen
at rede sejlet, så det kan svulme,
og tanker jager som trætte fugler
om mast og ræer, men får ej fæste . . .
Ja, ja, mod havet!

Diktet I NORDHAVS-TÅKEN skildrer en alvorlig krise, idet skipet er kommet ut i fryktelig uvær som truer mannskapet med utslettelse.

 

Ild på himlen som rækker af spyd,
hver gang at skådden viger; – de skælver,
ristes ud over, flammer, knitrer og flyr,
samler sig selv i bunt.

Atter frem med en legende spids,
krysses af andre fra annen side,
rænner og tænder og brænner alt himmelens hvælv,
splittes, flagrer og flyr.

Draugen dukker opp og varsler død for dem alle. Men da stiger også guden Tor ned til Arnljot i tordenværet og tilbyr et helteliv i ære og berømmelse, med belønning i Valhall – en belønning som går ut på evig kamp og gjenfødelse. Dette gir Arnljot en tredje anledning til personlig vekst. Han innser at kamp og krig har ingen forlokkelse. Dermed avsverger han hedendommen og blir stående med tro på seg selv alene.

Usselt tykkes mig gudernes liv,
kæmpe hver dag for kun at kæmpe,
falle på skrømt og stå op for at falle på     skrømt, –
leg, ikke liv, er det.

Løft mit liv til de lysere lider!
Har du ej svar på de tusen spørsmål,
fød af mit savn, af min ve, af min brænnende harm, –
heller den tause død. –

Med en veldig kraftanstrengelse greier han og mannskapet å redde seg ved å hoppe i land på svaberget før skipet blir knust.

DRØMME-LOKK tar fram Arnljots følsommere sider, lengsel etter fred og forsoning, med en antydning om at den personlige styrken og troen på selvet ikke er nok. Og i UNDER VÅRFLOMMEN ser vi at Arnljot igjen er alene, nå i enda et forferdelig uvær, som ødelegger bygder og landskap og driver villdyr og trollskap sammen i nød. Men Arnljot tar opp kampen mot maktene ved å tenne opp ild, til gjengjeld setter trollmaktene i gang et jordskjelv. Men da får han også et syn om noe annet å leve for:

Lig-bleg blev himmelen, skælvende alt, som han så,
bærgene revnende sank, derpå den ravn-sorte nat; –
men et uendeligt tog
over og under,
frem af bærgene, op af bakkerne
hoppede, væltede, jog,
hele den stønnende jord
fødte, – – –

da ifra østen glimted i natten,
rædslen og nøden vinkende lys,
fremad det skød sig, vokste sig vældigt,
blev til en bro gænnem uvejrets luft.
Hen over den så han lysende skride,
foran med klokker, efter med sange,
hellige mænd og hvide små-børn,
bærende kors og blus og kranse;
derefter hær-mænd, høje, hærdede,
bærende banner, våben, hær-skjold;
og i den innerste ring der så han
klar på en mælke-hvid ganger kongen,
foran ham korset, om ham skalderne,
hæren endeløst efter.

Med dette har Arnljot fått et mål for livet sitt, og diktet forlater ham for en stund, for nå stilles fokus inn på kongen og hans følge i tiden rett før slaget på Stiklestad og på selve slaget.

SOMMERTOGET forteller noe sentimentalt og over-patriotisk om kongens inntog i Verdalen. I det tiende diktet I LEIREN varsler en hendelse hvordan det vil gå når Arnljot omsider kommer fram; det er to hedenske jemtlendingerer, Gauka-Tore og Avrafaste,  som tar dåpen og slutter seg til kongens hær. KONGENS BØNN og HÆREN VÅKNER tematiserer de kristne begrepene syndserkjennelse og syndsforlatelse, og da er tiden inne for Arnljot, som nå melder seg til tjeneste. Diktet ARNLJOT KOMMER gir oss omstendighetene for hans dåp, og SLAGET PÅ STIKLESTAD forteller oss på nytt, i levende og eggende språk, historien vi kjenner fra Snorre. Arnljot faller før kongen,

Men bærsærker-skaren
galne som ulver
uden skjold sig kasted
imod,
falt, men andre fulgte,
fælte og fæltes,
frem på lig som leg-vold
de sprang,
sprængte sig en døds-vej,
bad ej om mere,
sank, men altid flere
fór frem.
Kongens lille skare
mindre sig samled,
fallet for de få var
for stort.
Arnljot altid foran
værged dem herlig,
hver, som mod ham søgte,
han sank;
men for skarpt han kløved
kæmpernes bølger,
og fra sine skiltes
til sist.
Ensom, tårn-høj stod han
op over mængden,
som på Jæmter-tinget
hin nat, –
nu ej for at kræve
bøder for far sin,
ikke for at vinne
sin brud.
For sig selv slet intet
mere i verden
vilde han, – kun falle
for ham,
som ham havde løftet
op af det tomme,
givet ham en eneste
dag.

Og den femtende og siste sangen, NATTEN EFTER, levendegjør oppryddingen etter slaget.

 

Rundt på marken sås lys;
koner og mødre sine søgte;
her hørtes hulken, såredes stønnen,
hist en hunds
lange hyl.

Slagets linjer højned sig,
ligene lå i mørke dynger.
Ukænt blev væltet, frænde blev løftet;
varsom hjælp
bar ham hjem.

 

Helt til slutt kommer seierherrene Kalv Arnesson og Tore Hund bort til likene av Arnljot og kongen, og Kalv kommer med en foraktfull replikk mens Tore antyder at Arnljots siste smil forteller om en hinsides frelse.

Det er kanskje ikke å vente at leserne skal strømme til denne versromanen, så åpenbart 1800-talls som den er i uttrykket og på mange måter så perifer i sitt innhold. Her er språklige barrierer som må forseres. Men de er ikke uoverkommelige for den som vil. Er man først interessert i norsk historie og kulturhistorie, så forteller syklusen både om sagatiden og om Bjørnsons samtid. Er man generelt interessert i dikterisk framstilling i litterær kunst, så byr teksten på mange gleder. Den er i høy grad ladet med mening og gir uvanlig mange gode opplevelser av fantasifull språkbruk og varierte stemninger. Arnljots gradvise omvendelse fra hedendom over gudløs individualisme til kristendom skulle ha interesse for alle som reflekterer over menneskers muligheter til å forandre seg, ikke bare ved omvendelse til kristentro, men overhodet. Da blir min sluttpåstand: Arnljot Gelline er et verk som både er ’gammeldags’ og tidløst og dermed er et høyst levende historisk dokument og aktuell diktning.

LITTERATUR

Bjørnstjerne Bjørnson: Verker i samling. Den norske Bokklubben 1993.

—: Arnljot Gelline, sitert etter førsteutgaven, på internettet f9.no/ebok/filer.

Edvard Hoem: Villskapens år. Bjørnstjerne Bjørnson 1832—1875, 2009. Vennskap i storm. Bjørnstjerne Bjørnson 1875—1889, 2010, jf anmeldelse av Jørgen Sejersted i Morgenbladet 4. februar 2011.

Petter Aaslestad: ’Bjørnstjerne Bjørnson’, i: Erik Bjerck Hagen m.fl.: Den norske litterære kanon 1700—1900, 2009, s. 108—126. I forkortet versjon også i Aftenposten 31. januar 2010 og i Nasjonalbibliotekets jubileumshefte Bjørnsonåret 2010.

Bjørnsonåret 2010 er på 74 rikt illustrerte sider og inneholder 26 korte artikler, hvorav bare 3 kan sies å omhandle diktverkenes innhold og form.